THE HANDS.

Jeg satt der og holdt hånden hans.
Strøk den.
Jeg turde ikke å se på han. jeg turde ikke å prøve å få øyekontakt.
Jeg ville ikke, for jeg var redd at det var for sent.

Han hadde ikke snakket til oss på et døgn eller så.
Smertene gjorde at de eneste lydene som han kom med, fikk meg til å tenke på et skadet dyr.  

Han så fremover. I det fjerne. Han hostet fælt.
Modige mamma snakket til han. Prøvde å hjelpe han med hoste.
Feige meg, jeg holdt bare den fine hånden hans.
Så ikke opp.
Sa ingenting.

Hele han var blitt til en annen. Øynene hadde vokst, resten av han hadde krympet.
Men hendene er det som forandrer seg sist.
Hendene var nesten, nesten slik de pleide å være.

De var mitt holdepunkt, de var mine pappas hender. 

Jeg elsket hendene hans, selv etter at jeg fylte 30, kunne han ta hånden min i sin, stryke den og kysse den og si Lille jenten min. Han var så flink med å gi.

Nå strøk jeg hånden hans.
Og den var så varm.

Jeg fant trøst i det.
Noen hadde fortalt meg at døende mennesker blir så kalde på hender og føtter i dagene før døden inntreffer. Varmen i hendene hans gjorde at jeg klamret meg til håpet. Natten før, da jeg i 2-tiden skulle forlot han og mamma på rommet i enden av sykehuskorridoren, var føttene hans iskalde. Jeg gikk ut i februarnatten og gråt. Tårene frøs nesten fast.

Jeg tenkte at nå klarer han ikke mer av dette, samtidig som jeg kommer ikke til å klare å puste når han ikke er til.

Dagen etter kom solen frem.
Den skinte gjennom det store vinduet; for vi hadde trukket gardinene til siden; på de knallgule rosene mamma hadde kjøpt inn.
Planen min om å dusje når jeg kom frem til sykehuset ble avbrutt, hosten hans gjorde at jeg skjønte at jeg bør la vare.

Telefonen ringte. Guro. Jeg slo av lyden. Meldingen tikket inn: Jeg vil bare vite at alt er ok. Jeg visste at ingenting var ok. Det gjorde vel hun også. Jeg svarte ikke.

Sykepleierne gikk omkring i rommet. De gjorde sikkert bare jobben sin. De irriterte vettet av meg; smilende, trøstende, forberdt  for øyeblikket. Jeg var ikke klar. Jeg ville flykte.
Legen hadde sagt til oss: Sitt rundt han. Ingen protesterte. Ingen ropte.
Alt var stille.
Bortsett fra radio. Den sto på. Og fra mamma som stille kjempet.

Haris gikk ut av rommet en tur. Jeg strøk og kysset hånden hans.
Jeg torde ikke å se opp. Feige, feige meg.

Plutselig sa mamma: Rop på Haris! Haris dukket opp, i samme øyeblikket som hun sa det.

Min far snudde seg mot min mor og hun sa, full av kjærlighet: Hva er det, gullet mitt?
Han pustet meget sakte inn.
En tåre rant ut av det tørre øye på den tørre huden. Plutselig en tåre.
Og så pustet han ikke mer.

Min pappa var min borte.

Jeg sa ingenting; ropte ikke. Jeg husker ikke engang om jeg gråt. Jeg tror jeg gråt.
Jeg har tenkt i ettertid at jeg skulle ha ropt at han måtte puste inn en gang til, fortsette. Jeg sa ingenting.

Jeg bare holdt den varme hånden hans. Strøk den.
Og jeg tenkte på at av alle grusomme ting vi hadde opplevd i løpet av de siste månedene, var dette det minst skumle av alt. Han hadde ikke vondt lenger. Det var en trøst i det.
Jeg forsto ikke.

Etterpå, lenge eller etter noen timer, gikk Haris inn til han. Satt der. Gråt, kanskje.
Jeg torde ikke.
Min pappa var ikke der lenger.
Kanskje hadde hendene hans blitt kalde.

Han hadde fått på seg finklær; grå dressbukse. stripete Burburry genser kjøpt på vår tur til Tenerife. Jeg ville at han skulle ha på seg klokken han fikk i 50-års gave, men er sjeleglad for at mamma beholdt den.
Hun, på den andre siden, var opptatt av å ta på han briller. Ikke rasjonelt, men så livsviktig i øyeblikket som ikke hadde noe med livet å gjøre.

Jeg fokuserte blikket på min mor, var så redd til å slippe hun ut av synet.
Jeg er den dag idag usikker på om jeg var redd for at det var hun eller for at det var jeg skulle forsvinne i sorgen. Kanskje begge. Kanskje jeg trengte et fokuspunkt...

Jeg har lenge villet skrive om de varme hendene hans.
Om varmen som ikke forsvant fra mine hender i dagene som gikk etter hans død. 
Akkurat som om det lille av livet som var igjen den livselskende store personen han var, konsentrerte seg i hendene hans, og forflyttet seg i mine.

Jeg var nummen i dagene som kom; alle var det.
Hendene mine brant, resten var lamt.
Jeg kunne ta mamma i hånden og si: Kjenn! Og hun så forundret tilbake: Du er jo glovarm!
Det skjer rare ting i kroppen når et menneske opplever et sjokk. Disse varme hendene hans, varme hendene mine, kommer til å være med meg for alltid.

I ettertid, har jeg derimot fått veldig kalde hender.
Av og til, blir neglene mine likblå.
Da kan jeg tenkte fort: Kanskje jeg dør i natt!, men så trøster jeg meg med at det er vanlig å ha dødsangst etter å ha sett døden. Det rare er at selv så feig som jeg er, frykter jeg den ikke. Ettter at pappaen min døde, er jeg blitt mindre redd. Mye mindre redd. Det verste var allerede opplevd. Døden var allerede kommet på besøk.

Jeg har ikke ønsket å skrive om denne dagen. Men så leste jeg dette.
Jeg fikk aldri sagt noe.
Ikke den dagen.
Men jeg var flink ellers. Vi er flinke å si at vi er glade i hverandre.

I sommer, pleide jeg å ta meg lange, lange svømmeturer ut i havet. Alene. Fløt på ryggen og tenkte på min far. Ofte kom minnene frem: hvordan han ville løpt ut i vannet, hoppet, svømt etter, ropt. Og så kom savnet.
Av og til, lot jeg hodet mitt dekkes av vann.  Jeg kom under, holdt pusten. Da tenkte jeg på den siste dagen.

Hvis jeg gråt, og jeg gråt ofte, kunne jeg bare skylde på havsaltet.

Jeg har så lenge villet skrive om de fine hendene hans. Varmen den dagen, men mye mer om hva de var før. Før han fikk kreft, og før han ble lenket til sengen.
Alt det de skapte. Tegningene og maleriene.
Alt det de snekret. Hus etter hus.
Hvor myke de var å holde og hvor gode de var å trøste.
Hvor vakre de var.
Hvordan de laget Una sin vugge.
Og hvordan de holdt Una i hånden når hun hun skulle sovne.
Hvordan han krøllet seg sammen med hendene under ansiktet, sovende på siden, som et lite barn.
Akkurat som Una gjør det.
Akkurat slikt.

 

5 kommentarer

Nins

09.09.2012 kl.02:14

kjære fine fineste nadjamin. jeg har ikke ord. kjærlighet til deg.

hege

09.09.2012 kl.02:20

Ordene du skriver når så langt inn at du aner ikkje. Eg kan berre ane kva det har krevd av deg å klare å skrive dette. Men eg er sikker på at du aldri aldri kjem til å angre på det. Du tok meg med tilbake til min siste dag med pappa som kun nokon som har opplevd det samme kan gjere. Og eg griner og klarer nesten ikkje stoppe.

Du skriver at du ikkje fekk sagt noko den dagen. At du var feig. Det var du på ingen måte. Du var der så godt du kunne. Eg har kjørt dei siste dagane til pappa om og om igjen, alt eg skulle sagt, alt eg skulle gjort, alt eg skulle vore. Men veit du, eg var der så godt eg kunne. Og meir er det ingen som forventer. Du var der så godt du kunne. I lag med pappaen din. Du var der. Det er det som er viktig å huske på.

Eg trur det er viktig av vi skriver om desse tingene, Nadja. At vi bryter tabuene om døden og følelsane rundt det å miste. For det er så mange som fortier, skyver frå seg, gøymer vekk. Som "gløymer" sorga si i en travel kvardag. Eg trur på å være ekte og åpen. Sjølv om det nokre gonger er skummelt og nakent. Men kven er vi dersom vi ikkje aksepterer alt, både det gode og det vonde.

Maria

09.09.2012 kl.07:51

du er så modig, og jeg røres langt inn i margen. tårene triller.

jeg har min pappa fortsatt, og tenker innimellom på hvor fortapt jeg ville vært uten ham. han er et stort lys i livet mitt, og jeg blir så skremt av den tanken. venninna mi mistet pappaen sin helt plustelig nå, og hun har det så vondt.

stor klem til gode du.

Samra

10.09.2012 kl.11:42

Draga noja Nadjice. Svaka rijec tako istinita i tako iskrena. Svaki tvoj osjecaj napisan i recen osjecam i ja. Svaki put me iznendis svojom snagom i hrabrosti kad pises o ovako osobnim trenucima sa tvojm tatom. Hvala ti na tome najdraza moja, hvala ti sto dijelis sve to s nama. Neopisivo jako <3

Stine

11.09.2012 kl.15:05

Så vakkert skrevet, Nadja.

Skriv en ny kommentar

hits