NORMALITY.

Jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe morsdagen ett annet sted enn på sykehuset. Men det kan jeg ikke. Visse ting kan mann ikke velge. Eller velge bort. 
Jeg vet at min Valentines også kommer til å være tilbrakt på sykehuset. Men ikke misforstå, jeg mener fortsatt det samme som ifjor. Av hele mitt hjerte. Det er derfor jeg ikke ønsker å være noe annet sted i verden enn på det dumme sykehuset. 
I slike unntakstilstander som vi befinner oss i, det beste man kan få til er å stjele til seg øyeblikk av normaliteten:

-Å la min mor klippe panneluggen min på sykehustoalettet( Okey, ikke helt normalt det heller, men det var morsomt og nødvendig, for når skulle jeg klare å få tid til en frisørtime..)


Registrere at solen skinner, at det er blitt kaldt og klare å godta at det er en vakker dag der ute i verden.


Møte to mørke og mystiske damer (1&2) og en kort stund leke mørk og mystisk med de. foto: KAT.


Besøke (r)Even og hans familie på Blakli.


Like seg så godt der at man overnatter. RockeNina ble raskt venn rockeUna.


Sove ut lengre enn vanlig i ett helt nytt rom.


Ligge tett inntil Geir.


Mens det brenner i peisen, og Una spiser frokost og leser.


Spise frokost med resten av gjengen noen timer senere.


Bare være med Una... Være med Una. Normalitet...
Ennå det eneste jeg vil for tiden er å være på det sykehuset.

Par normalnih desavanja u ovim nenormalnim vremenima.
Mi uglavnom provodimo dane u bolnici, i da budem iskrena, ne postoji mjesto na ovom svijetu gdje bih mogla biti, drugdje nego tu.
A u ovom drugom svijetu, normale, desilo se ovo: Vani sija sunce, kafica sa prijateljicama, nocenje kod prijatelja, vrijeme provedeno sa Unom i Geirom.

Danas je, kazu mi, dan majki, ja sam provela svoj dan sa mojom jedinom i najdrazom. Cak me je i osisala,a ja nisam sigurna da li to spada pod normalno ili nenormalno.
Znam samo da je volim najvise na svijetu. 

5 kommentarer

gunn berit

13.feb.2011 kl.23:06

Kjenner meg igjen. Lange tunge dager. Mange tanker, alt utenfor virker fjernt og man har nesten glemt hva som er normalt. Man bare er der, håper, ber og ønsker. Kunne ønske du slapp dette. Unner ikke noen dette. Dagene som kom, ikke visste jeg at de var selve livet. Du har ikke dine beste dager nå, men de hører til. Dessverre. Grip minuttene du har, selvom det føles tungt. Sender deg styrke og kjærlighet. Ida var 2 år da jeg mistet mamma i kreft. Jeg er fortsatt bitter på den sykdommen. Hold fast så lenge det er håp.

Johanne

14.feb.2011 kl.08:53

Det er så tungt og vondt! Så vakkert du beskriver "normaliteten":) Jeg har sittet som du til min mamma, min pappa og jeg har sittet som du til mitt barn, det føles ikke på noen måte normalt, men det er dessverre en del av livet. Smerten blir sterkere bare man tenker på det sykehuset. Jeg hatet å gå mot jobb lenge av den grunn at det var så vondt å bare se byggene og til og med de flotte englene; gode hjelpere. Det er lov å bli litt sint og synes ting er urettferdig; så lenge man ikke blir bitter i ettertid. Tenker på dere! Sender en stor og god cyberklem! Mange vakre bilder her!
Nå fikk jeg frysninger........ jeg skjønner deg. Det er forferdelig. Jeg......vet for en gangs skyld ikke hva jeg skal si. Jeg håper det går bra med dere, og med faren din.

Stine

14.feb.2011 kl.22:53

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det finnes ingenting riktig å si. Men jeg tenker på dere hver dag.

Astrid

15.feb.2011 kl.08:59

Håper det går bra med deg og dine, forholdene tatt i betraktning.

Her er en liten sak til deg som jeg håper vil få deg til å smile: http://hei-astrid.blogspot.com/2011/02/i-love-your-blog.html

:-)

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

31, Trondheim

Jeg er glad i Una, i Geir, i min familie og skjønne venner. Jeg er glad i arkitektur, kunst, interiør, kjoler, vin, reiser, gamle filmer. Jeg er glad i sko. Jeg er glad i kommentarer også.

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits