MY FATHER'S BIRTHDAY.

I dag skulle min pappa fylt 63 r.
Det gjr han ikke. Istedet for vekke han med frokost i sengen, blomster og lys, la mamma og jeg roser p graven hans. Rde. Det kjennes for jvlig.
Una snakket om han i kveld. Hun lurte p om jeg kom til vre trist imorgen igjen. Jeg prver virkelig hardt ikke vre det, men p slike dager vokser savnet seg til nye hyder.
Jeg har n brukt ett r p n frem til minnene av pappa fr sykdomen tok tak i han, i hans kropp, fr vr hverdag ble fengslet til sykehuskorridorene.
Kreft er en dritt sykdom, og det er vanskelig glemme hva kreften gjr med en. Hva den gjorde med min pappa. Jeg sliter fortsatt med disse minnene. Men de slipper taket. Det skjer sakte, men de slipper taket. Og andre minner kommer frem.Desverre slipperandre minner taket ogs, de blir svakere og det skremmer vettet av meg. Jeg har ingen sprre,ingenfor kvalitetssikre de, for det kunne bare han gjre. Men jeg skal ikke glemme. Noensinne.

Jeg vil huske han som det gode, sprudlende, positive, nysgjerrige, barnslige og uendlig kjrlige mennesket han var. Og jeg skal fortelle Una om han.
Jeg skal prve ikke vre trist, men jeg skal fortelle.








Nr jeg ser p disse bildene, er det lett for meg se hvor lykkelig pappa var, hvor fornyd med livet han var.Jeg savner grillmaten han mesterlig lagde, entusiastiske historier om shans lille epletre, det sladre eller det vre stille sammen. Jeg savner alt. Absolutt alt.

Danas bi moj tata napunio 63.godinu. Umjesto da ga probudimo sa doruckom u krevetu, danas smo na njegov grob polozili ruze. Crvene. Neopisiv je bol stovise nikad necu vidjeti njegov osmijeh. Jer smijao se mnogo.

Dugo mi je vremena trebalo da se sjetim tog osmjeha. Nakon gotovo dva mjeseca u bolnici, dok sam gledala kako nam pred ocima nestaje, topi se i kako se osmijeh gasi, doci do sretnih sjecanja bilo je tesko. Trebala mi je gotovo godina dana. I jos mi vremena treba. Mislim da nikada necu moci u potpunosti prihvatiti cinjenicu da mi je rak oduzeo njega. I da ga Una nikada nece poznavati.

Una me veceras pitala da li i sutra namjeravam biti tuzna. Pokusacu da ne budem. Pokusacu da se sjetim kako je moj tata bio zadovoljan sa zivotom, kako ga je zivio punim plucima, radoznalo, gotovo djetinjasto. Kako je samo uzivao. I pricacu o tome Uni. Nek zna. I da se ne zaboravi.

6 kommentarer

Stine

03.mar.2012 kl.16:20

<3

June

04.mar.2012 kl.01:35

For ein nydeleg mann..! Og s flotte hender.

Likte spesielt godt det nedste biletet. Eit blinkskot!

<3

hege

04.mar.2012 kl.16:16

Augene fulle av trer her. Nrmer seg min pappa sin bursdag og. Han ville ha blitt 67 r.

Eg er takknemlig for at du deler dine tanker om sorg og savn. Berre nokon som har mista kan forst.

Mariann

05.mar.2012 kl.18:20

En god klem Nadja <3 Fr alltid trer i ynene av disse innleggene <3 Faren din ser ut til vre en flott mann! Skriv opp, alt du husker. Da slipper du vre redd for glemme...

nadja

07.mar.2012 kl.18:39

Stine, <3 tilbake. June, s fint du la merke til de fine hendene hans.

Hege, jeg skulle viorkelig nske at vi ikke hadde opplevd det samme. Hper du kommer deg gjennom din pappas 67r dag..

Mariann, ja man m skrive ned. Stor klem til deg.

Funky Farm

11.mar.2012 kl.13:05

Klem.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits