FRIDAY.



Første fredag i desember. Og alle teller ned til jul. Det er fint å suge inn all internett juleglede som spres rundt.
Vi, på den andre siden, teller ned til helgen, og den er her straks.



I helgen braker nemlig bursdagsfestivalen løs. Una blir 8 og skal feires som fortjent. Huset er fylt med familien fra vestlandet; besta og Ingvar, Siri og Knut Erik og barna, og i morgen kommer en skokk med barn til Voll gård på feiring. Grøten skal kokes, ballonger skal blåses opp og muffinsene skal lages. Jeg gleder meg.


Jeg gleder meg også til jul, men det blir en annerledes jul for vår del. Vi har hengt opp julekalenderen og lyslenker, huset lukter godt av julekaker som besta lager, men vi har ennå ikke fått hengt opp julestjerne.
Heldigvis har jeg to vakre stejrner som skinner og smiler og danser rundt. Er ikke de fine?

Håper din adventstid er finfin, også.



A LITTLE FROG.

Denne lille her, altså.



En liten Kung fu figher. 

Så sterk, så tilstedet.
​​Allerede. 

En liten frosk. 



En kattepus, som strekker seg så mykt og maler når hun våkner. 



Så mye.
Så egen.
Helt fra begynnelsen.

Men når jeg ser på bildene fra forrige måned, ser jeg forandringen klart. 
Hun er mer våken og følger enda mer med. 



Hun ler mer. Hun snakker, og blir overrasket av sin egen stemme. 



Hun er enda sterkere.
Om mulig enda søtere.
Og fortsatt like fantastisk å kose med. 

Mali zabac raste nam pred ocima. Svakim danom sve jaca, sve budnija, sve vise dio nase ekipe, sa svojim glasicem, koji je pravo iznenadi i najsladjim osmjesima na svijetu.

ON THE ROAD AGAIN.

Nå som det er gått 7 uker siden keisersnittet, begynner (Stella og) jeg å bli mer og mer mobile for hver dag som går......Hvis jeg kunne velge hadde jeg valgt meg vår eller tidlig høst som den perfekte permisjonstiden, men man får vel gjøre det beste ut av det....

Så vi tar på oss masse deilig fargerik ull og drar til Bakklandet, der alle små fargerike husene er. Og så drikker jeg en rykende varm søt chilli, mens lille stjernen sover.

Vi kan ikke klage.



Iako je hladno i sivo, pokusavamo se istrgnuti iz zimskog sna.
Obacimo vunu u najljepsim bojama i setamo Bakklandet-om gdje su kucice kao iz Ivice i Marice, a i najbolji kafebar u gradu.
Sve u svemu, ne smijemo se zaljiti.

FRIDAY.





I dag feirer lille frøken 6 uker. 
Siden det både er merkedag og fredag har vi tatt på oss kjole. Det vil si, Stella har på kjole, jeg går med nesespray, halstabletter og snytepapir som dagens viktigste accessories.





Det å ligge på magen, øver vi på hver eneste dag nå, og lille pluggen er veldig sterk. Det fine teppe fra Ferm Lliving fikk hun av Tuva, og det passer perfekt som bildebakgrunn, så jeg måtte knipse litt bilder. 

Flere bilder skal knipses i helgen, for fantastisk flinke Nina H Five kommer for å ta bilder av jentene. Jeg gleder meg veldig. 
Ellers er planene få.
Vi skal bli friske, står øverst på lista. 
 



Vi skal nyte det det varme morgenlyset somfarger elven rosa. 
Vi skal henge med nana.
Vi må rydde alt kaoset som har hopet seg opp. Om en uke og litt til kommer endelig familien fra Vestlandet på besøk og vi gleder oss sånt. 
Vi skal fylle neste ukers kalender med flere koselige treff vi måtte utsette pga denne ukens sykdom. Jeg har gått analog, og har anskaffet meg en god, gammeldags, klassisk Moleskine planner. Det er så fint å fylle inn koselige ting og avtaler i den.
Vi skal lage ferdig Una sine invitasjoner og Stella sine takkekort. 
Jeg har lyst å oppsummere Stellas første måned på bloggen. 

Glamourbibliotekaren har noe hun kaller for glamorøsfredag, og jammen fikk hun seg en tidlig, liten fredags gave idag. Sånt blir man fryktelig glad av. Hurra for slike fredager!


Også skal vi generelt kose mye, for det er det vi lever av her i huset. 

GROWING UP.


Stella, en liten ball, 14.oktober.





Stella, med tommel opp, 17. november.

Den lille stjernen vokser i rekord fart. Rett foran øynene mine, nesten så jeg kan se at det skjer. Derfor klarer jeg ikke å la vare å stirre, akkurat som når man er nyforelsket og ikke vil blunke for man er redd at man vil gå glipp av noe.

Morgenene våre er spesielle. Når hun krøller seg som en ball, strekker seg som en katt, lager lyder som en liten løve og ser meg dypt inn i øynene. 

Stella vokser, og det samme gjør storesøsteren. Det virker som om Una har blitt et par hoder høyere og mange ganger roligere og klokere etter at lillesøsteren kom. Samtidig er hun fortsatt den bittelille babyen min. Og det tror jeg hun alltid kommer til å forbli. 




Una, Østmarkneset, 22. oktober. 

Vrijeme leti, a cure rastu. Brzo, prebrzo. Ova mala kao iz vode, a cini mi se, sa njom, i ova velika. I iako rastu, zauvijek ce ostati moje male bebe. Obje.

THIS IS HOW WE ROLL.

Denne høsten har vært full av opp og nedturer.
Jeg har opplevd mitt livs lykkeligste øyeblikk, og kjent på dyp, dyp sorg om hverandre.
Jeg mistet min kjæreste mormor i juli, bare måneder før at Stella fikk komme til oss. Jeg hadde et nytt liv voksende inni meg, samtidig som den som kjente best til alt i mitt liv ikke lenger var til.



Så kom Stella. Og verden ble lyst opp.
Geir ble professor og jeg var så stolt. Og vi bestile en solfylt tur.

Men så fikk verden Trump og mistet Cohen. Og jeg følte at alle mine helter forsvinner. En etter en. Beba og Leonard var like gamle. De fikk aldri hilst på hverandre. Men jeg spiller massevis av Cohen til Stella. Slike tanker tenker jeg for tiden. Og jeg blir trist igjen. Jeg ser på Stella og jeg savner pappa. Og dagene blir kortere og våtere og kaldere.



Heldigvis har Una og Stella masse å gi.
Det er ingenting som er så god terapi som å sove lenge ved siden av en liten, varm og myk baby. Kose. Klemme. Få blikk kontakt og oppleve de første smilene. Høre om Unas skoledag og lese i Roald Dahl bøkene. 

Når jeg er trist må jeg bare ta imot. Og min familie gir meg masse. Det hjelper enormt mye.
Vi er veldig, veldig heldige. Jeg klarer å huske det, og jeg er takknemlig.


Hva er bedre terapi mot alt det vonde i verden enn dette her?

Kada dani postanu teski, kad mi tata strasno nedostaje, kad mozak shvati da Bebe vise nema, kad Trump pobjedi izbore a Cohena pobjedi smrt, samo jedna stvar pomaze. Moji najblizi. U velikim dozama. 

 

BITS AND PIECES, SUNDAY 06112016.





Det som denne familien er helt avhengig av i disse mørke, kalde tidene er mye kos. Geir tar jentene om morgenen og de koser seg, steller og spiser frokost. Og så kommer Stella på for å få litt morsmelk påfyll etter en stund. Det er slik vi starter dagene våre. Også denne søndagen.



Etter en stund spilte vi en omgang med Ludo og jeg fikk sitte i fred og ro og lese mens Stella tok seg et blund. Jeg har begynt på Harper Lees  "Drep ikke en sangfugl". Fantastisk og viktig bok, som jeg prøver å ta innimellom amming, kosing og husarbeid. 





Una bladde i Geir sin babybok og vi så på "Skal vi danse?" semifinalen. Una heiet på Raylee. 



Også dro en liten tur til loppis på Sverresborg. Der lot vi denne fine vesken være igjen, men spiste mange gode kaker. 





Når vi kom tilbake tok Una på seg DJ-rollen og var ansvarlig for musikk. Stella digget det!





På kjøkkenet ble det laget vafler til den store gullmedaljen.



Vi fikk nemlig viktig søndagsbesøk. Birgit og verdens fineste tvillings gutter , Brage og Vetle, kom for å hilse på Stella og Una. 





Helt til slutt denne søndagen hadde minispa, fikset håret og dollet oss opp. Slik som vi liker. Og når barna var i seng, var det på tide med Westworld. Klarer ikke å bestemme meg hva jeg synes om den, men det er en helt annen sak.

U ovim nesigurnim vremenima, fino je imati jedan obican dan. Svakodnevnicu. Kao ova prosla nedjelja. 

THE GIRLS ARE ALL RIGHT.

En måned før Una ble født, i 2008, holdt Geir og jeg pusten gjennom en hel november natt.
Vi hadde valgvake i vår lille stue i den orange blokken på Ila. Vaken besto av oss to bare, samt en kilo med godteri og hjerte i halsen.
Det føltes så viktig at Una skulle fødes i en verden som virket litt lysere og tryggere.
Change we ca believe in, ropte Obama, og vi trodde på han med hele oss. Gleden var stor han vant. Vi enset håp og det føltes litt bedre å bringe et barn inn i denne usikre verden.
Jeg tror ettertiden vil vise at president Obama og verdens kuleste first lady fikk utrettet ekstremt mye bra i løpet av de 8 årene de bodde i Det hvite hus. 

Nå 8 år etterpå, hadde vi en ny valgvake. Og riktig valgresultat føltes like viktig, spesielt nå, siden jeg var blitt mamma til to jenter. USA hadde mulighet å få sin første kvinnelige president, noe som i seg selv, ville gjort verden til et bedre sted, og vist at ved å stemme på "den jenten", kan alle jentene tørre å drømme stort. På den andre siden ville et annet utfall av valget være katastrofalt på uttallig mange måter. 

I dag er Trump blitt USAs neste president. 
I dag er jeg målløs, motløs og dypt trist. 
På vegne av USA, verden, mine og alle andre jenter i verden, alle gutter, alle oss. 
Idag har jeg bare lyst å trekke dyna over hodene våre, og lage en egen, skjermet verden for meg og jentene mine. Ikke stå opp, ikke slå opp på nyhetene, ikke tenke på hvor mye urett Tramp klarer å utrette i de kommende 4 år. Bare kose med Stella. Bare klemme på Una. 



I morgen, derimot, kommer jeg til å stå opp og samle motet igjen.
Jeg kommer til å svare på alle spørsmål Una sitter med, jeg kommer til å bruke min tid på å være et godt forbilde for mine jenter, jeg kommer til å bry meg om andre, jeg kommer til å jobbe mot urettferdigheten i verden, og med tiden kommer jeg til å tro på det gode i mennesket igjen. For selv om verden har mistet kompass idag, skal vi finne den igjen. 


YES WE CAN.  The girls will be all right. 

First they came for the Communists
And I did not speak out
Because I was not a Communist
Then they came for the Socialists
And I did not speak out
Because I was not a Socialist
Then they came for the trade unionists
And I did not speak out
Because I was not a trade unionist
Then they came for the Jews
And I did not speak out
Because I was not a Jew
Then they came for me
And there was no one left
To speak out for me

Danas je tuzan dan u istoriji covjecanstva. Danas sam zabrinuta za buducnost mojih, i svih ostalih curica, djecaka, amerikanaca, svijeta.
Kao da ovaj izborni rezultat otvdjuje jos jednom koliko smo izgubili kompas.
Kompas da nadjemo ljudskost u nama, da razmisljamo i pravimo inteligentne odluke i vjerujemo u ljubav i solidarnost. 

Danas sam tuzna, ali sutra cu ponovo skupiti snage da nadjem vjeru u covjeka. I svakodnevno cu davati primjer mojim curicama, kako da ucine svijet boljim.

4.2 KILOS OF LOVE.





Stella har det godt! - sier helsesøsteren. 
( Og det er så koselig å bruke mine gamle babyklær, som denne håndbroderte skjorten, som også Una har brukt. )

Stella raste ko iz trave. I koristi odjecu koju sam je koristila kao beba, izmedju ostalog ovu kosuljicu koja je rucni rad. 

STELLA, 3 WEEKS.





Lille venn, nå har du vært en del av vår familie i hele 3 uker.

På mange måter har tiden gått fryktelig fort, og du er fortfarende fersk og ny.
På den andre siden, kjennes det som om du alltid har vært her. Jeg kjenner nå lydene du lager, jeg kan tolke dine behov, og vi kan begge holde hverandres blikk lenge, lenge, lenge mens vi danser. Du blir en mester i stirreleken, det er det ingen tvil om. 

Du er liten, men du er ikke lenger helt ny. Ikke lenger nyfødt.
Den aller første fasen er allerede forbi. Fasen der alt er instinkt, og du var som et lite sårbart dyr som man ville beskytte uansett hva. Fasen der du luktet som kanel, og kroppen din ble glovarm når du fikk kroppskontakt. Fasen der alle bevegelsene var så kjente for jeg har kjent de mange ganger tidligere i magen min. Som da du strakk venstre foten din helt ut, mens du krøllet deg sammen som en ball, og jeg tok meg selv i å stryke på magen der jeg pleide å kjenne den lille foten stikke frem.







Alle disse instinktene fader ut nå, og du blir mer og mer deg selv. God og rund og mett, våken og smilende. Og samtidig holder hjertet mitt på å gå i tusen biter for tiden den går så altfor fort og jeg ønsker bare å fryse den i et øyeblikk og nyte. 

Samtidig så vet jeg at det er nå eventyret vårt starter, vi er så vidt i gang bare, og vi har mange øyeblikk vi skal nyte fremover. 

I dag er vår første dag, helt alene hjemme.
Jeg gleder meg til tiden som kommer. 

Draga moja Stella.
Tek si stigla, a kao da si oduvjek tu. 

Vrijeme leti, i vise nisi novorodjence. Ta prva faza tako brzo prodje. Ne vladaju vise instinkti, taj slatki miris bebe poprimio je miris svijeta sto ga okruzuje, i postajes svikim danom sve visi TI. 

A ja, ja zelim zaustaviti vrijeme, ili ga bar malo usporiti. Zelim se sjecati svake sekunde, svake grimase, svakog pogleda. 

A opet znam da je nasa bajka tek pocela i da nas cekaju mnoge avanture zajedno. 



Stella 28.10.2016, 3 weeks old.

SHINE BRIGHT LIKE A DIAMOND.



Or like a star, little Stella!
We are so happy you are finally here, with us. 
I hope the sun will always shine for you.

We promise that we will take care of you. <3





Stella Sahbegovic Brendeland, 07.10.2016, 10.49.

LONG AND WINDING ROAD.

Så lang veien hit har vært. Nå er vi snart i mål. 
Og først når vi har fått det litt på avstand, forstår vi hvor sterkt vi har ønsket dette. 

Una took us by surprise. Så egen, men så passet hun så perfekt, for akkurat oss. Like glad i danse som foreldre, like emosjonell som mora og med like fin strek som faren. Og så stor kjærlighet man føler for sitt barn, det ble nesten litt overveldende.

Men så fortere enn fort viste graviditetstesten to streker igjen, og vi gledet oss til å bli fire, tross for sjokket, mens jeg hadde en uro i meg som viste seg til å stemme. Det er slikt som skjer, sa alle. Og vi trodde på det.

Årene som fulgte var fulle av fullkommen glede og bunnløs sorg. Å se et barn vokse opp og se sin far svinne vekk, er virkelig livets motsetninger. Det krevde mye av oss. Og når endelig vi samlet nok krefter til hverdagen, kom den andre streken fort igjen. Denne gangen gikk det skikkelig galt. 

Og etter denne gangen ble de to strekene noe vi lengtet etter, men de ble uoppnåelige.
Jeg prøvde å glede meg for alle søskenforøkelsene rundt oss, jeg prøvde med smil å svare på spørsmål som, av og til, kunne oppleves sårende, jeg holdt fokuset på Una, og visste at vi i grunn var veldig, veldig heldige. 

Det er masse god hjelp å få, når man sliter med å få barn, både i det offentlige og det private. Men det er ikke alltid at det går til tross for all teknologien, alle hjelpsomme hender, til tross for alle gode råd og all verdens postiv tenking. Det å lengte etter barn, og ikke få det til, er en sorg og et kjør. Fysisk. Og psykisk. Når månedene går over til år.

Og selv om vi prøvde å ikke stresse med dette, var vi nok ganske så stressa. Så vi kom til et punkt da vi måtte si til oss selv: Vi er heldige! Samtidig begynte vi å undersøke adopsjon og prøverørsbehandling i utlandet. Og en siste gang gav vi sjanse til en norsk lege ved navn Hausken, som Geir digget, muligens fordi han var fra Haugesund, eller kanskje fordi han lignet på dr. House. Anyway. Det gikk. 

Og nå er vi snart fire. Una skal bli storesøster. Og jeg klarer ennå ikke helt å tro det. 

ALMOST 37 YEARS AND ALMOST 37 WEEKS.





Dagen før jeg blir 37 år og noen dager før jenten i magen har vært en del av meg i 37 uker. 





Og hvorfor er jeg så glad?
Fordi vi har plukket epler, og jeg vet at jeg får en eplekake til frokost imorgen. ​

THE DAY BEFORE THE DAY. TWO YEARS AGO. WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene kortere.
Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over umerkelig, over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

FRIDAY.

Hei bloggen! 
Nettene mine begynner å bli litt vel tunge nå. 



Masse vonde tanker har fått lov å ta hus i kroppen min, og de vekker meg om natten. Disse handler liv og død, flaks og uflaks, savn, rettferdighet vs urettferdighet, valgets kvaler ... og slike store ting man helst ikke prøve å løse selv eller tenke så mye på. Spesielt ikke om natten. 



Bebas død virker fortsatt ubegripelig og åpner den store savn brønnen. 
Morgenen jeg skulle på min første tidlige ultralyd med Una, for å se hennes hjerte banke for aller første gang, døde Bebas søster Dila, min grandtante og store helt. Hun har hele livet sitt jobbet for barn, som barnelege både i Sarajevo og i Afrika, og det var utrolig trist at hun aldri ville møte Una. Det ble en spesiell ultralyd time.



Nå vokser en annen super-jente ( det er nå endelig blitt bekreftet: det er en jente!) i meg og jeg er spent og ydmyk og fryktelig redd. I natt trodde jeg at fødselen var i gang, men det var bare kynnere som roet seg etter et par timer. Idag skal jeg derfor pakke sykehusbagen. Nå er vi så nærme målet, og forhåpentligvis har vi hilst på dette lille menneske i løpet av kort tid. 



I mens vi venter (og tenker) blir vi underhold av vår superhelt Una. Hun også tenker mye. Og gleder seg vilt. 

Andre ting vi gjør mens vi venter:
- Endelig fikk jeg møte Maren til en middag på Mathallen og fantastisk Tillersk-Motorpsycho opplevelse på Trøndelag teater
- Kari og jeg dro til stoff og stil for å velge ut stilfull stoff, hun skal nemlig sy en babynest til oss
- Jeg jobber siste uken nå, og tenker mye på at det blir rart å gi slipp i så lang tid på en jobb jeg er så glad i
- Jeg følger andre gravide/ nybakte mamma- bloggere, som gir masse gode tips, som Koffeine, Glamourbibliotekaren, Elsa
- Vi ser på dystre serier som Spionen fra London, og fantastiske, men så hjerteskjærende, Happy Valley
- Jeg gleder meg til bursdagen min som er nå på søndag

Blizi se sastanak sa nasom novom curicom, a uzbudjenje, radost, i strah rastu svakim danom. Noci su najgore, jer tada dolaze sve crne misli. Dani prolaze dobro jer superhero Una nas pozabavi. Pokusacemo ovaj zadnji period cekanja ispuniti lijepim dozivljajima. Kao na primjer, slavljenje mog rodjendana u nedjelju. 

VIVA ITALIA!



Nå har mannen vært altfor lenge i Italia, synes vi jentene. Det er på tide å få han hjem.
Og imellom tiden, og fordi vi virkelig elsker Italia, kan vi mimre tilbake til noen av de gangene vi sammen opplevde Milano og Venezia. 



I januar 2011 pakket jeg min røde hatt og tok med bursdagsbarnet til hans bestevenn i Milano. 





Vi bodde hos Lorenzo. 





Hang både på kaffebarer og på barer. 





Så på Lorenzos prosjekter og hilste på hans venner. 











Fant oss en favoritt siciliansk restaurant, som vi ikke ville ikke forlate. 







Men januarlyset fikk oss til å oppholde oss ute fra morgen til kveld. 

Mer fra Milano 2011 turen her. 



Så nå følger vi altså Geirs fotspor, for akkurat nå er han og studentene i Venezia. En by både Una og jeg elsker. 















Kanskje ikke så rart?







Når den har Arkitekturbienallen med utstillinger i Giardini. Og i Arsenale.









Nydelig mat og drikke. 











Og vi i tillegg får ta på oss kjoler, og bo i venezianske palasser med gode venner...







Da er det bare å ta en dans for vakre Venezia!

For flere innlegg fra våre turer til Venezia, kan du klikke deg inn
HER
HER

HER 
HER
HER
HER

HER
HER

Viva Italia bonanza!
Geir se sutra napokon vraca kuci, a mi nismo sigurni da li nam vise nedostaje on ili Italia. Zato se tjesmimo slikama sa nasih putovanja u Milano i u Veneciju. 

PREGNANCY UPDATE, WEEK 30-33.

Good bye week 33, hello week 34.
Nå merkes det godt at jeg er gravid. Det er nesten litt sånn at jeg sier til meg selv at "Nå er det bare å holde ut." Jeg må holde øynene på målstreken. Hvis ikke blir det for tungt. Med andre ord, jeg har sluttet å lese Caroline Berg Eriksen som løper en mil dagen før terminen.

Hvor langt på vei: I slutten av uke 33. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 40!!! Er det mulig?!

Hvor stor er babyen nå?
Vi hadde en ultralyd på St.Olavs i uke 30, og da var babyen 13% større enn gjennomsnittet. På sist ultralyd i uke 33, fikk beskjed at babyen er litt over 2 kg, og ca 6% over gjennomsnittet. Altså stor. 

Hvordan har du det?
Er det lov å klage litt? 
Jeg går i støttestrømper fra morgen ti kveld, og har en hvilepuls på 100.
Jeg er litt (mye) grinete. Og skikkelig glemsk og distre.
Bekkenet har virkelig slått seg vrang, og denne gangen sitter smerten foran i symfysen. Det er ikke et sted man har lyst til å ha vondt. Forestill deg å dette skikkelig hardt på en sykkelstang mellom beina... vel,  sånn kjennes det... ca hele tiden. Det er vondt å gå, sitte og ligge. Jeg har fått låne et bekkenbelte, bestilt både osteopat og fysioterapeut time og sover i Bebas silkepysjamas for å kunne snu meg lettere i sengen. Til tross for all silke i verden, sover jeg dårlig.
Jeg tenker mye på fødselen og er redd ting vil gå fryktelig galt. Med alt det vonde jeg har opplevd før, klarer jeg ikke å slå meg til ro med at dette kan gå bra. Tanker altså... 

Mat du elsker? Mat du hater? Har ekstremt lite plass i magen. Så jeg spiser godt men nyter lite. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Jeg sover ekstremt dårlig. Jeg tenker altfor mye, og det er vondt å snu seg fra side til side. Jeg savner å sove på magen. Og når man går en lengre periode på underskudd på søvn blir man jo litt rar. Jeg er blitt 50% sykemeldt nå, og det gjør at jeg kan ta det litt mer med ro om morgenene. Samtidig er det en haug som skal være på plass før jeg tar permisjonen i slutten av måneden. 

Innkjøp: Vi pusser opp rommet, som jeg plutselig fant ut vi sikkert ikke trenger med det første. Vi hadde skikkelig flaks på gjenbruksdagen og fikk med oss så fantastisk mye fint og neste alt vi trengte til den første tiden. Nå må jeg snart sette meg inn i hva som trengs å pakkes i den berømte sykehusbagen. 

Aktivitet:
Det er fortsatt en god del aktivitet, men bevegelsene er blitt endret. Jeg ble faktisk litt bekymret nå en dag. Men alt er i orden. Babyen har lagt seg med hodet ned, og pleier å stikke rumpen langt ut, slik at hele magen buler på en side. Jeg elsker en hver bevegelse, og spark, som ikke lenger kjennes som spark-spark, men som allikevel kan tvinge meg på do midt på natten.

Kontroll: Ultralyd den 10.august overrasket oss alle da morkaken ikke hadde trukket seg. Dette og noen andre omstendigheter gjorde at det i forrige uke ble en ny kontroll og samtale. Morkaken hadde til denne dagen så vidt trukket seg, men jeg får en ny jordmor og legetime allerede neste tirsdag. Disse tingene stresser meg ekstremt opp.

3 pluss de siste ukene?
- At Una virkelig gleder seg til å bli storesøster og vokser så enormt med oppgaven
- At babyinnkjøpene er unnagjort og babyrommet nesten klart, pluss at vi fant et stellebord som jeg liker
- Å få vikar på min stilling, slik at erfaringsoverføring er igang

3 minus de siste ukene?
- At jeg har så lite energi for Una og Geir og de andre rundt meg
- Smerter i bekkenet
- Redsel for at ting vil gå galt

Hva ser du frem imot?
En avklaring om fødselen og at jeg forhåpentligvis kan begynne å kjenne meg trygg. 


Babyrommet malt, listing gjenstår. 

Sad je vec ova trudnoca dobro teska. Sva sreca blizi se kraju. Ne mogu da vjerujem da cemo za malo vise od mjesec dana upoznati nasu djevojcicu.

A LIST.

Når ikke alt er rosenrødt, må man passe på å omgås rosa!



Som denne planten Geir tok med hjem en dag. Er ikke den fin?



Eller finfine bygninger, som denne fra NTNU Gløshaugen, fargesatt av proffesor Bruno Lundstrom.

Hverdagen er tilbake. Og det er godt:
- Vi har kirsebær i hagen og kirsebær pai er så utrolig godt. 
- Inspirerende møter på jobb og min flinke vikar som blir bra for En blå tråd.
- Babyrommet er sparklet, babysengen montert, babyklærne vasket. Det er koselig. 
- Una og jeg bor hos min mor mens malingen tørker, og det er koselig, det også. 
- NRK viser ny tysk serie. Jeg likte første episoden skikkelig godt. 
- Jeg har to venninne dater å glede meg til. På den ene skal Kari og jeg lage Daim is. 
- Jeg skal, så godt jeg kan, prøve å ikke miste tålmodighet og ikke synes så veldig synd på meg selv. 
- Kanskje hjelper det å lage koselige lister. 
- Og hverdagen hjelper masse, så klart. 

Og den som virkelig er igang med sin hverdag er vår tredjeklassing! Der er det lite innkjøring, det er fult kjør fra starten av, men hun virker til å ha taklet det bra. Husker at jeg følte meg så stor når jeg selv begynte i tredje, og jeg kan på mange måter ikke tro at Una er blitt så stor. Og så kul.



Svakodnevnica je bez daljneg tu!
I prima nam. 
Svima.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vært der, kjennes allerede som så altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt å begripe det.

Jeg sitter og ser på gamle 8 mm filmer, med dårlige kontraster og uten lyd, men det er lett å spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som første gangen badet meg. Og når jeg begynner å gå, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer på.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. Å passe på. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den så altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utøya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig følelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden før, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og så planlegger vi noe i helgen.
Geir får den tunge oppgaven med å ta heisen opp 10 etasjer, jeg løper innom butikken og parken, i et øyeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og når jeg prøver å ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene høres bare noen øyeblikk etter og det eneste jeg håper på er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og gråter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vært borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forstått det, og som om tårene ikke finner veiene til å slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drøm. 

Jeg ser på siste meldingen jeg sendte. Det står: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert dårlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel dårlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker på så mye og jeg tenker at så mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trøster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode år og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, så og si hver eneste dag. Jeg trøster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp å oppleve det. At hun i sine 82 år bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet på.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prøver å trøste meg selv med at vi har vært heldige. For det har vi vært. 
Men akkurat nå kjennes alt som en vond drøm vi skal våkne fra. 

Å ta heisen opp, sette inn nøkkelen, og ikke bli ønsket velkomment av de blåe øynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig å godta. Radioen på rommet hennes har ikke vært på, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser på tegnefilmene de pleide å se på sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke får møte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal gå på dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjør godt. 

BABY BUMP WEEK 29 AND 31.

Ukene flyr av gårde. Fra å telle graviditets uker, har jeg gått over til å telle dager og uker fra dagen vi fant Beba død. Baby bump dokumentasjon er blitt neglisjert, og jeg har ikke helt kontroll på når bildene er tatt og hvor langt jeg var på vei på det tidspunktet. 

Jeg regner meg frem til at første bilde er tatt rundt uke 29, foran vårt hotell i Kristiansand. Jeg levde kontinuerlig i denne behagelige lin kjolen fra Zara. 
Og bilder nr. 2 og 3 er tatt i dag, altså ca begynnelsen på uke 31. I dag tvang jeg meg selv til å ta på rosa leppestift og en rosa Mathew Williamson topp i silke, etter en del kommentarer om at jeg så sliten ut på jobb. Det hjalp muligens litt. Rosa pleier å hjelpe.

Selv om jeg ikke helt holder styr på dager og uker, er det i alle fall sikkert at magen vokser i rekord fart og jeg kan ikke forstå at jeg faktisk har godt over 60 dager til beregnet termin. 

Iako sam nakon Bebine smrti izgubila racun nad sedmicama i mjesecima trudnoce, jedna stvar jeg sigurna: Stomak raste rekordnom brzinom!

PREGNANCY UPDATE, WEEK 27-30.










Hello week 30 og siste trimester.
Jeg hadde gledet meg så masse over denne etterlengtede graviditeten, det hadde vi alle. Beba, også. Bildene over er tatt en ettermiddag i Elgeseter gate, mens vi to var alene i sommer. Jeg hadde kjøpt to nye kjoler, og hadde lyst til å vise de til Beba. En tvers gjennom lykkelig ettermiddag.
Nå når hun ikke lenger ikke er her, skifter jeg mellom dype mørke daler, og gleden over at jeg snart skal møte den lille i magen. Det møtet blir nok ganske spesielt, for savnet etter Beba vil bli ekstra stor. Unas første reaksjon når vi fortalte at hun mistet sin oldemor, var sorgen over at Beba aldri vil møte babyen i magen. Det er en stor sorg for alle, og det kjennes helt uvirkelig at vi ikke kan forandre på det på noen som helst måte. 

Hvor langt på vei: 
Tenker at uke 30 høres helt absurd ut, men nå er den her. 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 70, og 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Hvor stor er babyen nå?
Babyen er stor, over 35 cm og 1500 gram. Enda skal den vokse med rekordfart denne siste delen av svangerskapet, og fete seg skikkelig opp. 

Hvordan har du det?
De første dager etter at min kjæreste bestemor Beba døde, gråt jeg uten stopp, jeg kunne ikke sove og jeg kunne plutselig få skikkelige problemer med å puste. Jeg ble oppriktig redd for at dette kunne være skadelig for den lille i magen. Det kunne det ikke, fortalte legen min meg. Sorg er naturlig del av livet. Nå blir jeg lett distrahert, kan plutselig begynne å gråte, for så å le i neste sekund, jeg snakker uavbrutt og er generelt rar. Tror hjernen min prøver å finne måter å ikke ta innover seg sorgen, slik at jeg kan skjerme babyen i magen.

Mat du elsker? Mat du hater?
Jeg har ikke tenkt så mye på mat, men får i meg vitaminer jeg må. Geir lager smoothies og mamma pusher på norske jordbær. Jeg savner spekemat og myke oster. Og vin. Masse vin. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Når jeg først sovner, har jeg hatt masse mareritt etter at jeg mistet Beba. Stygge, vonde drømmer, der alt blandes sammen, blant annet en der jeg faller ned på en steingulv rett på magen. Generelt er det vanskelig å sovne i, også fordi tivoliet i magen starter klokken 00.00 hver natt. 

Innkjøp: 
Geir og Una har kjøpt en nydelig liten Vucko 84 kosedyr til beibien i Sarajevo. Una og jeg har kjøpt en Petit Bateau pysj i Oslo. That´s it.

Aktivitet:
Masse! Jeg elsker det fortsatt, men noen av sparkene begynner å bli ganske så ubehagelige, både mot urinblæra og mot ribbeina.

Kontroll: Ultralyd idag, 10. august. Da skal mammaen min være med og vi får vite om morkaken har trekt seg.

3 pluss de siste ukene?
- At babyen reagerer på Una sin stemme 
- At turen til Kristiansand og Oslo gikk bra 
- Å kose med småtrollene Freja og Nora i Oslo fikk meg til å glede meg skikkelig

3 minus de siste ukene?
- At jeg kan bli så lei meg at jeg ikke får til å puste
- At turen til Kristiansand og Oslo var nok det siste store bekkenet mitt klarte
- Å ikke få sove





Hva ser du frem imot?
Å forhåpentligvis kunne sortere følelsene og sorgen som jeg kjenner på, før den lille kommer.

Listene er en mix, hentet fra Hjartesmil og Caroline Berg Eriksen, to gravide bloggere. Kjolen er fra Zara, og var kjøpt spesielt for vår Dyrepark besøk,(med broderier av giraffer og løver) men minner meg nå veldig om et av de siste fine ettermiddagene med Beba i sommer. 

Zadnje tri-cetri sedmice cine mi se kao ruzan san.
Sva radost koju sam osjecala kad sam napokon ostala trudna, kao da je izbrisana sa Bebom.
Trebace mi vremena da shavtim da je nema, i vremena da se pomirim sa cinjenicom da mala beba nece upoznati veliku Bebu. A mala, ona raste. I radi akrobacije po mom velikom stomaku. Sva sreca, sasvim nesvjesna moje tuge.
Ulazim ove sedmice u zadnji dio trudnoce, 75% vec je odradjeno.

UNCONDITIONAL.

Torsdagen for to uker siden sluttet Beba sitt hjerte å banke.
Det varmeste smilet jeg visste om, de blåe øyene og myke hendene er ikke lenger til.
Det kom som et sjokk for min Beba var en super kvinne, alltid positiv og med skikkelig mye girl power i seg.
Det gjør ufattelig vondt å tenke på at hun ikke fikk møte Una etter sommerfeiren (hun gledet seg sånt til det), og at hun aldri noen sinne vil møte den lille babyen i magen. 
Denne gangen må jeg prøve å unngå å drukne i sorgen, selv om jeg til tider har store problemer med å puste, i de øyeblikkene jeg forstår at torsdagens samtale ble vår siste. Men jeg skal klare det for de to små, og jeg skal tenke på hvor løsningsorientert Beba var. 
Det er så mye å si om henne, men akkurat nå er jeg tom for ord. Jeg håper de vil komme. Med tiden. 
Ubegrenset kjærlighet hun alltid hadde for alle hun møtte på sin vei, men spesielt meg, mamma, Haris, Geir og etterhvert Una, får bli det ene jeg sier for nå.



Jedina nasa Bebi. 
Hvala ti za svu bezgranicnu ljubav koji si mi pruzala svaki trenutak dok je tvoje srce kucalo.
Malo je superbaka koje su toliko prisutne u zivotima svojih unuka, kao sto si ti bila u mom i Harisovom.
Od prvih koraka, do ludih djecijih rodjendana na Visnjiku i hladnih jutara uz medolino i prevrte.
Ritmicko sportske gimanstike u Zetri i pozorisnih predstava u Narodnom sa mnom i sa Anjom.
Ljetovanja koja su trajala vjecno,
i jahorinskih zima kod Radeta i Remze.
Ti i Dila i ja u fiesti nakon obadnsta kod Dijanine Skreliceve, starih prica o tebi, majkici i Dili na putovanjima, do Svice ili Italije. 
Profesionalnog skakutanje oko Hareta, i svih drugih.
Godine izbjeglistva na Bolu- puna kuca jakih i toplih zena, 4 generacije i mali Haris, koje su i u tugi i zimi bile tople.
A onda opet dorucaci u Soukbunaru, Dijana i ti, puna kontrola nad telefonskim brojevima mojih prijatelja, od Sutvica pa do Sanje, i uvijek beskrajna ljubav.
Nikad nikakvo osudjivanje, samo ljubav.
I vjera da se sve moze!
I gume na kolima mjenjati- bez problema.
A onda je otisla majkica, pa Dijana, Soukbunar, Visnjik, a ti si dosla kod nas u Norvesku.
I svakodnevno nam uljepsavala zivot.
Drzala kontrolu, odrzavala kontakte, pravila ruckove i izvjestavala o domoviskim vijestima, stekla nova i velika prijateljstva, a navece bi skupa zaspale uz radio M.  TI u svojoj sobici, a ja u susjednoj.
Uvijek sa osmjehom, uvijek pozitivno, uvijek je sve bilo dobro: Dobro spavala, Dobro jutro, dobar rucak, cak ti je i ovo tmurno norvesko vrijeme bilo dobro.
Mislim da si bila sretna. 
Mozda ponajvise sa Unom, tvojom drugaricom, i zlatnom curicom.
Vasi mali razgovori, i vrijeme provedeno uz Minimax, "Unaaa, zalogaj!" i zasivanje malih krompirica po vunenim stramplicama. 
I ona je osjetila tvoju ljubav.
Zbog toga, i zbog jos bezbroj stvari, danas osjecam zahavalnost.
Falitces mi strasno. Plavo nebo podsjecace me na tvoje plave okice. Mogu se samo potruditi pratiti tvoje stope. Volim te.

I dok je kuca puna cvijeca, ja sam trenutno prazna. Svi smo prazni. Bez rijeci, ili rijesenja. Da ona koja je uvijek imala rijesenje za sve vise nije tu, tesko je prihvatiti. Moramo pukusjati doci do zraka i disati, ne pasti duboko zbog Une, i zbog bebe u stomaku, koju moj jedini Bebi nikad nece upoznati. Nije cudo sto mi se cini da mi fali zraka, svaki put kada to shvatim. 

THE LIST WEEK 4.



Åh, som jeg teller ned dagene til jeg ser Una og mamma igjen. Dette ble litt for lenge for oss alle, kjenner jeg nå. Men om akkurat 5 dager henter vi jentene på flyplassen.
Det gleder jeg meg utrolig masse til. 

Og noen dager etter det igjen, setter vi oss i bilen og kjører retning sørover. Foreløpig turplan ser slik ut: Oslo - Lillesand og omsider kos med Freja og Tuva- Kristiansand dyrepark - Hardanger og besta- Langedrag naturpark og så lange veien hjem. Som dere skjønner er sommerens tema dyr. Ikke så rart det kanskje, når vi har en så dyregal jente i hus.
Jeg er spent på hvordan mine hovne bein vil tåle Norge rundt, spesielt siden noe så enkelt som å komme seg inn og ut av bilen begynner å være "morsomt".

Men alt dette er jo lengre frem i tid, jeg skulle jo lage en liste for den nærmeste uken:

- Vi skal nyte varmebølgen som kom over Trøndelag



- Spise masse deilige salater og fisk ( Tips: De har villlaks på Fiskehallen i Taraldgårdsveita.)



- Plukke blomster fra hagen. Se bare så godt de passer med de nye pepper og saltkvarnene. Elsk!

- Fortsette å forberede rommet til babyen, slikt at det er klart for maling.

- Sortere ferdig babyklærene (så bitte små!- helt vilt!) så de er klare for vask i september.



- Bestemme om rommet til babyen skal ha farger. Vi fikk med oss fin inspirasjon på Sverige turen. 

- Se nye Jason Bourne på kino

- Gjøre denne yoga praksisen minst to ganger i uken.  Den funker bedre for meg enn den første jeg prøvde.  



- Spise grønnsaker! Og frukt! Så flotte de er for tiden.

- Drikke alkofrie coctails som Geir lager til meg om kveldene. Konklusjonen er: Hvem trenger alkohol?
Så gode er de.

- I dag skal jeg prøve å ikke gå helt under.
Med 22. juli og alle tanker som vil fylle mitt hjerte, og en begravelse som jeg virkelig gruer meg til. Ei som mistet sin pappa, og som sikkert vil savne han like mye som jeg savner min.  Eller som Elise savner sin mamma.

SÖTA BROR.







Tidlig på lørdagsmorgen satte vi oss i bilen og kjørte i retning Sverige. Der preget de røde stugan landskapet, høyt gress og blomster vokste langs veien og med Bo Kaspers på høytalerne.







I Åre ventet fargerike alkoholfrie cocktails, en bok klassiker i deilig hotellseng og virkelig etterlengtet kvalitetstid med denne fine mannen.







Vi sjekket nemlig inn på Petter Stordalens pampiga Copperhill Mountain Lodge. Der hadde vi det fint; med svenske skoger og fjelltopper som utsikt, deilig, deilig mat og, ikke minst, spa.







En tur til Copperhill kan absolutt anbefales. Vi har i alle fall tenkt å gjenta dette. Med Una og flere til.





Og når vi først allikevel var i Sverige, bestemte vi oss å besøke Østersund på søndag. Vi fulgte Isabelles råd, shoppet litt, og lekte turister. Og så fant vi en konditori. Vi er veldig gode til akkurat det.

Og når vi omsider kom oss hjem, kunne vi konkludere med at en utenlandsk tur til Sverige er gøy.
Så likt, men dog så eksotisk.
Det er deilig å være norsk i Sverige, er det det man sier? (Tulla bare.)

Weekend getaway prosli vikend bio je Åre, u Svedskoj. Sa malim crvenim kucicama, luksusnim spa hotelom i bezalkoholnim koktelima, i nedeljnom posjetom Østersundu.
Sve u svemu, nije nam bilo lose. 

THE WATER´S LOVELY.



Jeg er så in love med disse bildene slovakiske fotografen Maria Svarbova har tatt. Arkitekturen, fargene, komposisjonene, skriften på skiltene, alt.
Tror det må bli en tur i bassenget på meg, en dag snart. 
Du kan lese mer om Marias fotoprosjekt her







Strasno mi se svidjaju ove slike Marie Svarbove iz Slovakije. Boje, kompozicije, arkitektura, sve. 
Mislim da je vrijeme da i ha uskoro plutam po vodi. 

BABY BUMP 26+4.



Fascinerende hvordan denne magen vokser, menn på jobben tror at jeg allerede er fødeklar. Men det er jeg altså ikke, til tross for at det kan se sånn ut. Ennå er det en god stund til vi får møte den lille. Det er fascinerende å lese om alle endringene kroppen går gjennom nå, babyen vokser ca 25 gram daglig,  og tenk at det strømmer 625 ml blod gjennom morkaken hvert minutt! Er ikke det utrolig? Blodvolumet øker med 30-40%, og da er det ikke kanskje så rart at man føler seg andpusten og slikt? Så det så.




Obs, der var den! Ukas mage kledd i lang, deilig svart kjole fra H&M og ny ull dressjakke fra Ganni.

Sedmica 26+4
Stomak raste, beba se deblja se preko 25 grama dnevno, kroz posteljici prolazi gotovo litar krvi svake minute! Tijelo se mjenja, i ja postajem sve teza. I sve spremnija upoznati to malo bice koje zivi u meni.

MONTHLY PREGNANCY UPDATE, JULY.

Hello week 26 
Jeg er alltid litt forvirret med disse uker og dager i en graviditet. Spesielt siden jeg denne gangen mentalt forholder meg til to termindatoer. Men jeg er uten tvil veldig, veldig gravid, så da tenkte jeg at det er koselig å prøve å nedtegne litt hvordan jeg har det for tiden. Jeg har gjort altfor lite av dette med Una, og vi har få bilder av meg med henne i magen. Dette har jeg vært lei meg for i ettertid. Og siden vi ikke planlegger flere graviditeter i fremtiden, vil jeg gjerne huske a l t  for all ettertid denne gangen. Derfor har jeg tenkt å prøve å gjøre disse listene ca hver 4. - 5. uke. Vi prøver.



