NO ONE COMES FROM NOTHING.

Den måtte jo komme.
Tristheten.
Endeligheten.
Jeg visste det.
Noe annet hadde blitt rart.
Jeg dro til Oslo vel vitende om at det kom til å skje. Noe annet hadde jo blitt rart.
Alle har snakket til meg om de vanskelige merkedagene. De tunge. Så jeg visste det.
Men jeg dro. Jeg hørte stemmen hans i hodet: Middagen i Rådhuset skal du ikke gå glipp av. Han gikk aldri glipp av noe. Så jeg dro.
Og jentene var gode, de er de beste. De sang og i et par øyeblikk glemte jeg meg.
Men når jeg senere på dagen klemte Una var savnet der. Og det var så slående stort at jeg nesten mistet pusten.
Ifjor hadde han blitt hjerteopert. Hans store, store hjerte.
Nå banker det ikke lenger.

Jeg syntes at min bursdag var forferdelig, men min tristhet lever jeg med hver dag. Når min lillebror fylte år på tirdag, ble jeg fylt av en enda større sorg. Jeg tenkte på alle stundene han er blitt frarøvet. Det å nyte bursdagskake sammen, de kjedelige tv-kveldene, de store øyeblikkene, kranglene, klemmene.
Og Una, hun tegnet idag. Hun tegnet et helt menneske med hår, og skjegg, og øyne og ører. Og et par sko. Han elsket å tegne. Han var en mester. Hun er blitt frarøvet. Tyven, tyven.

Denne uken fikk vi beskjed at en av pappas bestevenner er død. Og en venninne fortalte at hun også måtte begrave sin pappa. Rettferdig er det i alle fall ikke.

Den endeligheten er vondt. Og en bursdag tallfester den.


Så får man bare håpe at det er slik som Johanne sier, at trøsten kommer med å se seg selv bli mer og mer lik de som ikke er lenger. Jeg synes i alle fall lillebroren min ligner mer og mer i utseende og handling på min pappa. Han er et like fint menneske. Og jeg elsker han kjempe høyt!

Naravno da je moralo ovoliko boljeti.
Prvi rodjendan bez tate. 
Sve drugo bilo bi cudno.
Osim bola.
Ni na trenutak zaboravljeno.
Otisla sam u Oslo znajuci da ce boljeti. Kao da sam cula njegov glas; Idi, nemoj to propstiti. Taj nikad nista nije propustao.Sjedila sam za svecanom vecerom i gledala svijet oko sebe njegovim ocima.
A opet mi se cini kao da je moj rodjendan prosao malo manje dramaticno, ocekivala sam bol i boljelo je do neba, ali ja sa svojim bolom zivim svakodnevno. Harisov rodjendan prosao je bolnije. Ne mogu da shavtim da njih dvoje nikada nece dozivjeti ono sto bi trebali. Zao mi je svih trenutaka sto su im ukradeni. Ove sedmice saznali smo da je jedan od tatinh najboljih prijatelja umro. I jos jedna prijateljica sahranila je svog tatu. U toj bolesti uistinu nema pravde.

A onda sa druge strane, gledam Harisa i ponosim se covjekom koji je postao i znam da bi se tata isto ponosio. Podsjecaju me jedan na drugog. Isti su.
I u tome je utjeha.
Ali zato i ekstra boli.


foto: 25.09.2010. På bursdagen min våknet pappa fra operasjonen/ Moj rodjendan nakon operacije.

5 kommentarer

Johanne Brekkevold

30.sep.2011 kl.06:16

Det første året er som du føler, tungt. Noen dager i fremtiden vil det nok også komme like sterke følelser igjen og igjen. For en godt bilde av deg og pappaen! Han var en kunstner helt klart, han skulle så gjerne sett Una tegne. Du får rett og slett prøve å tenke litt som ham, når du så inderlig mye skulle ønske at han var der. Det hjelper for meg å snakke litt som mamma, når jeg savner henne som mest. Hun var frå sogn og fjordane...Stor fredagsklem!

nadja

01.okt.2011 kl.22:06

Kjære Johanne, tusen takk for alle de gode kommentarene du legger igjen. Du vet desverre alfor godt hva du snakker om..Jeg elsker det bildet av meg og pappa, akkurat som om vi så hverandre for første gang.

Frøken Funky Farm

03.okt.2011 kl.22:17

Stor klem og masse kjærlighet.

vaarloek

09.okt.2011 kl.03:29

jepp. endeligheten. det er den som stikker inni hjertet, bak ribbeina et sted.

The Nam

10.okt.2011 kl.15:55

det er trist. jeg finner trøst i tanken på at de menneskene som ikke lenger er her, i det minste hadde det godt før det skjedde, før de forsvant. også i det at selv om de ikke lenger eksisterer, at de på et plan eksisterer likevel. kanskje det er en form for fornektelse, kanskje ikke.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

32, Trondheim

Una er snart 3 år og bloggen er fylt 2. Vi også er blitt eldre siden vi startet. Men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Velkommen!

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits