SWEET HEREAFTER.









Før Una reiste, gikk vi en tur på graven til pappa. Vi hadde med syriner. De lukter "vår i Sarajevo" for meg. Og de minner meg om han. Han likte syriner godt.
Una skjønner ikke at dedo er begravd; hun forstår ikke hva det innebærer. Derfor vil hun ha et annet svar. Hun spør og spør; ofte lurer hun på om han er på sykehuset. Jeg svarer at Nei, det er han ikke. Jeg sier at han sover i graven sin. Også prøver jeg å snakke om noe annet.
Når Una og mamma kom til vår leilighet i Sarajevo, var Una sikker på at dedo var der. Hun løp bort til deres soverom, åpnet døren og ropte på han. Her sover dedo og han venter på meg.
Og svare nei til det, gjør utrolig vondt. Men det at hun savner han og husker han så sterkt, gjør utrolig godt. Når min mor da er så tøff at hun alene (= uten han) drar til et sted som bare er deres for første gang, er det så godt å vite at hun ikke er helt alene. Una savner han. Vi alle gjør. Vi er ikke en familie som etterlater hverandre alene.

(Jeg var forresten i etterlatt-samtale igår. Jeg tvilte veldig på om jeg skulle, om det i det hele tatt kan føre noe godt med seg. Jeg er jo flink til å snakke, gråte, rope, jeg holder ikke sorgen min inne, jeg sier høyt at om natten får jeg ikke sove. Men allikevel så gikk jeg. Og det var greit. Ikke godt, ikke dårlig, det hjalp ingenting, forandret ingenting, gav ingen svar. Men greit var det. Jeg var forberedt og de forberedelsene var i grunn min form for terapi. )

Jeg kjenner nå at savnet etter mamma og Una allerede er stort. Enormt, faktisk.

















Nana i Una su u Sarajevu. Bez dede. Prvi put u nasem zivotu. Sarajevo je njegovo, Sarajevo je nase. Bez njega nije isto.
Prije putovanja, otisli smo na groblje sa jorgovanom. Dedinim cvijecem. Podjeca me na proljeca u Sarajevu. Mirise na njega.
Una jos uvijek ne shvaca sto groblje znaci. Moji odgovori da dedo spava na groblju, nisu joj dovoljni, ocekuje da ga sretne, da ga vidi, da nam se vrati. I sama to nekad ocekujem.

Kada su dosli u Sarajevo, i usli u nas stan na Ciglanama, Una je prvo otrcala do njihove spavace sobe, puna iscekivanja, i zvala ga Dedo! Dedo! Dedo ovdje spava i ovdje me ceka!
Grozno je odgovoriti Ne na to. Ona trazi odgovor, a premala je da shvati. A opet, sa druge strane, fino je znati da cak i njoj toliko nedostaje.

4 kommentarer

ingridjulia

23.jun.2011 kl.22:41

Kjære Nadja, sender deg nok en stor klem! Jeg vil gjerne anbefale deg ei barnebok som jeg synes er kjempe fin og som handler om døden. Den heter Farvel herr Muffin. Boka er nydelig illustrert og tar opp døden og spørsmål rundt det.

Tenker på dere!

Stine/Prinsesse Rosa

23.jun.2011 kl.23:19

En annen nydelig barnebok om døden er "Marie og de viktige tingene" av Tine Mortier og Katje Vermeire. Den kan kjøpes her: http://www.omnipax.no/index.php?ID=Bok&counter=2023

Jeg elsker illustrasjonene, og fortellingen er veldig ærlig, og de greier så fint å flette inn humor i fortellingen.

Marit L.

24.jun.2011 kl.08:45

Varm klem til dere.

-M-

Ann Kristin

05.jul.2011 kl.09:19

Heia Nadja.....

Håper d går bra med deg og din familie. Har vært ute i svangerskapspermisjon snart et år nå, og det er ikke lenge siden jeg fikk høre at din kjære pappa har gått bort. Ble så trist når jeg fikk høre det, for han var jo slik en herlig mann. Var så heldig å få bli litt kjent med han før jeg gikk ut i permisjon. Husker hvor han strålte opp når jeg fortalte at jeg var en gammel klassevenninne av deg. Kunne se hvor stolt han var av deg, din søte lille datter og resten av familien, helt fantastisk:)....... Godt å se og lese hvor bra det går med dere, og hvor godt familien holder sammen. Det er så verdifullt;) Ha en riktig god sommer Nadja, hadde vært gøy og truffet deg en gang igjen......er jo ca "bare" 10-15 år siden sist;)

Klem fra

Ann Kristin...(Adolf Øien)

Skriv en ny kommentar

hits