For snart 20 år siden kom jeg til Norge.
Denne setningen har jeg skrevet ned så mange ganger før, men aldri har den klart å få resten av ordene til å rulle og historien til å følge etter.
Så nå skriver jeg den igjen, og denne gangen tvinger jeg ordene frem.
For det første, er det fordi vi i disse dager feirer at det er 20 år siden bosniere kom til Norge, og for det andre, er det fordi det er min pappas bursdag idag. Min pappa døde i februar for 2 år siden.
For snart 20 år siden kom jeg til Norge.
April, 1992.
Skolen er utsatt på ubestemt tid.
Det de voksne har snakket om, med stille stemmer, er blitt en realitet. Krigen er kommet til Sarajevo.
Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt.
Om nettene sover vi på kjøkkenet, som befinner seg innerst i leiligheten, med nabobarna fra 8.etasje. Når granatene faller så nærme at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen.
Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8.etasje har svart, krøllete hår.
Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal gå over.
Sarajevo bombes daglig. Når granatene stopper, løper Haris og pappa ut og samler splintene som de så viser til de andre. Haris er imponert.
Min pappa sier at "Dette skal nok gå over", for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som vil la barn bli bombet. Ikke i en by. Ikke lenge. "Det kommer til å ordne seg."
Men granatene faller daglig. Her og der, tilfeldig. Skarpe skudd høres. Og fly som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.
Mai, 1992.
Pappa låser seg inn på soverommet og skriver to brev. Han drikker opp siste vinen vi har i hjemmet.
Et brev er til en god venn som har sviktet. Som har visst og ikke advart. Kanskje var han redd, eller så var han feig. Kanskje var han ond. Det får være det samme. Han sa ikke ifra.
Det andre brevet er til pappas eks kjæreste. Hun bor i Beograd og han vil at vi skal dra dit. Mamma, Haris og jeg. Han får ikke lov å reise, men gjennom kontakter har han ordnet oss plass i et fly som skal forlate byen vår den 01. mai. Med oss skal vi ta brevet han har skrevet til Tanja.
Ingen sover. Alle gråter. For vi skal dra.
Min bestemor Beba kommer for å si farvel, de andre får vi ikke møte.
Jeg sitter på mitt rom, mamma på sitt, pappa i stuen.
Og så plutselig sier mamma: Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke dra fra deg!
Jeg kommer meg ut fra rommet, og roper at jeg heller ikke vil dra.
Og pappa sier: Ok, men da blir vi.
Sammen. Vi klarer dette.
Det kommer til å ordne seg.
Flyet letter, og blir det siste ikke millitære flyet som forlater byen. Vi sitter ikke på det.
Jeg føler en enorm lykke. Lettelse.
Alle gjør det. Føler lettelse. Vi blir.
Jeg tror dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.
Dagen etter, den 02.mai, bryter helvete løs.
Hovedbiblioteket brenner, posten brenner, hele byen brenner. Alle telefonlinjene er brutt.
Men vi, vi er bare lykkelige. Over å være sammen.
Dagen etter mister vi strøm, så vann, og vi, barna, bor etterhvert bare i boden ved trappeoppgangen. Vi går ikke ut lenger. Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hår er fortsatt svart og krøllete selv om han ikke får vasket det.
Flere av vennene våre forlater byen gjennom så kalte konvoier; kvinner og barn stables i busser og skippes av gårde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut. Fra den beleirede byen.
19. mai skal ny konvoi dra fra byen.
Og denne gangen, bestemmer de voksne at vi må dra. Men pappa ufarliggjør det så bra: "Dette blir bare en tidlig start på sommerferie, dette.
Dra til Bol og ta en dukkert for meg.
Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter."
Mai i Sarajevo er nydelig. Denne dagen, 19. mai, er det ingen granater som faller.
Solen skinner og trærene er grønne og store. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til å savne gutten med krøllete hår, tenker jeg.
Vi møtes ved avtalt sted. 7000 av oss.
Kvinner som gråter, fedre som er bleike og barn som er stille.
Min farmor og farfar kommer for å si farvel.
Vi kjører i 2 biler. Min bestemor, oldemor og grandtante. Haris, mamma og jeg. Og to kusiner i 20 årene. Brødrene deres må bli igjen. Det samme må foreldre.
Pappa gjentar at vi sees straks, og hvisker til Haris at han må øve masse på å svømme. "Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter. "
Og så vinker han til oss der han står i solen.
Dette var siste gangen jeg så min far på to år.
Ting ble ikke slik vi håpet.
Konvoien ble stoppet og vi ble holdt fanget i 3 døgn. I løpet av disse nettene ble jeg voksen.
Strøm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo måtte klare seg i sine kalde vintre uten. Min far gikk ned 20 kilo og lærte seg å gå med en pistol.
Han skrev brev til oss, lange kjærlige brev, men disse kom frem først flere måndeder i ettertid og vi var aldri sikre på om han levde.
Sommeren 92 husker jeg lite av.
Jeg vet ikke om Haris ble flinkere på å dykke eller om vannet var varmt. Vi tilbrakte mesteparten av tiden foran tven og prøvde å se etter pappa hver gang det var en reportasje fra Sarajevo. Desverre var det mange store massakre midt i byen i løpet av de årene, og hver gang et kamera fanget et par converse sko, sluttet hjertet mitt å banke.
Men pappa, han holdt sitt løfte og overlevde. Mine besteforledre overlevde.
Men han kom ikke etter, den sommeren. Eller sommer som fulgte.
Og jeg?
Jeg er blitt flyktning.
Det lille sommerhuset er for lite for 7 kvinner og et lite guttebarn, så nå bor vi på flyktninghjemmet. Jeg er venn med de andre flyktingbarna. Vi kommer fra alle steder i regionen og vi går på flyktingskolen. Vi drives av samme brennende, inderlige ønske om å få lov å komme tilbake hjem. Og vi kan snakke sammen om det store savnet.
Våren 1993, får min mor nok. Av politikk, av eksludering, av frykt. Alle rundt oss drar videre. Ut.
Hun vil at vi skal gå på den vanlige skolen og at vi ikke skal være redde lenger. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn så. Det er snakk om krig. Igjen.
Så hun pakker sine 2 kofferter, kysser sin mor og resten av gjengen på kinnet, og tar oss med til Norge. Vi blir ikke spurt. Men det må ha vært et vanskelig valg å ta.
I ettertid, tenker jeg på alle disse sterke kvinnene som var tvunget til å klare seg selv. Bort fra sine elskede, ansvarlige for fremtiden til sine barn, helt alene. I en krig. Og jeg tenker på hvor godt de gjorde det. Hvor kloke valg de tok, og hvor godt de klarte seg selv.
I juni 1993, sitter vi på flyet til Norge.
De fleste land har stengt sine grenser, bortsett fra Norge, men for oss kjennes Norge så uendelig langt vekk og vi vet så lite om det. Vi har hørt om isbjørner i nord og om det vakre polarlyset. Vi lander i Kristiansand, for det er det stedet i Norge som ligger nærmest vårt hjem. Mamma vil være nærmest mulig Sarajevo. Haris blir skuffet over at Kristiansand ikke er som New York og jeg tenker bare på vennene jeg etterlot. Hva mamma tenker på, klarer jeg ikke engang å forestille meg. Alle blir vi forfjamset over lyset som møter oss klokken 12 om natten.
På skoleengelsk, 13 år gammel, går jeg til politimannen på flyplassen og sier: "We come from Bosnia. We want asyl."
Uken etterpå får vi beskjed at vi skal flyttes til asylmottaket i Trondheim med nattoget. Mamma leter etter Trondheim på kartet. Hun leter rundt Kristiansand, frem til Arendal, etterhvert i hele Sør Norge. Jeg husker fingeren hennes flytte seg lenger og lenger nord på Norges kart og når hun endelig finner Trondheim og ser hvor vi skal så begynner tårene å trille nedover ansiktet hennes.
I ett år bor vi på Ringvål. Min far får et brev om at vi bor på Heimdal, men finner ikke stedet i skoleatlaset sitt og blir super engstelig. Hvor er familien min? tenker han. Selv for oss tar det tid å oppdage at Trondheim eksisterer.
Men vi får gå på skolen, den vanlige etterhvert, og vi får venner som vil følge oss for alltid.
20 år etter tenker jeg at vi har klart oss veldig bra.
Jeg er stolt.
I går kveld var jeg på folkebiblioteket i Trondheim og hørte Svein Mønnesland snakke om bosnisk kultur, og Berit Berg snakke om vellykket integrering og jeg hørte på fantastiske Azra fortelle ærlig fra sine dagbøker.
Ting ble ikke slik vi håpet.
Men vi har klart oss bra.
Men tilbake til min far.
Han lander i Norge 17. mai 1994.
I byen viftes det med flagg og korpsene spiller.
17. mai er rart. Fascinerende. Det er første gangen vi opplever det.
Men denne gangen, enser vi ingenting. Vi hører ikke musikken. Og fargene bare glir inn i hverandre.
Vi kan ikke tro at vi kommer til å se han snart.
Han er ute av den belierede byen og han ringer til oss fra Split. Han kjøper en flybillett og skal sette seg på et fly. Våre venner Wenche og Erik kjører oss til lille Værnes og der sitter vi med norske flagg. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men vi holder dem i hendene. Vi holder hardt rundt dem.
Flyet fra København er forsinket og vi klarer nesten ikke å snakke sammen. Vi snakker ikke sammen. Vi venter.
Haris er 10 år gammel, jeg er 14.
Vi har ikke sett vår far på 1 år, 11 måneder og 29 dager.
Flyet lander.
Passasjerene går ut. En etter en. Sakte. Men jeg ser ikke min pappa. Jeg begynner å få panikk. Hjertet banker ekstra fort. Det virker som om de siste passasjerene er ute av flyet.
Men så kommer det et par tynne bein, med converse sko på, ut av flyet.
Og jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til å glemme akkurat denne 17. mai.
Ting blir ikke slik vi håper.
Vi mistet vår by.
Vi ble flyktninger.
Vi mistet 2 år sammen med min pappa.
Vi mistet min pappa på grunn av kreft.
Men etterhvert har dette blitt vårt "andre" hjemland.
Og nå har vi altså vært her i 20 år og det skal feiers. I kveld spiller Almira Medjunanin på Dokkhuset og det tror jeg blir fint. Vi har, tross alt, klart oss velidg bra.

Værnes, 17. mai 1994.