Hvor langt på vei: 
Jeg er i uke 25 eller i uke 26, alt ettersom om jeg velger å stole på den første eller den andre termindatoen jeg fikk.
Atlså 25 utført- 15 igjen! Helt vilt å tenke på. Enn at alt dette (menneske-byggingen altså) har gått så fort. Kanskje er det tiden som går raskere om sommeren. Og så har det kanskje med å gjøre at dette er en fin, trygg fase av graviditet der man ikke er like redd som de første ukene. (Jeg var, mildt sagt, et nervevrak de første 12 ukene, helt sikker på at dette ikke kommer til å gå veien).  

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 100 til vi får møte den lille i magen. Jeg liker runde tall. 

Hvor stor er babyen nå?
Kjempe stor. I alle fall lang, jordmoren Marie i går målte 27 cm som sitte høyde på den lille, så den er i godt over 30 cm lang. Den veier ikke mye, men nærmer seg faktisk 1 kg. Hvis den skulle bli født nå, ville legene gjort alt som står i deres makt for å redde den. Og den ville mest sannsynligvis klart seg. Den ville pustet selv og klart å fordøye morsmelk utenfor magen. Akkurat det er en fantastisk betryggende tanke å tenke. 

Hvordan har du det?
Vel, jeg hadde det grusomt de første 4-5 månedene, så jeg må si at jeg har det bra nå. Dette fordi jeg var kontinuerlig kvalm store deler av dagen, hver eneste bidige dag. Dette med kvalmen er blitt mye bedre. Og jeg er, som nevnt, mindre redd for at ting skal gå galt. Men graviditet er ikke noe ferie, altså. Nå begynner jeg å kjenne bekkensmerter, kroppstyngden (samtidig som jeg går og småspiser hele tiden- dårlig vane fra da jeg var kvalm), jeg blir andpusten bare jeg går opp en trapp, jeg må tenke meg om når jeg skal gå ut av en bil, blodårene vises i all sin prakt og jeg går med støttestrømer, og jeg har de siste dagene hatt en skikkelig migrene, samt at konsentrasjonen er sånn som så. Men hey, det er så verdt det. Jeg er takknemlig for hvert sekund. 

Mat du elsker? Mat du hater?
Akkurat dette er et vanskelig spørsmål. Jeg småspiser som en helt, i det siste har jeg fått i meg litt for masse sjokolade. Og is, jeg er blitt helt hektet på is! Mango sorbet, sjokolade, kokos, kirskebær med sjokoladebiter....mmmm. I perioder har jeg også fått i meg masse frukt og grønt.
Jeg synes at det er vanskelig å finne på gode ting å drikke. Jeg hadde fryktelig lyst på kald øl under fotball EM og drømmer stadig om en mojito. 
Det er heldigvis ingenting som jeg direkte hater. Det dumme er at det er ingenting jeg direkte elsker for tiden heller. Kanskje det er en fase. Forhåpentligvis går den fort over. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Er det å drømme en spesiell graviditetsting? Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg sover altfor lite til å kunne drømme. Jeg sliter med å finne god liggeposisjon, og lille minien i magen har en egen vekkerklokke som ringer hver gang jeg legger meg ned. Da er det ordentlig disko der inne. 

Innkjøp: Vi har ikke kjøpt mye. Jeg gleder meg til å gå gjennom Unas gamle klær og leker, og vogn og seng har vi. ( Kanskje 8 år kvalifiserer seg til å kalle det for retro? Vi må i alle fall sjekke at alt fungerer slik det skal.) Jeg kjøpte en nydelig sommer sett for neste sommer på Zara. Og selv om vi ikke har kjøpt mye, har vi begynt å ordne babyrommet. Det vil si, vi har begynt å ordne alt det andre, slik at vi om litt kan ordne tilbake til babyrommet. Ja, dere skjønner...

Aktivitet: Oh yes! Og jeg elsker hvert eneste spark. Og rykk. Er det vanlig at babyer rykker sånn?!

Kontroll: Jeg hadde jordrdmor time i går, og ny ultralyd i august på grunn av en morkake plassering som må sjekkes. 

3 pluss i juli?
- At jeg i slutten av måned endelig får se Una igjen
- At Geir er tilbake og at vi sammen kan bygge rede og nyte denne spesielle tiden
- At babyen sparker masse 



3 minus i juli?
- Tyngden, bekkenet, konsentrasjonen
- Å begynne å skjønne at jeg skal "ha fri" fra jobben jeg elsker i lang tid og om ikke så lenge
- At babyen sparker masse (om natten)

Hva ser du frem imot?
At Una kommer tilbake og leser natta historier til babyen. Vi har lest i hele vår, og det var Roald Dahls Mathilda som sto på programmet. Vi får finne en ny fin bok snart, for nå kan babyen faktisk høre stemmer.
Jeg ser også frem til Norges turen vår, som blir etterlengtet alenetid med Una før hun blir store søster.
Også gleder jeg meg til ultralyd i begynnelsen av august. 

Listene er en mix, hentet fra Hjartesmil og Caroline Berg Eriksen, to gravide bloggere. Og Skappelgenseren er strikket av min fantastiske svigermor Ingunn og kom i posten i går.

THE LIST WEEK 3.

Nå er endelig Geir tilbake og det er så godt å ikke være alene igjen! Jeg har funnet ut at jeg virkelig er dårlig til det. Å være alene altså.
Jeg setter pris på egentid, det er ikke det, men det må være korte økter om gangen. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var en person som trivdes bedre i eget selskap, men må vel bare innse at jeg er et ekstremt sosialt vesen som trives best i selskap med andre. Alene blir jeg fort litt deppa.

Derfor har jeg, i tiden jeg har tilbrakt uten min lille familie, vært veldig obs på å omgås med folk. Heldigvis har ikke alle bra folk tatt ferie ennå, så det ble både hyggelige lunsjer, middager og turer. Det har vært så fint å være på kontoret og ikke være stresset, men bare konsentrere seg om å gjøre en god jobb. Det har vært fint å være med min bestemor og fint å være hjemme og pusle. Jeg fikk, til og med, prøvd en yoga, som viste seg å være mer hardt enn jeg så for meg. Men det gjorde meg godt. Jeg fikk ikke prøvd lydbok, og det gjenstår å se om jeg får det til. Det jeg derimot fikk gjort var: 



Å savne Una.



Å spise god pai (alene) og se hele siste sesongen av Mad Men. Date med Don Draper.



Å kjøpe to første babyplagg til minien i magen. Disse blir veldig stylish til neste sommer, ikke sant?



Å kjøpe blomster til mannen.

Å gråte når Ronaldo måtte ut, og igjen gråte når han løftet pokalen. 

Nå som Geir er tilbake, skal jeg:
- Gå turer med han hver enste dag
- Riste av meg migrenen som plutselig har satt seg (kanskje gåturer hjelper)
- Fikse babyrommet <3
- Se siste episode av sesong 6 av Game of Thrones ( nå som EM er over og Geir er tilbake)
- Se Springflo og Den fordømte på NRK. Mer tips mottas med takk.
- Bestille overnattinger til vår Norges biltur
- Sende Guros bursdagsgave i posten

Hva finner du på i disse sommerukene?

Dani bez Une lete, i to me raduje jer jedva cekam da je ponovo vidim. Geir se napokon vratio i sve je lakse u dvoje, tako da ove sedmice imamo plan uraditi mnogo toga. Hocemo li uspjeti, to je drugo pitanje. 

BABY BUMP 25+4 AND BABY.



Grunnen til at jeg smiler så bredt, er at mannen er tilbake og skal holde meg med selskap! 
Han kom midt på natten i går kveld, med et fantastisk lite kunstverk og knallrosa leppestift i gave, samt mange kyss. Jeg blir så glad!
Det måtte feires med en tur på Ladestien, e n d e l i g til selveste Ladekaia, og selvfølgelig med et babybump bilde for å dokumentere uke 25!!! Uke 25, dere. Tiden flyr.  
Nå har jeg endelig fått meg en fotograf, det har vært slitsomt å ta magebilder etter at Una hadde dratt på ferie. 

På meg har jeg denim skjortekjole fra Zara, det er like før knappene spretter opp nå, men jeg tror den blir fin også uten mage. På føttene knall organsje og rosa Nike joggesko. Gode sko er et must for tiden. 


<3 <3 <3 

Moj baby se napokon vratio sa odmora. I to smo morali proslaviti sa setnjom uz more i sa slikanjem baby bumpa. Sedmica 25. Jos 15! Vrijeme leti.

DREAMING.



Åh, som jeg drømmer om sommer på Bol.
Om Zlatni rat, der sol og skygge danser i takten med furutrærne i vinden. Om salt hår og hud og passe solbrente knær. Nydusjet Una full av myggstikk. Fine sommerkjoler som allikevel løftes høyt opp for det tynne stoffet klamrer seg til kroppen i nattevarmen. Utekinoen med gode filmer, dårlig lyd og verdens fineste stjernehimmel. Om de enorme trærne på Marinero der Johny serverer kald øl og nypresset appelsin juice og som alltid har en spøk på lur til barna. Og disse barna som blir større og større. Om Ruzicas smil på Ranch og alle vennene mine med like fine smil og enda finere sjel.  Jeg drømmer. Om min familie. Men må nøye meg med mms meldinger og med pintrest. Til å drømme meg vekk. 







Sanjam o ljetu. O Bolu.  O sjenkama koje plesu sa vjetrom i drvecem na Zlatnom ratu, svitcima, kinu pod zvijezdama sa dobrim filmovima i losim zvukom, o slanoj kozi i lijepim ljetnim haljinama, o Uni, i malim ujedima komaraca, o prijateljima. Tjesim se fotografijama sa Pintresta.

BABY BUMP 24+4





Nå er sommeren her. Og sommeren betyr kjoler. Lange, luftige, fine kjoler. Jeg har måttet gå til innkjøp av noen nye. Som denne som var på salg på H&M. Med små sommerblomster til å matche blomstene i hagen. For de er det nemlig mange av. Og den lille blomsten i magen. <3

P.S. Jeg har blitt så i stuss over regning av uker og dager i det siste. Terminen vi fikk til ordinære ultralyden stemte overhodet ikke med denne som vi regnet med frem til da. Så hva gjør man så? Forandrer alle appene og innstiller hjernen på en uke mindre? Her er jeg altså enten 23+4 eller 24+4. Hmmm.



Sedmica 24. Cvjeta cvijece i na haljinici i u vrtu. I jedan mali cvijetic u meni.

THE LIST WEEK 2.

Tiden går, men jeg må ærlig innrømme at jeg savner familien min veldig, veldig mye. Jeg har vært flink til å mobilisere meg selv, samtidig kommer det dager der jeg ikke helt er i form til å gjøre noe som helst. Plutselig er jeg hoven, trøtt, trist og samtidig rastløs. Kan det være slikt det er å gå gravid, mon tro...

Forrige uke ble litegrann anderledes enn planlagt, men på mange måter så mye, mye bedre.



Brev og gaver til Una ble sendt med mamma, som reiste ned og møtte resten av gjengen i Split, og dagen etter dro jeg på ultralyd på en liten date med bøllebolla i magen fordi jeg fortjente det. Det var fint. Jeg glemte å spørre om alt jeg skulle spørre om, blir bare så takknemmelig og ydmyk over at det faktisk banker et hjerte inni meg. 



Guros Norwegian reise ble også utsatt med en dag, men hva gjorde vel det når ukas store overraskelse Wanja, kom allerede på torsdag, med solskinn og latter, og jeg klarte å holde fast i henne helt til lørdag.

Og så fikk jeg tilbrakt tid med Guro på søndag og det føles alltid som en gave. Lykke! 
Hun hjalp meg selvfølgelig med tips til det ene og det andre, det kloke, vakre menneske.



Så mål for uke 2 er som for uke1: Tvinge meg selv til å være aktiv!

Jeg skal tilbringe mye tid med gode folk, både på jobb og utenom. Har allerede avtaler for onsdagens lunsj og torsdagens middag. Og idag hadde min bror og jeg nydelig familiemiddag med min bestemor i anledning Eid. 
Jeg skal se semifinalene i fotball, selv om jeg tviler på at de slår Italia- Tyskland kampen. Fy, så nervepirrende det var. 
Jeg skal prøve denne yogaøkten, som i følge Hjartesmil Mariell skal være bra.
Og så har Guro tipset meg om Storytel. Hun sverger til det, og mener at det vil funke for meg også. Jeg er en lydbok jomfru og jeg gruegleder meg til å gi det en sjanse. De funger litt visst som Spotify, du abonnerer månedlig. Før jeg går til det steget, skal jeg prøve meg på Jane EyreLoyal Books, det er nemlig gratis.



Jeg skal spise masse frukt! Kostholdet mitt er sånn som så om dagen, men frukt har jeg lyst på. 
Jeg skal planlegge Norges turen vår. Med en gang Una er tilbake setter vi oss i bilen og kjører avgårde på eventyr.
Jeg skal telle ned til Geir kommer hjem. Det er nemlig ikke så lenge til.
Jeg skal tenke på D E T T E neste gang jeg får lyst å klage over svangerskaps plager.

Sedmica dva bez mojih najdrazih tu je, i moram priznati da mi jako nedostaju. Zato pokusavam da se aktiviram sto vise mogu, sa dragim ljudima, yogom, malo posla, puno voca i jos vise fotbala. Danas na primjer Hare i ja bili smo pozvani na fantastican ramazanski rucak kod Bebe. Svim mojim prijateljima i rodbini koji slave ramazan zelim Bajram Mubarek Serif Olsun!

SOUTHERN DREAM OF A NORDIC SUMMER LANDSCAPE.


Jeronimo Hagerman.

Rake Visningsrom har klart å kapre en fantastisk kunstner. Heldige vi, som bor i Trondheim.
Jeronimo Hagerman er fra Mexico, men jobber over hele verden, i krysningspunktet mellom kunst, landskap og arkitektur. Med andre ord alt jeg elsker! 
Og nå er han altså her, med tre små prosjekter på Brattøra som skal stå frem til 28.august. Den ene kalles for Landscape, og finnes inne i Rake visningsrom, mens to andre landskapsprosjekter kan du oppleve utendørs, «The Perceptive garden (Capturing summer for the autumn)», mellom Rake og Sjøgangen, og «Smelling beds», som bare må prøves. For når du først prøver de, har du ikke lyst til å reise deg opp. 













Det var akkurat det som skjedde når frøken Wanja og jeg tok feil av vernissage tiden, og kom altfor tidlig. Det angret vi ikke et sekund på! 
Utstillingen heter Southern Dream of a Nordic Summer Landscape. 
Og jeg må innrømme at tiden med Wanja kjentes også som en drøm. Med sol, og sushi, og EM, chick flick med Kate Hudson, godteri, Bakklandet og pasta carbonara, kunst og iskaffe og latter, fordelt utover 3 fine dager. Lykke!





Moj vikend u slikama.
Divni umjetnik Jeronimo Hagerman sa svojim smellingbeds, i divna Wanja, sa svojim osmjehom. I sunce, divno, divno, diiiivno sunce. 

ISABEL.

Jeg gjorde en super crazy ting forleden.. Da jeg var ferdig på bekkentreningen (ubeskrivelig vond bekkenlåsning- en av fordelene med å gå gravid), vagget jeg sakte tilbake på jobb og syntes veldig synd på meg selv. Og i det jeg gikk forbi Shine ,  kjøpte meg like godt en nydelig kjole fra Isabel Marant Ètoile kalt Kamil. Dette er ikke noe jeg pleier å gjøre helt sånn uten videre, men akkurat i det øyeblikket der følte jeg at det var mer enn fortjent: Jeg bygger jo på et lite menneske, jeg går glipp av sommerferien i paradiset i år, og jeg trenger en kjole som jeg føler meg fin i. 
Det gjorde jeg i denne, og jeg tror den blir like klassisk og fin også uten magen. Jeg liker lengden og det fulle, tunge skjørtet, jeg liker puffarmene og jeg liker utringingen. Håper bare at mannen er enig. For jeg har planer om å vagge masse i den fremover.

God fredag, godt folk. Hør gjerne på Big Bangs Isabel, en av de vakreste norske sanger noensinne laget. Men så setter du på noe mer muntert for å komme i riktig helgestemning.






Nova haljina Isabel Marant. 
Fina sa stomakom, a mislim da ce biti fina i bez.

SUMMA SUMARUM.

Denne bloggen har gitt meg noen fine, ekte vennskap. 
De vennskapene er jeg evig takknemlig for.
Et av de fineste har uten tvil vært med Bjerkan-Svensli gjengen vår. Helt siden 2010 og hver gang since, kjennes livet som en skikkelig kul, avslappende hyttetur når vi møtes. Og en fest. Rart å tenke på at Una var en baby første gang jentene møttes.

Og fine frøken Wanja, hun har har litt av et blikk for å fange gode øyeblikk.
Hun blogger ikke så ofte lenger, men har et fint lite fristed kalt summa sumarum på internetet.
Summa sumarum en tipp topp dame!
 Og i dag kommer hun på overnattingsbesøk og jeg gleder meg veldig, veldig masse. 


Fotograf: Una.

BABY BUMP I.

Det der helt utrolige og magiske med denne magen som vokser.
Med et helt nytt, sprell levende menneske inni. Fy søren, for et mirakel!



Hvis det slo meg som helt uvirkelig første gangen, er det ikke blitt noe mer forståelig eller virkelig denne gangen heller. Kanskje tvert om. For nå vet jeg at den lille personen som vokser inni meg, og holder meg våken om nettene, vil komme ut og være et helt eget selvstendig menneske. Vil komme ut og være seg selv. Etter å ha vært så heldig å være mamma, med alt det komplekse det innebærer, klarer jeg fortsatt ikke helt å forstå at Una, sterke og sære Una, en gang var en del av meg. Kanskje finnes det kvinner som synes at dette er verdens mest naturlige, åpenbare tilstand. Jeg er ikke en av de. Jeg er ydmyk og forundret over at dette faktisk er mulig, og det vil for meg, selv om jeg lever i det, for alltid representere en av livets store mysterier. 





Det fine med å kunne oppleve det en gang til, er at Una er like overrasket, forundret og spent som meg. Det er fint å dele på denne fascinasjonen. 

Sist jeg gikk gravid, husker jeg at jeg angret at ikke jeg tok flere bilder av magen. Jeg ville huske det for alltid. For man glemmer fort.
Når jeg ble gravid denne gangen, hadde jeg store planer om å dokumentere dette svangerskapet godt. Systematisk. Slik er det ikke blitt.
Men litt mer dokumentasjon enn sist har det blitt allikevel.
Og nå med 23 uker unnagjort, skal jeg i alle fall prøve å dokumentere den siste delen godt. 

La oss se litt på magebilder:


Uke 16: Una har fått ansvaret som magefotografen. 


Uke 17: Det er en liten kul der! Dere ser den, ja?


Uke 18:  Jeg føler meg kjempe gravid i min Missoni omslagskjole​.


Uke 19:  En 17.mai med ny bruktkjole, ny mage og samme mann.


Uke 20: Magen vokser, brukbar garderobe krymper.


Uke 21: Vi er faktisk kommet over halvveis!!, kom vi på tidlig en morgen i mai.


Uke 22: Varm, hoven, sliten og happy.



Og nå er vi her. Uke 23 pluss noen dager til. Jeg kommer ut av tellingen hele tiden, og ultralydterminen forvirrer meg ytterligere i måten jeg tenker på. Magen er definitivt til stedet, det samme er kiloene. Nå er det bare gravidbukser som gjelder. Egentlig lever jeg for tiden i kjoler, det husker jeg at jeg gjorde sist også.
Og korte mage topper, selvfølgelig.
Neida. Dette er bare for å tøffe meg for bloggen.
Jeg går ikke i offentligheten kledd slikt. 

I morgen skal jeg hilse på jenten i magen på ultralyd timen. Jeg gleder meg og håper at alt står bra til med henne. 





Slike jedne trudnice. Sedmica 16 do 23. 

THE LIST WEEK 1.

Det er ganske trist å måtte forbli hjemme, mens resten av familien har sommerferie på det stedet som e r selveste s o m m e r for meg.
For det første er dette siste sommer før Una blir store søster, og jeg, fullt og helt, kan være dedikert til henne og bare henne. Jeg savner å se den lille fisken svømme, for så å kose med den lille, solvarme kroppen hennes på stranden.



For det andre, skal fire av våre aller beste vennepar og folk tilbringe sommerferien sin på Bol. I tillegg til besta og Ingvar. Å ikke kunne være med de, er et stort  tilleggssavn. For det tredje, savner jeg  morgenene og kveldene på Marinero. I år er det i tillegg Europamesterskap i fotball, og det finnes ikke et bedre sted for å se fotballkamper enn uteskjermen på Marinero.



For å komme meg gjennom savnet, har jeg måttet bestemme meg for å gjøre minst en koselig ting hver eneste dag mens jeg er alene. Jeg vinket familien min farvel klokken 04.45 forrige onsdag  og siden har jeg prøvd å etterleve regelen jeg selv har gitt meg 

Jeg har: 

- spist fisk med mamma på Jossa (onsdag)

- vinket til kongen og resten av kongefamilien foran Nidarosdomen, og sett på den overraskende gode filmen A Perfect Day, som med humor angriper en fatal og trist konflikt (torsdag)



- sett Korsvikaspillet Håkon og Kark med fine Julie. Vi var begge spel-jomfruer og vi ble ikke skuffet. For noen kulisser.(fredag)

- gledet meg til Kroatia- Portugal kamp, og blitt skikkelig skuffet. Una og Geir derimot fikk i alle fall kjenne på stemningen på Marinero (lørdag)



- spist take away Bangkok mat med Kari på Ravnkloa til klokken ble altfor masse, og avlutttet til og med med en is på en benk i Nordre . Kvalitetestid!  (søndag)

Og nå med en ny uke på tampen, - er dette mine planer for denne ukas koselige øyeblikk:

- gå gjennom babyklær med mamma. Spent på hvilken stand ting er i, det er så fryktelig mange år siden vi pakket de ned. (mandag)

- skrive brev til Una. Mamma drar ned til resten av gjengen og hun ta med seg et langt brev una kan ha som kveldslektyre. Jeg fikk et veldig fint brev fra Una selv. (tirsdag)

- ta pedikyr. (onsdag)

- ta ultralyd. Siden jeg ikke får tillbringe mye tid med den store jenten min, har jeg bestilt meg en ekstra ultralyd time for å hilse på den lille jenten i magen. Det er en stund siden sist nå, og jeg gleder meg veldig. Kanskje blir det enda mer virkelig å få denne private daten oss jenter imellom. (torsdag)

- sjekke ut Ladekaia med Birgit og gutta (fredag)

- også kommer Guro, min Guro, og kan hjelpe meg å legge planer fremover. (lørdag)

Da bi prezivjela bez mojih najmilijih, odlucila sam da svaki dan uradim bar po jednu stvar sto me cini sretnom. Trenutna lista sastoji se od raspakivanja stvari za bebu, pedikire, ultrazvuka, futbalskih utakmica i vremena provedenog sa Guro. 

THE END. AND THE BEGGININGS.


På vei, Bol, juni 2016.

Dette har vært en lang pause. Ikke en planlagt, ikke velbegrunnet, ikke engang en ønsket pause. Det bare ble slikt.
Litt sånn som livet av og til blir til noe vi ikke har ønsket oss. Eller plutselig blir til alt vi har drømt om. Livet kan ikke alltid planlegges.

I lang, lang tid etter at vi fikk Una ønsket vi oss et barn til. Dette viste seg å være vanskeligere enn vanskelig. I februar, langt vekk hjemmefra, oppdaget vi at det vokser et nytt liv inni meg. Først kom gleden, så frykten, og så kom kvalmen. Og denne kvalmen ville ikke slippe taket, i lang, lang tid, også etter at frykten hadde forsvunnet, og gleden hadde lagt seg litt. Jeg har overlevd på ingefærbrus og potetgull,  og på grunn av en snill mann og datter og mor.


Kvalm, men happy. Hurra for kvalmehåndbånd. Mai 2016.

Nå er datteren og mannen, og snart også moren, på ferie, langt, langt vekk fra meg. Jeg må holde meg hjemme. Og jeg savner de mer enn det er sunt for meg. 

Men alt dette kan vi vel ta siden? For nå er pausen over, og jeg har lyst å skrive igjen. Ordene er vanskelige å finne etter en så lang avbrekk, men jeg får være tålmodig, og prøve meg litt frem. Kanskje hjelper ordene meg, for å komme meg gjennom sommeren. Vil du henge med?


Denne lille frøken er blitt så stor. Og snart blir hun store søster. 

Pauza je gotova. A ovako duga nikada i nije bila planirana. Zivot se uvijek ne moze isplanirati.
Toliko smo dugo zeljeli jos jedno dijete. A to se pokazalo gotovo nemoguce. Onda odjednom nakon toliko godina, desilo se cudo. A sa cudom je dosao strah, a zatim uzasna mucnina. Naravno, najvise radost i sreca.
Ovo ljeto zbog toga drugacije je od drugih. Geir, Una a uskoro i mama, skupa ce ga provesti u Sarajevu i Bolu, dok cemo cura u stomaku i ja ostati sami u dugim, svijetlim, norveskim nocima.
Pauza je definitivno gotova. Namjeravam koristiti rijeci da mi pomognu kroz ljeto. i samocu. Nadam se da ces me pratiti. 

INTO THE OCEAN.

Dette skjedde på Tenerife:



Jenten vår løp inn rett i Atlanteren og ble der en stund. 
Las Teresitas heter den hvite stranden, og er en sjeldenhet i den ellers mørke, vulkanske øya. Atlanteren var blå og kald, jeg kom så langt til at jeg dyppet lille tåa i den. Jeg fant meg en plass på den lokale baren og tok en naranja naturale, og etterpå fant jeg meg en seng og beunderet Una, som heldigvis ikke har arvet mine pysegener. Vi var der i fjor også, men da var det verken sole eller badetempraturer. 




Las Teresitas, Santa Cruz, Tenerefi, 2016.

Neko je hrabriji od mame. Sva sreca. 

MONDAY.


Vi har hatt en River maraton denne helgen. Det er andre gang jeg ser denne BBC krimserien , og jeg elsket den like mye denne gangen. For selv om en forbrytelse skal løses, er dette først og fremst en historie om savn og om kjærlighet. 

Og siden jeg har vært hjemme med kranglete kropp, har jeg hatt også fått sett hele SKAM, og jeg skammer meg overhodet ikke! NRKs ungdomssatsing var et forfriskende gjensyn med fjortis-følelsene, og samtidig en til tider skremmende innblikk i hvordan den nye generasjonen har det. Så likt, og så anderledes. Ligger du i sengen med influense, ta laptop i sengen og se den! Sesong 2 kommer straks.

Så nå trenger jeg rett og slett flere råd og tips om det neste jeg skal se bør være. Bring it on!
 

FRIDAY.

Denne helgen skal vi være hos min mamma, siden formen ikke er på topp ennå.
Det blir en skikkelig girlpower weekend. Med Idol, Voll gård og masse snop.
Og River maraton.


Dette bilde av min farmor, den lille i midten, med sine søstre dukket nylig opp. Girlpower der også.

Geir sin form derimot er på skikkelig topp, da han endelig, endelig skal se ManU spille hjemmekamp, sammen med David. Det er en drøm som går i oppfyllelse, og noe vi jentene virkelig unner gutta.

En annen som også fikk drømmen sin oppfylt, er Danis Tanovic, bosnisk regisør som vant sin andre Sølvbjørn i Berlin i forrige uke. Filmen heter Death in Sarajevo, og en av hovedrollene spilles av denne damen her. Jeg blir så stolt og glad når folk som har vært gjennom mye gjør det bra. 


Og så blir jeg tilsvarende lei meg og så fryktelig skuffet over noen, de som muligens ikke har vært gjennom mye, som oppfører seg så dårlig. Mye kan sies om holdninger som forandrer seg, og hvor mye det skremmer meg, for jeg har opplevd det en gang før. Sven Henkriksen oppsummerer det egentlig ganske bra i denne kronikken her: "Rasismen som drysser ned over småkaker og broderte duker er farlig. Den virker så uskyldig."

Men for å avslutte med på en hyggeligere måte, her er tipset til en liten filmperle. Jeg lo så jeg gråt. Se den. Av mannen bak Francis Ha. Se den i samme slengen.

NRUcm9Qw9io

Planovi za vikend:
Biti sa mojim curama, jer su muski na futbalskoj utakmici u Manchesteru. 
Gledati Idola i Rivera.
Smijati se filmu While we´re young
I radovati pobjedi Danisa Tanovica na Berlinskom filmfestivalu

Plus, gledati stare slike. Kao ovu od moje babe Dike sa svojim sestrama.

MONDAY.

Denne uken skal først av alt dreie seg om å bli frisk,



spise grønt



puste med magen og nyte at solen skinner



og bake flere brød.

I helgen prøvde vi denne oppskriften, og kan anbefale den på det sterkeste.
Så godt, så enkelt!

Planovi za ovu sedmicu jednostavni su. Skupiti sto vise snage, jesti sto zelenije, i praviti sto vise svjezeg kruha i radovati se proljecu koje se blizi.

PORTRAIT OF A CHILD. PART 6.

Det er på tide å avslutte "portrait of a child" for året 2015


Uke 45. November startet med disse tre fininger i samme seng. 


Uke 46. Her er 6-åringen på Gamle bybru. 


Uke 47. Om ettermiddagene gjorde 2.klassingen lekser. 


I uke 48 kom besta for å feire bursdagen til Una.


Og vi dro til Røros for å henge med denne finingen.


I uke 49 spilte vi kort.


Og spilte prins på teaterscenen.


Uke 50.  7-åringen i Haris sin fang.


Uke 51. Juletider var fine.


Og i uke 52 sa vi Farvel til det gamle året fra Beba sitt fang.

Zimski portreti jedne male mace. U raznoraznim krilima, na sceni i na mostu, radeci zadacu, sama i sa rajom. 

ROUND AND ROUND THE BURNING CIRLE. ALL THE SEASONS: ONE, TWO, AND THREE.



Første gang han sa at han ville reise til sin mor i Våroms, svarte jeg: Men moren din er, pappa, det vet du jo, hun døde for veldig mange år siden. Da ble han sint og ville ikke snakke med meg mer og Cecilia om å ringe etter en drosje. Jeg vet ikke om drosjen var ment til han eller meg, og Cecilia trakk på skuldrene og fortsatte med det hun holdt på med, og etter en liten stund hadde han glemt alt sammen. Andre gang han sa at han skulle til sin mor i Våroms, sa jeg: Men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss dit, det er ikke sikkert at hun er der, og han så på meg lenge, hva er det du sitter og sier, og så ba han Cecilia ringe etter en drosje. Da han den tredje gangen sa at han skulle til sin mor, ville jeg ikke at han skulle rope på Cecilia, og jeg ville ikke høre mer om drosjen, jeg ville heller reise med han til Våroms.

Linn Ulmann, De urolige




I går var det akkurat 5 år siden min pappas hjerte sluttet å slå.
Selv etter 5 år er det vanskelig å bli fortrolig med at det har skjedd.
Før jeg skriver det ned, må jeg alltid manne meg opp, og når jeg har gjort det, bruker jeg lang tid på la det synke inn. 
Fortsatt kan det kjennes uvirkelig. 
Fortsatt kan han kjennes så nær. 
Og fortsatt sitter de siste ukene i meg, som om de akkurat har skjedd. 



I dagene (eller var det ukene?) før han døde, ble han stille. Han som alltid pratet, ble stum. Borte. Fra oss. Lite kontakt. Desto mer smerter. 
Vi satt ved sengen, støk pannen, masserte beina, fuktet munnen. 
Det føltes som så lite, og hadde man kunne gjort noe som helst mer, ville man ha gjort det på et blunk. Det var ingenting mer å gjøre. 
Bortsett fra å kjenne en elv av uro i kroppen, og frykt for tiden som vi viste skulle komme, mens man satt musestille i det stumme, mørke rommet.
Eneste lyden han lagde, var da han gråt av smertene. Eller når han drømte. Ingen ord, bare lyder. Mamma og jeg hvisket rundt. 

Men noen dager før hans død, ropte han plutselig : Mamma!
Mamma!
Ikke kjærlig, men ordentlig forskrekket.
Jeg var ikke der, mamma hvisket det til meg.
Hva han så, og hva han ble redd av, vil vi aldri få vite.

Hans mor, min baba, døde mange år før han. Hun hadde verdens mykeste hender og verdens mykeste sjel. Hun luktet på roser, som hun lagde saft av, og hadde en svak stemme, som aldri noen sinne ble hevet. Hun var egentlig en liten fuggel. Både pappa og jeg elsket hun så høyt. 
Var det henne han så, henne han drømte om, og skremte det han så masse? Betydde det at han mye heller ville være her med oss, til tross for smertene og stumheten. Det er slikt jeg fortsatt kan finne på å gruble på. Ennå jeg har alle svar på hva han hadde valgt, det var aldri noe tvil, det var alltid oss som var det første valget. Til tross for smertene. Det var derfor stumheten var så vanskelig å godta. 

Og når disse merkedagene kommer, kjennes de siste dagene så nære.

P.S. Linn Ulmann skriver så vakkert om hennes siste tid med sin pappa, Ingmar Bergman, i boken om sin oppvekst "De urolige".

Juce je proslo pet godina od kako je srce moga tate prestalo da kuca.
I nakon pet godina, nekada mi se cini tako blizu. Tu. Pored mene.
A kad su ovakve godisnjice, posljednje vrijeme s njim kao da se sad desava.
Sav strah, svi osjecaji koji su u meni stvarali uluju tih dana.
I sva tisina.
I njegovi tihi jauci.
Tesko mi je jos uvijek prihvatit kraj. 

JANUARY LOVES.


foto: mamma & Nadja, 1984.

På fredag fylte min mamma 60. 
Siste 60. årsdagen jeg feiret var min fars. Han ble ikke flere år enn 62. 
Våre liv hadde vært annerledes, og bedre, hvis han var med. 

Samtidig var det ingen tvil om at mammas bursdag skulle feires. For det var det han absolutt ville ha gjort. Og jeg vet han ville ønsket at vi gjorde det for henne, selv uten han. Så på lørdag samlet vi en hel gjeng med bra mennesker vi har i livene våre og sa "Hei, vi setter pris på deg" til den personen jeg elsker over alt på jorda. Og det kjentes godt ut. Og kunne si det. 


Volimo te najvise na svijetu. I tri puta oko ledja. 

Og som om ikke en viktig burdag i jauar var nok, fyller også mannen jeg elsker år idag. Gratulerer med dagen, baby! Du er den beste mann og pappa!



CHRISTMAS TIMES.



Først kom disse to fine helt fra Hardanger.



Og vi kunne nyte gode frokoster.



Og grøt med masse sukker og kanal på, midt på dagen.



Av og til, kom vi oss ut til ruskeværet og så etter fugler.



Akte.



Una og besta.


 
Og besta og Ingvar poserte i fantastisk flott solnedgang.



Og inne foran juletreet.



På juleaften kom nana for å inspisere den enorme mengden gaver.



Og Beba var selvfølgelig med.



Etter Hardanger pinnekjøtt middag, var det tid for lille nissen å dele ut gaver.



Vi fikk tatt et familiebilde også!



Og fire generasjoner jenter var samlet på et sted.



Det gjorde meg så glad.



Ellers sløvet vi masse i sofaen, med Donald og ikke minst Julekongen. Verdens beste julefortelling!



Vi lagde pepperkakehus.



Og Geir lekte Santa igjen.



Rødstjerne skinte på toppen av treet vårt.



Etter at Ingunn og Ingvar reiste, fylte vi huset med denne gjengen.



Gutta var glade i Donald, de også.



Mens jenten med soveposen fant seg et lånekosedyr.



Og fikk mange klemmer av Una.



Vi voksne fikk nydelig mat.



Og spilte Scrabble til det ble altfor, altfor sent.



På nyttårsaften dro vi til Elgeseter.



Fant en varm plass i Bebas fang.



Delte ut de siste nyttårsgavene.



Og hold oss våkne helt til klokken slo 12. Første gang for noen.



Og på første nyttårsdag så vi på nyttårskonserten og koste ekstra godt med nana. Fin tid!

Bozicni raspust sa bestom i Ingvarom. Jelka, dugo spavanje i jos duzi dorucci, sankanje, tona poklona i jedan slatki mali i veliki deda mraz, cetri generacije cura, cijela porodica Attramadal- Einbu u nasoj sofi, i igranje Scrabbla do kasno u noc. A onda Nova godina u Bebinom i naninom krilu. I prvi vatromet! 

MONDAY LIST.

Den aller første mandagslisten i 2016!
Hurra for den!

Det har vært første skoledag, og første dag på jobb. Første trapp-istedenfor-heis-forsøk. Første hverdagsmiddag i form av pasta carbonara.
Første brødet bakes i kveld. Første drommedar kaffe venter i morgen. Det samme gjør det første jobb møte. Første teaterøving.
Og mammas 60 års dag! På fredag. 
Livet er altså for fullt i gang. 



Idag har jeg kjent på takknemlighet over:
- å ha en mann som baker brød og tar Una med på skøyter på Teisendammer i isende kulde, på en mandag
- at den første uken er en litt rolig uke på jobb, før det braker løs for alvor
- gamle og nye vennskap
- og mest av alt, for at jeg har en mamma som min

Jeg er takknemlig og spent over at våren er den neste årstiden.
Jeg trenger lys. Og jeg trenger farger.



Derfor skal jeg lakkere neglene i rosa og ha på rosa leppestift, begge julegaver fra min kjære mann, som vet akkurat hva jeg trenger. Leppestift og en bysykkel!
Denne julen, og folk rundt oss, har gitt oss fantastiske gaver, og vi er mer mette og fornøyde enn vi kunne drømt om. Derfor skal vi nå gi til Lars og Katrin, for de trenger sokker og skjerf når de snart skal til Lesbos. Bor du i Trondheim, og har lyst til å bidra, er dette en fin mulighet. 

Noen av gavene jeg setter mest pris på er bøker, og de fikk jeg masse av. Jeg gleder meg til å lese, og jeg satser på å lese mer faglitteratur denne våren. Det er herlig å se hvordan Una er blitt en skikkelig leseløve. Det er Jørn Lier Horst sine detektivbyrå- bøkene det går i. Så koselig å høre høytlesing fra sengekanten.

Hva er dine planer denne uken? Og har du leseplaner for våren?



Bildekilder finner du på min pinterest-mappe.


Prvi ponedjeljak u novoj godini. Prvi dan skole, posla, prvi pokusaj you-tube yoge, prvo klizanje, prvi sastanci, zakasnjeli poljubci...i u petak jedan 60. rodjendan.

HOPES AND RESOLUTIONS.



Helt siden jeg var et lite barn, har jeg simpelheten elsket følelsen av en ny start som det nye året bringer med seg.  
Med årene har dette som tidligere var en ren kjærlighetshistorie, forvandlet seg til en love-hate-relationship.

Jeg liker fortsatt at man får lov å telle fra 1 igjen; den første dagen, første måneden, første helg. Første bursdagsbarnet, som for meg alltid er et spesiell et, nemlig min mor. Første dag på jobb med ren pult og ryddig skrivebord. Nyttårs fortsetter; om sunnhet, hverdagsrutiner og flere bøker.
Nyttårs håp og nyttårs planer; om reiser og om hvile. Håp om fred.
Det fine med det nye året er at det nemlig føles som om det er lov å håpe.
Håpe litt ekstra stort, kanskje ekstra naivt. Men det er lov. 

Også til den hat-delen i mitt forhold til "det nye året." 
Jeg klarer kanskje ikke å håpe så stort som jeg engang kunne. Og det gjør meg trist. Kanskje har jeg hatt for mange planer det ikke har blitt noe av, kanskje har verden i ået som gikk vært altfor jævlig til at jeg klarer å forestille meg at året som kommer vil bli bedre. Jeg vil så gjerne, håpe, og jeg gjør det, på liksom, men frykter det motsatte av det jeg håper for.



For 2015 har ikke vært et godt år for verden.
At så mange av våre hjerter kan bli så kalde, så mistenksomme, så hatske, gjør meg redd.
For hvis vi, som har absolutt alt, kan kjenne på disse følelsene, hvordan kan vi da undre at andre som har så altfor lite, kan gå til angrep?
Det lover ikke godt for verden.

For noen dager kom Sylvi Listhaugs med forslag om krav for 4 år med skole eller jobb før familiegjenforening kan finne sted. Jeg finner det hjerterått. Dette fordi jeg har vært der selv, og jeg kan på ingen som helst måte forstå at noen som helst ville vært tjent med at min bror og jeg vokste opp uten en far. Syria, flyktningskrisen, hatet, gjorde alt så nært igjen, og spesielt dette som jeg skrev i forbindelse med mine første 20 år i Norge. 

Jeg håper at verden klarer å vise seg varm i 2016, jeg håper det så inderlig for Unas skyld. 



For jeg vil så gjerne at hun skal vokse opp i en verden der vi ikke ser ned på noen. Det må være det minste. 

Hun vokser så fort, altfor fort nesten.
Kanskje hater jeg de nye årene, fordi akkurat dette blir så synlig når alt skal oppsummeres og telles sammen.
Og vi går i pluss.
I år også.
Til tross for fjortis tendenser, og litt av et temperament.
Vi går så absolutt i pluss!
Med kos, og operasynging, ballettdansing, og høytlesing, lange svømmetak, fine skolestunder og rolige morgenstunder.
Og masse tanker, et helt hav av tanker og planer.
Vi prøver så godt vi kan å henge med.

Så til neste år, blir det fotballtreninger, en stor jentepysjamasfest er allerede planlagt, og det blir  ansvar for en middag i uken fremover.
Alt skal selvfølgelig gjøres selv.
Og det er godt, og rart, og altfor snart, kjenner jeg. Jeg blir stolt.



Selv om verden har hatt et kaldt år, har vi blitt holdt varme av våre venner og familie.
Så masse bra folk rundt oss gjør at livet blir bra!
Nå i det nye året, skal vi prøve å ta være på disse skattene rundt oss, på en bedre måte. Min mor, som er det første bursdagsbarnet, står øverst på listen for å tas vare på. Uten henne hadde hverdagen vår ikke gått opp. Være bedre kjærester, er også lurt å prøve å være.

Når ens form ikke er på topp, får man ikke gjort alt man skulle ønske. Jeg har funnet ut at det er helt greit. Å la vare. Å si nei. Det er ingen som vil meg vondt og jeg trenger ikke prestere hele tiden. Den erkjennelsen er gull verdt.

Vi har jobbet mye, kanskje altfor mye. Men det har vært utrolig gøy. Geir på skolen, med disse flotte, engasjerte studentene, og jeg med å samle byplantråder i En blå tråd. 

Og vi har reist mye, kanskje alfor mye. Men akkurat dette er så gøy at vi aldri kommer til å slutte. Det blir flere reiser i 2016, mange av de inkluderer gode venner. 
Kalenderen for 2016 har begynt å fylles. Og vi skal prøve å fylle den med bare gode opplevelser. 
Vi håper at året ditt også blir fylt med det samme!

THESE LIGHTER MORNINGS.

Vi går mot lysere tider.
Jeg ser det, klart og tydelig, hver gang jeg åpner øynene etter tung nattesøvn. 
Jeg kjenner det i kroppen.

Jeg gleder meg.

Et nytt år er snart her, og jeg lurer på hvor det gamle ble av.
Men jeg skal ikke dvele med det.
Jeg skal nyte solstrålene i ansiktet og lyden av snøen under skoene.
Se på skyggene bøye seg over hustak og pastelfargene tre forsiktig frem.
Følge elevn som tegner seg inn bylandskapet.

Og legge planer for nytt år.
Drømme litt.
Det må være lov etter en lang vinter.

Processed with VSCOcam with t1 preset

Processed with VSCOcam with t1 preset

Processed with VSCOcam with t1 preset

Processed with VSCOcam with t1 preset

Processed with VSCOcam with a7 preset

Svijetlija vremena su pred nama.
I nova godina je tu uskoro, iako se pitam gdje je ona stara nestala. 

TODAY THE SUN TURNS.

De siste ukene har vi gått i hy. Men idag snur solen og det trenger vi virkelig. 

 

I to nam je toliko potrebno.

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits