SUNDAY WALKS AND THOUGHTS.





Forrige sndag mtte jeg Maren. Vi snakket om Marens nye jobb, lykkeog savn.
Vi spasertelangs Nidelven; vi forundret oss over isen som hadde lagt seg som et tynt slr over vannet avbrutt av spor som himmelen kunne speile seg i.
Vi gikk en tur til pappas grav. I det vi kom til gravplassen stoppet begge opp, s p hverandre: Dette er akkurat som dagen pappa ble begravet. Sol og sne. Og en slags stillhet.
Vi sa dette hyt. Til hverandre.

Jeg er ikke lei meg hele tiden.
Selv om savnet alltid er tilstedevrende.
Jeg lever mitt liv videre; jeg overlevde det frste, tunge ret. I helgen, da ett rsdagen var kommet, snakketde frresteom pappa. Ingenturde si: Hva ville Rifat sagt n? Hva ville han gjort? Tenk s ufattelig trist det erat han ikke froppleve Una vokse opp. Ingen turde sprre om det fortsatt gjr like vondt. Alle gode menneskerlurte p hva vi holdt p medog jeg befant meg i situasjoner der jegdiskutertealle mulige trivialiteter mens jeg egentlig hadde hatt godt av grte.

Tar det ikke mer enn et lite r glemme et helt liv? -tenkte jeg, men jeg skjnte raskt at det ikke er glemsel som gjr at folk ikke spr. Det er frykt for sre meg; oss; enda mer. Som Guro skrev til meg: Alle vet at du savner han s sinnsykt og er redd for ta det opp i et sekund du ikke tenker p det. Ingen tenker det er overfldig snakke om, det er det motsatte som skjer, man er redd for snakke om noe som er s stort som at et menneske er ugjenkallelig borte.

Og Guro har s rett. Jeg oppfrer meg helt likedan. Jeg snakker med mamma om alt mulig annet, gjerne altfor fort ogs, i hp om at det vil fre hennes tanker et annet sted. Jeg gjr det hele tiden.

Men forrige sndag nr jeg Maren og jeg kjente solen i ansiktet og altfltes presist som dendagen for ett r siden, var jeg glad at vi var to om det. At vi kunne si det hyt. Til hverandre. Og nr mamma og jeg; etter at huset hadde blitt tomtog jeg hadde gtt tom for tpelige samtaleemner jeg brukte store krefter finne p; endelig snakket om pappa, fltes det godt. Av og til, er det godt snakke om det somgjr vondt.
Og det er godt vite at vi er flere om det.




foto: Maren Todal, 25.02.2011.

5 kommentarer

Maren

22.feb.2012 kl.09:02

S fint det var lese. Og s var det godt vre sammen med deg den sndagen, jeg tar med meg den dagen i hjertet mitt.

Marit L.

22.feb.2012 kl.10:05

Ja, Guro har rett.

Maren

22.feb.2012 kl.11:56

Selv om vi mtes altfor sjelden s hper jeg evner se deg bde i det sekundet du er fri for savnet, i de sekundene savnet vaker i bakgrunnen, ...og ikke minst nr det m komme til overflaten. (God reise i helga, gleder meg til hre om den!).

hege

22.feb.2012 kl.21:26

JA til penhet om det som er vanskelig. Fint innlegg. Og rrande bilder.

nadja

22.feb.2012 kl.21:54

maren, <3.

marit, <3. ja, helt rett.

hege, JA!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits