UNA.dos.tres

Una og Geir er på Gardemoen og besøker bestefar som promoterer sin nye plate.
Og snart skal vi alle tre sette kurs mot Oslo. Der venter kongen, ballonger, is, 17.mai og hagefest, bryllupsprat og vinprat. Mest av alt gleder vi oss til å treffe gode, gode venner. Store. Og små.  Vi har det alltid så fint i Oslo, så forventingene er skyhøye.








Frederik og Mare venter på oss. Vi glær oss vilt!

Na putu za Oslo. Tamo nas ceka kralj, 17. mai, sladoled i baloni a mi jedva cekamo da vidimo sve drage prijatelje.

Vi er endelig på farta igjen. Nå skal det skje mye. Og alt går så mye fortere og er såååå mye artigere nå når Una endelig er hjemme igjen. Hurra for det! Og hurra for en ny uke! Har du planene dine klare?

Talerøret, Ladestien

 We are back on track. Unana se napokon vratila sa Bola, a s njom ide sve lakse. I puno brze!

Bol, 07052012.

Kjærlighet er vakker. Ljubav je jaka.

Søndag kl.10.00
Søndagen startet med hesteriding. Hesten heter Villekulla, i følge Una. Den ble matet etter regelboka og pyntet så veldig fint.

Nedjelju smo poceli jahajem konja, pa smo ga nahranili i malo (puno) sredili.

Søndag kl.12.00
Deretter tok vi turen til Øya gård og hilste på helt ekte hestevenner. De var så utrolig fine. Una var overlykkelig.

Zatim smo se provozali da pravih (zivih) konja. Kako su samo bili fini. I kako je samo Una bila sretna sto se moze druziti s njima.

Søndag kl.17.00
Og for å fullføre hestedagen på en skikkelig måte, kjøpte vi en hel kasse med Barbie stall -og hester- og masse ridestæsj på loppis i Melhus. Plutselig ble jeg litt bekymret: Holder vi på å få en skikkelig liten hestejente? Hva tror dere? En liten horse whisperer.

A da konjski dan zavrsimo sa stilom, kupili smo ogromnu kutiju sa  Barbie konjima, stalom i svim tim sto ide s tim... Postoji mogucnost da Una postane zaljubljenik u konje... Pravi mali Saptac Konjima.

Hipp, hurra det er 1. mai! Gratulerer med dagen! Håper dere har hatt en fin en. Det har vi.

Svim radnicima, sretan 1. maj! Nadam se da ste imali fin dan. Mi jesmo. Ali nam je jedna osoba strasno falila.

Finfine fliser:1.Farfar sine, 2. Historiske fliser, 3.&4.CKR, 5.Byggfabrikken og 6. via Design Shimmer.

Jeg drømmer om et nytt bad. Og om ikke så veldig lenge kommer mine drømmer til å gå i oppfyllelse. Først tar vi badet, så tar vi resten. Men aller først må jeg slutte å være schizofren og vi må bli enige( altså ikke jeg og mitt andre jeg, men Geir og jeg) Heldigvis har vi nokså lik smak.
Jeg tror det blir fint til slutt.

P.S. Jeg tar gjerne imot tips- til inspirasjonsblogger, produsenter og lure måter å løse et bad på. Eventuelle pengegaver mottas med stort takk!


Åj,åj,åj så masse fint det er å finne på nettet. Jeg forandret visst plutselig stilsmak. Men uansett hvor mye jeg drømmer om et badekar, blir det nok ikke noe av. Bildene fra bl.a. her, her, her og her.

Sanjam o novom kupatilu. Uskoro moj san ce se ispuniti. Moram se samo odluciti koji san da pratim. ( I mozda- vjerovatno- 100% sigurno da dobijem na lotu. )

Det er skjer mye rart når Geir forlater oss jenter alene. Det resulterer fort i noen nye investeringer, slike som denne i rosa og tyll. Puhh, godt at han er hjemme igjen!
P.S. Verdens beste venninne fødte i natt. Lille Mari kom i rekordfart. Bra det kommer nye jenter til, alle disse rosa klærene må jo arves. Jeg er så spent og så glad og skal sette meg straks på en trikk og gi begge to et stort, stort kyss.










Så godt å få pappaG hjem! Og tenk at enda en nydelig liten skapning er kommet til oss idag! Lykke!

Kada Geir ostavi nas cure same, cesto se s nama nesto desi. Odjednom se pretvorimo u prave princeze i ispunimo nas ormar novim stvarima. Kao sa ovim rozim baletskim trikoom.
P.S. Nocas je Kari rodila svoju malu princezu Mari. Jedva, jedva cekam da je vidim!

Den fine mannen i huset har vært i Zagreb den siste tiden. Der har han møtt Lea, Rok og  Bella, ruslet rundt i fine gater, kjent på våren og snakket om norsk samtidsarkitektur. Vi som var igjen i regnfulle Trondheim har savnet hans smil og hans danseferdigheter. Vi har savnet han så mye at vi vi nesten kan si at vi var triste. Derfor ble vi så glade når han kom hjem idag. Og den fine kjolen som hadde med, gjorde oss litt ekstra glad.

Groovy moves og godt smil. Er det rart vi elsker han?


Og at vi blir lei oss når han er borte?


Og at vi blir sååå glade når han kommer tilbake?

Nas dragi dragi/tata proveo je zadnjih par dana u Zagrebu. Tamo se druzio sa Leom, Rokom i Bellom, uzivao u proljecu i pricao o arkitekturi. A mi, ostavljeni u kisnom Trondheimu, druzili smo se sa nanom i stalno nam je nedostajao. Skoro da smo bili malo tuzni. Zato smo se danas 'vakoooo obradovali kada se vratio kuci.

Ny genser fra H&M. Jeg liker den. Fargene. Det grafiske mønsteret. Vi prøvde å deschifrere mønsteret under en middag forrige fredag. Noen påsto de fikk det til. 



Novi djemper iz H&M-a. Svidja mi se. Boje. Grafika. I to da savrseno pase uz moj Tito plakat.

1935, Sabiha, Beba & Dijana.

Den søte lille piken på bildet blir kalt for Beba. Bildet er fra 1935 og Beba er avbildet med sine to store søstre. Beba betyr baby på
bosnisk. Det er det alle kaller min mormor. Hun er et av mine største
forbilder, og lever etter regelen nobody puts baby in the corner. Og hun smiler alltid. Også har hun
bursdag idag, Hurra!

Mala curica na ovoj slici moja je Beba. A najdraza Beba na svijetu danas slavi rodjendan.

Den aller, aller fineste opplevelsen på vår Tyrkia tur var Hierapolis. På et opphøyd platå, med utsikt over de mektige fjellene og det store landskapet, og med Pamukkale, det hvite fjellet med helende thermalvann, som sokkel, plasserte Romerne for to tusen år siden byen sin. Jeg mister pusten av slikt.

Vi var der den 25.02. Dagen da pappa ble begravd året før. 
Jeg mister pusten av slikt.

De lette skrittene jeg tok barbeint på de hvite steinene, det varme vannet jeg kjente under føttene og det svale solskinnet i ansiktet; Det eneste jeg klarte å tenke på var han. Hvor godt han ville likt det. Hvor mange spørsmål han hadde stilt, nysgjerrige han. Hvor imponert han hadde blitt.
Hvor godt solen hadde gjort han.

Hver skritt på det magiske, hvite fjellet gjorde at jeg husket de tunge, tunge skrittene vi tok den dagen vi begravde han.

Hvordan vi sto opp samtidig med solen som bestemte seg å skinne den dagen. Hvordan jeg tok på meg min farmors perleøredobber og hans beret.
Hvor kaldt det må ha vært til tross for solen; frostrøyken kom i det jeg pustet ut. 
Hvor lite kulde jeg kjente.
Hvordan folk samlet seg, klemte meg og sa gode, trøstende ord som forsvant i luften.
Hvor stille det var, til tross for full kapell. Røde roser på enhver stol.
Hvor rolig jeg var. Hvor bleik mamma var.
Hvordan Emir brast i gråt da han holdt sin tale. Hvordan en annen leste mine ord. Mine ord til han.
Hvor fint Ingebjørg sang. Rifats sang.
Hvor lite jeg kjente; hvor lite jeg gråt; hvor lite jeg skjønte. 
De tunge skrittene. Kisten som vugget. Lillebroren min som bærer sin far. Min far. 
Den siste reisen. Så uendelig langt det kjentes å komme frem til gravplassen.
Hvordan hjernen nektet å godta at det ligger noen i den kisten. At han ligger i den.
Hvordan Guro klarte å gå i begravelse og alle mine venner gråt; og Siri kom høygravid fra Oslo; og Finn Yngvar sang Båten og båra og hvordan Lalla hørtes ut som en liten fulg der hun sto ved det store treet og sang gråtende.
At Una ikke var der, hun var marihøne i sin barnehage, den dagen.
Blomsterhav i snøen. 4 hjerter laget av roser; et lite ett, i lyserosa der det sto: Unana elsker deg.
Hvordan jeg tenkte at dette er et fint sted å være, ved treet og elven. Og toget.

Alle disse tankene kommer  til meg når jeg har det finest. Det er da jeg savner han mest.

Pamukkale, 25.02.2012.

På søndag kjørte vi på vårens første loppemarked.
På søndags kveld fikk jeg årets første omgangssyke. Det er ikke kult, det.
Her er i alle fall noe av det vi fant på loppis:


En kanintallerk fra 1962 og en haug med bøker. De er allerede blitt innviet.


Sukker og melkekopp og finfin skjørt i pastell blått.


Kakeboks og store søsteren til den nakne dukken vi fant i fjor.



Hatt og tørkle til Una og silkeskjerf til meg.

Fint? Ønsk meg "God bedring "nå!

Novosti/ starosti sa markeda. Nedjeljnog. Nesto fino za Unu. Nesto fino za mene. Nesto fino za dom.

Dere har vel fått med dere diskusjonen angående barneoppdaragelse og kjønnfokusering? D2 hadde en stor reportasje om foreldre som oppdrar sine barn som kjønnløse; sånn som lille Storm her. Fascinerende? Skremmende?
Susanne Kaluza skrev et godt innlegg om temaet, mens jeg nøyer meg med å fortelle en historie fra vårt hjem: Den dagen som artikkelen kom ut, tok jeg meg selv i å si til Una at hun var søt-og-fin-og-pen-og-god-jente, ble skrekkslagen og nesten fikk dårlig samvittighet. Samme dagen kom Geir hjem fra København. Han har alltid med seg gaver til oss når han er ute og reiser, og denne gangen fikk Una verdens fineste sommerkjole. Riktig, riktig fin. Nydelig. Et par hårspenner. Blomsterhårspenner.
Og hele ti fete små biler! Så det så!
Den dårlige samvittigenheten forsvant med en gang og jeg husket at alt med måte er vår mantra.
Barn blir påvirket av verden vi lever i, av andre barn; de utforsker og finner ut av ting. Noen ting liker vi foreldre, andre ikke. Una vil gå med Hello Kitty fordi Ellen gjør det. Hun vil gå på turn med Sverre. Hun vil kjøre bil med Ola. Og når hun blir 5, vil hun danse ballett for det gjør Ylva, Ingrid og Live. Hun sier at hun vil bli arkitekt når hun blir stor. Fordi det er det hun kjenner til nå. Snart kommer hun kanskje til å ville være prinsesse også, men det aller, aller, aller viktigste er at hun er trygg på seg selv. Og hun blir det med massevis av kjærlighet , ganske mye frihet og litt veiledning.

P.S. Hva synes du om dette temaet?
P.P.S. Ser/ leser dere om rettsaken? Jeg synes at det er så grusomt ... Tanken på at han er noens barn... Jeg grøsser. Og tanken på alle disse etterlatte foreldre, som må møte han, ansikt til ansikt, hver dag nå...så meningsløst.

I påsken var jeg alene. Jeg fikk tid til å tenke.


Men det ble litt ensomt i lengden. Å fotografere ting; ensomt.


Så jeg ryddet. Fant en sitron under sofa.


Samlet kindereggkapsler til Ingrid Riddervold.


Så på grenene bli grønne. Sakte. Men sikkert.


Beundret tegningene på Una sitt rom.


Påskeegget hun laget.


Og påskekyllingen. Funky.


Men blomsterbladene begynte å falle ned..og jeg savnet familien min skikkelig.


Til å plukke hestehov i bakken og ta den med hjem.


Til å spise påskegodis og lese i den fine Janosch boken.


Synge.


Pusle.

Danse. (Åh, det var så fint å få Una og Geir hjem.)


Siden har vi spist hjemmelagd pizza. Med egg!


Bakt boller.


Hilst på Frederik og Marianne.


Spist frokost i ballkjole.


Og med melkebart.


Kjøpt nye blomster.


Og hatt en masse middagsselskap med masse fine folk. Det er fint, det!

Za Uskrs sam bila sama. I usamljena. Okruzena stvarima. Koje podsjecaju na Unu. Na tatu. A cim se kuci vratila Una, sve je krenulo na bolje. Pjesma, ples i dorucci u balskoj haljini. Sa brkovima od mlijeka. Sve je lakse sa Unom.

God fredag! / Zelimo vam ugodan vikend!

Vi fant en smukk i huset! Så vi tenkte at vi kunne gi den til trollene, der resten av smukkene er. Men i trollelandet var det fortsatt snø, og vi orket ikke å bli våte på beina, så nå er smukken i bilen og venter på våren. Vi vil ikke ha den!

Dugo nismo imali cuclu u kuci. Ova se pojavila ko zna odakle i malo nas iznenadila. Dati cemo je trollovima.

Jeg hadde skap-vår-rengjøring i påska. Det resulterte i to store sekker som Fretex fikk, en del nye ting i eplabutikken og gjennoppdagelsen av gamle skatter. Som f.eks. dette skjørtet jeg arvet etter bestemor. Skikkelig schoolstyle. Og det funker bra som everydaystyle også.

Poloneck fra BikBok, hvite ullstrømper, Oxford sko fra Din sko, veske etter oldetanten og skjørt arvet av bestemor Beba. Og farmors hestesko gullsmykke. Jeg er så glad i disse tingene som jeg får bære med meg videre. Det er som om de menneskene som eide de, blir med videre også. Det er en fin tanke.

For noen helger siden pakket vi en liten weekendbag med det aller mest nødvendige,


og tok nabotoget til Levanger.


Ute var det grått, så solbrillene forble i bagen, men...


hva gjør litt gråvær når de vi besøkte skinte som solen og hadde kakekostymer å låne vekk?


Fineste Milla hadde blitt en ordentlig skolejente siden sist vi møttes.


Og det var så myemye -myyyyye vi måtte oppdatere hverandre på.


Wanja serverte en super deilig lunsj.


Og ikke nok med det, etter lunsjen fikk vi smake på kake. Bursdagskake.


Jonny fylte nemlig år! Hurra!


Jentene fikk lørdagsgodt, kledde av seg og hoppet rundt.


..Mulig de ble litt vel høye på sukker...


Så vi kjølet de ned i badekaret.


Det er så koselig at de leker så fint sammen; det varmer et mammahjerte skikkelig.


Når jentene sovnet, skulle vi voksne leke litt. Med helt ubeskrivelige  tapasretter og god vin.


Og når vi hadde kommet oss gjennom all den deilige maten, var det store spørsmålet: Rett i seng,


Eller finne på mer gøy? Vertene hadde svaret klart; tok frem partyeffekter og snurret skiver.


Og Wanje og Geir, bunnies, viste frem sine beste jazzhands.


Vi var muligens litt skeptiske til å begynne med...


Men snart jazzet vi alle rundt!


Bursdagsbarnet selv var super kul. Med fjær i hatten.


Og utkledningsklær gav noen ordentlige blinkskudd.


Og flere skulle det bli..


<3


Vi husket å drikke masse vann før leggetid. Veldig lurt, for jentene våknet tidlig...


Lilli fortsatte utkledningstrenden, som en indianer.


Og Una hadde masse på hjertet..


..fikk Jonny erfare. Jonny viste frem bursdagsmorgenkåpen og den passet han perfekt.


Fine jentene våre. Una og Milla.


Etter frokosten, måtte store og små få litt frisk luft.


Kule Wanja,


som er så god.


Snart var vi på vei oppover.


Til denne fine utsiktsplassen.


Hvor hele Levanger..


...lå fremfor oss.


Små apene ble fort slitne av all klatring og løping..


... og måtte ha bananpåfyll.


Åh, for en opplevelsesrik helg vi hadde. Tusen, tusen takk!


Så opplevelsesrik at vi sluknet på toget, og at vi fortsatt smiler når vi tenker på hvor fint vi hadde det.

Kad pomislim koliko nam je fino bilo u Levangeru, odmah mi se smjesi. Djevojcice koje se igraju tako fantasticno skupa, kao da to cine svaki dan. Odrasli koji postanu djeca, i oblace se u karnevalsku odjecu. Fantasticna klopa. Dugi dorucak. Setnja po sumi i fantastican pogled na grad. Ovo je uistinu bio a weekend to remember.

Jeg har ikke vært så flink med verken challengene eller everyday outfit postene, men snart kommer det flere på rappen. Og påsken, og Levangerhelg og Tyrkiaturen. Snart.
Men nå skal jeg se på siste solstråler gå ned, vekke Geir som har sovnet med Una, og bare kose meg. Håper du har planene klare for en finfin lørdagskveld.

P.S. Den hvite blondetoppen er vintage, svarte kjolen er ny jobbfavoritt fra BikBok og skoene er bestemoren sine. Smykket er dette.



Crna haljina novi je favorit za svakodnevnu garderovu.  Cipkana majica je vintage. Cizmice su Bebine. A Bebana danas leti za Sarajevo.

Vi har lengtet etter sol og vår. Og etter en helg i fellesskap. Denne helgen får vi begge ønskene oppfylt. Og i tillegg, kommer Marianne og Frederik. Endelig!

Nedostajalo nam je sunce i slobodno vrijeme. Ovaj vikend ce nam se zelje izgleda ispuniti. Napokon.

Denne bulldogen kunne ikke passet seg bedre enn her? Hvordan i all verden visste hun om Ches beret? Una, du Una. Som legger igjen små, store tegn som får oss til å smile. 

P.S. Det er desutten Geir som leser seg opp på grunnlegende geriljateknikker... Hvorfor det mon tro?



Mali znakovi koje nalazimo posvuda. Buldog i Che Geuvara.
Krivac? Una.
Kazna: Volimo je jos vise.

Det er en i familien som synes at livet er en dans. Alltid.
I ny kjole fra Mette i Hardagner, danset Una seg gjennom første arbeidsdagen sin.
Vi to andre er i sjokktilstand over hvor hardt det var å komme igang. I morgen venter turbodagen, så det er bare å samle motet. Og å ha litt av Unas innstilling til livet.





Jedna osoba u familiji misli da je zivot ples na ruzama. Nas dvoje drugih vise smo nego sokirani koliko je tesko bilo ponovno raditi nakon uskrsnjeg odmora. Ali moramo stisnuti zube, i ugledati se na Unu.

Jeg visste at solen kom til å skinne når Una kom hjem.
Og når hele gjengen samlet seg i Elgeseter, var dagen komplett.
Bra.



Znala sam da ce sunce zasijati kad mi Unana dodje kuci. 
A sa svima na okupu u Elgesetru, dan je bio jos ljepsi.

foto: Tuvs.

Håper du har finfine dager. Her er vinteren kommet tilbake. På ordentlig. Men det gjør ikke noe når jeg vet at lille solen snart er i huset. Åh, som jeg gleder meg å få familien min hjem igjen. Snart, snart, snart.

Jooooj koliko se radujem vidjeti Unu i Geira ponovo. Ma prosto, ne mogu da docekam. Ovdje je zima ponovo pokucala na vrata i veju, veju pahulje. Ali ni to nema veze kad znam da je moja suncica uskoro tu da uljepsa dan.

Denne skjønne jenten heter Isa og hun er Unas søskenbarn.

Geir rapporterer: "Una har det fint. Hun leker fint med Amund, Anve og, ikke minst, den skjønne lille Isa. Hun har gått på ski. Ikke langt, men litt. Solen skinner."
Er hun snill med Amund og Isa? "Ja."
Men, men spiser hun noe?- spør jeg. Ja da, sier Geir, hun spiser bra.

Det er fint å tenke på at Una har sine egne venner nå. At hun kommertil å tilbringe sine påskeferier på Løyning med alle de små, skjønne menneskene som samles der. År etter år.
At de skal vokse opp sammen.
Mens hun vokser sammen med de i påsken i år, har jeg også prøvd å tilbringe tid med mine venner. For venner er viktige, right?


Først kom fine Maren. Hun skal flytte til Røros etter påsken.


Geir serverte nyyyydelig sopprisotto.


Maren prøvde å si farvel, men jeg nektet. Jeg kommer til å savne hun enormt mye.


Så var endelig alle tre jenter samlet igjen!


Vi åt sushi.


Og var så glade over å ha Tuva i byen igjen.


Når lille I kom til byen, måtte det feires.


Vi stappet i oss altfor mange fajitas, og var ganske så fornøyde med det.


Disse jentene spiser, tross alt, for to. Begge. Og om noen måneder kommer det to nye jenter vi kan leke med! Hvor fantastisk er ikke det?

"Sta bi zivot bio bez dobre klope i dobrih prijatelja?"

Så tomt et hjem blir uten barn. Så stille.
I går rydder jeg på rommet til Una. Så etter små tegn hun etterlater. Limte på bokstavene som stavet navnet hennes. Beundret tegningen hun og Geir laget. Tenkte at tre år har gått innmari fort mens jeg så på foto av en 2 dager gammel, sovende baby.  Jeg savnet henne. Savnet en liten varm kropp som kunne fylle den tomme sengen og en hånd jeg kunne holde i; til hun sov trygt.
Heldigvis er de snart tilbake. 

Idag tenker jeg på Sarajevo og alle de 1600 barn som aldri kom tilbake.
De som ikke varmet opp sine senger igjen og som ikke fylte hus med latter.
Hvor mange klasser ville 1600 barn utgjort?
Hvor mange Utøyer er det snakk om?
Hvor mange raveparties kunne disse barna ha fylt på slutten av 90-tallet?
Hva ville de ha blitt? Hvordan ville livene deres ha vært?
...Hvis ikke krigen startet, den milde våren i 1992....
Og de barna som overlevde, de som flyktet, sånn som meg; går det bra med de? Idag, 20 år etter alt startet. De foreldre, alle 3000 tusen, ser de fortsatt på tomme senger og kjenner på savnet eller har de funnet ut at livet allikevel har en mening? Lurer de på de samme tingene jeg lurer på idag hver eneste dag i sitt liv?

Jeg var ikke forberedt på denne dagen. Jeg var ikke forberedt på disse følelsene. Jeg trodde at jeg var ferdig med krig. Vanskelige spørsmål. Sorg.
På slike dager savner jeg pappa ekstra mye.
Og jeg gleder meg veldig, veldig, veeeeldig til å få Una og Geir tilbake.






Paul Lowe.

Annie Liebovitz.

Danas me je savladala strasna tuga. Tuga za koju sam mislila da sam davno s njom gotova.
Ali ne. Danas ne.
11 541 praznih stolica, od toga 1600 malih, i sjecanja na proljece u Sarajevu 92, sjecanje na godine bez mog tate, ucinile su me opet toliko ranjivom.
Cinjenica da je Unin krevetic trenutno prazan, cini me toliko ranjivom.
Jer 1600 djevojcica i djecaka nikada vise nije zaspalo u svojim kreveticima. Nisu dobili sansu da ispune kuce smjehom i suzama, nisu dobili sansu da odrastu.
Una se, na moju srecu, vraca u nedelju. A danas mi tako nedostaje; i ona, i tata.


Annie Liebovitz.

Idag våknet byen min til en hovedgate fylt med røde stoler. 11 541 røde stoler.
For 20 år siden våknet byen til de første skuddene og sine første ofre, to studenter ved navn Suada og Olga. Etter at de falt, ble 11449 til drept. I løpet av 4 år. Systematisk.
1.425 dager.
En halv million granater ble fyrt ned på byens innbyggere i løpet av den tiden.
1600 barn døde.
Av de 11 541 stoler er 1600 små.
Så mange liv  ble aldri levd.

Idag skal man minnes de.














Mala, velika moja
Veceras cemo za njih voljeti.

Bilo ih je 28.
Bilo ih je pet hiljada i 28.
Bilo ih je vise nego sto je ikad u jednoj pjesmi bilo ljubavi.
Sada bi bili ocevi.
Sada ih vise nema.

Mi, koji smo po peronima jednog vijeka odbolovali samoce svih
svjetskih Robinzona,
mi, koji smo nadzivjeli tenkove i nikog nismo ubili
mala velika moja,
veceras cemo za njih voljeti.
I ne pitaj jesu li se mogli vratiti.
I ne pitaj je li se moglo natrag dok je posljednji put,
crven kao komunizam, gorio horizont njihovih zelja.

Preko njihovih neljubljenih godina, izbodena i uspravna,
presla je buducnost ljubavi.
Nije bilo tajni u polegnuloj travi.
Nije bilo tajni u raskopcanoj bluzi.
Nije bilo tajni u klonuloj ruci s ispustenim ljiljanom.
Bile su noci, bile su zice, bilo je nebo koje se gleda posljednji put,
bili su vozovi koji se vracaju prazni i pusti,
bili su vozovi i makovi,
i s njima, s tuznim makovima jednog vojnickog ljeta,
s divnim smislom podrazavanja, takmicila se njihova krv.

A na Kalemegdanima i Nevskim Prospektima, na Juznim Bulevarima
i kejovima rastanka,
na Cvjetnim Trgovima i Mostovima Mirabo, divne i kad ne ljube,
cekale su Ane, Zoje, Zanet.
Cekale su da se vrate vojnici.
Ako se ne vrate, svoja bijela negrljena ramena dace djecacima.
Nisu se vratili.

Preko njihovih streljanih ociju presli su tenkovi.
Preko njihovih streljanih ociju.
Preko njihovih nedopjevanih marseljeza.
Preko njihovih izresetanih iluzija.
Sada bi bili ocevi.
Sada ih vise nema.

Na zbornom mjestu ljubavi cekaju samo grobovi.
Mala velika moja,
veceras cemo za njih voljeti.

Izet Sarajlic

Endelig var tanteTuva på besøk igjen! Og hva skjer da??? Jo, da har vi det gøy!!!



























Napokon je Tuva ponovo dosla. Ista se onda radi?? Onda se luduje! I sva se sminka izproba.

Vi har kost med barnehagefri og en stille by de siste dagene. Igår fikk vi bygget en snømann med navnet Årå. Idag har snømannen nesten smeltet og Una og Geir har dratt. Savnet kicker inn allerede.

Er det idag man skal si "GOD PÅSKE"?
Det kjennes i alle fall sånn.
Jeg er blitt etterlatt alene i det grønne huset vårt, mens Una og Geir er på vei til dette magiske stedet. Der venter besta og Ingvar, Isa og Amund med tante og kongen, og en haug med andre små folk og dyr. Una gleder seg vilt og jeg vet at hun kommer til å få det fantastisk fint.
Jeg, på den andre siden, skal nyte stillheten, jobbe litt, rydde litt, blogge litt om Tyrkia og Levanger, møte Kari og Ingrid  med sine store mager og tilbringe masse tid med mamma og Beba. Og jeg kommer, uten tvil, til å savne Una og Geir. Masse. Jeg gjør det allerede.

Fortell meg om dine planer! Håper du på sol i fjellet eller skal du nyte stillheten i byen? Skal du være skikkelig lat?Skal du lese en bok du kan anbefale? Tenker du på å spise tonnevis av smågodt, slik som jentene på bildene over? Lilli har forresten bursdag idag. Hurra!!!

Uskrsni odmor napokon je tu.
Tisina se nadvila nad gradom, snjeg se polako topi, Geir i Una na putu su za Hardanger, a ja...ja cu da uzivam u tisini, cekam proljece i gledam snjeskabijelica kako se topi, provedim vrijeme sa mamom i Bebom, malo radim i radujem se nedjelji i dolasku Une i Geira. A sta ces ti raditi?

Familien Sahbegovic Brendeland på Hierapolis.

Vi ønsker dere en god, god helg! I Trondheim snør det. 
Zelimo vam suncan i fantastican vikend! Ovdje pada snijeg...

Berätta om din bästa vän.

Jeg trodde alltid at jeg var en guttejente. Jeg syntes at gutter var SÅÅÅ mye lettere å forholde seg til. Jeg levde overbevist om at jeg bare hadde guttevenner. Jeg hadde Ogi. Og Mathias. Og Stuart. Ola og Ole.
Og ikke minst Geir.

Men fy søren, så feil jeg tok: Så fantastiske jentevenninner jeg har!
Ikke bare en, men mange. Beste venner.

Min mor.

Jeg hadde Masha. Med de blåeste øyne og veldig sær humor; blodige skrekkfilmer var hennes favoritt fra en alder av tre. Når man vet at jeg besvimmer ved å se en dråpe blod, kan man tenke seg at vi utgjorde litt av et par. Jeg hadde Anja. Hun preget hele min barndom.

Heldigvis hadde jeg Veca som jeg kunne være ordentlig fjortis med. Sammen sjekket vi opp gutter på gebrokkent norsk på ungdomsdiskoteket på Spongdal og oppdaget hva norske ungdom drev med på 16. mai.  Jeg har Samra som er så god og ærlig; og jeg tenker ofte at dersom det var flere som henne så hadde verden vært et enklere sted å leve. Sanja, som smuglet meg inn plasser jeg ikke var gammel nok til å være, tok hull i ørene mine på AVH brygga og lærte meg å drikke øl.

Jeg er medlem av en helt ubeskrivelig fantastisk trekløver, og har vært det i mer enn halvparten av mitt liv. Tuva og Kari er mine søstre. Verken mer eller mindre. Støynivået som oppnås ved latterutbrudd og hete diskusjoner i dette forumet bryter alle lovpålagte maks grenser.

Jeg har mine studiejenter; Nina som alltid har et smil som smitter og som liker prikkete kjoler, Marianne med verdens lengste bein og største rettferdighetssans og hjerte, Siri som alltid passer på meg og som i løpet av den første måned vi bodde sammen lærte seg å si på bosnisk: Jeg mistet nøkkel. Igjen.(- Jeg er nemlig veldig dårlig på nøkler. Eller veldig god på å miste de. )

Jeg var så heldig å få jobbe på agraff med noen av de som jeg setter høyest her i verden. Og jeg har fått heeelt nye, morsomme venner. Jeg skjønner nesten ikke at jeg fortjener det.

Og så har jeg Guro.
Som er min Tilda. Har du hørt den sangen?
Hun er min fluktplan. Akkurat som den gangen for 18 år siden da vi satt på samme buss og var 14 år gamle. Plaget av samme slitsomme mannen på bussen, satte vi oss sjenert ved siden av hverandre.
Vi hjalp hverandre da og den dag idag hjelper hun meg.
For når alt flyter og alt er vondt ,er hun der. Når jeg er inn i det mørkeste mørket, tar jeg hun med. Og hun protesterer ikke. Kanskje fordi hun forstår hva sorgen og mørket er. Eller har tålmodighet og kjærlighet nok til å høre etter.
Hun bor langt fra meg, og helt uavhengig av meg, og utvikler seg til det utrolige mennesket som jeg gang på gang blir kjent med.
Av og til blir jeg redd for å miste henne.
Men hun klarer seg helt fint og jeg mister henne ikke.
Hun er fortsatt min fluktplan.
Det sikre kortet når alt går galt. Når jeg trenger å blåse ut, få anbefaling om ny bok eller hjelp til å formulere en setning. Når jeg tenker på at jeg vil flykte. Når jeg er dum.
Eller når alt er fint. Det er derfor hun fikk være min forlover.



Kom vi flyttar Tilda, kom vi flyttar bort                              Men Jag och Tilda packa våra väskor för att gå och
Vi behöver inte vara här något mera                              Sen cykla vi iväg emot stationen
Kom vi flyttar Tilda, vad ska vi göra här?                       Och vi slängde våra cyklar
Festa, shoppa, supa, konsumera?                              Och slängde oss på ett tåg
Nej, kom vi flyttar Tilda                                                  Och gömde oss under restaurangvagnborden
Flyttar härifrån till en plats där sånt som vi är flera     Så konduktören såg oss ej
Kom vi flyttar Tilda ingen saknar oss ändå,                Tur för Tilda och för mig
Bara åka inte reflektera                                                  SJ är så dyrt att resa med
Nej, bara åka inte reflektera                                         Och slutstationen Helsingborg
                                                                                          Tog en buss mot Trelleborg
                                                                                          Där finns det båtar man kan åka med
                                                                                          Och där finns det båtar man kan åka med
För dom är fina, vi är fula
Dom är glada, vi är sura
Dom är nöjda, vi vill mera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera

Där stod vi på en hamn och vi titta på varann
Sen vände vi oss mot det stora havet
Alla båtarna omkring blev tysta hördes ingenting
Vi hörde bara tankarna som undra
Om det nånsin skulle finnas någon plats för mig och Tilda
Och vi båda bara undrade, hon tog min hand och
Vi båda blundade
Vågor lockade vi hoppades ner I vattnet
Vi båda hoppade, ner I vattnet vi båda hoppade
Ner I vattnet vi båda hoppade

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.

Tyrkia, februar 2012./ Turska, februar 2012.

Jeg har en datter som på en lørdag ettermiddag kan finne på å si: Nå. Nå vil jeg danse! Med deg! NÅ!
...Og man danser ikke uten kjole. Eller med strømpebukse...
Kjole( og strømpebukse-) regelen gjelder ikke bare lille frøken. Jeg også må ta på meg kjole. 
Forrige lørdag fikk jeg en slik befaling: Dans! Og kjole! Una åpnet "det store skapet med de fine kjolene"; skapet vi nesten aldri åpner; og sa: Denne skal du ha på!
Den lille fingeren pekte på dyrebare (og dyre) Cecilie Melli kjolen min. Jeg prøvde å overtale henne og si nei, men se her, lille venn, denne er enda finere, men sånt funker ikke på Una. Har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg.
Så kjolene kom på. Og Sinatra på full guffe.
Og hva skjer da?
Jo da, det blir helt magisk... Hahahaha.
Sånn som her.

Ikke la deg lure av disse sure fjesene for det har vært en heeeeeeelt F-A-N-T-A-S-T-I-S-K helg.



Heeeelt, altså.
Vi har feiret bursdagsbarnet, lekt, badet i badekaret med dykkebriller på, danset, spist enorme mengder med god mat, gått skogstur og kledd oss ut. Store og små.
En søt, søt helg med gode, fine folk. Like søt som den lille "kakejenten" vår. <3 

Sladak, sladak vikend u drustvu dobrih prijatelja. Gotovo isto sladak ko nasa mala tortica. <3

Vi ønsker deg en God fredag!
Zelimo vam fantastican vikend!

En enkel dagens på forrige fredag.
Mammas fløyelsskjørt(klikk her for å se det på mamma) fra 70-tallet og bestemor sine knytesko. Favoritter begge. Både fordi de er fine og fordi de betyr masse. Og skjorta? Den er den samme som her.

Har du noe du har arvet i skapet som du bruker aktivt?
Jeg går nesten til daglig med arvegods på meg. Det får meg til å tenke på de som har båret på disse klærene før meg. Og jeg synes, rett og slett, at kvaliteten på klærene, før, var bedre.



Prosli petak. U maminoj suknki. Bebinm cizmama. Samo je kosulja nova. Ponekad mi se cini da je odjeca prije bila puno kvalitetnija. A nositi nasljedjene stvari uvijek me podsjeca na drage ljude sto su ih nosili prije mene.

I dag ble frøken nr 2 fra venstre på bildet fru. Hun hadde på seg blåblomstrete lang kjole, sin farmors gamle perlekjede og sølvrevstola fra 40-tallet. Hun er fantastisk, og kjærligheten er fantastisk.
Neste sommer skal vi alle feire henne og Jørgen i Sveits.

Fantastiske frøken nr. 3 har en stor diamant på fingeren og verdens skjønneste gutt i fanget.
Frøken nr. 4 hadde det super gøy på landet, og har kjøpt seg et drømmehus.
Frøken nr. 5 er ingen frøken lenger, hun har vi allerede fått feiret i Buenos Aires.
Det samme gjelder nr. 6; som er blitt mamma, giftet seg med sin ridder og har en ny bolle i ovnen.
Og solskinnsfrøken min, nr. 1; har to tøffe gutter, og planlegger et høstbryllup - og jeg skal være forlover!

Hurra for kjærligheten!

Det skal sies at jentene har vært aktive etter at disse bildene ble tatt på bryllupsdagen vår, den 01. september 2007. Gutta derimot....ikke fullt så effektive.

Ark98gjengen på bryllupsdagen vår, Bol, Kroatia, 2007.

Berätta om vem du var för ett år sedan.

For ett år, en måned og to dag siden døde min pappa.
Jeg husker at jeg telte. Dagene.
Og jeg sov. Mye.
Jeg gikk gjennom de siste månedene av hans liv, de siste dagene, de siste timene vi hadde sammen. Om og om igjen. Jeg godtok ikke slutten. Jeg var veldig konstruktiv i mine destruktive tanker. Jeg letet etter svar. Systematisk.
Men ingen svar var å finne. Min pappa var syk, og han var borte.

Jeg brukte lang tid å forstå. At han var borte.

Hver fredag traff meg som en neve i magen. Og da var det vanskelig å huske hvordan man pustet.

Jeg husker meldingen Marianne sendte til meg. Den om å komme tilbake til hverdagen.
Jeg ville prøve, men jeg trodde ikke at det var mulig. 
Jeg tenkte: Hvordan kan livet egentlig gå videre? Hvordan kan verden fungere, rusle videre, som om ingenting har skjedd? Hvordan kan Japan oppleve katastrofen( jeg klarer snart ikke flere!), hvordan kan folk stå opp om morgenen med ett smil om munnen, hvordan kan jeg tørke tårene fort nok slik at Una ikke ser meg gråte, og hvordan kan jeg gå opp den tunge trappen til jobben og faktisk jobbe? Som om ingenting har skjedd??? For min verden er forandret for alltid.

Jeg slet med å puste. Samtidig hadde jeg en ny jobb og, ikke minst, Una og tenke på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tvinge meg til å gjøre masse hyggelige ting, og heldigvis, h e l d i g v i s; hadde jeg fantastisk gode venner rundt meg. Jeg savnet mine gamle venner. Jeg var takknemmelig for så mye, og jeg brukte det som overlevelses strategi. Jeg brukte Una som terapi. Jeg gjør det fortsatt.

Jeg måtte lære meg å puste på nytt.
Jeg måtte bekjempe sosial angst som plutselig tok tak i meg.
Jeg måtte bruke ett helt år på å glemme alt det fæle.
Jeg var på bar bakke, min tryggehavn gikk under i en storm. Jeg kommer aldri til å føle den samme tryggheten igjen.

Det hender fortsatt jeg ringer telefonnummeret hans bare for å sjekke. Og jeg blir slått i bakken hver gang det ikke kommer noe svar. Da er det like vondt og uforståelig som det var for ett år siden. 

Men nå klarer jeg å spise lunsj med mine fine kolleger; av og til. 
Jeg er fortsatt like uendelig takknemmelig for å ha de vennene jeg har. 
Jeg er uendelig takknemlig for å ha en mamma som min. 
Vi bruker fortsatt helgene godt.
Jeg har et nyttårsforsett om å ha det bra i år.

Jeg klarer å nevne hans navn til Una. Jeg klarer å skrive om min og hans by. Og jeg husker mange, mange flere gode ting. Som fyller meg med bunnløs lykke over å ha hatt en far som han, og bunnløs sorg over at han er borte.

foto: Maren Todal.

Jeg er avhening av helgene for å føle at livet går opp. Una derimot lever under mottoet: Ny dag, nye muligheter! Gjør som Una: CARPE DIEM!

Novi dan, nove mogucnosti. Zivi ko  Una i: CARPE DIEM!

Jeg liker helger. De to siste, i noenlunde kronologisk rekkefølge, er gjengitt nedenfor. (Jeg gleder meg allerede til neste.)

Ja obozavam vikende. Ovo su nasa dva prosla, u manje vise kronoloskom rasporedu:

Å sove lenge om morgenen. Ljeskariti se dugo po krevetu.


Få servert kaffe med melkeskum. / Popiti kaficu na miru.


Avslutte frokost med en liten sjokolade. / Zavrsiti dorucak sa jednom malom cokoladom.


Se Fantasic Mr. Fox hele gjengen, inkludert  Hello Kitty. / Gledati Fantastic Mr. Fox sa Hello Kitty.


Pynte oss./ Nakindjuriti se.


Late som om det er sommer./  Praviti se da ljeto.


Og lakkere neglene. / Lakirati nokte.


Ta på finkjole for finbesøket... / Obuci haljine.


Marit. <3 / Marit.


La gjesten ta seg av bokstunden./ Citati bajke.


Bli sååååå glad over å se Haris hos nana og Beba./Ovako se obradovati Haretu.


Og tante Hege./ I tetki Hege.

Lese avis og kokebok om hverandre./ Citati novine i kuhara istovremeno.


Til slutt bestemme seg for å servere kveite til Niel og Eli. Anbefales./ Jesti ribu za veceru.


Pakke ut suvenirer fra Tyrkia/ Raspakovati suvenire iz Turske.


Ha tid til å tenne på lysene./ Imati vremena zapaliti svijece.


Shoppe på Shine med Maren./ Ici u subutnju kupovinu sa Maren.


Feire Erlends 4årsdag./ Slaviti Erlendov 4.rodjendan.


Rydde i huset./ Pospremati. Unutra.


Rydde i hagen./ I vani.


Nyte solen./ Uzivati u suncu.

Være med på et barnetreff./ Ici na djeciju sekciju.


Få besøk av nana og Beba, spille spill og spise altfor masse deilig mat fra Bangkok café.
Igrati se igrica sa nanom i Bebom koje su u nedjeljnom posjeti. Jesti takeaway za rucak.


Sitte seg i god stolen og late som om helgen aldri vil ta slutt. (Og at det ikke har begynt å snø(!!!)ute..)
Uzivati u maloj fotelji i praviti se da je vikend tek poceo. I da vani ne pada snjeg!!!

Berätta om staden du kommer fra.

Jeg har grublet ,og grublet ...o g   g r u b l e t... Hvordan skulle jeg starte? Hvordan skulle jeg vinkle dette innlegget? Hva er Sarajevo- for meg?
Tre ting er kjent for de fleste: 1. Skuddene i Sarajevo som var starten på 1. verdens krig.
2. Vinter OL i 1984 og
3. Krigen.

Krigen gjorde at jeg mistet Sarajevo. Ikke for alltid, og ikke helt. Men delvis. For meg er Sarajevo så mye mer enn krigen.

Det er morgentåke som ligger tungt over hustakene.
Lyden av byen klokken 12, da moskene inviterer til bønn og kirkeklokkene ringer samtidig.
Regnet som gjør de gamle steinbelagte gatene på Bascarsija om til speil som blinker i lyset.
Gatene fulle av folk i ukedagene.
Gatene stappfulle av fok i fine byklær i helgene.
Musikk. Noen som jeg liker. Og andre som jeg ikke liker.
Årstidene.
Luktene. Kull om vintereren. Syriner om sommeren.
Kastanjeselgerne på gatene om høsten.
Grønnsaksmarkedet med slagsrop og gamle koner med handlenett.
Eksplosjonen av farger.
Åssidene med alle husene som danner et mønster som ligner på et persisk teppe.
Betongen i nybyen som blir sååå varm om sommeren.
Frostrøyk om vinteren.
Stjernehimmelen på fjellet.
Alle byens trapper. Det er mange av de.
De bratte, farlige gatene i skråningene. Det er mange av de.
Elven Miljacka; som egentlig ikke kan kalles en elv, men vi gjør det allikevel.
Mat. Mat. Maaaat. Hele tiden. Overalt. Cavapi.
Hest og kjerre i alleen.
Det klare, kalde vannet - ved moskeene.
Filmfestivalen som gir håp.
Ungene med is fra "Egipat".
Bestefedrene i dress og med avis under armen.
Sjakk.
Forelskede par som kliner i parkene.
Hemmelige jazzkjellerne.
Min oldemors leilighet med 4 meter under taket der lyset kommer gjennom et lag med broderte gardiner.
Bebas te med honning mens jeg får varmen i meg ved peisen på Visnjik.
Den store sengen med stive og nystrøkne sengeklær som jeg delte med min bestemor.
Gutten jeg var forelsket i, som spilte piano.
Helgene på hytta på Pale, der bestefar og jeg lekte frigjøringskamper i mørke skoger rundt.

Sarajevo er min barndom.

Sarajevo er også barikkader en tidlig morgen i mars, rop om fred og skarplyden av granater, mangel på vann og mat, 3 kalde vintre uten strøm,6.april, fly som bryter lydmuren, 2.mai, barnekonvoien 19. mai og et langt farvel.
Barn som ikke fikk lov å bli voksene.

Pappaen min er Sarajevo for meg.

Det er vanskelig for meg å vite hva som er meg blitt fortalt,
hva som er sant, og hva som er minner;
hva som har forandret seg... Mye har forandret seg. Men mye er likt. Og mye er bra.
Derfor håper jeg at Una kommer til å bli kjent med den byen jeg er så glad i.

P.S. Om barn i byen under krigen.

Mvh Miss Sarajevo

Kako poceti? I gdje?
Sto reci?
Prisjecati se lijepih stvari? Ili pricati o stvarima koji su me dovele ovako daleko od mog rodnog grada?

Tri stvari o Sarajevu poznate su svima: 1. Gavrilo Princip, 2.  Olimpijada 1984  i 3. Rat.

Sarajevo je puno, puno vise od toga.

Sarajevo je jutarnja magla koja lezi teska na krovovima grada.
Zvuk grada tacno u podne. 
Kisa po Bascarsiskoj kaldrmi u kojoj se ogledaju svjetla noci.
Pune ulice. Uvijek.
Prepune ulice. Vikendom.
Mirisi. Smog. I ugalj; zimi.
Jorgovan ljeti.
Prodavaci kestenja u Vase Miskina.
Markale i Trznica. Gospodze sa svojim cekerima.
Eksplozija boja.
Vreo beton novog grada.
Ciste, zvijezdane, planinske noci. I crkavica zima.
Stepenice; posvuda. Kamene i stare. I tako lijepe.
Strme ulice mahala. Iz prica moga tate.
Ritmickosportska gimnastika u FISU i hladno pivo u tople ljetne noci u dvoristu FISA.
Mostovi. Kod Dva ribara.
Kocijasi u Aleji.
Bistra, hladna voda.
Kod Begove djamije.
Filmfestival koji daje nadu. 
Slatko cose. I djeca koja lizu egipatski sladoled.
Dede u odjelima i Oslobodjenjem ispod ruke.
Cevapi. Uvijek. I zauvijek.
Sahisti ispred Svijetlosti.
Zaljubljeni parovi po parkovima.
Tajni jazz podrumi kojih vise nema.
Krovovi kuca koje po brdima prave mustre perziskih cilima.

Cetri metra do plafona u majkinom Soukbunaru i svijetlost koja probija kroz cipkane zavjese..
i miris andusa u mangali.
Hladna spavaca soba u Stake Skenderove, koja bi se u sekundi ugrijala, kad u krevet dodje moja baba.
Medolino i vatra u kaminu na Bebinom Visnjiku.
Crveni tepih Narodnog pozorista.
Raja sa Mejtasa.
Dvoriste SSK.
Vikendi na Palama, i oslobodilacke igre po sumama sa mojim djedom.

Sarajevo je moje djetinstvo.

Moj tata je za mene bio Sarajevo.

Sarajevo je jedno martsko jutro koje su docekale barikade. Referendum i pozivi na mir. Sarajevo je 6.april. Zvuci aviona nad gradom i granate koje svijetle i ubijaju u noci. Sarajevo je 02. maj. Sarajevo su suze i odlazak najmanjih, ukljucujuci i mene, 19. maja sa djecijim konvojem. Jedno veliko zbogom. Sarajevo je 11 541 mrtvih. Hladne zime bez struje, vode i hrane. Snajperi. Sarajevo su Sarajlije, sto su cetri godine trcali za zivot i cak ni tad ne izgublili nadu. Nadu da postoji pravda i jedan bolji svijet.

Tesko mi je znati sto su moja sjecanja, sto su tudje price, sto je istina; Sto je jos uvijek isto, i sto je skroz drugacije. Puno je toga sto se promjenilo. Ali je jos vise toga sto je ostalo isto. Toliko toga dobrog. Sto cini da se iskreno nadam da ce Una imati priliko provesti dio svog dijetinstva u Sarajevu i dozivjeti moj grad. Moje Sarajevo. 

Miss Sarajevo

Fredag fredag... endelig. I dag tidlig sa Una at hun skal være doktor, sjiraff, og en prins når hun kom til barnehagen. En viss multitaskingsevne kommer vi til å trenge i helgen siden vi har full program. Vi skal gå med kjole, spise voksenmiddag, feire barnebursdag og turne. Håper du har planene klare. Fortell!

P.S. Jeg kommer endelig til å skrive om challenge #2,#3,#4 og #5.
#1 kan du lese her.

Napokon petak. Nas vikend vec je isplaniran. A tvoj?

Jeg har glemt å fortelle dere om den kjempe fine artikkelen om huset Geir og Olav har tegnet på Humlehaugen. Jeg tror det første spørsmålet Nikko og Linda ofte får, er om de føler at de lever på utstilling. Som i et akvarie.
Jeg er veldig glad i dette prosjektet. ( Og i Geir. Og Una.)

Jeg er veldig glad i Isa, som fyller 3 måneder idag. Og jeg tror vi skal gå en ny tur i akvariet når vi besøker de fine bergenserene til sommeren.

Den nydelige og uendelig nysgjerrige Una, så lik sin pappa. Bergen, desember 2010.

Geirov projekat prezentiran je ovdje. Ova kuca cesto podsjeca ljude na avarij. Prvo pitanje koje vlasnici najcesce dobiju je da li osjecaju da zive kao na izlozbi. Meni se u svakom slucanju jako svidja. Kao i Una i Geir.

Det pøsregner ute ( vannmengdene er mildt sagt utrolige) men vi later som om det er sommer. Vi bader i varmt varmt vann og kjøler oss ned med is. Og sender Kari et bursdagskyss!



Husker du Ice, Ice, Baby? En ting er sikker: neonfarger er tilbake i motebildet.

Vani lije( ali uistinu lije) kisa. Mi se pravimo ludi, zamisljamo da je ljeto, kupamo u vreloj vodi i jedemo sladoled. I saljemo vam jednu pusu.

En ting jeg liker best ved helgene er lange, late morgener. Una er flink til å sove lenge( ..hun slekter på meg..) Og når hun omsider våkner, klarer jeg å strekke morgenen enda litt til ved enkle grep. Og jeg får alltid ekstremt mye kos.
I ukedagene er stemningen annerledes, men heldigvis går tiden så fort, at (vips! så) snart er det helg igjen. God mandag!

Ono sto naj, najvise volim subotom i nedjeljom su lijena, kasna jutra. Una sva sreca obozava da spava, tako da se vikendom dugo meckamo po krevetu. A cim ponedjeljak dodje, situacija je drugacija.- Trk van! Sva sreca dani lete tako brzo, i prije nego sto se naviknemo na ovu sedmicu bice iduci vikend.

Når Una åpner øynene sine om morgenen, får hun et kyss på kinnet.
Dagen hennes starter med ønske om en god morgen, før vi smører på brødskive med det hun måtte ønske seg. Vi bruker lang tid på frokosten. 
Hun velger dagens antrekk i et skap fult av nyvaskede klær og etter det værmeldingen forteller oss dagen før. Hun fryser nesten aldri.
Vi tar trikken ned til barnehagen. Der leker hun med sine bestevenner, og utfordres og passes på av barnepedagoger som bare vil hennes beste. 
Hun hentes ofte tidlig på dagen av sin bestemor. Hun ser på tv-program laget spesielt for hennes aldersgruppe, skjemmes bort med is og får ta på seg kjole når hun skal danse.
Hun kan gå barbeint inne for vi har gulvvarme på. 
Mens vi spiser kveldsmat, leser vi en bok eller to. Hun snakker som en foss, vi hører etter.
Før hun sovner pusser vi tennene og tar en flourtablett, og etter det blir hun holdt i hånden ( Geir og jeg bytter på annenhver natt) og vi snakker om dagen som har vært.
I helgene går hun på turn, i feriene reiser hun til utlandet. Før hun fylte ett år, hadde hun rukket å besøke Lanzarote, Sarajevo, Split og Buenos Aires.
Hun vil ofte bestemme selv, og noen ganger får hun lov til det.
Vi synes, helt objektivt, at hun er den skjønneste ungen i hele verden.

Men verden er full av skjønne barn. Veldig (altfor) mange har det ikke slik som Una. Barn velger ikke hvor de blir født. De velger ikke engang å bli født. Jeg vil dele denne filmen. De fleste har vel sett den, og de fleste har nok for med seg den er blitt kritisert.
Men vet dere hva? Av og til så har jeg behov å tro at verden kan bli bedre.
Det finnes rett. Og det finnes galt.
Det Kony gjør er galt.  Kanskje er det så enkelt.
Jeg så en annen film forleden, om byen Homs i Syria, som fikk mitt hjerte til å briste.
Og når jeg leser hva som skjer i Norge idag med hundrevis av asylbarn, må jeg gråte.
Men når Una er så heldig til å ha den hverdagen hun har, og vi er så heldige til å ha den hverdagen vi har, det minste vi kan gjøre er å se. Men gjør gjerne litt til.

KONY 2012 from INVISIBLE CHILDREN on Vimeo.

Toliko je djece na svijetu koji ne djele Uninu bezbriznu svakodnevnicu.