DAY FOUR. SMALL TRACES OF HER.





Jeg finner de.
Sporene.
Overalt. 
Fargerike.
Små.
Detaljer.
Store.
Komplekse.
Historier.

Som den, da alle er var kommet til å overvære en fulgerace.
Eller den som inneholdt en festling bryllupsfest.
Små perlekunstverk.
Fargesortert og med egen ufavikelig logikk.

Jeg klarer ikke å rydde de små tegnene vekk.
Så jeg hopper over disse, snubler nesten, og huset ser kaotisk ut.

Mens jeg teller ned dagene.
Nå er det bare 2 igjen.  

God lang fredag!









Svuda oko mene, tragovi koji podjsecaju na nju. Mali, sareni detalji. Velike. Komlikovane historije. 
Kao ona o pticijoj utrci. Ili veselom vjencanju.
Perlice u raznim bojama, slozene nekom njenom logikom.

I ja nemam srca da te tragove pospremim, nego preskacem preko njih odbrojavajuci dana.
Jos samo dva.... 

DAY THREE. FIXING AND FRAMING.

Jeg har, som sagt, kjempe lenge hatt lyst å henge opp bilder av familie, venner og steder vi elsker på våre hvite vegger. Jeg er veldig glad i å ta bilder, vi er det begge to, og det har, med dagens tilgang til iphone og kamera, etterhvert blitt mange fine bilder. En god del av de deler jeg med dere på bloggenjavascript:mctmp(0);, men jeg har faktisk vært ganske flink til å printe ut bildene også. Jeg synes at det er noe veldig spesielt med å holde et minne i hendene, og det fine er at Una også er blitt glad i bla i albumene og gjennom bildebunkene. 

Og nå skal jeg altså gjøre noe med evig voksende bildebunkene.
Sortere, lagre og henge opp de fineste. 







Så jeg har kjøpt fire forskjellige lakktyper og nå skal rammer, som er loppisfunn, få svi. Jeg gleder meg. Katten Ledenko følger selvfølgelig nøye med.


Gullkatten Ledenko.


Og jeg har på meg en fin kort jakke-vest fra Fretex som ble tatt på påskeaften til ære. Men min kamera ville ikke ta bilde av den, rotet, derimot, kan dere skimte. Jeg har ikke hjerte til å rydde unna Unas leker, de minner meg sånt om henne.





Og ellers; det er lov å spise omlett med asparges til middag, og forsyne seg grådig av påskeegg når man er hjemme alene.

Zlatni Ledenko pazljivo prati, dok ja smiljam kako cu napasti ramove sa cetri razlicita laka, i kako ce napokon slike dragih mi ljudi i mjesta zavrstiti na mojim zidovima. Dok jedem uskrsnje cokoladice. 

SUMMER IV.


Plutselig, en dag, hadde alle våre venner dratt og vi bestemte oss å gjøre noe helt annet.


Vi leide bil og kom oss opp på fjellet til Nono Ban, der vi spiste lam og ble venner med påfuglene.


Dagen etter, derimot gjorde vi det vi pleier å gjøre. Gå ned bakken vår...


Og legge oss på stranden, nærmest vannet.


Og slik ble dagen til kveld, og skumringene på Bol er vakre. Og plutselig var vi heller ikke alene lenger.


To små og to store venner hadde ankommet. Una, og vi, er heldige som har slike i livene våre.


Og mens de store smakte på kroatisk vin, lagde de små en butikk på kaikanten.


Anne Lene kjøpte en stein. Og Eli og Niel tok en tango for oss. En perfekt ettermiddag.


Og da vi trillet ned bakken igjen.


Tilbrakte vi dagen med disse to jentene. Unas kusine Hana og hennes mamma Edina.


Og blide, fine fetteren Danis.


Niel og jentene var på Bol en hel uke. Og vi gjorde masse gøy. Vi badet på Zlatni rat.


Utforsket klosterhemmeligheter.


Spiste god pizza til lunsj. (Jentene inspiserer at kokken gjør jobben sin riktig.)


Så en barneforestilling om en gullfisk og en gammel mann.


Vi leide båten til den fine stranden på Murvica. Jeg tenkte masse på min far.


Og nøt en Orangina og den mest perfekte utsikten man kan tenke seg.


Om kveldene oppdaget vi et nytt sted i det grønne.


Der vi nøt fantastiske fiskemiddager, og ble angrepet av bier og mygg. Lykke!


Bojan og Iza kom selvfølgelig også til Bol. Det er alltid så fint å se de.


Og denne fine Isa jenten tok med seg flere fine polske jenter.


Og de overtalte meg til å bli med ut på byen. Det hender ikke så ofte.


Men gøy var det, og jeg møtte en gammel venn etter mange år. Adis, Monica og jeg.


Og for å toppe det hele, kom Maren og strålte om kapp med solen.


Den jenta er så bra, altså.


Vi måtte vise henne at Una har lært å svømme som en fisk.


Vi spiste masse is.


Og så The Great Gatsby på utekinoen i full storm. Slikt skjer når Maren er i nærheten.




Og så, plutselig, var Boltiden kommet til slutt, for denne omgang. Vi pakket veskene for å reisen hit.  

 

Par dana bili smo sami na Bolu i otisli do u planine do Nono bana da se druzimo sa paunima i jedemo janjetinu, a odmah zatim dobili smo posjetu od Niela, Eli, Sofie i Ameli. Druzili smo se i sa Hanicom i Edinom, a i Danis je kao ribica plivao jadranskim morem. Nasi najdrazi poljaci, Bojan, Iza i co, pravili su nam drustvo, uglavnom po noci. A onda je dosla i Maren, i sijala jace od sunca. Una joj je pokazala da je naucila da pliva, u kinu smo gledali Velikog Gatsbija, i jeli tone sladoleda. O onda smo spakovali nase torbe i uputili se ka Sarajevu...

DAY TWO. BLUE.




I dag har jeg vært på Pirbadet. Jeg har kjent det varme vannet mykne opp kroppen, som er så full av vinter og stress.
Men all barnelatter og barnegråt, alle smilende familier, fikk meg til å savne Una masse.
Så jeg dukket under vannet. Alle lydene forsvant. Jeg fløt. Jeg savnet pappa.
Og jeg husket filmen Blå. Husker dere Kieslowskis triologien, bestående av Blå, Hvit og Rød? Hvordan Julie svømmer for å dempe smerten?
Før jeg kjente smerten for alvor, elsket jeg musikken i den filmen. Etter å ha kjent smerten, har jeg ikke turt å sette den på. Jeg har de her, både musikken og filmen, ett sted eller annet sted, men jeg tror ikke at jeg skal se den alene. Jeg pleier av og til å gjøre det, når smerten først har tatt rot i hjerte, pleier jeg å spille med på dens noter.
Men ikke i kveld altså. Det jeg derimot kommer til å gjøre er å lage et stort stort innlegg om et annet varmt vann, om blå himmel og gode stunder. For å bryte blues-en. Stay tuned.

Hva pleier du å gjøre på slike dager? Pleier du smerten, eller prøver du å lure den?


Bilde 1: Blomsterkopp funnet på loppis forrige søndag. Bilde 2: Skjørt i fineste pastellfarger,
en gave fra fineste mannen fra hans reise til Bucuresti. Åj, som jeg savner mine to idag.

DAY ONE. SAYING GOODBYE AND MAKING PLANS.

I dag har jeg vinket farvel til Una og Geir, og allerede begynt å telle ned til vi ses igjen.
I mellomtiden skal jeg:

Se Ida og Grand Hotel Budapest.

Lese ferdig Syngja, en sterk, nydelig og annerledes oppveksthistorie.

Spraylakkere rammer (5 poser loppisfunn) og henge opp familie og venner på vegg.

Spise på Emilies og se påskekrim. Med mor.

Høre på vinyl, for nå er endelig platespilleren i orden!

Blogge om sommeren og Europa turen vår fra forrige vår.

Jobbe, jobbe, jobbe. En blå tråd skal på plass, og jeg gleder meg å fortelle dere om den.

Ta frem vår- og sommerklærne. (Det snør i Trondheim i dag, men det går fort over. Ikke sant?)



Danas sam kroz snjezne pahulje mahnula Geiru i Uni i vec pocela odbrojavati dane do iduceg vidjenja.
Dok ih nema imam velikih planova, izmedju ostalog vidjeti filmove Ida i Grand Hotel Budapest. , objesiti familiju i prijatelje na prazne zidove, izbaciti iz ormara zimsku i staviti u njih proljetnu garderobu (iako danas pada snjeg), gledati krimice sa mamom i raditi puno na poslu. I slusati stare ploce, jer gramofon napokon opet radi. 


PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Denne uken bestemte Una seg for at flemenco kjole var det som gjaldt, mens vi bestemte oss for at hyllen måtte vekk. Nå er kjolen tatt av, og hyllen er borte. 

U sedmici 13 Una je odlucila da je flameco prava stvar, dok smo mi odlucili da biblioteka u dnevnoj sobi nije. Sada i haljinica za ples i regal sa knigama skinuti su. 

MONDAY PEPP.

God mandag! Det er skikkelig, skikkelig, skiiiiiiikelig grått ute, men igår danset sollyset så fint og lagde skygger på soveromsveggene. Det berørte bildet av sommerkinoen på Bol og jeg tenkte at snart, snart er sommeren her. Slikt kan man leve lenge på. 

Idag har jeg tre fine tips til dere på en slik en regnfull dag:

Daniel Melingo, hør, kjenn etter, dans, drøm deg bort til Buenos Aires

Jennifer, åh for en perle av en blogg (og for en fin  frisyre )

Hva om ingenting er umulig? 5 minutter av ren glede og troen på muligheter



Dobro dosla nova sedmice. Vani sipi kisa, i sivilo je sve prekrilo, ali kad zacepim oci, sjetim se sunceve zrake kako se igra na zidovima moje spavace sobe, i plese preko slike bolskog ljetnog kina. I koliko god sivo bilo vani, ljeto nam uskoro dolazi.

TIME.




Denne uken bydde på noen helt vilt fantastiske skyer over byen (Har du sett noe sånt før?!!) , og mange hyggelige og uvante stunder.
Jeg tilbrakte to dager med Riksantikvaren og lærte meg å DIVE analysere,  Geir tilbrakte noen dager i østerriske fjell, og tok med seg god sveitisk sjokolade hjem fra Zürich. Vi jentene tilbrakte, som så mange ganger før, noen dager med nana, men vi dro også på overnattingsbesøk til Kari og gjengen i Blomsterbyen. Det var så hyggelig og så etterlengtet. I dag kom Evald og Lena på besøk, og det også var hyggelig (og etterlengtet). Begge datene var planlagt lang tid i forveien. Vi har forsøkt å møtes tidligere, men livet ( les: sykdommer, jobb, mørke og vinteren...) har gjort at det ikke har skjedd før nå.

Det var derfor spesielt tre artikler jeg leste denne uken som fikk meg til tenke: 1. Sykt flinke jenter, 2. En artikkel om menn og selvmord og 3. La barna segle sin eigen sjø. 
(Beklager for glad-tipsene. Lover å være lystigere i påsken.)

Selv om slutten av uken betyr begynnelse på en lang påskeferie for mange, gjør den ikke det for min del. Det blir en bypåske på meg i år, og ferien blir meget kort, men jeg trøster meg med at Una og Geir får oppleve påskestemning i Hardanger.  
Og jeg kommer kanske til å få tid til å blogge litt mer i påsken... 





Pogledajte ove oblake nad Trondheimom. Nevjerovatno, zar ne? 
Za mnoge uskrsno ferije vec je pocelo, za nas ne. Ove godine Geir i Una provesce ga kod beste u Hardangeru, dok cu ja raditi na poslu, i kuci.
I gledati u nebo. 

UNDER THE BRIDGE.

Jeg virkelig  e l s k e r  Elgeseter bru.
Den ble bygget i 1951, fredet av Riksantikvaren i 2008, og den er like fin fra oven som fra undersiden.
Rommet under bruen er så fantastisk flott, og vi pleier ofte å stoppe litt opp og beundere det på vår vei.
Det hadde vært virkelig artig å få til en filmvisning eller en forestilling i skråningen under brua, med blikket mot den fantastiske konstruksjonen. Eller hva?

 

 





Obozavam ovaj prostor ispod Elgeseter mosta.

DAGENS 05042014.

Det er ikke så innmari ofte at jeg får tid til å ta et dagens antrekk bilde, (eller at antrekkene er verdte å ta bilde av...), og det er ikke så innmari ofte at Geir og jeg svinger oss sammen på byen heller. 

Vel på lørdag, fikk vi gjort begge deler. Slik så jeg ut før Una ble levert hos nana og Geir og jeg kom oss ut på byen. 









Toppen er fra Isabel Marant pour H&M, buksen har jeg rappet av min bestemor Beba, skoene er mange år gamle og kommer fra Bata, og de havnet nesten i Fretex svartsekken, men så leste jeg denne og beholdt de. Vesken er arvet vintage, og det samme er sølvarmbåndet og øredobbene.

 

Og jenten, hun er min, og bare min, og hun er fin.

Subotnja garderoba. Nesto novo, nesto nasljedjeno i staro, i jos nesto jako slatko. Una. 

PORTRAIT OF A CHILD, 12/52.



Når det først ble vinter igjen, var det jo helt greit med ordentlig påskevær.
Vi tok trikken opp til Lian og akte. Og så spiste vi vafler på Lian restauranten. 
Fornøyde store og fornøyd liten. 

Kad nas je vec zima ponovo spopala, moramo se zabaviti. Prije par nedjelja otisli smo na sankanje na Lian. 

URBAN FRISKUS.

Nå forleden  diskuterte vi begrepet urban friskus. Og fine Lena fra Teaktreyweekdays omtaler seg selv som urban hippie. Morsomme begreper begge to, og uten at vi kan skryte på oss verken altfor mye urbanitet eller friskus-het, besto helgedagene våre av to vidt forskjellige opplevelser. En ordentlig urban dag i byen, og en dag ute i frisk luft i fjæra. ( Klatring i trær inngikk dog i begge dagene.)
La oss se.


På lørdag dro vi til Elgeseter,


..for vi måtte si farvel til Unas oldemor Beba som skulle dra på tur. 

Etter avskjeden beveget vi oss til en time med hard og tøff turning.

 
 
Etter turn møte vi Maren, for some serious talk og noen osteboller på Ni Muser.

 


Una prøvde Marens nye briller.

 
 
Og vi så på en fin utstilling og ble inspirert til å gå opp trappen til Trondhjems Kunstforening.



Der fant Una sitt favoritt bildet. Og vi digget alle utstillingen kalt 401 Stoll Road av Erling Stuart Rohde.

 
 
Anbefales. Tas ned uken etter påsken. Også tok vi trikken hjem, 


..tok på oss finstasen og kom oss ut på det voksne livet, etterhvert. Men før det fant vi flere vårtegn.


Og vi klatret i noen trær. Så helt urbane var vi nok ikke.

I dag bestemte vi oss å droppe byen, og dro til Midtsantangen. 


Når jeg jobbet på Agraff, vant vi konkurransen om utforming av området, så jeg liker å sjekke status.
 

Svaret er at det går utmerket. Og at landskapet er supert å sykle i.


Mamma var med på tur. 


Solen skinte og det kjentes så godt. Og selv der fant vi noen trær. 


Som var gode å klatre i.  

(Vi fant også et par loppiser på veien og fikk med oss en haug med skatter, men det er en helt annen historie.)

 

Subota provedena u gradu. Nedjelja provedena u prirodi. Ali i u gradu i u prirodu, nasli smo drveca na koja smo se mogli penjati.

SPRING.




Hvis været holder seg slik som idag, vil vi følge Chirsty og Lindas eksempel og få litt skikk på den fine hagen vår.
Du da?

Plan za vikend: Rad u vrtu. A ti?

OUTSIDE.

Du kjenner igjen den følelsen, når sykdommen ikke slipper taket og du tenker at nå, nå snart kommer jeg til å dø av kjedsomhet av å gå rundt i ditt eget hjem. Når luften inne føles så klamm, når formen er slik at oppvasken bare hoper seg opp, og eneste du klarer å tenke på er å komme deg snart ut. Ut i frisk luft. Ut blant folk. Uuuuuuuuuut....

Sånn har jeg det akkurat nå.
Og jeg er usikker på om det hjalp så veldig å se på bilder fra noen av de fine søndagsturene vi har hatt den siste tiden.












Vått på Våttakammen.




Aking i bakken.


Sol ved kanalen.






Sol på Lian.






Trolske Tusseløypa.

Forma jos nije idelana, ova prehlada nikako da popusti. Vec treci dan sam kuci, a jedino o cemu razmisljam je da izedjem vani i udahnem svijezeg zraka. Nisam sigurna da li mi je gledanje slika nasih nedeljih izleta bas pomoglo. Hocu vani...

OSLO LOVE.


Oslo dagene begynte litt tåkete, men tok seg fort opp med super inspirerende foredrag og kaffedate med Helenacafe Laundromat. Fin jente og fint sted. Solen begynte å skinne etter dette møtet.


Også fikk jeg tilbringe litt tid med disse to fine gutter. Og deres mamma og pappa.


Før jeg gav meg ut på tur til Tuvsen min og Erlend og det nye huset deres. Og for et hus!


Selv om jeg bare ville være der og nyte utsikten måtte jeg komme meg litt ut og spise. Valget falt på Ekebergrestauranten. Jeg har aldri vært der før. Det var det beste hjemmekontor jeg noensinne har hatt.


Fra Ekeberg nøt jeg utsikten til Oslo og nye Barcode, og jeg sjekket ut kunsten i Ekebergparken.


Og så ruslet jeg ned i solskinnet og møtte denne jenten på Kunstnerenes hus. Har savnet hun masse!


Men kvelden var fortsatt ung, for Mare og David inviterte de beste i Oslo til en helaften med pizza og tapas. 


Og bonusen var å våkne med denne nydelige gutten og få servert super frokost. Fred, du er fin!


Som om ikke alt dette var nok, rakk vi å se Sverre Bjertnes sin utstillingStenersen museet. Den kommer til å sitte i meg lenge, og jeg er så glad for at vi tok oss tid til det. Sjekk Nasjonalgalleriet.


Det hadde vært en av de beste helgene i mitt liv, men det var helt greit å si Ha det Oslo, og komme til disse to. Og enda hadde vi en hel søndag igjen av helgen! Tusen takk Oslo og tusen takk kjære venner. 

MONDAY.


En ny uke og Una organiserer igjen...

Jeg vet at jeg gjentar meg selv, men tiden altså: Den strekker ikke til.
Det har vært gode dager, lyse dager, og det skjer uhyre mye spennende på flere fronter.

Den siste uken har jeg jobbet masse med å gjøre Ravnkloa, Trondheims svar på Bergens fisketorg, til et bedre sted å være. Veien er lang, men vi er igang. Du kan se forslagene på hvordan det kan komme til å se ut i fremtiden her. Eller stemme frem din favoritt her. Eventuelt kan du legge igjen en liten kommetnar og fortelle meg hvem er din favoritt.

Den siste uken har jeg blitt mildt sagt sjokkert over artikkelen i DN om hvor mye fotballgutta tjener. Noe er galt i verden. De tjener altfor, altfor mye. Geir har støttet galskapen og tatt med Una på tippeligas åpningskamp, mellom Rosenborg og Viking, hvor Una endte opp med å heie på Viking. På Lerkendal. Sånn kan det gå, når man er egen som hun er.

Den siste uken har jeg følt akutt behov å kose masse med Una. Hun har ikke vært i topp form, så det har vært fint å kunne gjøre litt ekstra stas på henne. Alt dette i mellom sykt mye jobb, så det er bra hun har en bestemor som stiller og steller på høyt nivå.

Vi har, så og si, knekt lesekoden, selv om hun fortsatt kan bli utålmodig og prøve å gjette seg frem til et ord eller to. Dette skjedde ved hjelp av Løveungen bøkene  vi lånte fra Bibilioteket. Jeg anbefaler de på det varmeste. Una synes at de er kjempe morsomme og setningene er akkurat korte nok til at hun holder konsentrasjonen oppe.

Jeg anbefaler dere også å se filmen om Patti Smith, Dream of Life. N y d e l i g.

En anbefaling jeg selv fikk som jeg selv fikk, og som jeg likte var å høre på Agnes Obel. Så fint, og helt uforståelig at det har gått meg hus forbi.

Vi har forresten den siste uken også bestemt oss at en annen ting i våre liv er forbi, nemlig den store bokhyllen vår skal bort.
Så vi har satt igang et prosjekt.
Planen er å gjøre ferdig prosjektet denne uken.
I tillegg til å lese mer.
Og kose mer.

Hva er dine planer?

P.S. Jeg har siden jeg skrev dette, klart å få tett-tett hals og 39,5 i feber. Ikke bra, så nå tar jeg kvelden. Og jeg tar gjerne imot tips om hva som funker for å bli kvitt forkjølelsen.



PORTRAIT OF A CHILD 11/52.



I uken 11 kom vinteren tilbake.
Noen var glade, andre var mindre glade.
Snømannen i hagen var i alle fall fornøyd.

P.S. Forresten, har dere sett Frost?

U 11. sedmici zima nam se vratila.
Neki su joj se radovali.
A neki ne.
Snjesko Bijelic u nasem vrtu, bar je izgledao zadovoljno.

FLAMENCO DRESS AND SEASHELL.



Søndagssyssel.

På med flamenco kjolen og blomst i håret.
Frem med skjellene.
Sorter.

Men nei, vent litt, på med finskoene også.
Fortsett å sortere.

Vi har en fin jente som liker å pynte seg, og som liker å organisere og sortere.







Nedeljna zabava.
Sortiranje skoljkica.
U flamenco haljinici. I lakanim cipalicama.

Imamo jednu curicu, sto voli da se sredjuje i sto voli da sredjuje i uredjuje.

RØROS.































En helg i februar tilbrakte vi på Røros.

Der serverte Maren gode frokoster, og introduserte Nils for oss.
Vi hilste også på Øystein for første gang, og på Eon igjen.
Vi luktet bål og var mette på sveler etter magiske timer i bakgårder under Rørosmartnan. 
Og vi kjørte med reinsdyr rundt tjernet!

Tusen takk for oss, Røros.

Jedan egzotican vikend u snjeznom Rørosu. 

THIS IS WHAT I´M THINKING OF, AND I NEED YOUR HELP.







Tenker litt på dette....
Ganske mye faktisk. Innimellom alt annet.
Sist jeg gikk for det, så det sånn her ut.

Hva tenker du? 
Ja? Eller nei?






READY OR NOT? 

FRIENDS.


Vi har vært så heldige den siste tiden og hatt masse besøk av mennesker vi elsker over alt på jorden. 
For det er lite som slår kvalitetstid med noen av våre absolutt beste venner. 

Først kom min bestemor, og Unas oldemor, Beba på overnattingsbesøk. Vi dro til Sponhuset og spiste vafler, og alle jentene våknet sammen i den store sengen morgenen etter. Så koselig!





Og så fikk vi celebert besøk fra Sveits. Ninsen ankom endelig til Trondheim rett fra Lutry med sine to sjarmtroll. De er virkelig til å spise opp. Tøffe, kule Oda er om mulig enda mer rampete enn sin mor, og Oskar er nydelig. Det var så kjekt for Una å ha to små besøk og enda kjekkere for mor å ha en stor på besøk. Det ble mye vin og mye prat, i god, gammel og sååå kjent stil.





Bare noen dager etter at Nins og barna dro, kom gulljenta Tuva, og gullchampisen måtte selvfølgelig sprettes for å feire dette! Jentene dollet seg opp og lakkerte negler, vi turnet, spiste veldig god mat, gikk oss en tur i solen i Tusseløypa og fikk slappet skikkelig av. Kvalitetstid med stor K.


Unas venninne Anna har også vært masse på besøk i det siste. Ikke bare på hjemmebesøk, vi dro nemlig på kino for å se på Tingeling. Stor suksess!



Og sist men ikke minst, kom Siri, Lars og Olai på besøk og endelig var vi i balanse: Tre gutter, vi regner selvfølgelig med Ledenko, og tre jenter henslengt i den store sofaen. Skikkelig bra søndagssyssel.



Tuuuuusen takk for besøk alle sammen! (Og tusen takk for den fine monstertegningen som henger på vår kjøleskap, Nina og Oskar!)
Og nå, nå er jeg i Oslo og løper mellom alle vennene mine. Beste treningen min sjel kan få. 

Mart jeg bio veliki mjesec za posjete. Velikih i malih. Mladih i starih.

PORTRAIT OF A CHILD, 10/52.



Her er Una, på toppen av Våttakammen, så stolt, så stolt.
Forrige søndag gikk vi en tur. Vi brukte altfor lang tid, det var sørpevær og vi ble våte både på beina og på hodet, slik at alle uteklærene ble kjørt på full guffe i vaskemaskinen med en gang vi kom hjem. 
Men fy, så godt det gjorde! Det å komme seg ut. Å komme seg til toppen. 
Vi må gjøre det oftere. 

Na vrhu planine. Mokra, prljava, malo smrznuta, i dosta umorna, ali tako ponosna. 

THE DREAM OF SPRING SUDDENLY GOT BURIED UNDER THE SNOW.



Hei dere! 
Forrige ukers tulipaner har visnet og snøen har dekt byens tak og gater.
Våren synes langt vekke nå. Men Una jubler. Hun bygger snøkvinne og snølykt og aker ned bakken.
Og når Una jubler, kan ikke jeg være sur.

I tillegg så går det rykter om sol i Oslo og dit skal jeg jo alledere på onsdag så kanskje jeg ikke har noe å klage over.

Ellers er planene for uken:
Jobbe masse, dette blir en spennende uke
Forberede en viktig forelesning ( Jeg gruer meg alltid til å forelse)
Ta igjen tapt tid med Geir  ( Åh som jeg savnet han)
Fortsette med 28 days of pilates  ( Det går ikke hver dag, men noen dager går det)
Ta med Una og Anna på kino for å se på Tingeling
Overnatte hos tre fine venninner på tre dager
Ta en kaffpause med enda flere fine venner
Se to utstillinger i Oslo som jeg har gledet meg masse til ( Helst med denne dama)
VIP besøk på søndag
Finne ut når Ledenko bør kastreres

Hva er dine planer for uken 10?



Snjeg jeg prekrio ulice, trgove i krovove, ostaviograd bijel i sahranio nase snove o proljecu.
Ali Una se raduje, pravi snjeska bijelica i sanka se do obdanista, a onda ni ja ne mogu da budem tuzna, ne, kad je ona tako sretna.

Uostalom za par dana idem u Oslo, a tamo je, prica se, najavljeno suncano vrijeme.



LIEBSTER BLOG AWARD.

Jeg har fått en bloggpris fra selveste Carina på Sandaker.
Carina er en av mine absolutt favoritt bloggere, så jeg ble veldig lykkelig og, ikke minst, ydmyk over å ha fått en slik en fin omtale fra henne.

Her er spørsmålene jeg ble stilt: 
 

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?



Jeg var sååå sent ute med å, i det hele tatt, vite hva en blogg er. 
Jeg husker at jeg ble introdusert for Sigrid aka Siggelicious og at jeg ble kjempe fascinert. Gjennom henne begynte jeg å forstå at det eksisterte en hel verden der ute i det store nettuniverset. Lite viste jeg at jeg skulle bli en del av denne.

 

Men så ble Una født, og der sto jeg med et barn som opptok hele meg og mine hverdager, men også litt alene. Jeg kunne jo selvfølgelig ha lært meg å bake i permisjonen, men jeg syntes at det var artigere å dele den fantastiske tiden og Unas utvikling.
Hvert smil opplevdes som et under, og det var så godt å vite at Unas besteforeldre og at mine bestevenner kunne ta en del i disse små mirakler som fylte mine dager. Og at de kunne bli kjent med den kuleste jenten jeg vet om.

Jeg er, den dag idag, så glad for at vi har det digitale albumet å se tilbake i, jeg kan for eksempel finne ut når hun begynte å å sitte på pappa Gs skuldre, og smile siden hun fortsatt gjør det.

Eller drømme meg vekk til reisemålene våre, og ønske at noen skulle kidnappe meg.



Til å begynne med var bloggen ment til å være en intern greie, men etterhvert så vokste den seg større i den forstand at jeg har møtt noen veldig fine mennesker gjennom den. Mennesker jeg setter stor pris på.
Selv om man i en blogg leverer en liten del av sitt liv, vet man alikevel nok til å vite at man bokstavelig talt er på nett.

Det var kanskje den største overraskelsen med bloggingen, og den fineste.
Og jeg har flere på blogglisten min, som jeg har til gode til å treffe.


Wanja og jeg. Oktober 2010.

Min pappa ble syk. Og han var syk lenge.
Når sykdommen ble for ille, ble bloggen mitt fristed. En fin ting, en fin opplevelse om dagen, en setning, et bilde, dokumentasjon av at livet ikke var bare vondt.  


Una og dedo. Hånd i hånd.

Men så døde min far. Og bloggen ble enda viktigere.
For å kunne skrive ned det jeg var redd for å glemme.
Jeg kunne skrive ned i stedet for å si høyt. Jeg kunne skrive om sorgen uten å føle at jeg belastet omverden med den.

Men bloggverden var så omtenksom og snill, og de kommentarene som er kommet fra folk jeg aldri har møtt, har reddet meg og min forstand mange ganger. Det at folk er innom og legger små spor etter seg, er så koselig og betyr masse, spesielt når jeg skriver om ting som er vanskelig å skrive om. Tusen, tusen, tusen takk for det.
Og det at disse kommentarene skulle bety så masse, var kanskje litt overraskende for meg. 


Min pappa og jeg.

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
Åh for et vanskelig spørsmål.
Jeg løper ikke, selv om jeg ser for meg at det må være en fantastisk måte å nulle ut tankene på.
Vanligvis setter jeg på musikk. Høyt. Jeg kan skrike eller gråte for å få det ut. ( Jeg er en av de som tror på at det overhodet ikke er sunt å holde ting inne)
Noen ganger kan jeg kaste ting på gulvet. Akkurat dette har en fantastisk helende virkning på meg.
Når jeg er mer sivilisert, kan jeg prøve å få det på avstand; bestille sushi, ta meg et glass vin, snakke med min mann.
Jeg trøstespiser ikke is, men det kan hende en sjokolade får lide hvis vi har en i skapet. 

 
Utsikten vår. 

3. Hva er din hemmelige drøm?
Min, ikke så, hemmelige drøm er å dra til New York. Jeg fikk et løfte om å bli tatt med dit, i 30 års gave, og løftet er ennå ikke blitt innfridd. 

Min ordentlig hemmelige drøm er å kunne synge.
Det kommer ikke til å skje.
Jeg eier ikke sangstemme, men kan se hele opptreden min for meg, og jeg både synger bra og ser bra og sensuell ut.

4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 



Tja...
Jeg pleier ikke å skjule det.
Men det er ikke det første jeg sier.
Vanligvis er det Geir som forteller det til folk uten videre.
Jeg har faktisk sagt det på et jobbintervjuet.
Og jeg fikk jobben, til tross for at jeg er 34 år gammel blogger.


5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?
Jeg husker ikke når jeg oppdaget deg, Carina, men jeg er fryktelig glad for at jeg gjorde det.

Du er en av de unike stemmene, du har et språk som i all sin enkelhet rører ved noe dypt, dypt i meg.
Dine ord vekker følelser i meg, følelser jeg kjenner så altfor godt uten at jeg selv har fått satt ord på de. 

Du rusker opp i fordommene, du får meg til å rødme og til å nikke. Veldig ofte får du meg til å gråte, for du er så flink til å beskrive kjærlighet uten at det i det minste blir kleint.

Du er uten tvil en av mine absolutt favoritt blog getaways, og hver gang jeg oppdager at en ny post er kommet, blir jeg så glad.
For du er kort og godt (som tekstene dine) fantastisk med ord.

Og jeg har på følelsen at du er fantastisk ellers, så du er en av de på blogglisten min som jeg har planer om å møte i det virkelig livet.
Jeg liker deg.


6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
Hva skal man liksom kalle en blogg?- ble spørsmålet Geir fikk servert en januar kveld når jeg bestemte meg med å starte med det her. 
Og etter litt grubling, kom vi på det geniale navnet: UNA.DOS.TRES.
Det lille underet som var skyldig i bloggdebuten heter, dersom du ikke viste det, Una. 

Og jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med bloggnavnet.


Her har du oss: Una og dos og tres. foto: Wanja.

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?
Ja, jeg antar det. Har aldri grublet så mye over dette. Jeg tror ikke at opplevelsen av seksualitet henger så mye sammen med hår eller ikke hår, under armene.


Muligens med hår under armene. August 2010.

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?



Jeg håper at DE vil beskrive meg som en lojal venn, en som de aldri tviler på, en som er god til å lytte og gi råd uten å overkjøre de. ( Kan hende jeg overkjører, noen ganger, men det er bare når jeg blir engasjert.). De vil beskrive meg som diplomatisk, litt spekulativ, veldig pratsom. Blid?
De vil beskrive meg som irriterende, notorisk sen...allltid. 
Litt vinglete, og at jeg har vanskeligheter med å bestemme meg.
Har jeg rett?



Jeg også lurer veldig på hvordan blogglesere ville ha beskrevet meg. 
Kanskje noen vil hjelpe meg å finne det ut?

9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.


November 2009.

Buenos Aires. Uten tvil. Bare leve helt vanlig og digge det.
Ellers er Paris alltid en god ide.  Man kan late som om man er med i en fransk film. 
Og Stromboli. Dersom man virkelig er ute etter en spesiell opplevelse.

P.S. Du skjønner hvorfor mine venner ville beskrevet meg som ubestemmelig...


10. Fortell meg noe jeg ikke vet!
Jeg kommer til Oslo i neste uke, kanskje vi kan ta en kaffe, Carina?


Og så skal staffetpinnen videre. 
For å ta reglene først, så og si, klipt og limt fra Carina: Du som takker ja, skal lenke til meg og lime bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og om du vil, sende de videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere du synes fortjener en pris (ikke velg de "store"bloggene) Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren. 

Teak tray weekdays, er bloggen til kunstneren Lena og hennes Knut. Sammen har de utrolig god smak og to veldig fine gutter. Jeg liker alt ved bloggen deres, som er ærlig, fin og kul. I vinter bodde de i Berlin og reiseskildringene derifra, bør du få med deg. Jeg har møtt Lena tidligere, og jeg gleder meg veldig å møte henne igjen.

Ting som gjør en glad er en blogg som gjør meg glad.
Ingvild skriver fint, hun tar finfine bilder, hun har Bergens fineste lille jente, jeg tror, rett og slett, at Ingvild er et like fint menneske som bloggen hennes er.
(Og, i tillegg, er hun flink å sy.)

Ekstremt bra, utrolig fint er en grønn favoritt. Hanne er blitt mamma nå, og ble, om mulig, enda kulere med kul på magen. Og så har hun annonsert at hun vil blogge mere i tiden fremover, så det er all grunn til å klikke seg inn på denne ekstremt bra, utrolig fine (og kloke) bloggen.
 

Hege har en fotoblogg. Bildene hennes sier Meirenntusenord. Men foruten bildene er Hege også flink med ord. Og hennes kommentarer har vært så viktige for meg, for hun vet desverre også nok om sorgen. De har gjort at jeg har følt meg mindre alene.


Listebloggen, er en helt ny og genial oppdagelse.
Jeg digger å lese denne damas lister. De er morsomme. Og nyttige.
Takk for inspirasjon for å begynne med lister igjen!


June skriver vakkert.
Om sorgen. Livet. Og alt det i mellom. 
Bloggen hennes heter Dagen i dag er er morgendagen du drømte om i går.  


Et dryss kanel
, er så søt, så søt.
Hun sier selv at hun er som oftest iført et smil, alltid et skjørt eller en kjole og at hun synger for seg selv. Jeg tror henne, og får lyst til å synge med. 


Kanskje i morgen? Mest fordi jeg misunnelig på Inger sin tur ( Inger sine turer) til New York.
Neida, det er mange flere grunner til at jeg liker denne bloggen her. Dama kan synge, hun liker å reise og har en kjæreste som heter det samme som min. 
Bra dame, med andre ord! 

Og spørsmålene dere får er:
1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes? 
2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
3. Hva er din hemmelige drøm? 
4. Pleier du å fortelle folk at du blogger?  
5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min og hva liker du med den?
6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
7. Hvilken er din favoritt film? Favoritt sang? Og favoritt bok? (hurra for tre-spørsmål-i-ett)
8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?
9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der. 
10. Fortell meg noe jeg ikke vet! 

Jeg gleder meg å lese svarene deres! 




SANTA BABY.





Av og til kan jeg kjenne at jeg ikke er helt i kontakt med meg selv.
Utfordringene på jobb, savn, tidsklemma, en unge som fortsatt kan få trassanfall uten advarsel på forhånd, forventningene som andre eller jeg selv legger på meg, stress, følelse av å ikke strekke til og nakkemuskler som er umulige å strekke ut.
Samtidig som man holder masken og smiler fint. Samtidig som man spiller en rolle. En rolle som til tider er så avvikende fra kaoset i meg, at den kan være vanskelig å spille. 
Slik er det.
Av og til.
Men med mine nærmeste, da slipper jeg masken ned. De får se tårer. Jeg kan sette ord på frustrasjon eller følelsene før de vokser seg altfor store. Jeg kan være urimelig (også), og samtidig ikke bli dømt. 
Og de får meg til å føle meg elsket, til å føle en enorm nærhet. De får meg til å le. 

Disse totalt tullete julebilder legges ut i anledning SAVNER-DEG-MIN-KJÆRE.
Geir er i Bukuresti frem til lørdagen, og dagene er litt mindre morsomme uten han.
Heldigvis har vi nana og Beba som stepper inn, steller for oss og underholder oss.
Una og jeg er noen virkelig heldige jenter.

P.S. Ja, så var det antrekket... Geir utkledd som fjøsnisse på Løyning. Jeg har på meg skinnskjørt, prikkete strømper og Ingunn sin hvite trøye. (Slik blir juleantrekket når man forveksler kofferter og finstasen forblir på Flesland.)


Geir je u Bukurestu, i vec nam nedostaje. Dani su manje zabavni bez njega. 
Lude slikice su snimljene na bozicnu vece, kad je Geir bio Djeda Mraz za djecu sa imanja. Santa baby. 

PORTRAIT OF A CHILD, 9/52.



Tradisjon tro, ble slutten av februar markert med aldri så liten dyrenes karneval i barnehagen.
Vi var innom både en sommerfugl og en ulv, men havnet til slutt på det gode, gamle, trygge valget. En hvit kanin. Som flere andre søte små.

Karneval u obdanistu, i nakon mnogo razmisljanja ( i leptir i vuk, bili su alternativa) odlucili smo se da budemo jedan mali zeko. Kao i prosle godine.

A PHOTO AN HOUR, FEBRUARY 22TH.

Fine Astrid inspirerte meg til å kjøre ett foto i timen igjen.
Det ble selvfølgelig flere enn ett, og jeg er så glad for det.







Jeg våknet sent i Maren sitt store soverom, med utsikt til Europa og sommerlige prikkete kjoler. 
Jeg brukte litt tid til å friske opp mine geografi kunnskaper.
Både solen som skinte gjennom vinduene og tulipanene vitnet om at våren snart er her.
Resten av gjengen var på kjøkkenet og pønsket på noe.
Men ikke Una og løven. De lekte i stuen.








Nils og Maren, aka kjøkkengjengen, serverte verdens beste frokost. 
Jeg sto på en stol og instagrammet det hele fra oven. Og så satte jeg meg ned og nøt  det.
Alle fikk hashtagge bildet med akkurat den hashtaggen de ville. 
Før Una og løven satte seg foran en skjerm, og de voksne foran en annen. 
Marit Bjørgen vant og jeg gråt.








Vi var sent ute.
Vi skyldte på Marit Bjørgen.
Og så sa vi farvel til Nils og Maren, og beveget oss mot tivoli. (Og så kalt for Stromboli.)
Der kjørte jentene biler. og der hadde de et dragetog som var veldig populær.
Litt skummel, men mest gøy.








Da vi hadde brukt all energien og pengene på tivoli, ble vi invitert til en utrolig hyggelig bakgård. 
Der ventet Eirin, Erik og Eon med bål og pølser. 
Og snø til å lage snøengler i.
Men mest stas av alt, var nok å få leke med Eon igjen.







Siden dette var vår siste dag, måtte vi få med oss litt til av den magiske martna stemningen.
Så vi tok farvel med Eon, og kom oss ut i gatene. 
Røros er ganske fin, kan man jeg trygt si.







Bakgårdene var min favoritt. 
Der ble det sunget, man kunne spise fleskpannekake (eventuelt ta en uten flesk), drikke kaffe fra bålet, se på hestene. 
Jeg var lykkelig. Det var Una også. 
På Apotekergården hadde de et lykkehjul, og Una vant en sauebjelle.
Jeg så for meg at alle togpassasjerene på vårt tog kom til å være veldig glade for det.
(Vi klarte heldigvis å gjemme bjella unna, før vi satte oss på toget)








For snart måtte vi rusle ned Pippigaten til vår egen Pippi-Maren.
Si farvel til alle små tingene i det fine hjemmet hennes vi hadde klart å rote ut av skapene og hyllene.
Pakke koffertene. Ta med løven.
Og bevege oss hjemover.


*





På vei mot toget så vi standen som vant prisen for årets beste stand, nemlig det lille røde huset med smultringer.
Vi kjøpte ingen, men vi tok med oss brente mandler og god laks hjemover.
Vi gav Maren og Nils en klem, fant vårt tog og vinket farvel til Røros.



Når vi og løven ankom byen, hadde dagen blitt til natten.
Men det gjorde ingenting, for vi var så glade og uthvilte og det var tross alt bare lørdag, så vi kunne sove lenge i morgen også. 

 

Subota u Rørosu. 
Od budjenja sa pogledom na kartu Evrope, do super dorucka uz norveske olimpiske medalje, ringispila i zmajeva, igranja u snjegu, i suncanog popodneva. Pa do puta kuci, u vozu, sa jednim lavom.  

FRIDAY.

Hei dere, det er fredag. Hurra for det.
Forrige uke hadde vi besøk av noen av de beste vennene vi har. Denne har vi bare vært oss, og dette likte jeg spesielt godt i uken som var:

Jeg gjenoppdaget Nouvelle Vague. Hvordan har jeg kunnet noensinne glemme de?

Una og jeg hadde det så hyggelig på middag til Unas venninne fra barnehagen, Anna og hennes mamma Camilla. Hurra for hverdagsmiddager med venner!

Jeg fikk endelig tid til å ordentlig se på alle forslagene til minnestedet for 22. juli. Og jeg fikk sett Nasjonalgalleriet om samme tema. 
Vinnerforslaget stakk i hjertet, og såret ble nesten for dypt. Hva synes dere?

Det som også stakk i hjertet var denne lille filmen her. Den vekket en del minner i meg, åpnet en del gamle sår. Men du bør absolutt se den, den tar bare1 minutt og 34 sekunder.

Jeg fikk med meg Oscar gallaen. (I alle fall kjolene.) Jeg elsket blide Lupita Nyong, som var nydelig i den lyseblå prinsesse kjole fra Prada. Liker den dama der, spesielt etter å ha hørt hennes tale her.

En annen dame som jeg liker, og som alltid taler og skriver klokt ,er Carina. Og hun gav meg en blog award! Lykke!
Tuuuuusen takk, gleder meg å svare på spørmålene, Carina.

Apropos bra damer, husk 8.mars i morgen.
Vi ses i toget?

 

YOUR LOVE ALONE IS NOT ENOUGH. WHEN TIMES GET TOUGH, THEY GET TOUGH.





















Noen dager er verre enn andre. Noen dager er bare ikke bra.

Det verker i hodet, og det verker i brystet.
I hjertet.

Og jeg savner å rusle gatelangs på Bol, kjenne varmen fra steinen, oppdage stadig nye smug. Jakte skygge.

Men det å savne, hjelper meg lite.
Jeg tar en paracet istedet, så får jeg håpe at morgendagen blir bedre.










Bol, sommer 2013.

Neki dani gori su od ostalih.
Kao ovaj. Danas.
Kad me boli glava, i srce.

Nadam se da ce sutra biti jedan bolji dan. 

THE TRUFFLE.






Fascinerende, morsomt og veldig, veldig kult.
Spanske Ensamble studio bygger fine ting. Truffle house er en av de, men sjekk også de andre prosjektene deres, blant annet denne.  

Et arkitekturtips fra meg til deg, på en onsdag kveld!






Spanski Ensamble studio fascinira.

PORTRAT OF A CHILD, 8/52.





Titt-tei!
Vi har vært på fantastiske Røros og besøkt fantastiske Maren, opplevd sære og spennende Rørosmartnan og spist den største rosa sukkerspinn ever.
What´s not to like?

(Gleder meg å vise dere flere bilder fra turen vår snart.*)

U sedmici broj 8, imali smo zimski raspust, i spremili se za Røros gdje smo, izmedju ostalog, nasli najvecu rozu secernu vunu. I uzivali.

HELLO MARCH.



Nå er det mars, dere, og den er mer enn velkommen.

Disse to første månedene i åre har gått så himla fort og de har vært gode og milde mot oss.
Februar var den store vennemåned, måned da vi fikk masse besøk langveisfra og måned da vi dro langt på besøk.
Februar var måned da jeg fikk kjenne på sorgen litt hardere enn til vanlig, måneden min pappa døde for 3 år siden.

I mars er planen å finne roen hjemme.
Fortsatt skal vi omgås med de fine folkene rundt oss, som vi holder nær, men vi skal være litt mer tilstedet i hverdagen også.
Vi skal kjøpe blomster, vaske vinduene så lyset kan slippe inn, finne frem vårgarderoben, henge opp bilder på veggen, lese ut en bok eller to.
Se på Lesekorpset og MK-X, og øve.

Og når, når lyset vekker oss om morgenen og solskinnet varmer ansiktet, er det faktisk også lov å begynne å drømme om våren som er på vei.

Ha en fin mars, venner!
Har du noen spesielle planer?





Dobro dosao, mart!
Budi dobar prema nama.

PORTRAIT OF A CHILD, 7/52.



Den store innskrivingsdagen var kommet. 
Omgangssyken stoppet ikke Una. Med fletter og hestekjolen, passe bleik, men modig gikk hun opp trappene på den ærverdige skolen. Ventet i kø. Hilste på rektor. Spurte om hun kunne bruke en blå blyant istedenfor rød, mens hun skrev Una med store bokstaver, litt på skrått.

Så til høsten skjer det. Vi har fått en skolejente.


Blijeda, ali hrabra.
Cekala u redu, upoznala rektora, upisala svoje ime plavom olovkom (nije zelila crvenom) sa velikim slovima, malo ukoso.
U jesen, nasa curica postaje prvacic. 

ABOUT THE SMALL THINGS. AND LIFE.



Når jeg rydder Una sitt rom.
Setter på plass de små tingene og ødelegger de små fortellingene hun legger rundt seg.
Samler skjellene hun har plukket på stranden i en skål, de gull myntene, euroene, i en annen.
Mens bambien på hyllen ser på meg med de store øynene og jeg retter opp bildet av henne og  hennes dedo.
Slår av lyset.  

Jeg savner han slikt.
Mens jeg gjør alt dette.
I hverdager. 

Når han døde, hatet jeg fredager.
Hver og en, hele det første året tok nesten livet av meg.
Nå har tre år gått, og fredager er blitt greie, de.
De er bare en dag i uken. Igjen.
Fredager er starten på helgen. 
De siste fredagene har vært fine.
Vi har tilbrakt de med folk vi er glade i. 

Men det å å rydde Una sitt rom.
Samle skjellene hennes i en skål.
Rette opp bildet av de to vennene, den lille jenten og hennes bestefar, hvorav den ene også var min beste venn.
Vite at han aldri kommer tilbake. For å ta en del i alle de små fortellingene hun har lyst å dele med han.
Det gjør vondt.
Plutselig.
Og alikevel alltid.

I morgen er det min pappas bursdag.





BITS AND PIECES OF A BIRTHDAY WEEKEND.


Barnet og bursdagsbarnet.

Det var en helg for litt siden, da den fine mannen vår fylte år, og alt han ønsket seg var besøk av gode venner og opplevelser. Vi fikk venner på besøk og det ble en opplevelsesrik helg. Planen nå er å feire neste bursdagsbarn, Jonny, i Åre i mars.

Det er bra med burrsdager og det er bra med planer.


Solen skinte Geir til ære, og byen var vakker i det rosa lyset.


Bursdagsfrokost. Nesten som Brekfast at Tiffany's.


Fine Wanjavennen med kaffekopp i hånden.


Det er ingenting bedre enn frokoster som varer i mange timer.


Jentene koste seg i den nye lange sofaen vår.


Og den kunne romme enda flere.




Una har alltid vært veldig glad i Wanja. Her fikses flettene.


Og så måtte vi ta en tur inn til Bakkegata og kontoret til Geir.


Og en tur til Drommedar for å ta en søt chilli. Hei, hei!


Vel hjemme, lagde vi den morsomste rosa kaken. Hver gang vi så på den, fikk vi latterkrampe.


Men bursdagsbarnet var fornøyd, og blåste ut et syngende lys. (med god hjelp.)


Det var veldig hyggelig å ha med flere på laget når man spiller Svarte Per.


Og når man nyter god mat.



Og snakker om viktige og mindre viktige ting til langt ut på natten.


Det ble en nydelig burdagshelg, som gjorde både bursdagsbarnet og oss andre glade.

Prije nekoliko sedmica Geir je slavio rodjendan, i jedino sto je zelio je da ga posjeti prijatelji koje nije dugo vidio i da se zajedno dobro provedemo. Zelja mu se ostvarila.

FRIDAY.

Kan jeg få lov å bytte ut denne uken her mot en ny en?
Den har ikke vært mye å skryte av, men den har også inneholdt utrolig fint innskrivingsøyeblikk. 
Nå gleder vi oss til helgen, der mye skal tas igjen.

Idag fikk vi hjertemargens og hjertegodteri og rosa is på kontoret.
Det ble med dette, for denne Valentines.
Ute var det fullstendig Texas istad, starring en stjålen bil, folk som prøvde å starte den og, ikke bare en men, to politibiler. Ekkel action på en fredagskveld.
Akurat nå sitter Geir på motsatt side av bordet og er langt inne i et spennende prosjekt han jobber med, vi drikker vin og hører vi på David Ackles, etter tips av Harald Are Lund. Anbefales.

Det jeg også kan anbefale denne uken er wannkes.com, for den interiør interesserte.

Lena og guttas Berlin opplevelser, for den reiselystne. De har tilbrakt en hel måned i den fine byen, og det er lov å bli misunnelig. Jeg er det.

Jeg har lyst å lese mammarådet, som de flinke bloggedamene i Norge har skrevet, blant annet Susanne, Vigdis og Carina, en personlig favoritt.

Jeg har også lyst å gå kledd i Delpozos kolleksjon neste høst. Sånn som denne her, eller den, eller den. Og så klart denne. Siden jeg har måttet holde meg hjemme med sykt barn denne uken, har jeg faktisk fått følge med NY fashion week. Ikke så ofte det skjer, lenger. Det var ekstremt mye fint å se og glede seg til, For en jente med kjøpestopp.

Og så har jeg oppdaget en ny, men anderledes fashion blogg, les om Barbro fighting the depressing. With style.

En ny skuespillerfavoritt oppdaget jeg også. Jennifer Lawrence. Jeg har likt hun tidligere, men etter å ha sett Silver Lining Playbook, elsker jeg henne. Bra dame!

Og nå kommer jeg til å gå til andre siden av bordet og kysse mannen din. Jeg ønsker dere en god kveld, og en fantastisk fin helg!


Una, katten og utsikten. En morgen i februar. Kanskje blir morgendagen lik...

FAMILY PHOTO, DECEMBER, EL TEIDE.



Åh, det kjennes som om vi drar oss gjennom ørkenen for tiden. Den omgangssyken har vist uforventet muskelstyrke. Den sammen med forkjølelsen den mannlige delen av familien har, gjør oss til litt av en trekløver. Men snart finner vi vel vår brønn. Og da skal alle spylakene vaskes, huset skal ryddes, jobb skal tas igjen.... det skal bli godt, det.
Det som virkelig skal bli godt, er å se lille, store jenten være i form igjen.


El Teide, en gang i slutten av desember i fjor. Ganske så storslagent.

Ova bolest je kao hodanje kroz pustinu bez vode. Ali naci cemo valjda uskoro nas izvor vode, i malo se od svega odmoriti. Unana je to stvarno zasluzila.

PORTRAIT OF A CHILD, 6/52.



Dette bildet er fra forrige uke da alt var solskinn og sang. Nå er hverdagen alt annet enn solskinn. Selv skyene er kommet. Una er bleik som snø med en ike eksiterende appetitt. Vi andre går fortsatt og gruer oss for eventuell smitte. Men mest av alt gjør mammahjertet mitt vondt av å se den lille solstrålen min, ikke ha energi til en gang å leke. Det er først når barn blir stille, at man setter veldig pris på alt støy de lager. Snart er hun oppe og synger igjen, det er jeg sikker på.



Unana je bolesna zadnja tri dana. Prosle sedmice moja suncica je pjevala na sav glas, a sad je ovo tako slomilo. Izgubila je apetit, povraca, energije nema. Nadam se da ce brzo proci.

HELLO MONDAY.



Vi sier hallo til en ny uke, etter en ganske så røff natt.
Una har spydd utallige ganger, og vi har vasket, tørket tårer og trøstet på beste mulige måten vi kan. Men det er hun som er helten.
Nå er vi hjemme, det er 2 timer siste spytokt, og vi krysser fingrene at det er over og at det ikke er smittsomt.

Spysyken er kanskje den verste, verste sykdommen vi vet om!
Men det har vært flere hendelser i det siste som har gjort oss trist og sint:
Sarajevo, Tuzla, Zenica, Mostar og flere bosniske byer har de siste dagene blitt preget av voldsomme demostrasjoner. Selv om jeg er lei meg for alle brente bygninger, biler og arkiver, er jeg enda mer lei meg for folket. Et folk der en av seks sulter, og hvor offisielt arbeidsledighetstall er 700 000 arbeidsføre uten jobb. Det er lett å forstå misnøyen, frustrasjonen og ønsket om å endre noe. Blir det noe endring, er det fortsatt for tidlig å si.
Philip Saymour Hoffmann, den kuleste skuespilleren, døde i forrige uke. Damn, også! 
Jan Guldahls sitt utspill gjør meg både sjokkert og trist. Det er godt å se at flere synes det og tar avstand.


Det vi derimot liker, er at pappa G har vært på tur i Praha og tatt med seg masse fine gaver. 
Og når vi ikke lenger er kvalme, skal vi spise opp hele sjokoladeboksen!









Kuci sa bolesnom Unom. Cijelu noc je povracala, sad se situacija malo smirila. Nadam se da je krenulo na bolje. Tjesimo se poklonima koje nam je Geir donjeo iz Praha, mada jos ne mozemo jesti cokoladu.
Pored bolesti, prosle sedmice pogodila nas je:
situacija u nasoj Bosni i Hercegovini
smrt Philip Saymour Hoffmana
izjave Jan Guldahla, norveskog doktora, koje je tesko citati kao nesto drugo osim rasizma. 

SARAJEVO, 7th OF FEBRUARY.

Sarajevo, 7.februar 1984.
Sarajevo, 5. februar 1994.
Sarajevo, 7. februar 2014.

Min Sarajevo.







Moje misli su ovih dana stalno upucene Bosni i Hercegovini, i mom Sarajevu. Mojoj rodbini, i mojim prijateljima.
Da li je doslo vrijeme za bolju buducnost? 
Ili ipak ne?

EL TEIDE.







En av de mektigste opplevelsene på Tenerife turen var utflukten vi hadde til El Teide. 
Kjøreturen til selve nasjonalparken var en opplevelse i seg selv; fra tropisk sommer, våren, den rødlige høsten, gjennom tåket, gjennom skyene og helt opp til solen og et månelandskap. Og i enden av det hele ventet en snøkledd vulkun.

For meg handlet turen til El Teide også om noe mer. 
Når jeg for ca 6 år siden overrasket mine foreldre med å vente på rommet deres i Puerto de la Cruz (Pappa ante overhodet ingenting, han trodde jeg var på firmatur på Røros, og gjett om han ble overrasket), var El Teide en naturlig utflukt vi måtte få med oss. Mamma og pappa hadde vært der tidligere, og pappa var så entusiastisk over at han skulle ta meg med dit. Når han ble entusiastisk, forvandlet han seg plutselig til et barn. Et glad barn. Han var allerede syk da, veldig syk, men han hadde en utrolig evne å legge smertene til side, bite tennene, og smile.

Vi leide en bitteliten hvit bil som tok oss opp alle svingene, pappa elsket å råkjøre på svingete og trange veier. Landskapet var så ubeskrivelig vakkert at vi måtte stoppe på veien. Utkikkspunktet raget over flere århundre gammel sko med store trær, og i horisonten kunne vi se Atlanterhavet. Et perfekt bildemotiv, med andre ord. Pappa og jeg hoppet på og stilte oss på en lav vegg, og tok på oss det beste smilet vi hadde. Vi var så lykkelige, men det var vi nesten alltid når vi var sammen. Mamma knipset. Vi lo av den snømannen noen hadde laget, de måtte ha tatt med seg snøen hele veien ned, fra vulkanen.
Og så gikk vi tilbake til bilen, og bilen, den var der. Men resten av innholdet i bilen var borte. Sekkene, veskene, lommebøkene, mobiltelefonene og kamera. For første gang i vårt liv, hadde vi blitt ranet. Pappa lo, mamma fortvilet, vi snudde bilen, kjørte de krappe svingene ned, vinket til vulkanen i det fjerne, og tilbrakte resten av dagen på politistasjon.

Formen til pappa gjorde at det ble ikke flere lange kjøreturen den gangen, og jeg fikk aldri opplevd vulkanen han var så imponert over med han.
Derfor var det spesielt å endelig få kjøre gjennom tåken og opp til den klare blå himmelen, gå på dette månelandskapet, la se forføre av fargene, puste inn den friske luften, kjenne på de lette steinene. Uten han. Med mamma, Geir og Una. Og som så mange ganger tenkte jeg at han burde ha vært der. Med oss.













El Teide er, med sine 3718 meter over havet, Spanias høyeste fjell og Altanterhavets høyeste punkt. Den er tredje største vulkanen i verden, og er aktiv, men heldigvis sovende. Siste utbrudd skjedde i 1909. Nasjonalparken El Teide er på UNESCOs verdensarvliste og er en av verdens mest besøkte nasjonalparker. Ikke så veldig rart, spør du meg. 

















Nasa tura na vulkan El Teide. Najvisu planinu u Spaniji, i najvisu tacku na Atlantiku. 
A jedino o cemu sam ja razmisljala je da tu ljepotu ne mogu dozivjeti sa mojim tatom. Iako smo jednom davno pokusali. 

PORTRAIT OF A CHILD 5/52.





Lilli og Una tegner for det harde livet.
Det er veldig hyggelig å ha med venner hjem.
Vi prøver å gjøre det så ofte vi kan.
Da blir det ofte pusling, tegning, show, litt krangling og mye latter.

Male princeze, crtaju princeze. Una i njena prijateljica Lilli.

DAGENS 030214.



Ganske så mandagspepp og klar for en ny uke!
I kort svart kjole fra Bik Bok, rutete skjorte fra Buenos Aires, hvite, tykke strømper ( det er kaaaldt ute!) og nye sko fra B&Co som jeg liker skikkelig godt.
Det røde flettebelte har tilhørt min bestemor Beba.
Ha en finfin mandag!







Spremna za ponedjeljak!

***



HELLO FEBRUARY.

Februar blir den store vennemåned.
Kjempe snart skal vi møte bestevennen og hennes familie. Selv om vi bor i samme by, tilltater ikke jobb, hektiske hverdag og spysyke barn at vi sees så ofte som vi skulle ønske. Men i morgen er dagen, og vi gleder oss masse.  
Til helgen kommer Mare og Fred på besøk, vi har ikke sett de siden i sommer. Og Birgit og gutta har ikke sett de på enda lengre tid. Siden de alle har lyst til å møtes, har jeg planer om en søndagslunsj for de store jentene og de små gutta. Geir er i Praha i helgen, så vi får klare oss alene. 
Bare noen uker etter drar vi til magiske Røros og min enda mer magiske Maren. Hun åpner sitt hjem under Røros martnan og det må være drømmevinterferie for både store og små.
Og så på tampen av måned, kommer det besøk fra Sveits. En søt stor og to søte små.
Det blir la dolce vita.

På onsdag skrives Una inn på skolen, og hjertet mitt banker fortere bare jeg tenker på det.
Det må være februarens høydepunkt.

I februar skal mamma og jeg spise ute. Jeg tenkte på Credo, hun foreslo Eld. Vi får bestemme oss snart. Og så skal vi lage en ny rett fra en av kokebøkene våre. En av nyttårsfortsettene våre.

Jeg skal drømme videre om den rosa Ganni kåpen, men skal holde ut og ikke kjøpe meg noe i februar heller.

Vi skal fortsette å se på True Detective og se ferdig sesong to av Girls. Lenge leve HBO!

Jeg skal ringe denne bestevennen, og denne bestevennen.

Og så skal vi alle jobbe masse i den nye måneden. Det skjer villt mye spennende på jobben for tiden, og jeg merker at jeg får skikkelig masse energi av det.
Det, og selvfølgelig av lyset.
Det er nå lyst når vi står opp, og planen for februar er å prøve å være oppe enda tidligere. Vi er altfor mye B-mennesker, det jentebarnet og jeg, til mannens store fortvilelse.

Så da sier jeg GOODBYE JANUARY, du har vært fin, men nå er du over.



GOODBYE JANUARY.

Planovi za novi mjesec su:
Upisati Unu u skolu.
Jesti rucak u restoranu sa mamom.
Posjetiti Maren u Rørosu.
Dobiti posjetu iz Osla i iz Svice.
Gledati Girls i True Detectiva.
Zabavljati se na poslu.
Ustajati ranije.
Uzivati u svijetlosti i suncanim zrakama.

FRIDAY, AND THE TIME FLYES ON.

Åh dere, det er fredag igjen!
Flyr ikke dagene og ukene av gårde i dette nye året?
I morgen sier vi farvel til januar og hei til februar, og det kjennes nesten litt for snart.




I går fant jeg et bilde av Una i vinduskarmen; i de samme vinduene som nå, med de samme kosedyrene som nå.. Den samme jenten. Men så mye, mye mindre.
Flyr ikke årene av gårde?
Nesten umerkbart, er hun blitt så stor at hun skal skrives inn på skolen i februar. Helt villt.

Siri Sol minnet meg på at vi i år, har vært arkitekter i hele 10 år! T I  Å R ! ! !
Det er ganske villt, det også.
Jeg føler meg så ny, både i faget og i mammarollen.
På mange måter, tror jeg at det kan være sunt også.
Å føle seg ny, ikke for sikker, ikke for komfortabel. Det gjør at jeg synes at jobben er spennende og utfordrende, både i "jobben-jobben" og den jobben hjemme.
Vi sier at det er sunt, kan ikke vi det?

Denne januar har det ikke vært nedbør i det hele tatt.
Men det har brent og det har vært flodbølge.
Villt og usunt, og jeg liker det ikke så godt.

Det jeg derimot liker godt er:
at jeg har klart å gjennomføre kjøpestopp i januar
at jeg har blogget mer
at lyset er tilbake
at vi skal få møte Blomsterfamilien i helgen
at Una skal prøve skøyter på Leangen
at Ingvild Telle har begynt å lage inspirerende fredagslister på den nye bloggen sin
at jeg har oppdaget en helt ny blogg, A World of Mike
Kate Moss, som har fylt 40 år i januar
Byplan Oslo sine nettsider om byutvikling
at jeg skal møte 4 venner jeg ikke har sett på, så altfor lenge, i februar

Jeg glemte det nesten, men det jeg liker skikkelig, skikkelig godt, for tiden, er True Detective.
For en utfordrende serie.
For en stemning, skuespillerprestasjoner, for en dialog.
For en musikk. Og for en intro.
Se den nå!!!

Og planen for helgen, det er å spise masse godteri!
Hva med dere?

 

Ponovo petak, i ponovo shvatam, kako vrijeme brzo leti. Ne samo dani (zar vec opet petak!),
ne samo mjeseci ( zbogom januare, dobro nam dosao februar!),
vec i godine.

Za vikend i za februar, imamo fine planove. Izmedju ostalog jesti slatkise, gledati true detective, posjetiti nanu i Bebu, probati klizaljke. 
A ti? 

THE TIGER AND LEDENKO.



Det fine med å ha hjemmekontor en halv dag, er å kunne henge sammen med disse to kattedyrene.

Ekstra plus radnog dana kuci, je biti sa ove dvije macke. Tigrom i Ledenokom.

PLAZA DE LA IGLESIA.







Tenerife, desember 2013. Røde julestjerner. Ray ban solbriller. Min jenta og jeg.

Tenerife u decembru. Crveno cvijece, suncane naocale, i moja cura i ja. 

PORTRAIT OF A CHILD 4/52.



Vi er Svarte Per hekta! Taperen får et Chanel merke i fjeset. Jeg fikk aldri lært meg smokey eyes, så det er greit å bruke øyenskyggen til noe fornuftig. Una, derimot, har lært seg skikkelige pokerfjes. Ikke på bildet over, men ellers, altså. 

Igramo karata dan i noc! Gubitnica nije bas presretna.

A PHOTO AN HOUR, SUNDAY JANUARY 26TH.

Astrid inspirerte meg til å ta ett foto hver time i går.
Jeg klarte ikke å begrense meg, så det ble flere foto enn ett.  Jeg har gjort noe lignende før.  J
eg syntes at det var en utrolig morsom måte å dokumentere dagen på. 
Så på denne mandagen, kan vi sammen se hvordan søndagen vår så ut.

 





Una kom løpende over i løpet av natten, og vi våknet alle tre i sengen vår. Klokken var nesten 9, og jeg var heldig nok til å få lov til å ligge i sengen enda litt lengre, og se på mørke forvandles til lyset. 
Himmelen var rosa. Fra stuen hørte jeg kaffekvarnet og radio, og Unas latter. I det øyeblikket følte jeg meg ordentlig heldig. 
Jeg følte meg enda heldigere når Geir kom inn med en kaffekopp til meg, som jeg fikk drikke opp i sengen.









Når jeg kom meg opp, var dette synet som ventet meg. Øysteins blyant- spillet er det som gjelder for tiden. ( Takk Reidar og Mette!)
Frokosten ble inntatt imellom fargeblyanter og skumle monstre.

 



Vi voksne syslet i heimen. Planen for søndagen var å henge opp bilder. Det ble ikke gjort.
Men dagene er blitt så mye lysere nå, solen kommer inn og blomstene kaster skygger, og det gir meg mer energi. Så de bildene skal nok komme seg på veggen etterhvert. Nå er de båret ut i stua, og de stirrer stygt på oss. Jeg gleder meg veldig til vi er ferdige.


 



 

Katten og Una havnet i slåsskamp Jeg vet ikke hvem som startet krangelen, men katten bet.
Da måtte Una trøstes, og eple og fim var nok.
Og så kom nana på søndagsbesøk. Jeg laget cevapcici,
en slags bosniske kjøttboller, som vi serverte i pitabrød og med yoghurt. Vi spiste en tidlig middag denne søndagen.

 







Grunnen til det, var at vi hadde en plan: Vi måtte nemlig prøve skøyter!
Una fikk de kvelden før, fra gode venner som lar oss arve slike gode ting. Til tross for iskald vind, sto hun der, i Ila parken, som Bambi på isen, og klarte seg faktisk ganske så bra. En del fall ble det, og jeg skal se etter blåmerker på kroppen hennes i dag, men hun syntes, at det var veldig morsomt. Og det er det aller viktigste. Så skøyting må vi prøve igjen.
 





Det var fryktelig godt å komme seg inn i husvarmen. Det begynte å bli mørkere ute. Vi tente i peisen. Unas kinn ble fort røde og varme.
Katten ville kose; mer kosete katt en Ledenko skal man lete lenge etter.
Skillingsboller ble laget. Det er ikke ofte jeg baker. Men siden jeg dokumenterte dagen, måtte jeg skryte på meg litt bakeskills. Gode ble de.




Og så dusjet Una. Tok med seg playmobil til det gule rommet vårt. Men ikke alle playmobilmenneskene, bare de med svart og brunt hår. Den jenten der har skumple controllfreak tendenser. Og hun klarer lett å tømme en hel varmtvannstank.
Det var koselig å gre det lange bustete håret hennes foran peisen. Hun samlet opp litt energi, og plutselig ville hun danse.
Med glitre danseskoa på og Eminem på radioen ble det full show foran speilet, med Ledenko som publikum.


 



 

Og så lot jeg de to være igjen hjemme. De kan å kose seg, de to der.
Jeg gikk ut i isende kald luft og kom meg på en fantastisk yoga trening. Jeg pustet dypt inn på veien.
Og når jeg kom meg i det grønne huset med de rare lysene i, logget jeg av dokumenteringskjøret, mens kvelden ved peisen fortsatte.

En finfin søndag.

Cijela nedjelja, svaki sat, po slika, dvije.
Divna nedjelja.  

FAMILY PHOTO 110114.

Hva hender når man tar med venner med til Bakkegata 11 på besøk i Brendeland Kristoffersen sine nye lokaler? Jo, siden de vennene kjennes som familie, forsøker man selvfølgelig å ta en (to, tre) familiefoto.
Det er ikke så lett å få sju mennesker til å stå stille. 








Bakkegata 11, for to uker siden. 

Sa prijateljima, koji su kao porodica. Prije dvije sedmice. U Geirovim novim lokalima. 

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits