SMELLS, SOUNDS AND SORROWS.





Nå er vi her. På Bol. Uten min far.
Det går så i ett at jeg ikke har tid til å kjenne på det. Kanskje jeg ikke har styrke til å kjenne på det. Moj tajo.
Tankene min løper løpsk, nesten like fort som Una løper rundt. Jeg får med meg glimt av minner, aldri helheten.

Jeg kjenner solen gjøre kroppen varm, og hvor godt det gjør, og tenker på hvor frossen han var den siste vinteren i hans liv, når vi ennå ikke tillot oss å tenke at det var den siste vinteren, hvor mye han snakket og lengtet etter solen.

Jeg går inn i vannet, stopper opp, pysete som jeg er, og husker hvordan han alltid løp uti. Hoppet, sprutet, svømte på ryggen og lo sin høye latter. Hvordan han ropte på meg. Så jeg lukker øynene og hopper uti selv.
Jeg ser opp på trehimlingen fra sengen min, på panelet som han har lagt. Tenker på alle små spikere og uttalige timer han har brukt på det bittelille huset vårt sånn at vi skulle få det fint.

Den hvite steinen fra øya som kjennes kald under føttene selv når gradestokken viser nesten 40 grader. Han elsket den.
Og igår, når luften var så fuktig og tung at det nesten var vanskelig å puste, og jeg prøvde sakte å få pustet inn, husket jeg sykehuset og våre siste timer sammen.

De dyrebære øybelikkene med Una, som virkelig er utrolige, har desverre alltid en bismak ved seg. Hun gir så uffatelig mye, og det hadde vært mer enn nok for oss alle å dele.
Han hadde elsket å høre hun le (hun ler så mye), svømme (hun er helt fryktløs), løpe for å fange sommerfugler, skrape opp knærene, digge kråkebollene, gå opp trappen han har lagd, eller gå runden i nabolaget før legging for å få nattakos.

 

Bare disse små glimtene, og øynene til min mamma, gjør at jeg savner han sånn. Og det er ikke i nærheten til heltheten.







Kazu da je ljubav Bol, a bol je na Bracu.
On je toliko obozavao Bol. Cijelim srcem.
Od lijepog, bijelog brackog kamena, koji je hladan cak i na 40 stepeni, do zraka sunca koje griju tijela kojima je stetila okrutna norveska zima.
Toliko je bio zeljan sunca. Ove zadnje zime, jos za vrijeme kada si nismo smjeli dopustiti ni pomisliti da nam je zadnja, samo je pricao o suncu. I govorio da jedva ceka ljeto.
Ljeto nam dodje, i sunce grije. Prija, kosti kao da se otapaju, a mene je sram sto mi prija. Ulazim u vodu, i kao da cujem kako on trceci ulijece za mnom. Cujem njegov smijeh. Nedostaje mi njegov smjeh.
Sto god pojedem, sjetim se njega. Kako je samo gustao.
Miris borove sume na njega me podsjeca. Lezim u krevetu i gledam drvenu lamperiju na plafonu, i po njoj stotine eksercica, koje je on kucao. Koliko je samo sati proveo u ovoj kucici, radeci, kako bi nama bilo fino.
A onda juce, tezak dan je bio, sparina, jedva se dise, ja se trudim da uzdahnem? pojavise mi se pred ocima nasi zadnji sati zajedno. I ljubav za mene bijase bol.

Toliko sam ga volila i toliko ga volim, i toliko je jos uvijek neprihvatljivo da zajedno necemo utrcati u vodu, iznajmiti camac do Murvice, sjediti na terasi pod teskim dimom rostilja, i prosetati po rivi u predvecerje sa njegovom laganom rukom na mom ramenu. I kad god se Una osmjehne( a smije se stalno), malo me i zaboli. Jer on bi obozavao vidjeti je kako se smije, kako bez straha ulazi u vodu, kako lovi leptirove sa koljenima punih rana, kako po komsiluku kupi poljubce prije spavnja. I kako ga svako vece spomene.

8 kommentarer

Tuva

17.jul.2011 kl.13:57

Ha en fin dag videre!

Helena Maria

18.jul.2011 kl.00:57

Savn er fint, det viser at man aldri glemmer.

Una, det fine hjerteplasteret, hun er vakker i blåblomstrete kjole. Vakker som alltid!

Maren

18.jul.2011 kl.10:59

Det var ubeskrivelig vakkert skrevet. Jeg hadde samme minne-flommen igår nede på svabergene i Todal, utløst av luktene, lydene og følelsen av varmt berg mot saltvarm hud. Sommer! Og savn til noe som var vanskelig å sette fingeren på. *Stoooor klem fra meg*

Maren

18.jul.2011 kl.11:02

Det var ubeskrivelig vakkert skrevet. Jeg hadde samme minne-flommen igår nede på svabergene i Todal, utløst av luktene, lydene og følelsen av varmt berg mot saltvarm hud. Sommer! Men i motsetning til deg så var det et savn til noe som var vanskelig å sette fingeren på og som jeg ikke skal prøve å begi meg utpå å beskrive her i kommentarfeltet. *Stoooor klem fra meg*

Mariemamma

20.jul.2011 kl.20:59

Du skriver så utrolig bra... Kan tenke meg det er annerledes og være der nå. Og at alt savnet blir sterkere uten han der. Håper dere får en fin ferie allikevel og prøver å tenke på alle de gode minnene i stedet for savnet. Er sikker på at han er der med dere på et vis.

The Nam

26.jul.2011 kl.17:17

Åh, jeg ble så trist nå.

Birgit

28.jul.2011 kl.22:28

Nydelig skrevet gode Nadja. Vi hadde det helt fantastisk på Bol men jeg merket jo at det var en tøff tid for dere. Men du er virkelig modig som likevel reiste til deres ferieparadis uten din kjære far. Og takk for de hyggelige stundene på Bol:-)

nadja

05.aug.2011 kl.15:10

helenamaria, hjerteplasteret var utrolig riktig beskrevet. det skal jeg huske.

maren, vi får diskutere savn, le og gråte snart igjen. love?

mariemamma, <3

the nam, ikke vær det. <3

fine birgit, tiden med dere har vært strålende. jeg er så glad for den.

Skriv en ny kommentar

hits