SUNDAY WALKS AND THOUGHTS.





Forrige søndag møtte jeg Maren. Vi snakket om Marens nye jobb, lykke og savn. 
Vi spaserte langs Nidelven; vi forundret oss over isen som hadde lagt seg som et tynt slør over vannet avbrutt av spor som himmelen kunne speile seg i.
Vi gikk en tur til pappas grav. I det vi kom til gravplassen stoppet begge opp, så på hverandre: Dette er akkurat som dagen pappa ble begravet. Sol og sne. Og en slags stillhet.
Vi sa dette høyt. Til hverandre.

Jeg er ikke lei meg hele tiden.
Selv om savnet alltid er tilstedeværende.
Jeg lever mitt liv videre; jeg overlevde det første, tunge året. I helgen, da ett årsdagen var kommet, snakket de færreste om pappa. Ingen turde å si: Hva ville Rifat sagt nå? Hva ville han gjort? Tenk så ufattelig trist det er at han ikke får oppleve Una vokse opp. Ingen turde å spørre om det fortsatt gjør like vondt.  Alle gode mennesker lurte på hva vi holdt på med og jeg befant meg i situasjoner der jeg diskuterte alle mulige trivialiteter mens jeg egentlig hadde hatt godt av å gråte.

Tar det ikke mer enn et lite år å glemme et helt liv? -tenkte jeg, men jeg skjønte raskt at det ikke er glemsel som gjør at folk ikke spør. Det er frykt for å såre meg; oss; enda mer. Som Guro skrev til meg: Alle vet at du savner han så sinnsykt og er redd for å ta det opp i et sekund du ikke tenker på det. Ingen tenker det er overflødig å snakke om, det er det motsatte som skjer, man er redd for å snakke om noe som er så stort som at et menneske er ugjenkallelig borte.

Og Guro har så rett. Jeg oppfører meg helt likedan. Jeg snakker med mamma om alt mulig annet, gjerne altfor fort også, i håp om at det vil føre hennes tanker et annet sted. Jeg gjør det hele tiden.

Men forrige søndag når jeg Maren og jeg kjente solen i ansiktet og alt føltes presist som den dagen for ett år siden, var jeg glad at vi var to om det. At vi kunne si det høyt. Til hverandre. Og når mamma og jeg; etter at huset hadde blitt tomt og jeg hadde gått tom for tåpelige samtaleemner jeg brukte store krefter å finne på; endelig snakket om pappa, føltes det godt. Av og til, er det godt å snakke om det som gjør vondt.
Og det er godt  å vite at vi er flere om det.




foto: Maren Todal, 25.02.2011.

5 kommentarer

Maren

22.feb.2012 kl.09:02

Så fint det var å lese. Og så var det godt å være sammen med deg den søndagen, jeg tar med meg den dagen i hjertet mitt.

Marit L.

22.feb.2012 kl.10:05

Ja, Guro har rett.

Maren

22.feb.2012 kl.11:56

Selv om vi møtes altfor sjelden så håper jeg evner å se deg både i det sekundet du er fri for savnet, i de sekundene savnet vaker i bakgrunnen, ...og ikke minst når det må komme til overflaten. (God reise i helga, gleder meg til å høre om den!).

hege

22.feb.2012 kl.21:26

JA til åpenhet om det som er vanskelig. Fint innlegg. Og rørande bilder.

nadja

22.feb.2012 kl.21:54

maren, <3.

marit, <3. ja, helt rett.

hege, JA!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits