2007.2009.2011.










Tenerife 2011.

Vi er i Puerto de la Cruz. Der vi var før. Før alt dette.
Det er varmt, solen trenger inn i sjelen og gjennom kroppen som har kjent en hard vinter. Det er godt.
Samtidig gjør enhver følelse nesten fysisk vondt. For han er ikke med oss. Enhver opplevelse får meg til å savne han enda mer.
Jeg kan høre hans stemme i mitt hode, innbilde meg hans reaksjoner, jeg leter etter han på gaten. Akkurat som om han når som helst skal komme ned trappen på torget, lett på foten, nesten løpende og vinke til oss som sitter på vår stamkafé. Og så smile.
Jeg ser for meg smilet hans hele tiden.
Det vonde med å miste noen, er at det man ser for seg i mellom minnene om smilet slettes ikke er hyggelig. Det er de siste ukene med smerte som sitter så i. Urystellig. Jeg prøver å kvitte meg med disse minnene, mulig det er for tidlig, jeg håper de forsvinner.
Så tilbake til smilet. Nærværet. Det rare. Det er så sterkt av og til. Den hvite duen som lander ved siden av oss i det vi setter oss på takterrassen for å spise frokosten( han hadde nemlig en ting for duer <3). En sang han liker. Klokken som tikker på min mors arm, hans klokke, som kjennes som en liten bit av han. Vår tid, med hans klokke. Og jeg vet at det er dumt, barnslig, tåpelig, irrasjonelt. Men jeg kan ikke noe for det.

Sada smo u Puerto de la Cruzu. Tatino mjesto. Ovaj put bez njega.
Oko nas plavo nebo, zeleni i cvijeta, sve blista na suncu. Sve je toliko lijepo.
I sve je toliko beskrajno tuzno, jer on nije sa nama.
A toliko je sjecanja. Neka tuzna pjesma koja bi ga raznjezila i koju bi pjevusio ostatak dana, klupa na kojoj bi se odmorili, klopa koja bi nas oraspolozila, njegova ruka na mome ramenu.
Toliko mi nedostaje. I tako je puno trenutaka kad zaboravim da ga nema i pomislim "e ovo mu moram ispiracati!" Kad ocekujem da ce sici stepenicama na trgu do naseg kafica, lagano, gotovo trckarajuci; vidjeti nas, mahnuti i osmjehnuti se, reci nam"dobro jutro moje mace" i naruciti jednu kaficu. Cini mi se to puno stvarnije, nego ovo drugo.
A onda opet, kad bijeli golub,sleti do nas, izgubim razum i pomislim da nam to on ipak salje neki znak. Znak da nas voli. I da je tu. Da nas voli, vec od prije znam.










Tenerife 2009.











Tenerife 2007.

5 kommentarer

Stine/prinsesse rosa

22.apr.2011 kl.21:07

Det er verken barnslig eller irrasjonellt,spør du meg. For selv om han er død blir han aldri helt borte.

Stor klem til deg!

Wanja B

22.apr.2011 kl.21:28

Det er verken dumt, barnslig, tåpelig eller irrasjonelt, kjære du! Den måten du reagerer på er helt normal! Det er normalt å ha ulidelig vondt når man har mistet noen man er så glad i! Og tro meg, smilet hans vil overskygge de svarte følelsene, det vil nok ta tid, men det vet jeg du takler. Du viser jo en stor styrke i det du skriver, og det er nok helbredende i seg selv. Stor og varm klem til deg!!

Kari-Anne Toth

22.apr.2011 kl.21:49

Enig , så enig med de kloke damene ovenfor her ! Gleder meg sånn til å gi deg en , nei 10 gode klemmer!! Sterke , fine Nadja!

nadja

25.apr.2011 kl.23:04

Dere er alle veldig kloke damer og veldig gode venner. Smilet hans kommer alltid å være der.

Og klemmer mottas med takk!

Mariann Johansen ♫♥♫

27.apr.2011 kl.18:14

Nydelig, nydelig skrevet... <3 <3

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

31, Trondheim

Jeg er glad i Una, i Geir, i min familie og skjønne venner. Jeg er glad i arkitektur, kunst, interiør, kjoler, vin, reiser, gamle filmer. Jeg er glad i sko. Jeg er glad i kommentarer også.

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits