SIX.

Idag er det 6 mneder. Det er lenge.
Begripelig. Tidsrom.
Ubegripelig at dethar skjedd.

SIste dagene har jeg gtt med en blanding av kvalme og angst, og stort behov for skrike.
Skrike ut.
Men jeg vet ikke hvem jeg skulle skrike til, eller hva jeg skulle rope.
Historiene om pappa dukker opp med hviskende stemme, opplevelsene oppsker meg om natten og holder meg vken.
Hans smil. Stemmen.
Ellerhvor glad han var i plukke sopp. Hvordan han 15.januar sendte sms til en venn om han hpet atde sees til sommeren.
Litt av hvert. Mye. Av hvert.

Og s tenker jeg p Haakon degaard og de andre ungdommene.
Og s tenker jeg p barn p Afrikas Horn.

S nr natten senker seg, str opp. Ingen vits ligge i sengen lenger. Lager meg varm melk med honning. Jeg er fortsatt urolig. Fler litt av den samme angst flelsen hvor man vet at ting gr til helvete, slik som jeg hadde flt det de siste dagene frpappas dd. Kvalme. Jeg fr ikke puste. Jeg vet at ingen vil hre mine skrik lengre. Men kan jeg fortsette hviske de sm historiene?
Hvordan han pleide ta min hnd og si at han var glad i meg. Hendene hans vil jeg fortelle om.
Jeg vil fortelle hvordanhan var med sin Una. Hvor utrolig mange planer han hadde. Hvor glad han gjorde henne. Og hvor glad hun gjorde han. Hvor urettferdig det er at de bare fikk s kort tid sammen.
Jeg vil fortelle om hvordan han etter 30 rs ekteskap, ofte overrasket mamma med roser, og kalte hun de fineste kallenavn en kan finne p.
Hvordan jeg til bursdagen min fikk hele 10 moteblader (inkludert fransk, amerikansk og britisk Vogue).
Hvordan vi alle lo nr han fortalte om sin oppvekst, og hvordan jeg hpet at han skulle rekke skrive en bok om den. Alt det fine. Som livet hans var.

Men ogs om sykdommen. Hvordan han kjempet. Som en helt. Om hvordan det var st p sidelinjen og se han ha umenneskelig store smerter. Oppleve at man ikke kan gjre noe for noen man elsker s hyt. At kjrligheten faktisk ikke overvinner alt.

Alle disse historiene fr komme etterhvert. Det er fint skrive de ned.
Jeg er s redd at jeg kommer til glemme, selv om jeg vet at det er umulig.
Men frykten gjr at jeg kan tvinge meg selv til prve rekonstruere helt detaljert hvordan hendene hans s ut, sammenligne min yefarge med hans slik jeg husker det, bla i alle bkene han noensinne har rrt i hp om finne noe han har skrevet ned.

I dag skal jeg bare grte. Og vre stille.












2008-2010

P.S. De siste dagene har en kombinasjon av hodepine og tanker lenket meg til sengen. Nr min venn G spurte hvordan jeg hadde det, dette er svaret jeg sendte til henne. Det hjalp. Det er fint dele. Og det fineste med det er at man fr noe i retur, den andre deler tilbake. Slik som G svarte ogsom rrte meg rett ved hjerterota.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Danas je 6 mjeseci od kako moj tata vise nije sa nama. A kao da mu jos uvijek cujem glas. I cekam da udje kroz ulazna vrata. Danas cu samo da cekam.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Na jastuku bdim na ponocnoj strazi
kao stari posustali ratnik
kom svaki put od riznice neba
jedva zapadne mesecev zlatnik
pod oklopom drhti kosuta plaha
vecno gonjena tamnim obrisima straha
koja strepi i od mirnih obronaka sna

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
bez nje se zivot kruni uzalud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme ne voli heroje
i da je svaki hram ukaljalo
al' meni, eto, nista sem nas
dvoje nije valjalo

Kad potrazim put u srediste sebe
staze bivaju tesnje i tesnje
i skrijem se u zaklon tvog uha
kao mindjusa od duple tresnje
al' uspevam da jos jednom odolim
da prosapucem da te nocas ruski volim
sto su reci, kremen sto se izlize
kad tad

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
a bez nje ovaj kurjak menja cud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme svemu menja boje
i da je silan sjaj pomracilo
al' meni, eto, nista sem nas dvoje
nije znacilo

Ponekad jos u moj filcani sesir
spustis osmeh ko carobni cekin
i tad sam svoj
jer ma kako me zvali
ja sam samo tvoj licni harlekin
ponekad jos suza razmaze tintu
i ko domina padne zid u lavirintu
tako prosto, ponekad jos
stignemo do nas

Nedostaje mi nasa ljubav, Djordje Balasevic

10 kommentarer

The Nam

18.aug.2011 kl.12:13

Det er alltid trist miste noen, srlig noen som stod en s nrt. Av og til fr jeg tanken, om at rene gr, at foreldrene mine stadig blir eldre (det samme gjr jo jeg), s tenker jeg det utenkelige, og det gjr s vondt at jeg bare m kaste det hele bort, og ikke tenke mer p det.

Jeg kan med andre ord ikke forestille meg hvor vondt det egentlig gjr, men det jeg vet er at p et eller annet tidspunkt gjr det ikke like vondt som n.

hanne

18.aug.2011 kl.13:14

du er heldig som har ftt vre s inderlig glad i noen.

det er ikke alle forundt.

Agraff-Marte

18.aug.2011 kl.17:26

Kjre Nadja. Jeg er glad i deg.

Stine/Prinsesse Rosa

18.aug.2011 kl.17:40

Det er s urettferdig at du mistet pappan din. S ufattelig trist se p bildene og lese det du skriver. Jeg tenker at du kan skrive hans bok, hans historie. For huske, og for at Una kan lese om bestefaren sin nr hun blir strre. Du skriver s bra.

Jeg grter med deg. Selv om jeg aldri mtte din far s fler jeg at han var en fantastisk person.

Glad i deg, Nadja!

anonym

19.aug.2011 kl.10:58

Huff... Kjenner deg ikke, men fikk trer i ynene av lese blogginnlegget ditt.

Faren din virket som en fantastisk mann! sender deg en god klem <3

ingridjulia

19.aug.2011 kl.21:47

Varme tanker og klemmer sendes fra en bakke til en annen <3

nadja

19.aug.2011 kl.22:30

the nam, jeg tror du har rett, men p en mte er jeg litt redd for det tidspunktet der det ikke gjr s vondt lenger ogs..

hanne, jeg vet, og jeg er utrolig takknemlig for det.

marthe, i like mte <3

stine, takk og glad i deg ogs.

an. takk for klemmen.

ingridjulia, bor ikke vi p samme bakke???

vaarloek

20.aug.2011 kl.19:46

<3

nr jeg leser dette tenker jeg at jeg hper jeg rekker gi pappa et barnebarn

m bare finne en bra mann frst

det var den der rekkeflgen

Mariann

25.aug.2011 kl.12:40

Dette var utrolig rrende og vemodig lese. Jeg syns det er s ufattelig trist, dette med faren din. Jeg skjnner deg, p en mte, vi har mye til felles, St. Olav og alt der...........men vi gikk derfra fulltallige. Det gjorde ikke dere. Det er s forferdelig urettferdig. Og n grter jeg ogs, for pappaen din, og alt han ikke fikk sammen med dere, og Una.

shinedesign

25.aug.2011 kl.20:45

For en nydelig pappa. Alle ord blir sm i slike sammenhenger. Men jeg tror jeg forstr savnet ditt. Hper tiden vil hjelpe deg litt. God klem til deg!

Skriv en ny kommentar

hits