FUNERAL BLUES II.

Den aller, aller fineste opplevelsen på vår Tyrkia tur var Hierapolis. På et opphøyd platå, med utsikt over de mektige fjellene og det store landskapet, og med Pamukkale, det hvite fjellet med helende thermalvann, som sokkel, plasserte Romerne for to tusen år siden byen sin. Jeg mister pusten av slikt.

Vi var der den 25.02. Dagen da pappa ble begravd året før. 
Jeg mister pusten av slikt.

De lette skrittene jeg tok barbeint på de hvite steinene, det varme vannet jeg kjente under føttene og det svale solskinnet i ansiktet; Det eneste jeg klarte å tenke på var han. Hvor godt han ville likt det. Hvor mange spørsmål han hadde stilt, nysgjerrige han. Hvor imponert han hadde blitt.
Hvor godt solen hadde gjort han.

Hver skritt på det magiske, hvite fjellet gjorde at jeg husket de tunge, tunge skrittene vi tok den dagen vi begravde han.

Hvordan vi sto opp samtidig med solen som bestemte seg å skinne den dagen. Hvordan jeg tok på meg min farmors perleøredobber og hans beret.
Hvor kaldt det må ha vært til tross for solen; frostrøyken kom i det jeg pustet ut. 
Hvor lite kulde jeg kjente.
Hvordan folk samlet seg, klemte meg og sa gode, trøstende ord som forsvant i luften.
Hvor stille det var, til tross for full kapell. Røde roser på enhver stol.
Hvor rolig jeg var. Hvor bleik mamma var.
Hvordan Emir brast i gråt da han holdt sin tale. Hvordan en annen leste mine ord. Mine ord til han.
Hvor fint Ingebjørg sang. Rifats sang.
Hvor lite jeg kjente; hvor lite jeg gråt; hvor lite jeg skjønte. 
De tunge skrittene. Kisten som vugget. Lillebroren min som bærer sin far. Min far. 
Den siste reisen. Så uendelig langt det kjentes å komme frem til gravplassen.
Hvordan hjernen nektet å godta at det ligger noen i den kisten. At han ligger i den.
Hvordan Guro klarte å gå i begravelse og alle mine venner gråt; og Siri kom høygravid fra Oslo; og Finn Yngvar sang Båten og båra og hvordan Lalla hørtes ut som en liten fulg der hun sto ved det store treet og sang gråtende.
At Una ikke var der, hun var marihøne i sin barnehage, den dagen.
Blomsterhav i snøen. 4 hjerter laget av roser; et lite ett, i lyserosa der det sto: Unana elsker deg.
Hvordan jeg tenkte at dette er et fint sted å være, ved treet og elven. Og toget.

Alle disse tankene kommer  til meg når jeg har det finest. Det er da jeg savner han mest.






















Pamukkale, 25.02.2012.

4 kommentarer

27.04.2012 kl.09:27

Å, Nadja, du skriver så vakkert og så hjerteskjærende, om sorgen og kjærligheten. Det er sterkt. klem

hege

28.04.2012 kl.18:39

Eg synes det er godt å lese dine innlegg om pappaen din. Det er godt å kjenne at ein ikkje er aleine. No er det snart elleve år siden eg mista pappa og eg tenker på han kvar dag og trur eg kjem til å tenke på han kvar dag resten av livet.

Eg husker ikkje så mykje frå pappa si gravferd og eg er heller ikkje så ofte på grava hans. Han er meg nærast når det er stille. I meg og rundt meg.

Takk for at du deler, Nadja.

nadja

28.04.2012 kl.20:58

hege, du aner ikke hvor glad jeg blir når jeg hører at du tenker på din pappa hver dag fortsatt. for den største frykten jeg har, er å glemme og at det skal komme en dag der jeg ikke skal tenke på han. jeg er heller ikke på gravplassen ofte, heller sjeldent. men han er i mine tanker, så ofte. og når jeg er alene og får lov til å tenke ut disse tankene, selv om de gjør vondt, føler jeg meg så nære han. og jeg husker at jeg har vært heldig. opp i det hele.

Astrid

29.04.2012 kl.10:15

Jeg blir så rørt, til tårer, av de vakre ordene dine, Nadja.

Skriv en ny kommentar

hits