FEBRUARY.

Jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull
og jeg kan ikke miste det uansett hva som skjer
Jeg venter ikke mer, på sol, på en god dag
på å våkne, på å se
at bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjøtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Siri Nilsen, Skjørtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
                                            jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
                                            i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Også det siste. Da du satt i sykehussengen din, 8 dager før du døde. Det var en torsdag. Den første gangen på lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og da klarte du å smile. Du sa også: Jeg tror ikke dette kommer til å gå bra. Og mamma sa: Det kommer til å gå bra, elsker du oss ikke høyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn å elske oss over alt på jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du så store smerter at jeg til slutt ønsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri å tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri å slippe håpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrønne gardinene på rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjøpte gule roser dagen før du døde. Jeg husker de var utrolig vakre i februarsolen. Jeg ønsket så sterkt at du skulle oppleve våren. Få litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den høsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vår i luften. Nesten sånn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en måned etterpå. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig å snakke om det.
Det er som når man faller og slår seg skikkelig; man får en blåmerke for man blør innvendig og det gjør innmari vondt og i tillegg har det øverste hudlaget et fallsår.
Såret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt. 
Når jeg da snakker om deg, føler jeg at jeg skraper opp såret. På nytt. Og på nytt. Det utgjør ingen forskjell på smerten, det bare ser stygt ut. Og unødvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sår. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke på gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Når jeg ser på Broen og  vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller Åke som er morderen og at du ville ha digget Saga.( På ferie på Tenerife måtte vi finne oss hver vår datamaskin på en dårlig mørk internettcafe for å se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Når noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten høre latteren din. Du var alltid den siste til å slutte å le.
Når vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg på deg.
Når jeg er med mamma og alle prøver å leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Når det nå er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til å oppleve det, kan jeg ikke annet enn å føle at livet er blitt litt mer meningsløst.

Når Una turner, sjefer, bøyer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg når Una prøver å forstå hvorfor hun ikke kan vekke deg på gravplassen. Når hun tar opp alle ti fingre i været og spør om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og når hun husker at du hadde hvitt hår. Når jeg må lære henne hva det å savne betyr.
Hun er blitt så stor og du hadde vært så stolt. Vi prøver å være gode for henne og vi prøver å se henne. På samme måten du gjorde. Det får være dagens trøst.



bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

4 kommentarer

Ingrid Riddervold

01.feb.2012 kl.15:51

Vakre ord Nadja

Johanne

01.feb.2012 kl.21:47

Når jeg tenker på hvor vondt det er å miste, hvordan det automatisk forandrer alt og gjør ting litt svart... Da kjenner jeg at jeg allikevel lever, lever for de som ennå er og som jeg elsker så inderlig. Jeg tror jeg også må skrive ned noen tanker, det gjør godt! Jeg startet dagen i dag med Olli som kastet opp i natt og jeg har fått høy feber. Da savner jeg mye, særlig mamma. Jeg vil ringe mamma nå!

Du skriver vakkert og du forteller så fint om din pappa alltid. Du gjør det du trenger for å komme deg videre, tror jeg.

Klem fra ei som straks skal sove.

Stine/Prinsesse Rosa

01.feb.2012 kl.21:48

Hjerteskjærende vakkert og vondt. *snufs*

Astrid

03.feb.2012 kl.10:31

Jeg gråter litt jeg...

Stor klem til deg.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits