FEBRUARY.

Jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull
og jeg kan ikke miste det uansett hva som skjer
Jeg venter ikke mer, p sol, p en god dag
p vkne, p se
at bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

Siri Nilsen, Skjrtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Ogs det siste.Da du satt i sykehussengen din, 8 dager fr du dde. Det var en torsdag. Den frste gangen p lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og daklarte du smile. Du sa ogs: Jeg tror ikke dette kommer til g bra. Og mamma sa: Det kommer til g bra, elsker du oss ikke hyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn elske oss over alt p jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du s store smerter at jeg til slutt nsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri slippe hpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrnne gardinene p rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjpte gule roser dagen fr du dde. Jeg husker de var utrolig vakrei februarsolen. Jeg nsket s sterkt at du skulle oppleve vren. F litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den hsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vr i luften. Nesten snn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en mned etterp. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig snakke om det.
Det er som nr man faller og slr seg skikkelig; man fr en blmerkefor manblr innvendig og det gjrinnmari vondt og i tillegg har det verste hudlaget et fallsr.
Sret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt.
Nr jeg da snakker om deg, fler jeg at jeg skraper opp sret. P nytt. Og p nytt. Det utgjr ingen forskjell p smerten, det bare ser stygt ut. Og undvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sr. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke p gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Nr jeg ser p Broen og vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller ke som er morderen og at du ville hadigget Saga.( P ferie p Tenerife mtte vi finne oss hver vr datamaskin p en drlig mrk internettcafe for se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Nr noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten hre latteren din. Du var alltid den siste til slutte le.
Nr vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg p deg.
Nr jeg er med mamma og alle prver leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Nr det n er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til oppleve det, kan jeg ikke annet enn fle at livet er blitt litt mer meningslst.

Nr Una turner, sjefer, byer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg nr Una prver forst hvorfor hun ikke kan vekke deg p gravplassen. Nr hun tar opp alle ti fingre i vret og spr om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og nr hun husker at du hadde hvitt hr. Nr jeg m lre henne hva det savne betyr.
Hun er blitt s stor og du hadde vrt s stolt. Vi prver vre gode for henne og vi prver se henne. P samme mten du gjorde. Det fr vre dagens trst.



bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

4 kommentarer

Ingrid Riddervold

01.feb.2012 kl.15:51

Vakre ord Nadja

Johanne

01.feb.2012 kl.21:47

Nr jeg tenker p hvor vondt det er miste, hvordan det automatisk forandrer alt og gjr ting litt svart... Da kjenner jeg at jeg allikevel lever, lever for de som enn er og som jeg elsker s inderlig. Jeg tror jeg ogs m skrive ned noen tanker, det gjr godt! Jeg startet dagen i dag med Olli som kastet opp i natt og jeg har ftt hy feber. Da savner jeg mye, srlig mamma. Jeg vil ringe mamma n!

Du skriver vakkert og du forteller s fint om din pappa alltid. Du gjr det du trenger for komme deg videre, tror jeg.

Klem fra ei som straks skal sove.

Stine/Prinsesse Rosa

01.feb.2012 kl.21:48

Hjerteskjrende vakkert og vondt. *snufs*

Astrid

03.feb.2012 kl.10:31

Jeg grter litt jeg...

Stor klem til deg.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits