R.I.P. RiT.









Jeg går mye inn og ut av sykehuset i disse dager. Det er fordi min pappa har kreft og desverre må være innlagt. Det er en tung tid.
Men min pappa er en helt. Ingen kan si annet. Han kjemper og har kjempet i lang tid. Men tungt er det.
Daglig går jeg forbi høyblokka som forsvinner bit for bit. Flere ganger om dagen, faktisk.
Det er rart å se en bygning holde på å bli utslettet. Spesielt en bygning jeg forbinder så sterkt med pappa og sykdommen hans. Det er der vi fikk beskjed om kreftoppdagelsen. Men det er også der han fikk sine første behandlinger og der vi skjønte at vi kom til å være sammen i lang tid, og ikke bare ett øyeblikk slik vi først fryktet.
Jeg har alltid hatet sykehus. Det minner meg om den svake menneskekroppen vår og alle de sterke, fæle sykdommene. Men jeg husker min pappa en gang ba meg revurdere min oppfatning av sykehus, og han minnet meg om alle fødslene som foregår på en fødeavdeling, om alle de som blir friske og får lindring, om alle de som jobber for at folk skal bli friske og få lindring og om hvor langt medisinen har utviklet seg bare i løpet av de siste tiår. Det synes jeg sier mye om min far. Og hans måte å se verden på. En fin måte, må jeg si.









Posto je tata u bolnici svaki dan prolazim pored zgrade stare bolnice RiT koja komadic po komadic nestaje. U toj bolnici tata je saznao da je bolestan, ali u toj bolnici je takodje primio prvo lijecenje i u kojoj smo shvatili da cemo jos uvijek moci biti skupa.
Ja sam osoba koja mrzi bolnice. Da se ja pitam, sve bi ih srusila. Ali nazalost, potrebne su nam. Jer koliko god bili grozne i brutalne bolesti koje nas snalaze, u tim bolnicama one se lijece. To mi tata jednom rekao; podsjetio me da moram postovati medicinu i njem razvitak. Postovati ljude koji rade da bi drugi ozdravili. To svjedoci mnogo o mom tati i o njegovom pogledu na zivot.

21 kommentarer

Camilla Marie

01.feb.2011 kl.21:08

Uff, så trist å høre om faren din. Vet akkurat hva det er da jeg mistet mamma pga. kreft for noen år siden etter lang tid som syk. Jeg liker heller ikke sykehus, og syns det sier mye om hva slags person faren din er når han sier ting på den måten. Ofte er de syke sterkere enn de pårørende i sånne situasjoner. Sender deg og familien din masse varme tanker, og håper dere finner noe glede selv i en sånn tung tid.

Stine

01.feb.2011 kl.21:30

Kjære Nadja, jeg tenker på deg hver dag. Og pappa'n din.

Jeg lå og så på rivingen da jeg var innlagt for 1 uke siden. Jeg hadde panoramautsikt til høyblokka fra avdelingen jeg lå på, og på en uke var deg store forandringer.
Så sykt! Jeg sto utenfor Nevro i dag, og tok bilde av høyblokka som forsvinner, fra samme plass som du har stått ser det ut for! (Ivar har operert øyet sitt i dag, og det gikk heldigvis fint)

Det blir fint på den nye plassen, der som blokka sto. Jeg tenkte mye av det samme som deg, da jeg sto der; tenk så mye historie, så mange skjebner som har blitt beseglet der i den blokka, så mye sorg, men også så utrolig mye glede. For alle tragedier, fins en solskinnshistorie. Jeg håper deres også blir en sånn - en solskinnshistorie.

Kari-Anne

01.feb.2011 kl.21:51

Din Pappa er en sann helt. Og RIT rommer mange , mange skjebner , på godt og vondt. Litt som livet er egentlig - på godt og vondt.....

Tenker på dere. Håper vi får tid til å ta kaffe en dag snart. Klem og kyss!!

Johanne Brekkevold

01.feb.2011 kl.22:21

Kjære Nadja!

Tenker på dere begge! Jeg må bare få si at du er så heldig som har en sånn skjønn pappa, helt utrolig sterk!!!

Jeg er glad det bygget snart er borte.. Ikke akkurat et vakkert bygg man blir optimistisk av å være i. Godt med nye rom og lyse farger.

Ta vare på deg selv! Stor klem!

Mare

01.feb.2011 kl.23:23

Å, nå dukket det opp mange metaforer i hodet mitt på en gang. Noe fine og noen triste. Faren din er en vaskeekte helt, det er det ingen tvil om. Men du har jammen fått litt av helte-genene du også.

Tenker på dere. Siste helgen i feb blir det Trondheimtur. Da skal jeg få gitt deg en etterlengtet klem!

Frøken Farmer

02.feb.2011 kl.00:18

Sender varme tanker og klemmer i fleng! Vet litt om hvordan du har det, Mamma var jo kreftsyk i fjor. Heia Pappa-Helten din! Håper vi ses snart, du er god!

ingridjulia

02.feb.2011 kl.00:31

Så trist å høre om faren din! Tenker på dere og sender mange varme klemmer fra berget.

Gunn Berit

02.feb.2011 kl.00:56

Din pappa er en klok mann. Det han sier er så rett. Jeg har selv mistet mamma i kreft, og har vært igjennom akkurat det du gjør nå...tungt, slitsomt, leit og tøft. Du må bare holde deg fast og være sterk. Jeg håper pappaen din vinner kampen, og at dere alle kan ta med dere disse mnd som en styrke. Sender deg en klem med masse energi...fordi jeg vet det er verdifullt! :) Klem!

Wanja B

02.feb.2011 kl.09:14

Oj! Ett fall med så mange sjebner og historier! Det er så rart at det kan jevnes med jorden! Du har nok verdens klokeste pappa, og du har arvet så mye fra han, klokskap, varme og masse kjærlighet! Det lever i deg, og ingenting kan forandre det! Ta vare på hverandre!

Klem

Astrid

02.feb.2011 kl.11:14

Store klemmer og positive tanker sendes din vei!

Da formor var innlagt i sommer, la jeg også merke til dette forlatte bygget. Det var før de begynte rivingen.

Marianne

02.feb.2011 kl.15:01

Æsj, ikke godt å høre om pappa'n din! Man han høres ut som en helt og jeg kan forstå hvor du har dine mange fine og kloke tanker fra!

Mange klemmer og gode tanker sendes fra hovedstaden!

hildegunn

02.feb.2011 kl.15:19

Vil bare gi deg en klem. Og pappan din må være en varm og klok mann. Alle de beste ønsker.

nadja

02.feb.2011 kl.21:33

åh, dere... så godt de klemmene gjør. faktisk. det er vanskelig å dele og å puste og mann bare går og håper og tripper og teller og hver dag har tusen opp og nedturer. det som er vondt å lese er at mange har opplevd det samme som meg, camillamarie, gunn berit, kari anne...og det er ikke bra. man føler ofte at fellesskap gjør godt, mann kjenner seg mindre alene, men akkurat når det gjelder kreft skulle jeg ønske at vi var de siste som må gå gjennom denne tøffe tiden. og at ingen noen sinne får oppleve det samme. dumme dumme sykdommen! og sterke, sterke folk som min far!

hanne

02.feb.2011 kl.21:46

jeg har alltid likt sykehus, og gamlehjem. mamma hadde frisørsalong i kjelleren under sykehjemmet på den lille øya jeg bodde på i åtte år. jeg brukte å leke på sykehjemmet, sitte og gynge på de små gyngestolene som egentlig var ment for å legge beina på. det samme med sykehus. enda folk har dødd der, er det leken jeg husker best. opp og ned heisene, lekene på lekerommet, sisten i gangene. det er det jeg husker best.

det er kanskje feil å si "god bedring til pappaen din", men jeg sier det likevel. :)

mari

02.feb.2011 kl.22:29

Nadja, jeg var så heldig å få bli med på markeringen av Høyblokka på søndag. Det gjorde et sterkt inntrykk å stå der utkledd som en operasjonslege, med lyden av en fødende kvinne som dundret ut av høytalerne og projeksjonen av et liv som var påbegynt i mors mage. Høyblokka var ruvende, flott, men også skremmende. Som en slagmark. Mange mennesker hadde møtt opp, mange minner var samlet der den kvelden. I det øyeblikket gikk det opp for meg hvilke sterke opplevelse mange, nesten alle deler med Høyblokka. Klumpen i halsen presset på. Den er et sterkt symbol på sorg, glede, smerte og håp. De tomme vinduene, de tomme rommene er fremdeles fyllt med energi, alle de menneskene som har vært svake, men også blitt sterke er tilstede ennå. Jeg sender en varm tanke til din far som nå er i en tung situasjon. Jeg føler med deg og din familie og ønsker dere styrke i en slik sår stund.

Synnøve

03.feb.2011 kl.14:36

Kjære Nadja! Jeg tenker på deg! Pappaen din virker som en utrolig sterk mann, det sier mye om ham at han klarer å ha det perspektivet når han selv går gjennom en forferdelig sykdom.. Håper de klarer å fjerne kreften bit for bit slik som høyblokka forsvinner litt etter litt. Jeg sender over en god, varm klem fra meg til deg :)

*vigdis

03.feb.2011 kl.21:03

*sender gode tanker opp til dere! pappa`n din høres ut som en knakanes god kar; vi ønsker han masse god bedring* 1000 klemmer fra oslo

Linda

05.feb.2011 kl.00:46

Flotte bilder, Nadja. Tungt når foreldre blir syke, men det kan føre familien nærmere sammen, har jeg opplevd.

christin

06.feb.2011 kl.12:04

gode og sterke ord! vit at du ikke er alene, og at vi er mange som heier på pappaen din og deg. ha en fin søndag nadja!

nadja

08.feb.2011 kl.19:54

høyblokka fortsetter å falle, og jeg hater fortsatt sykehus, men blir jo glad av å lese at folk, som hanne, liker sykehus. det er bra, det.

mari, jeg kan tenke meg at det var en stek opplevelse, jeg var rett og slett ikke sterk nok til den.

vigdis, linda og christin, takk for gode ord, de varmer.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

31, Trondheim

Jeg er glad i Una, i Geir, i min familie og skjønne venner. Jeg er glad i arkitektur, kunst, interiør, kjoler, vin, reiser, gamle filmer. Jeg er glad i sko. Jeg er glad i kommentarer også.

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits