SIX.

Idag er det 6 måneder. Det er lenge.
Begripelig. Tidsrom.
Ubegripelig at det har skjedd. 

SIste dagene har jeg gått med en blanding av kvalme og angst, og stort behov for å skrike.
Skrike ut.
Men jeg vet ikke hvem jeg skulle skrike til, eller hva jeg skulle rope.
Historiene om pappa dukker opp med hviskende stemme, opplevelsene oppsøker meg om natten og holder meg våken.
Hans smil. Stemmen.
Eller hvor glad han var i å plukke sopp. Hvordan han 15.januar sendte sms til en venn om han håpet at de sees til sommeren.
Litt av hvert. Mye. Av hvert.

Og så tenker jeg på Haakon Ødegaard og de andre ungdommene.
Og så tenker jeg på barn på Afrikas Horn.

Så når natten senker seg, står opp. Ingen vits å ligge i sengen lenger. Lager meg varm melk med honning. Jeg er fortsatt urolig. Føler litt av den samme angst følelsen hvor man vet at ting går til helvete, slik som jeg hadde følt det de siste dagene før pappas død. Kvalme. Jeg får ikke puste. Jeg vet at ingen vil høre mine skrik lengre. Men kan jeg fortsette å hviske de små historiene?
Hvordan han pleide å ta min hånd og si at han var glad i meg. Hendene hans vil jeg fortelle om. 
Jeg vil fortelle hvordan han var med sin Una. Hvor utrolig mange planer han hadde. Hvor glad han gjorde henne. Og hvor glad hun gjorde han. Hvor urettferdig det er at de bare fikk så kort tid sammen.
Jeg vil fortelle om hvordan han etter 30 års ekteskap, ofte overrasket mamma med roser, og kalte hun de fineste kallenavn en kan finne på.
Hvordan jeg til bursdagen min fikk hele 10 moteblader (inkludert fransk, amerikansk og britisk Vogue).
Hvordan vi alle lo når han fortalte om sin oppvekst, og hvordan jeg håpet at han skulle rekke å skrive en bok om den. Alt det fine. Som livet hans var.

Men også om sykdommen. Hvordan han kjempet. Som en helt. Om hvordan det var å stå på sidelinjen og se han ha umenneskelig store smerter. Oppleve at man ikke kan gjøre noe for noen man elsker så høyt. At kjærligheten faktisk ikke overvinner alt.

Alle disse historiene får komme etterhvert. Det er fint å skrive de ned.
Jeg er så redd at jeg kommer til å glemme, selv om jeg vet at det er umulig.
Men frykten gjør at jeg kan tvinge meg selv til å prøve å rekonstruere helt detaljert hvordan hendene hans så ut, sammenligne min øyefarge med hans slik jeg husker det, bla i alle bøkene han noensinne har rørt i håp om å finne noe han har skrevet ned.

I dag skal jeg bare gråte. Og være stille.












2008-2010

P.S. De siste dagene har en kombinasjon av hodepine og tanker lenket meg til sengen. Når min venn G spurte hvordan jeg hadde det, dette er svaret jeg sendte til henne. Det hjalp. Det er fint å dele. Og det fineste med det er at man får noe i retur, den andre deler tilbake. Slik som G svarte og som rørte meg rett ved hjerterota.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Danas je 6 mjeseci od kako moj tata vise nije sa nama. A kao da mu jos uvijek cujem glas. I cekam da udje kroz ulazna vrata. Danas cu samo da cekam.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Na jastuku bdim na ponocnoj strazi
kao stari posustali ratnik
kom svaki put od riznice neba
jedva zapadne mesecev zlatnik
pod oklopom drhti kosuta plaha
vecno gonjena tamnim obrisima straha
koja strepi i od mirnih obronaka sna

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
bez nje se zivot kruni uzalud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme ne voli heroje
i da je svaki hram ukaljalo
al' meni, eto, nista sem nas
dvoje nije valjalo

Kad potrazim put u srediste sebe
staze bivaju tesnje i tesnje
i skrijem se u zaklon tvog uha
kao mindjusa od duple tresnje
al' uspevam da jos jednom odolim
da prosapucem da te nocas ruski volim
sto su reci, kremen sto se izlize
kad tad

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
a bez nje ovaj kurjak menja cud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme svemu menja boje
i da je silan sjaj pomracilo
al' meni, eto, nista sem nas dvoje
nije znacilo

Ponekad jos u moj filcani sesir
spustis osmeh ko carobni cekin
i tad sam svoj
jer ma kako me zvali
ja sam samo tvoj licni harlekin
ponekad jos suza razmaze tintu
i ko domina padne zid u lavirintu
tako prosto, ponekad jos
stignemo do nas

Nedostaje mi nasa ljubav, Djordje Balasevic

10 kommentarer

The Nam

18.aug.2011 kl.12:13

Det er alltid trist å miste noen, særlig noen som stod en så nært. Av og til får jeg tanken, om at årene går, at foreldrene mine stadig blir eldre (det samme gjør jo jeg), så tenker jeg det utenkelige, og det gjør så vondt at jeg bare må kaste det hele bort, og ikke tenke mer på det.

Jeg kan med andre ord ikke forestille meg hvor vondt det egentlig gjør, men det jeg vet er at på et eller annet tidspunkt gjør det ikke like vondt som nå.

hanne

18.aug.2011 kl.13:14

du er heldig som har fått være så inderlig glad i noen.

det er ikke alle forundt.

Agraff-Marte

18.aug.2011 kl.17:26

Kjære Nadja. Jeg er glad i deg.

Stine/Prinsesse Rosa

18.aug.2011 kl.17:40

Det er så urettferdig at du mistet pappan din. Så ufattelig trist å se på bildene og lese det du skriver. Jeg tenker at du kan skrive hans bok, hans historie. For å huske, og for at Una kan lese om bestefaren sin når hun blir større. Du skriver så bra.

Jeg gråter med deg. Selv om jeg aldri møtte din far så føler jeg at han var en fantastisk person.

Glad i deg, Nadja!

anonym

19.aug.2011 kl.10:58

Huff... Kjenner deg ikke, men fikk tårer i øynene av å lese blogginnlegget ditt.

Faren din virket som en fantastisk mann! sender deg en god klem <3

ingridjulia

19.aug.2011 kl.21:47

Varme tanker og klemmer sendes fra en bakke til en annen <3

nadja

19.aug.2011 kl.22:30

the nam, jeg tror du har rett, men på en måte er jeg litt redd for det tidspunktet der det ikke gjør så vondt lenger også..

hanne, jeg vet, og jeg er utrolig takknemlig for det.

marthe, i like måte <3

stine, takk og glad i deg også.

an. takk for klemmen.

ingridjulia, bor ikke vi på samme bakke???

vaarloek

20.aug.2011 kl.19:46

<3

når jeg leser dette tenker jeg at jeg håper jeg rekker å gi pappa et barnebarn

må bare finne en bra mann først

det var den der rekkefølgen

Mariann

25.aug.2011 kl.12:40

Dette var utrolig rørende og vemodig å lese. Jeg syns det er så ufattelig trist, dette med faren din. Jeg skjønner deg, på en måte, vi har mye til felles, St. Olav og alt der...........men vi gikk derfra fulltallige. Det gjorde ikke dere. Det er så forferdelig urettferdig. Og nå gråter jeg også, for pappaen din, og alt han ikke fikk sammen med dere, og Una.

shinedesign

25.aug.2011 kl.20:45

For en nydelig pappa. Alle ord blir små i slike sammenhenger. Men jeg tror jeg forstår savnet ditt. Håper tiden vil hjelpe deg litt. God klem til deg!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

31, Trondheim

Jeg er glad i Una, i Geir, i min familie og skjønne venner. Jeg er glad i arkitektur, kunst, interiør, kjoler, vin, reiser, gamle filmer. Jeg er glad i sko. Jeg er glad i kommentarer også.

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits