MITT LILLE LAND.

17. mai kom i år også.
Med ballonger, korpsmusikk, smilende barn og vink fra slottet. Russen var utslitt. Til og med solen skinte. Jeg, som mange andre i vårt lille land, gikk rundt i solskinnet og gråt inni meg.
For det var altfor mange tomme plasser i russetogene rundt omkring i landet. Altfor mange fløyter og trommer og tubaer som sto urørte i hjørnene på barnerommene som aldri vil bli fylt av barn igjen.
Jeg så på Una, den iveren i det hun viftet det norske flagget mot slottsbalkongen og tårene som overfylte de store brune øynene hennes i det ballongen ( som alltid) forsvant opp i himmelen altfor tidlig. Jeg så på det store smilet i det hun ble trøstet med sin tredje is for dagen. Jeg smilte tilbake. Men innvendig gråt jeg litt. I dag leste jeg teksten til Maren, som sier det jeg prøver å si på en mye bedre måte.





Så kommer babyen ut og du holder den for første gang og du er så levende akkurat da at du tror det må være sånn det kjennes rett før man dør. Som å smelte på null minutter. Bare noen sekunder og du er så full av liv og kjærlighet at du er mørkerød i kinnene og helt blank i øynene. Noen måneder etter griper babyen din etter håret ditt og lugger deg og du kjenner deg fortsatt levende og snart kan babyen flytte seg og han synes ledninger er det beste som finnes. Han er kanskje bare to år når han klarer å åpne tastelåsen på telefonen din. Den er klissete på grunn av han, men du blir litt stolt av at han er nettopp en sånn - en sånn som tar seg fram. 

Han er så sta når han ikke vil sove at du tenker at han kan forandre en hel verden hvis han bevarer den stanhaftigheten og når han for første gang skrur på TV´en selv, sier noen at han kanskje blir elektriker, mens når han klipper av verdens fineste krøller på verdens vakreste lillesøster den gangen de sitter på rommet så stille for seg selv, blir du lei deg og må le samtidig, mens dere sier til hverandre at han kanskje blir frisør. For hvem kan vel vite hvilken kurs han peiler ut i framtidshavet han speiler seg i? Dere bare håper han erobrer det havet sånn som han erobrer vanndammene etter sommerregnet; med den største iver, med all verdens fryd og pågangsmot.

Dere kjøper pennal og han kan velge og han velger et sånt tegneseriemotiv som du ikke liker i det hele tatt. Du forteller han at han behøver boktrekk og han synes det høres rart ut, men velger også der et motiv som passer til en sånn liten superhelt. En skolegutt som har lært hvilken bokstav som er sin og hvilken som er din og i sommer har han lært både å svømme og kjøpe is helt selv, så du er sikker på at han er klar nå. Klarere enn deg som klemmer den lille hånda hans med din store, svette og du prøver å ikke avsløre at du bruker den andre til å tørke noen tårer som bare kom. 

Han får en venn og han vil overnatte og du ringer til vennens foreldre og jammen var de hyggelige, så du tenker at det er greit. Før han drar, diskuterer dere bamse eller ikke bamse og tannpuss og do midt på natta og han er klar, og går med den lille sekken sin inn i bilen. Så stolt. Så stolte - begge to.

Så er han elleve og tolv og tretten og fjorten og han kan spille gitar og nå prøver du ikke lengre å skjule at du gråter for hjertet ditt åpner seg når han synger og spiller. På engelsk. Og hvor har han dette fra? Han er finere enn deg og mannen din til sammen og stemmen hans knekker akkurat på de rette stedene og du sier "jeg er så stolt av deg" og han er så forelska eller usikker eller stolt eller forvirra at du blir overraska når han husker å si "takk". 

Han drar på kino med egne penger og på femtenårsgrense og du sier "husk at det bare er film" og han orker ikke svare på noe han ser ut til å mene at er verdens mest idiotiske kommentar til en som tross alt snart er femten og som har fått høre at han til og med er voksen for alderen. Han går og du synker ned i sofaen og er glad for at han er så levende, nå som du synes det er lenge mellom hver gang du kjenner deg sånn. 

Han er nettopp den som han var da han løp inn i vanndammene den sommeren for så mange år siden og du synes det kjennes ut som om det var i fjor, men de store skoene i gangen og buksene i vaskemaskina forteller at han er en liten mann. Du finner en snusboks i lomma, men det gjør ikke så mye for han gjør lekser og har blitt opptatt av rettferdighet i verden og er fortsatt en sånn som du husker han som - en sånn som tar seg fram.

Så drar han på sommerleir og der blir han skutt. Det kom en mann ut til øya som ville drepe nettopp sånne som han og han skyter på din lille mann og du prøver å ikke tenke på hvordan øynene hans må ha sett ut og hvor fort han må ha løpt og hvem han hadde rundt seg og hva han tenkte og om han tenkte på deg. Han dør den dagen og er ikke mer. 

Han er ikke mer. Ikke frisør eller elektriker. Han er ikke lengre en sånn som tar seg fram og som erobrer små verdenshav og han skal aldri, aldri se på deg igjen og du gråter så mye at du skjønner at kroppen er mest vann, for nå er du bare vann. Og vondt. Og han finnes aldri mer. Aldri mer. Død og skutt og aldri mer. Og du føler deg så død at du ikke forstår hvorfor verden fortsetter. "Everything happens for a reason" har du hørt og de ordene kverner inne i hodet ditt, men de som sier sånt har aldri mistet et barn. Et håp. En framtid. Et barn - som ikke kan forandre en hel verden, men som gjør det litt likevel.

3 kommentarer

Ingrid Riddervold

22.05.2012 kl.18:18

uff :(

ingridjulia

22.05.2012 kl.22:41

Gripende tekst. Så bra skrevet også.

Samra

23.05.2012 kl.14:45

uhh koje rijeci :`(

Skriv en ny kommentar

hits