ABOUT REMEMBERING. AND THE FEAR OF FORGETTING.



Om å huske. Og om frykten for å glemme.

Man mister de man er glad i.
Det er en del av livet.
Når jeg var liten mistet jeg mine oldeforeldre, og forsto for første gang hva "å dø" betød. Det var en skremmende oppdagelse, jeg lå våken om nettene, gråt og ville ikke å godta livets harde fakta. Jeg var redd. Men, slik som barn så ofte gjør, jeg glemte. Etterhvert mistet jeg mine besteforeldre og i 2008 mistet jeg min Dijana.
Jeg følte meg ødelagt hver gang det ble slutt med en kjæreste, og litt mindre hel hver gang et vennskap gikk i stykker.
Jeg har nå mistet min far.

I det siste har dagene fykt avgårde. Med sykdom for store og små, og jobb, og barnehage, og oppussing og haugevis av dårlig samvittighet.
Jeg hadde ikke vært på gravplassen lenge. På fredag dro jeg igjen.

Jeg tenker på pappa mange ganger hver eneste dag. Ennå er jeg så redd for å glemme.

Når min pappa fikk beskjed at han har kreft, tok frykten boende i meg. For ordentlig, ikke gradvis, den fylte hele meg med en gang. Under den første operasjonen husker jeg mammas og mine raske skritt rundt omkring i byen. Mange skritt i vårlig luft. Jeg trodde at jeg kom ti å besvime av redsel. Når beskjeden om vellykket operasjon kom, satte vi oss for å spise på Løkkan. Vi delte en pizza. Vi skulle feire. Jeg husker mamma gråt, og jeg husker at vi trøstet hverandre med å si at nå skulle alt bli bra. Det ble mange måltider og mange trøstende ord vi gav hverandre de neste fem årene.
Jeg husker hver eneste kontrolltime, og hvordan jeg ventet på en telefon fra pappa. Hvordan minuttene virket lange og hvordan jeg sjekket mobilen flere ganger i minuttet, i frykt for å ikke høre den ringe. Har verdiene gått opp, fikk du tid til ny ct, har du det bra?
Jeg hadde det ikke bra. Jeg følte på mange måter at jeg nesten alltid var mer bekymret for disse kontrollene enn han, men det er jo en utrolig dum tanke, og den sier ganske mye om min far. Selvfølgellig hadde han tenkt alle de samme grusomme, skremmende tankene som meg, men han lot meg aldri vite om de. Og jeg fortalte han aldri om mine heller. Når svarene vi fikk ikke var gode, klarte han allikevel å fokusere på det positive.

Når han for snart ett år siden opererte hjertet sitt, trodde jeg at mitt hjerte kom til å stoppe opp. Han svevde mellom liv og død og etter alle år i frykt, var jeg merkelig nok totalt uforberedt på det. Situsjonen er ikke stabil, ring om en time. Jeg husker mamma og jeg sitte foran intensiven på Hjertemedisinske og telle minuttene. Tiden sto stille. Og når den gode beskjeden kom, feiret vi igjen med enda en passe smakelig kake på sykehuskantaninen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mamma og jeg har feiret en vellykket operasjon eller prøvetaging med en måltid. I løpet av årene er de blitt veldig mange. I Trondheim, Split, i Uppsala. Man føler en slik en lettelse, samtidig som frykten som har plass i ens kropp forsvinner aldri helt.
Etter hjerteoperasjonen ble livet aldri det samme. Han kjempet slag etter slag,  og gradivis tapte kroppen krefter og posiviteten styrken. Mitt liv besto mye av sykehus og frykt. Jeg har kjent friske høstluften i lungene, regn og sludd i ansiktet, jeg har måttet holde pusten på grunn av kulde om vinteren på mine daglige turer til sykehuset. Samtidig som jeg gruet meg til disse besøkene, var de samtidig det fineste jeg hadde. Der opplevde vi små oppturer, store nedturer, latter og sinne, frustrasjon og så enormt mye kjærlighet.

Siste gangen mamma og jeg spiste vår felles sykehus måltid sammen var dagen før pappa døde, torsdag 17.02. Han skulle bli badet og vi fikk beskjed å ta oss litt fri. Vi følte en slags lettelse da også, og ingen snakket om frykt eller hvor dårlig maten smakte. Min mor må være en av de tøffeste menneskene i hele verden. Jeg var veldig redd. Jeg torde ikke å si det høyt.

Etter at pappa døde følte jeg en slik smerte og tomhet, ikke bare etter han, men også etter frykten. Jeg hadde ingenting å være engstlig for, ingenting å miste pusten for; plutselig følte jeg bakken under føttene; det var ingen flere svar å vente på, ingen kamper å kjempe, ingen tapte slag å gråte over. Jeg var bare veldig, veldig trist.

Jeg innser nå at frykten jeg  i alle disse år har bæret på, allikevel har forandret meg. Jeg merker at jeg er mer redd for å ta ordet, snakke høyt om det jeg står for,  at jeg ikke er så god på smalltalk  som før og ikke så god på tårer i felleskap. Det er en rar oppdagelse, for dette har jeg ikke vært klar over. Jeg har ikke hatt tid å tenke på hvordan jeg er blitt, hvordan jeg er. Nå må jeg ta disse kampene for min egen del. Bli kvitt den disse dumme fryktene; disse ubetydelige, uvesentlige og uvirkelige bekymringene.

Men jeg har en annen frykt, som er betydelig og som har begynt å melde seg. Det er frykten for å glemme. Jeg vil ikke glemme.
Når min farmor og farfar døde, gjorde min ubevistheten en rar ting; det var akkurat som om den slettet smerten jeg følte. Slettet ble også mange av minnene som kunne fremprovosere smerte. Jeg kunne fortsatt minnes, men det krevde litt av meg, det krevde tid og arbeid, og etterhvert klarte jeg alltid å bli trist. Men i hverdagen var jeg uberørt.
Nå er det annerledes. Alt er som et åpent sår. Alt er minner og alt kan både gjøre vondt og kjennes godt. Og det synes jeg er helt greit. Jeg forstår at det etterhvert kommer til å gjøre mindre vondt når man husker. At sårene leges og at de gode minnene oftere kommer frem. Men jeg vil, for all del, fortsette å huske.


foto: Dila, Sarajevo.
P.S. Å miste pappa, har åpnet en elv av andre minner, en elven som ble lagt i lokk for lenge siden. Jeg har tenkt så masse på frokostene min farmor lagde til meg i det siste. Jeg husker lukten, jeg husker hennes snille forsøk på å få meg opp av sengen, jeg husker musikken på radioen som sto på ved frokostbordet. Jeg husker ekstremt godt hvor sterkt håndtrykk farfaren min hadde. Og jeg husker Dijana alltid frøs på hendene enda hun var en av de varmeste personer i hele universet.

6 kommentarer

Johanne

18.sep.2011 kl.22:50

Du glemmer ikke! Det er nå over 5 år siden mamma døde, minnene er fortsatt sterke, gode og noen smertefulle. Men mest av alt lever hun i meg, jeg blir mer og mer lik på mamma. YES!

Marit L.

19.sep.2011 kl.09:43

Varm klem til deg, kjære Nadja.

Siri

19.sep.2011 kl.10:36

Frykt gjør mye rart med både kropp og sinn. Jeg har vært redd for helt andre ting, men kjenner igjen hvordan den kan holde en tilbake, hindre en fra å være seg selv fullt ut. Jeg tror ikke du kommer til å glemme. Det var kanskje nødvendig for deg for å takle smerten da farmoren og farfaren din døde. Kanskje finner du en helt annen måte denne gangen. Kanskje fordi du umulig kan stenge ute minnene om faren din, fordi du ser han i alt rundt deg. Han lever videre i deg, i familien, alle som har møtt ham og alt han likte å gjøre. Kanskje trenger ikke det at smerten en gang vil avta å bety at du har glemt. Så utrolig fint at minnene om din farmor lå lagret, til du var klar til å ta dem frem igjen. God klem fra meg og.

Ingrid Riddervold

19.sep.2011 kl.13:01

fint innlegg!

Gunn Berit

19.sep.2011 kl.22:59

Det er noen mennesker på min vei som beveger meg mer enn andre, noen jeg beundrer og smiler når jeg ser. Du innehar akkurat dette nadja, du er varm, tankefull og rett igjennom fantastisk. Dine tanker rører meg og gir meg svar. Svar på hvorfor noen mennesker er lettere å like enn andre. Heldig er du som har vært omgitt av så mye kjærlighet, og heldige er de som mottar din....du er unik!

nadja

22.sep.2011 kl.15:17

takk for alle fine, rørende og kloke kommentarer. og ikke minst, klemmer.

Skriv en ny kommentar

hits