UNA.dos.tres

jeg viste stedet til Una. Hun også ville gifte seg med mamma og pappa, sa hun. Så hun fikk låne gifteringen min. Jeg tror ikke hun helt skjønte hva å gifte seg betyr. Foreviget av Marianne.

På dette stedet, på en hvit sirkel mellom disse trærne giftet vi oss. ( Og nei, ikke på den stygge sirkelen dere ser på bildet. Og de benkene var heller ikke til stedet da. Grrrr. ) 
Men gifte ble vi og perfekt dag var det. For F-I-R-E år siden.
Det rare er at det kjennes som igår, for jeg kan få sommerfugler i magen av bare å tenke på Geir. Samtidig føles det som for alltid, for han kjenner meg så godt. Av og til blir jeg kjempe sint, da minner vi mest om et gammelt ektepar der kjerringa gnager på kallen.
Men stort sett så er han den beste og mest omtenksomme mannen.
For meg.
En som står opp kl.7 om morgenen for å kjøpe Lanvin kjoler til meg. Den aller beste og morsomste faren Una kan ha. En som stiller opp og trøster. Og gir myke kyss når de trenges, eller til hverdags, i øyeblikk når jeg ikke forventer de. Han får meg meg til å stoppe opp, se meg om, stresse ned. Jeg får han til å skynde seg, se rett frem og stresse opp. Vi er the perfect match.
Minner om vårt bryllup får meg til å stoppe opp og stresse ned.
Og jeg gleder meg allerede til å storfeire 5 år som gift til neste år.










P.S. Noen flere bryllupsbilder her. Og ett her.

 Na ovom mjestu. Prije 4 godine.
Ljubav. Cudno je kako vrijeme leti. Ljetos smo Uni pokazali nase mjesto." I ja hocu da se vjencam!"- rece Una. Mislim da nije skroz shavtila sto govori. Ali zato vrlo dobro zna sta znaci Volim te. Do neba.