MY FATHER'S BIRTHDAY.

I dag skulle min pappa fylt 63 år.
Det gjør han ikke. Istedet for å vekke han med frokost i sengen, blomster og lys, la mamma og jeg roser på graven hans. Røde. Det kjennes for jævlig.
Una snakket om han i kveld. Hun lurte på om jeg kom til å være trist imorgen igjen. Jeg prøver virkelig hardt å ikke være det, men på slike dager vokser savnet seg til nye høyder.
Jeg har nå brukt ett år på å nå frem til minnene av pappa før sykdomen tok tak i han, i hans kropp, før vår hverdag ble fengslet til sykehuskorridorene.
Kreft er en dritt sykdom, og det er vanskelig å glemme hva kreften gjør med en. Hva den gjorde med min pappa. Jeg sliter fortsatt med disse minnene. Men de slipper taket. Det skjer sakte, men de slipper taket. Og andre minner kommer frem. Desverre slipper andre minner taket også, de blir svakere og det skremmer vettet av meg. Jeg har ingen å spørre, ingen for å kvalitetssikre de, for det kunne bare han gjøre. Men jeg skal ikke glemme. Noensinne.

Jeg vil huske han som det gode, sprudlende, positive, nysgjerrige, barnslige og uendlig kjærlige mennesket han var. Og jeg skal fortelle Una om han.
Jeg skal prøve å ikke være trist, men jeg skal fortelle.








Når jeg ser på disse bildene, er det lett for meg å se hvor lykkelig pappa var, hvor fornøyd med livet han var.Jeg savner grillmaten han mesterlig lagde, entusiastiske historier om shans lille epletre, det å sladre eller det å være stille sammen. Jeg savner alt. Absolutt alt.

Danas bi moj tata napunio 63.godinu. Umjesto da ga probudimo sa doruckom u krevetu, danas smo na njegov grob polozili ruze. Crvene. Neopisiv je bol sto vise nikad necu vidjeti njegov osmijeh. Jer smijao se mnogo.

Dugo mi je vremena trebalo da se sjetim tog osmjeha. Nakon gotovo dva mjeseca u bolnici, dok sam gledala kako nam pred ocima nestaje, topi se i kako se osmijeh gasi, doci do sretnih sjecanja bilo je tesko. Trebala mi je gotovo godina dana. I jos mi vremena treba. Mislim da nikada necu moci u potpunosti prihvatiti cinjenicu da mi je rak oduzeo njega. I da ga Una nikada nece poznavati.

Una me veceras pitala da li i sutra namjeravam biti tuzna. Pokusacu da ne budem. Pokusacu da se sjetim kako je moj tata bio zadovoljan sa zivotom, kako ga je zivio punim plucima, radoznalo, gotovo djetinjasto. Kako je samo uzivao. I pricacu o tome Uni. Nek zna. I da se ne zaboravi.

6 kommentarer

Stine

03.mar.2012 kl.16:20

<3

June

04.mar.2012 kl.01:35

For ein nydeleg mann..! Og så flotte hender.

Likte spesielt godt det nedste biletet. Eit blinkskot!

<3

hege

04.mar.2012 kl.16:16

Augene fulle av tårer her. Nærmer seg min pappa sin bursdag og. Han ville ha blitt 67 år.

Eg er takknemlig for at du deler dine tanker om sorg og savn. Berre nokon som har mista kan forstå.

Mariann

05.mar.2012 kl.18:20

En god klem Nadja <3 Får alltid tårer i øynene av disse innleggene <3 Faren din ser ut til å være en flott mann! Skriv opp, alt du husker. Da slipper du å være redd for å glemme...

nadja

07.mar.2012 kl.18:39

Stine, <3 tilbake. June, så fint du la merke til de fine hendene hans.

Hege, jeg skulle viorkelig ønske at vi ikke hadde opplevd det samme. Håper du kommer deg gjennom din pappas 67år dag..

Mariann, ja man må skrive ned. Stor klem til deg.

Funky Farm

11.mar.2012 kl.13:05

Klem.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits