2012.

I begynnelsen av forrige året skrev jeg at  jeg hadde troa på 2011.

Jeg hadde håpet på det beste. Lenge. Selv når smertene satte inn og jeg hørte han rope etter mamma om nettene. Om dagene satte han frem smilet på det tynne ansiktet sitt og gav meg håpet tilbake.

Nyttårsaften i fjor:
Pappa elsker nyttårsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I år er han sykere enn noensinne før. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig å bære, og den tar ikke smertene. Men nyttårsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, før vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una åpner gaver, tøyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig å ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir så glad.

Vi skal åpne gaver, vi setter oss på de faste plassene våre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spør om en pause. Selvklart, gå og legg deg nedpå litt. Ikke tenk på det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret på. Det var ekte. Så ekte. Men det må ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg får gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i øret at pappa er så lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer på meg og at jeg ikke skal fryse på beina. Jeg tenker at det er litt tåpelig for jeg kan passe på meg selv, men blir rørt allikevel.

Snart skal klokken slå tolv. Og det nye året skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spør. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. Så hun ikke våkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye året, ønsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare på pappa og vil si gratulerer til han også. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjøre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg ønsker han alt godt.
Når han kommer ut, gjør jeg akkurat det. Sier:

En måned og 18 dager etter Nytt År dør han.

Enda et nytt år er kommet. Før klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, føltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og gråte. Holde for ørene. Ikke høre noe. Slik pappa holdt for Una sine ører. Jeg ville sove og ikke våkne.

Jeg har tenkt så mye på at han valgte å legge seg ved siden av Una, som han elsket så høyt, den siste nyttårsaften i hans liv. Jeg har nesten vært sjalu. Han må ha valgt det med omhu. Han må ha kjent på smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i øret. Jeg vil så gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til å få vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg ønsker deg alt godt.

Men jeg vil så gjerne høre han si det ordrett....


Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til å rive i meg. Men nyttårsfortsettet mitt er å være snill med meg selv. Det skylder jeg både pappa og Una. Samle energi, danse enda litt mer, ha tid, til å være med Una, være god i min jobb, tid til å lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til å ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de må jeg benytte meg mer av. Jeg starter med mine nærmeste.

P.S. Jeg tenker mye på Stine, og jeg er så lei meg for at hun må gå gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjesec i 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.

10 kommentarer

Hege

04.jan.2012 kl.18:56

Dette var veldig sterkt å lese. Eg har vore i gjennom noko som liknar veldig. Pappa døde av kreft for over ti år siden, og eg finn mykje av meg sjølv i det du skriver.

Johanne

04.jan.2012 kl.20:39

Vakkert!!!!!! Trenger ikke si mer. Gode forsetter har du også:)

Mariann

05.jan.2012 kl.00:28

Det er alltid fint og trist på samme tid, å lese om faren din <3 Dere skapte mange vakre minner sammen. Jeg vet at det _egentlig_ ikke hjelper. Men det er bittelitt trøst å finne i dem, og den uendelige kjærligheten dere fortsatt har som familie <3

Katrine

06.jan.2012 kl.17:12

Kjære Nadja, så sterkt skrevet. Her sitter jeg med tårer i øynene og gåsehud på armene.

Vær snill mot deg selv i år! Det fortjener hele deg :)

Frøken Funky Farm

06.jan.2012 kl.23:44

Tårevåt og varm klem!

Er i Barteby på kurs hele siste uka i januar, kanskje vi får til en ettermiddagskaffi da?

Peace & Love!

Stine

10.jan.2012 kl.20:05

Vakkert, vakkert, vakkert....

Ingridjulia

11.jan.2012 kl.22:39

Stor klem fra meg til deg <3

shinedesign

13.jan.2012 kl.13:15

Du skriver nydelig og virker som en herlig person. Jeg tipper du har folk rundt deg som vet å sette pris på akkurat det :-) Håper alle dine drømmer for det nye året går i oppfyllelse. Klem.

gunnberit

16.jan.2012 kl.10:05

Det jeg nå skal si er klisje: Jeg gråter-og det er bra jeg ikke har tatt på meg min makeup enda...for så ille er min verden. Det værste er at makeupen skal renne liksom..hmm. Jeg sitter på jobb og leser denne historien. Enda jeg har hørt og vet mye fra før av rører det ved meg. Du forklarer så godt dine egne følelser. Og man får virkelig alt inn under huden. Kanskje fordi jeg har vært i samme situasjon selv? Eller rett og slett fordi du er en magisk kvinne? For en mann han må ha vært-tenker jeg også. Som har rørt ved deg på den måten. Alle foreldre er ikke like dyktige-og alle er ikke like flinke til å vise kjærlighet og omtanke. De vil kanskje, men får det ikke til. Slik hadde jeg det. Kanskje det er derfor jeg gråter også..fordi jeg aldri fikk...men jeg gir-jeg gir mine barn det jeg ikke fikk. Og det gjør også at jeg kan se for meg at jeg ville gjort som din pappa. Lagt meg ned til den vakre lille Una og sagt alt jeg kunne komme på som ville gjøre henne trygg. Pappaen din var utrolig heldig. For han hadde fantastiske mennesker rundt seg helt til han døde. Og det tror jeg du vet også-inne i hjertet ditt. Han kunne ikke avsluttet dette på en bedre måte. Men en avslutning er aldri noe godt....

Jeg håper av hele mitt hjerte at deres 2012 blir et år hvor dere kan klare å komme ett skritt videre i sorgprosessen. Og at du ved neste nyttårsaften skal slippe å måtte hente den dype sorgen. For du fortjener å slippe det litt :)

nadja

17.jan.2012 kl.20:47

fine, fine dere. det er så godt å kunne sette ord på sorgen, av og til, hjelper det skikkelig. når jeg ikke har grått på lenge og sorgen har opparbiedet seg i meg, vet jeg at jeg må huske og gråte. jeg sender alltid disse små historiene til min venn guro først, for jeg er også litt redd for å dele, men fy søren, det trenger jeg jo ikke å være. for dere gir meg så gode og omtenksomme kommentarer tilbake. og desverre, desverre er det flere enn meg som har opplevd akkurat det samme, sånn som hege, stine, johanne og gunn berit. det er litt vondt.

fine gunn berit, tusen takk for den fine kommentaren. det forteller masse om deg og om hvor god menneske og mor du er. det lyser hele veien gjennom. dine barn er heldige som har deg!!!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits