50 WORDS FOR SNOW.

Det er snømangel i nord, men minusgradene sørget for røde kinn i dag.

Jeg tenker så mye på forrige vinter. Den kalde, kalde vinteren. Jeg prøver å huske, erindre, skille mellom sannhet og drømmer. Frykt. Og håp.

Jeg husker daglige, noen ganger flere ganger om dagen, turer til sykehuset. Jeg husker at jeg snakket masse med meg selv mens jeg gikk. ( Ikke høyt ,så ingen trodde at jeg var gal, men) hele tiden inni meg, ustoppelig. Jeg hadde så behov å forandre på noe, mens det eneste jeg kunne gjøre var å snakke med meg selv.

Jeg husker RIT som forsvant bit for bit og jeg husker den kalde vinden i ansiktet. Den mekaniske kvinnestemmen som informerte meg om at "Du er nå kommet til 4 etasje". Og hvis jeg lukker øynene og begynner å telle skritt, faller jeg straks tilbake til den endeløse korridoren på smertelindring, St.Olavs. Og rommet i enden av gangen blir så sann som aldri før.

Jeg husker fortsatt navnene på alle sykepleierne. Og hvor stor forskjell de kunne utfgjøre.
Jeg husker at jeg begynte i ny jobb. Og at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe som helst.
Jeg husker at jeg så lite til Una og Geir og at jeg savnet de.
Jeg husker jeg var irritabel og sint på hele verden.
Jeg husker rødvin og tårer blande seg i munnen mens jeg gjenfortalte dagene til Geir etter midnatt.

Alt dette er sant. Og det bare toppen av isfjellet. Det berører verken drømmer, frykt eller håp.

Og det som er det sanneste av alt er de øynene. Hans øyne. Store, svarte øyne som hadde sett på meg i 31 år av mitt liv. Og som for hver dag vokste seg større og større og reddere og reddere.
De er mest sanne. Og de gjør mest vondt.
Kanskje glemmer man de indre monologene og navnene på sykepleierne og kanskje slutter man å drømme om den mekaniske kvinnestemmen i heisen. Etterhvert.

Men de øynene kommer jeg aldri, noensinne, til å glemme.

P.S. I morgen er det 10 måneder siden min pappa døde. Jeg hører på Kate Bushs 50 words for snow og anbefaler albumet på det sterkeste.




foto: vinter 2010-2011.

5 kommentarer

Maria

17.des.2011 kl.21:54

så rart. jeg hørte akkurat på kate bush nå, og så leste jeg dette.

og jeg har også en trist historie fra st. olavs.

men ikke så trist som din.

du skriver så fint, og jeg sender deg hundre varme klemmer!

Mariann

18.des.2011 kl.12:19

Så utrolig fint skrevet! :'( Det er så forferdelig at dette skulle skje.

Det er så rart at vi har så mange av de samme minnene fra St. Olav, selv om historiene våre er så ulike.. tenk så mange mennesker som tenker de samme tankene.. de veggene har sett mange, mange skjebner..

Siri

18.des.2011 kl.19:41

klem

Johanne Brekkevold

19.des.2011 kl.21:50

<3 Alle de minnene kommer til være der tror jeg. Noen ganger like sterke som nå, men helt sikkert sjeldnere. Mamma var også redd, utrolig redd. Hun ville så absolutt ikke dø, hadde like mye å leve for som din fine pappa. Stor klem! I går var det 2 år siden Alma døde.

nadja

31.des.2011 kl.19:40

maria, den cden er spilt hippig i disse dager. og i mangel på snø. p.s. jeg liker ikke at du og har en trist historie fra st.olavs.

mariann,jeg vet. og jeg er så utrolig glad at historiene våre er ulike.

sirien min, klem tilbake

johanne, du er tøff. og jeg beundrer deg. stor klem

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits