SATURDAY EVENING BLUES.

I kveld skal to fine venninner, Maren og Wanja, ta på seg sine fineste kjoler og ha det gøy among the whispering and the champagne and the stars. De skal på 20-talls fest. Og min bestis fyller år idag. I ett overmodig øyeblikk, hadde jeg et lite håp om at jeg skulle ha nok krefter til å være med de.

Desverre merker jeg at sorgen blir bare dypere og dypere og har ingen bunn. Det er først nå jeg begynner å ane konturene av tapet. 
 
Jeg har det egentlig litt sånn som jeg hadde det med verdensrommet når jeg var liten. Jeg pleide å bli ufattelig redd over at det var så uendelig og så ubegripelig. Jeg kunne ikke forstå det, og det skremte vettet av meg.
Jeg forstår ikke dette heller. Jeg aner egentlig ikke konturene av tapet, det er så stort at det er vondt og hele innsiden av kroppen verker og man har egentlig ikke lyst å tenke en tanke til. Og så er det så endelig. I motsetning til verdensrommet.


foto: Ila, 2009.

Cini mi se da dani postaju sve tezi.
Jos uvijek ne sasvim stvarno, ovo sto nam se dogodilo, i jos uvijek neizgovorivo. Jos uvijek: ovo sto nam se dogodilo...

Konture naseg gubitka ne naziru se u cjelini. ( Da li cemo ikada shvatiti cjelinu? Ili ce tuga samo dolaziti u fragmentima? Valovima? Sitnim sjecanjima?)
Dusa boli toliko jako, iznutra, fizicki, da mozak registruje da je najbolje da se izkljuci. Crnina, nema vise prijema.
Mozda zato tuga dolazi u valovima, i sjecanja naviru pojedinacno, jednostavno da uspjemo prezivjeti.

Plasi me ovo sto nam se desilo, jer je nerazumljivo i toliko veliko i toliko konacno. Kad sam bila mala jako sam se bojala svemira, jer je toliko nerazumljiv i toliko velik i toliko beskonacan. Nisam mogla da disem, ni da spavam od tog straha.
Ovo sto nam se desilo, ne dopusta mi da disem( a moram), niti da spavam.

Dani lete, a opet kao da je vrijeme stalo. Danas sam mislila sakupiti snage, pa biti sa prijateljicama, ali to je bila suvise hrabra pomisao. One neka uzivaju, medju saputima, sampanjcem i zvijezdama.

Ja se koncentrisem da disem.

6 kommentarer

siri

12.mar.2011 kl.21:34

Gode varme tanker fra oss i Bergen. Jeg kjenner meg godt igjen på tankene om verdensrommet, trodde bare det var meg som var så redd, så redd!!. Du skriver det godt. Jeg følte nok på at vi er så små og ubetydelige i den store sammenhengen, i sammenhengen ingen forstår! Skummelt. Godt at man over tid ble forent eller bedre kjent med tanken.

Stine/Prinsesse Rosa

13.mar.2011 kl.02:57

Stor klem til deg!

Åshild

13.mar.2011 kl.13:09

varme, varme tanker i en tung tid sendes herfra.

Johanne Brekkevold

13.mar.2011 kl.20:59

Bruk den tid du trenger nå Nadja. Du har mange fester og fine sommerkvelder med gode venner å se frem imot. Ta med mamma og se en god film, feks The King's Speech. Det får tankene på noe annet en liten stund. Ta så frem mange bilder av din gode pappa (det er du sikkert flink til) og minnes i massvis. Stor cyberklem fra meg!

Mariemamma

13.mar.2011 kl.21:57

Ønsker deg styrke, du kommer deg gjennom det, men ta deg tid. Kondolerer igjen.

vaarloek

15.mar.2011 kl.02:06

uff, livet, noen ganger er du ikke så grei å ha med å gjøre altså.

det er som da jeg fikk det svimlende anfallet av dødsangst på nattoget et sted mellom trondheim og fauske. følelsen av å prøve å forstå det uendelige vs følelsen av å prøve å forstå det endelige (vi dør, alt blir borte, ingenting er evig eller handfast) er egentlig ganske lik: hjertebank, angst, sorg. vi kan ikke gjøre annet enn å komme oss gjennom det.

med tid og avstand blir det etthvert, om ikke bedre akkurat, så i alle fall mindre verkende, mindre sårt. jeg tror sorg er som et latent virus i kroppen, en latent infeksjon. først er man syk, så klarer immunforsvaret å dempe det, men viruset, infeksjonen, den forsvinner ikke, den trekker seg tilbake og venter på rette øyeblikk.

sånn som vannkopper og elveblest. samme virus, varicella, trekker seg tilbake etter vannkoppene og legger seg i en nervetråd i dvale. så, bhæm.

litt sånn er det med sorg og. den forsvinner ikke, men den "bekjempes", den blir til å leve med, og plutselig en gang er det ikke den som bestemmer over deg.

så jeg sier: god bedring, klem.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

31, Trondheim

Jeg er glad i Una, i Geir, i min familie og skjønne venner. Jeg er glad i arkitektur, kunst, interiør, kjoler, vin, reiser, gamle filmer. Jeg er glad i sko. Jeg er glad i kommentarer også.

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits