DAGENS. WATCH MY BACK.





For litt siden hadde vi middagsbesøk, og da er det lov å pynte seg litt.
Jeg elsker plagg med åpen rygg, ofte synes jeg at de er enda mer sensuelle enn plagg med en utringning foran. Så jeg tok på noen gamle klassikere den dagen: en stripete body fra H&M, favoritt skinnskjørt fra Gestuz, gullsmykke fra Cubus og nye favoritt øredobber fra Maria Black. Og så hadde jeg på en et par nye sko: Pedro Garcia sine lakk sko. Jeg tenker at de også raskt kan bli en ny favoritt.





Majice sa otvorenim ledjima svidjaju mi se vise od majica sa velikim dekolteom. Pa kada imamo goste, koristim priliku da se sredim. 

MONDAY!

video:img3891


Hurra for en ny uke!
Allerede første dag i uken bød på høydepunkter, middagsbesøk av Guro og Vera, og litt meget etterlengtet tid med bestisen og sjokoladeskåla.
Høydepunkter fortsetter å komme på rekke og rad: Første foreldremøte, første teaterøving i kulturskolen, Geirs tur til Oslo, date med Samra, og middagsgjester på fredag. Så det er bare å samle energi og glede seg, vi liker når vi har mye å gjøre. 

Og ellers:

Hadde vi bodd i Oslo, hadde vi definitivt besøkt Høstutstillingen, med blant annet Marit Justine Haugen sitt sterke verk Coal. Siden vi ikke bod i Oslo, skal vi prøve å komme oss til det tøffe p-huset i Elgesetergate 21 og se Jordi Colomer utstillingen.

Vi skal sjekke ut Thea Hjelmelands album " Solar Plexus" Så sårt og vakkert.

Følge med for nye Fashion Week oppdateringer. Silly tidsfordriv. 

Se ferdig Mad Men, sesong 6. For så å begynne på noe nytt og spennende. (Når vi snakker om spennende, se Honorable Woman. Nå!) 

Vi skal danse. Masse! 

Ha en nydelig uke, du også, og fortell meg gjerne om planene dine.

FROM WHERE I STAND. SUMMER EDITION.


Blue Danube from the sky.


My city from my balcony.


Looking at myself is challenging, but looking at my fathers painting just make me feel like home.


A tiny white boat at Bol.


And finally a beer at the balcony.


Hello stone heart and hello my two hearts. 7 years ago I took this path. 


Hello beachlife!


Hello kiddo! 


Healthy. Kind of.


Funny games. At our Marinero.


Best girls, my girls. Family girls.


Hvar as seen from above.


Theatre in Hvar, showtime.


Market place I.


Market place II.


Easy dining. 


Up in the trees. Almost ready.


Girls just wanna have fun. Pedicure time. 


My and my little cat girl.


A rose. At Ruzas place, Ranch.


Drawings. With details. She is becoming so good.


Reading time.


With a coffee.


This place...


I have to tell you more about soon.


But here we really managed to chill out.


Coffee from a fancy cup. I love coffee.


With Lea and the little ponies, at the beach.


Playing in the shadows at Sutivan.


Pool fun.


My little mermaid. At Tonko and Mirnas at Sutivan.


Best movie of the summer. X-men, Days of Future Past.

And for the end....

The flowers just for you! 



LITTLE FRIENDS. PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



De siste ukene før sommerferien brukte vi på å tilbringe så mye tid som vi bare kunne med Unas lille venner.
Å slutte i en barnehage vi alle tre elsket var tøffere enn vi i utgangspunktet trodde. Jeg hadde hjertesorg i mange uker, før vi fikk sagt farvel. 

Derfor er det veldig godt at skolen til Una og barnehagen er vegg til vegg, og at vi fortsatt klarer å holde kontakt med alle de fantastiske vennene hun har fått i løpet av sine barnehageår. Som disse to sterke, litt sære, men utrolig nydelige, individer, Lilli og Sofia. Som gir. Og inspirerer. 







Sa svojim malim prijateljima.

AUTUMN LIST.



Plutselig har det skjedd en sceneskifte. 
Høsten er her; man merker det i luften, på fargene på trær og bladene på baken. 

Jeg synes alltid at høst er en litt vanskelig årstid, utrolig vakker i det alle farger eksploderer, men samtidig gjør den meg alltid litt vemodig. For fargene, de vil snart forsvinne. Å grueglede seg til høsten, blir riktig uttrykk å bruke for å beskrive mine følelser. Men hvis jeg nå ikke prøver å tenke så langt frem i tid, kan listen med koselige høstting bli riktig så lang og skrytete.

Jeg liker godt:

Grener fra hagen i høstfarger som passer fint i vasene våre.

At dagene fortsatt er lyse, mens kveldene er blitt mørkere og man kan tenne på levende lys. 

 

Å invitere venner på høstmiddager som inneholder gode gryteretter og rød vin. 

Plommepai, selv om siste lass med plommer ble plukket igår. Så jeg ser fremover og sier: Eplepai.

Lykke Li sin kolleksjon for & other stories. Vil ha så og si alt, men kanskje spesielt cashmire gensere som kan holde meg varm fremover.



Levering på skolen er en utrolig hyggelig start på dagen. Høsten er liksom starten på hverdagslivet.
Hurra for hverdagene!

Å ha serieplanene klare. Vi ser nå på sesong seks av Mad Men. Honarable Woman trilleren på HBO- anbefales. Jeg har sett første sesong av Masters of Sex. Og denne høsten skal vi endelig se House of Cards. Elsker disse kveldsdatene foran macen og de å komme meg tett inn i Geirs armkrok og trikke på play.

Sopp! Å plukke. Og å spise.

 

Å gå inn til jobb langs elven. Søk opp #enblåtråd på instagram for å se bilder av hvor vakkert det er.

JABB. Bra tiltak.

Å tenke på at, i år, tar vi vår første høstferie med vår 1.klassing. Vi skal til Ljubljana. Og vi gleder oss. 

 

LAZY SUNDAY.


Freja Beha Erichsen for Inez & Vinoodh for Frame Denim.

Jeg har hatt lyst til å dra meg i sengen hele dagen lang, idag.
Takket være min mamma, fikk jeg vi faktisk sove til langt ut på morgenen, for Una overnattet hos henne. Vi hadde en veldig hyggelig mimremiddagsbesøk Nils og Maren i går, og det satte sine spor.
Så til tross for solskinnet og Turistforeningens mange fristende aktiviteter og KOM DEG UT- dagen, har vi for det meste holdt oss inne og gjort meget lite. Med en skolejente som bombarderes med nye inntrykk hver eneste dag, synes jeg at det er viktig å ha noen helger der man gjør absolutt ingenting. Og så har det vært veldig viktig å legge henne tidlig igjen, hun sover godt allerede nå, så vi slipper "Jeg orker ikke å stå opp!"-hyling om morgenen. For å være helt ærlig, synes jeg at det er litt tidlig for den der. Så vi prøver oss frem med ulike tiltak.

Og for å fortsette i den gode late søndagsånden, skal vi nå se mange, mange, mange episoder av Mad Men, og jeg gleder meg som et lite barn. Og spise rester av gårsdagens plommepai. 

Håper du har en fin søndag!



Mood of the day. Lijena nedjelja. 

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



Portrett av en mann og en liten dame.
Fra vår tur til Østmarkneset. Flere bilder her.

Prvu sedmicu u juni, otisli smo na izlet ovdje.

PORTRAIT OF A CHILD, 22/52.


Little girl, mini people and big yellow car.

Jeg må prøve å ikke slippe taket på dette årets utfordring, og mimrer idag tilbake til nydelige mai dager med våre venner i Porsgrunn.

ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig følelse, det å kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og høsten rar, og jeg slet mellom å være på mitt tristeste og på mitt absolutt gladeste om hverandre. 
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg å si til meg selv at jeg var forelsket. 

Med en gang jeg kunne si det høyt til meg selv, sa jeg det høyt til mine foreldre også. De var alltid fullt deltagende i min kjærlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det året fikk jeg min første godt betalte jobb, kjøpte min aller første leilighet, og så hadde jeg fått meg en ny kjæreste. Og ting føltes riktig.
Så riktig at jeg tenkte at dette er kan godt være det.

Neste vår og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. Så fint at når enda en ny vår kom, bestemte jeg meg for å fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nærmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst på en fest. En fest for å feire kjærligheten.

Den våren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det død og liv. Og enda så forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke å være glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa først fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke å stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne å håpe å ha han i mitt liv litt til, uten å ane hvor lenge.
 
Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst å tilbringe livet mitt på.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til å lage en ordentlig fest sommeren etter.

Når en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen følges også av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som følge av sykdommen. 

I vårt tilfelle, ble det første året pappa hadde kreft, preget av det å bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli på jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa på Rissa, bryllupsskoene og tilbehøret ble prøvd ut. Mamma og pappa var med når vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prøvesmakte på bryllupsmenyen. På mange måter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjørelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Også kan vi spole frem til bryllupsuken. 
Våre nærmeste venner, vår familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det så bra. Jeg er lykkelig. Når jeg ser på bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg å se. All lykken. Jeg kan se at jeg stråler. 

Men det er en person til som stråler like mye. Min pappa.
Han har det så bra. Og han er så stolt.

Kvelden før, har vi fest på stranden. Og så kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjøre. Frisør og alt det andre viktige som skjer på dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjøres senere. Guro er fin, men er mer nervøs enn meg.
Jeg er ikke nervøs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og føre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til å klare å gå de skrittene med han, kommer jeg til å klare å ikke gråte før vi i det hele tatt setter i gang? 











Agraff er ute og lager vårt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal gå. Selve stedet er det ingen som har sett ennå. Ivar skal vente på oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trærne der havet åpner seg.

Det er snart tid, jeg ser det på Guro, for hun tar en slurk av martinien for å dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro får litt friskt luft, før det hele startet, så det blir bare mamma og jeg igjen på rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og så har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa også har en.
Vi begynner å få dårlig tid.
Jeg slår nummeret til hans rom, for nå må vi faktisk snart gå, men får ingen svar. 

Jeg venter litt, og ringer igjen. Går ut på balkongen og ser etter han.

Og så banker det kort og tyst på døra. Mamma går, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en røyk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan høre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke så mye mer.

Klar? Spør han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi går ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente på oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vårt liv samlet i ring, i mellom trærne der nede.
Vi går gjennom skogen, vi skal ta til høyre for å gå gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hånd men tør ikke å se på han.
Ivar begynner å spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser på pappa og ser tårer i hans øyne.
Jeg kjenner mine presse på.
Jeg holder han fast, så fast, i det han skal gå den riktige veien til høyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende på alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte å spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke å gå de ekstra skrittene, og høre på de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle møte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde igjen.
Jeg hadde smeltet i tårer og det hadde ikke sett vakkert ut.
Så jeg avbrøt det hele.









Det ble en nydelig seremoni. 
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg ønsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil være i mitt hjertet.

Men jeg har angret på at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra tårene den dagen.

SUNDAY LIST.



Forrige uken ble jeg truffet rett i hjertet av kronikken Kjære storbarnsforeldre. Begynner så smått forstå at den korte småbarnstiden er bare en forsmak, en forsmak på det som virkelig er i vente. All kjærligheten som bare vokser, i takt med bekymringer.

En annen ting traff meg rett i hjertet; Azras skildring Telling the Truth. Sterke saker. Den skal spilles igjen under Bastard festivalen i Trondheim.

Jeg simpelheten elsket Una skolejenten. Den ivrige, og så veldig stolte, og trøtte skolejenten.

Simpelheten elsket Intouchables. En varmere feelgood film skal man lete lenge etter.

Jeg ikte så godt ideen om å dele. Når vi ikke trenger det vi har. I dette tilfelle: Epler. 
Så bor du i Oslo og har hage, del.

Vi derimot har masse plommer i hagen, og plommepaien er i ovnen, mens vi venter på søndagsbesøk fra Sarajevo.

Jeg likte så godt den nye matbloggen til Emily Dahl Mjolk&Arsenik

Likte så godt Garance Dore morsomme innlegg Healthy obsessed. Jeg ler.

Og så fikk vi en fantastisk opplevelse på M/S Bjørnvåg. ( M/S Bjørnvåg er en ferge fra 1954, som står parkert i kanalen, med 15 spiseplasser nede i salongen der Eivind og Tonje serverer havets herligheter)

Vi hadde ringt til Eivind dagen før og sagt at vi har bryllupsdag, og barnevakt, men han virket litt usikker på om han fikk squize oss inn. Han ringte igjen og sa: Okey, det får gå.
Når vi kom til båten, viste det seg at vi var de eneste gjestene, og at Eivind og Torstein holdt åpent bare for oss, siden de selv kjenner til hvor viktige datekvelder er.
Hvor snillt er ikke det???
Når de i tillegg serverer den beste maten og vi får med oss solnedgangen i vest...da er det bare å si Tusen takk for oss, dere gjorde oss lykkelige og vi føler oss heldige.




Litt av en feiring av 7 år med han her. Fine mannen. Bryllupsdag i morgen.

KIND OF FRENCH.




I sommer fikk jeg meg en ny sveis. Kort, kort, veeeldig kort sveis.

Jeg har vurdert det lenge og jeg har alltid vært svak for guttekort hår.
Mange ganger før har jeg prøvd det ut, og med en gang håret mitt vokser seg ned til ørene, begynner jeg å tenke på å klippe meg. 

Så i sommer, uten å si noe som helst til Geir eller Una, gikk jeg inn i min faste frisørsalong i Sarajevo og klipte av alt håret. ( "alt håret" betyr i mitt tilfelle ganske lite, jeg har ikke akkurat så masse å skryte av når det gjelder hår)
Sannheten er at jeg først fikk en litt lengre versjon av kortsveisen, for så å gå tilbake med disse bildene dagen etter og klippe meg enda mer. Geir likte den, Una mislikte den sterkt.

Jeg liker den.
Den krever litt, kort hår gjør alltid det, men jeg synes at den er feminin og flott.
Med rød leppestift og striper, føler jeg meg litt som Jean Seberg. Som i denne søstrene Olsen for Bik Bok skjorten. Syntes at den passer helt perfekt til sveisen. 









Kratki friz, prugice i crveni karmin. Osjecam se kao Jean Seberg, onako malo francuski.

DATENIGHT.

Jeg har hatt en finfin liste liggende i hodet en stund nå, som jeg har hatt veldig lyst til å dele med dere.
Det er fint med lister over positive ting i ens liv. De vrir med en gang fokuset fra det negative.
Jeg har desverre hatt vondt igjen, og det gjør meg så lei og motløs at jeg til tider har lyst å bare legge meg ned og sove dagen vekk. Men når det skjer, kan jeg tenke på listen min, det som har vært og gitt fine opplevelser og det som jeg har i vente.

Og det som jeg har i vente idag, er en ordentlig datenight. Jeg gleder meg slikt, at de overskygger alle andre fine opplevleser på lista, og det er ikke helt rettferdig, så listen lar vi ligge, og jeg kan fortelle dere om i kveld.
Det har seg nemlig slik at Geir og jeg feirer 7 års brylupsdag på mandag. (tiden flyr når man har det gøy)
Mandag er en dårlig (ere) datedag enn fredag, så mamma stiller (som alltid) opp og Geir og jeg skal på vift. Først skal vi se Azra Halilovic sitt stykke "Telling the truth" Avant Garden. Før vi beveger oss til M/S Bjørnvåg.

Jeg fikk nesten ikke sove, så spent var jeg. Jeg skal, om noen timer, ta på mine nye Ledenko sko, sminke meg (sminken vil garantert bli borte i løpet av forestillingen) og vente på min mann.

Håper at dere har fredagsplanene klare.

P.S Elsker disse bildene Peter Lindberg har tatt for Bottega Veneta. Litt sånn som jeg føler meg.










Veceras imamo datenight. Jedva cekam.

SUNDAY. BITS + PIECES.





Jeg var så heldig til å våkne til dette vakre synet på søndag. Jenten med verdens fineste smil og lengste bein, tok med seg verdens fineste gutt samt en liten en i magen og kom på overnattingsbesøk. 





Vi feiret dette med deilig frokost som varte lenge, før vi slo ut håret. 





Fred og Una lekte så fint sammen, og det var med sorg i hjertet vi skiltes. (Vi må ses snart igjen.)





For å trøste oss, lagde vi en ny avtale. Anna ventet på oss i bymarka, som var vakker i solskinnet.





Vi dro til Elgseterhytta, en ganske lang (men akk så flott) tur, så jentene fikk sitte på fedrenes rygg. 





Og de hadde det så fint at de ikke ville skilles, så Anna ble med oss hjem. Når hun dro, var det leksetid.





Og så gjorde Una og jeg noe jeg gledet til lenge. Vi så E.T. Jeg e l s k e t den filmen da jeg var liten, og jeg elsket den nå. Una ble ikke helt imponert, og jeg lurer på om det kanskje var litt fortidlig og at den var litt for skummel.

Mens vi så Geir sendte vi Geir i hagen til å hente plommer til oss.
Fantastisk god avslutning på en fin søndag. 

Nasa nedjelja: Marianne i Frederik u posjeti
dugi dorucak
igra i ples
planinarenje sa Anom
zadaca
E.T.
i sljive iz vrta da zaslade sve to.

TOOTHLESS.

Det var mye bra som skjedde forrige uke, blant annet

At Una har hatt en finfin første uke på skolen - S K O L E J E N T E !- jeg må fortsatt klype meg i armen når jeg sier det.

At turntreningene har startet. Høsten er offisielt i gang.

At uken på jobb har vært spennende. Jeg har blant annet snakket til Ungdommenes bystyre. Kjekke ungdommer! 

At vi har fått på døra vår første pakke med økologiske grønnsaker og frukt. Nam! 

At vi hadde overnattingsbesøk av Marianne og Frederik. Hurra! Mer om det senere.

At vi gikk på tur med Unas Anna og hennes pappa Per på søndag. En ny tur, ja! 

At vi har samlet energi for en ny uke og vært masse sammen. Det er alltid bra.



Og nå startet denne mandagen med en tann som ville ut og en jente som var som modig til å trekke den ut selv. Og med sin første tann ute, vokste hun minst 10 cm på null tid.
Og så har vi brukt ettermiddagen til å kjenne på hullet og føle oss litt anderledes. Og vi fikk nesten ikke sovne i påvente av tannfeen.

Så nå kan resten av uken bare komme, for denne mandagen blir vanskelig å toppe.



Danas se dogodilo cudo!
A sada cekamo zubic vilu.

LITTLE KITTENS.










Una & Hana, Sumartin, 09.08.2014

CHILD OF NATURE.

Jeg  har aldri vært noe utpreget friluftsmenneske. Å være ute i naturen betydde, i min barndom, å dra til hytta på fjellet og leke i hagen, mens foreldrene ordner mat eller griller. Min bestefar var den eneste som tok meg på skogsturer. De var magiske, men de var sjeldne. 

Å komme til Norge og se den norske iveren etter å tilbringe ethvert ledige sekund ute virket for meg som en ekstremisme.
Topptur? Der belønningen er en appelsin??? Galskap! 

 

Men med tiden ( det er visst håp for alle) har jeg begynt å sette mer og mer pris på akkurat dette. Å gå på tur. Å være ute i naturen.

 

Fra å ha rent urbane helger, har vi i det siste praktisert en litt annen ordning. En bytur på lørdager, og en natur opplevelse på søndagen. Aldri noe ambisiøst. Men nok for å kjenne pulsen gå litt opp, kjenne vær og vind i ansiktet (jeg har til og med vært ute i regnet!), puste inn frisk luft og kjenne litt på en verden som er anderledes enn den hektiske (og digitale) virkeligheten som ellers preger vår hverdag. 


Her er bilder fra tre nokså forskjellige turer fra den siste tiden:

Tur nr. 1, våren 2014
















Geitfjellet med Niel og jentene. En topptur!!! Haloooooo! Er jeg blitt gal?

Tur nr. 2,  sommeren 2014















Vidova Gora, med besta og Ingvar. Ok da, dette var en biltur... Men vi kom oss på toppen.

 

Tur nr. 3, høsten 2014.













Ved Jonsvannet, på sopp og bringebærtur, med min lille familie. 
Er det lov å kalle slutten av august for høst? Vel, dette skjedde forrige helg.

 

Er du mye ute i naturen?

DAGENS: WIDE TROUSERS.



Før vi dro på sommerferie, fikk jeg en svart bukse fra HM i gave av min mor.
Den er høy i livet, meget vid og skjuler dermed det meste ( Jeg har gruet meg til sommeren,  siden jeg har lagt på meg en god del kilo i løpet av våren).
Fra å være en kjolejente ble jeg en buksejente uten å se meg tilbake eller angre en eneste gang. Den reddet sommeren. (Kan man nesten si.)

 
Med det fineste tilbehøret, en smilende liten jente.  

Ovo ljeto zivjela sam u crnim, sirokim hlacama. I prezivjela.

THE FIRSTGRADER.



Også var vi her.
Jeg er lykkelig og vemodig på samme tid, nostalgisk til tusen, og sliten etter en søvløs natt (tusen tanker i hodet) og en innholdsrik dag.
Første klassingen derimot er bare lykkelig, ikke i det minste nostalgisk eller vemodig, og virker overgiret, så jeg regner med at hun også er sliten. Alt gikk så nydelig fint, på den litt gråe dagen i Trondheim, og vår lille familie med Una i førersete startet på en ny reise.
Jeg skal hvile meg skikkelig i natt, slik at jeg at jeg følge godt med.

P.S. Har du barn i skolen og husker du deres første skoledag? Gikk du, slik som meg, gjennom en karusell av følelser? Og for alle andre første klassingene der ute: HURRA!










Ne mogu da vjerujem da smo sada ovdje.
Srce ne zna da li da se smije od srece ili da tuguje, nostalgicno, zbog vremena koje tako brzo leti. Prvacic se samo smije i prezadovoljna je sa prvim danom u skoli. Svi smo mali umorni, pa nam treba goodnightsleep, da mozemo nastaviti ovu novu avanturu koja je tek pocela. 

HVAR.



Vi er tilbake i hverdagen, i alle fall fysisk, men mentalt henger vi nok litt igjen i mer sydlige strøk. ( Er det flere som bruker litt tid å komme seg på plass, eller er det bare meg?)
Derfor kommer det nok flere sommer relaterte innlegg fremover. Og jeg benytter denne fredagen til å vise dere hva som skjedde når denne lille fine frøken og flere dro på tur til Hvar. 










Vi fant oss en båt som het Frane, og tok med nana og besta og Ingvar på eventyr. Det var mye fint å se på veien, og mer fint hadde vi i vente.













Hvar er en helt nydelig by, som har mye å by på. Vi fant masse perler, deriblant en bortgjemt og forlatt kirke, mange fine vindus detaljer og et par turtelduer. Hele byen er som en stor collage, og det er bare å komme seg litt opp i høyden og nyte utsikten.











Vi tok turen helt opp til festningsborgen, og fikk servert nydelig utsikt, kald brus, litt fengsling og mer kjennskap til Hvars historie.







Og nede i byen besøkte vi det første offentlige teateret i Europa. Una fikk prøve seg på scenen.







Og etter alle disse opplevelsene fant vi den perfekte fiskerestauranten ved navn Marinero og fikk servert tidenes måltid. Ingunn ble i alle fall mett, og vi var alle fornøyde!

Jedan od dana spremili smo se za malu Hvarsku avanturu.

BACK.



Vi er tilbake. 

Det er drama på himmelen og vi har en jente med elveblest og spysyke i sengen. 
Ferien virker plutselig så langt tilbake i tid.

Men en sykefri første dag på SFO fikk hun. 




Back!
Drama je na nebu, a curica je u krevetu sa nekim cudnim osipom. Medjutim juce, prije nebeske drame i glupog osipa, imali smo prvi dan u produzenom boravku i bilo je super!

DAGENS 05.08.2014.



Tirsdagen var en skikkelig sunny day. 
Vi tok på oss solhatt, tok med svømmeføtter, kjøpte vannmelom og dro til et spennende sted. Jeg forteller dere mer om dette snart.



Utorak je bio pravi sunny day. A mi smo spremili za avanturu. More to come. 

IT´S A LOVE STORY.

Sant nok hadde hun trekk ved seg som jeg aldri har sett hos noe annet barn, og hun drev oss alle sammen ut over tålmodighetens grenser minst femti ganger om dagen: Fa det øyeblikk hun kom ned til det øyeblikk hun gikk opp for å lege seg, hadde vi ikke ett minutts trygghet for at hun ikke drev med ugagn. Livligheten var alltid på topp, tungen alltid i gang- hun sang, lo og terget alle som ikke ville gjøre som hun. En vilter og vill jentunge var hun- men hun hadde de vakreste øynene, det søteste smilet og den letteste foten i hele prestegjeldet; og tross alt tror jeg ikke hun mente noe ondt med det, for fikk hun deg først til å gråte på ramme alvor, så var det sjeldent hun ikke gjorde deg selskap så du ble nødt til å holde opp selv for å trøste henne. 

Emily Bronte, Stormfulle høyder, om miss Cathrine Earnshaw
 

Denne beskrivelsen passer så alfor godt til den ville og viltre jentungen vi har. 

DAGENS 02.08.2014.





Selv på ferie, må man øve.
Una gleder seg til høstens turnsemester starter. 

Una se raduje da pocne sa treningom gimanstike ove jeseni. Cak i na odmoru vjezba.

DAGENS 01.08.2014.





Det ble ingen hull i ørene i år heller, men hva gjør vel det når man kan låne mammas øredobber?

DAGENS 28.07.2014.




Lykken er å se på 5 flotte jenter i familien leke seg i vannet.


Sreca je gledati pet zena u porodici kako se igraju u vodi. 















DAGENS UNA, 29.07.2014

For en finfin dag vi har hatt.
I teateret fra 1600-tallet. På Hvar.











U teatru iz 17.stoljeca na Hvaru. 

 

HEJ MANDAG!

Du kunne vært en hvilken som helst annen dag, men la oss alikevel ønske deg og en ny uke velkommen på en ordentlig måte. Med blomster og det hele.



Vi har tenkt å fortsette å gjøre mye av det samme som vanligbade, sole oss, lese, høre på musikk og spise masse god mat. Og jeg skal utvide treningen til knebøy i tillegg, ( I must be crazy!) Og så skal vi ha en stor familiesammenkomst i ettermiddag, som jeg gleder meg veldig masse til.

Håper at du har en fin fin mandag og gode planer for uken som er begynt. Fortell! 


 

Dobro dosao ponedjeljak!
Mi planiramo raditi sve kao i obicno, drugim rijecima, sto vise uzivati. A danas nam dolazi i pojacanje pa ce uzivancija biti prava.
A ti? 

FRIENDS, FOOD AND FUN.



Nå forleden tok vi på oss finstasen, og gikk ut...

 

...for å møte disse to finingene.















Det ble til en veldig vakker kveld på Food and Fun, og en avskjeds drink på Marinero. 
Vi savner dere, Maren og Nils!

Prije par dana, sriktali smo se, i krenuli u avanture sa Maren i Nilsom. Pretvorilo se popodne u divno vece i uzbudljivu noc na Bolu.

THE GANG.













Sååååå mye lengre. Men fortsatt like glade i tull og tøys.

Og i ansiktsmaling! Hurra!







Malo puno su narasli, al jos uvijek vole da se crtaju. 

FRIDAY.

Her kommer en fredagsliste på en lørdag. I går skulle vi:

Ta 20 situps om morgenen. ( Bare jeg, vel å merke. De andre slipper. Jeg ble inspirert av Astrids daily workout. Jeg er i så dårlig form at 20 situps er alt jeg klarer. )

Bade masse. (Lange svømmeturer og ball lek teller også som workout, eller hva?)

Huske krem med høy solfaktor. Vi pleier heller aldri å glemme. Viktig, viktig, viktig!

Spise frukt. Herlighet, frukten her smaker så godt. Vi gafler i meg aprikoser, fersken, morreller, druer, vannmellon...alt vi kommer over.

Begynne på en ny bok. Det blir Stormfulle Høyder av Emily Bronté. Gleder meg masse. Jeg elsker krimbøker når jeg er på øya, men etter å ha avsluttet en god krimhistorie i natt, kommer jeg til å prøve meg på noe nytt nå. Jeg har til å med lovet Geir å lese En sjøens helt- Skogsmatrosen. Så ulikt meg. 

Sende brev til Ruth Maria og Lilli. Vi jobber oss nedover listen nå. Una er flink. Men listen er lang.

Ha dobbeldate med Maren og Nils, noe vi gleder oss veldig til. De har funnet et nytt sted som de har forelsket seg i. ( Kanskje lurer vi de med på sommerkino etterpå, også.)

Enn du da?





Her er to ganske hotte babes som poserer på pedalino båtene, etter at vi hadde en timers tur på vannet. Lykke! Dagene på Bol er selvfølgelig ganske anderledes enn hverdagen, men jeg forstår det på meldingene jeg får, at også Norge har tidenes sommer. Kanskje er listene våre derfor ikke så forskjellige på denne fredagen i juli. 

Vi fikk gjort nesten alt på listen. Og litt til!

DAGENS UNA 23.07.2014








Litt i bølgene, litt i bestas fang. 
Hva mer kan man egentlig ønske for?



 

Malo u valovima, malo u bestinom krilu. Sta jos pozeliti? 

LUST FOR WORDS.



22. juli 2011.

Jeg har ikke så mange ord for tiden. 

Jeg savner ordene, men får liksom ikke tak i de.
Ofte er de nesten der.
Jeg kan kjenne de.
På kroppen.
Høre de nesten.
Men de blir hvisket, så veldig, v e l d i g lavt, og jeg hører de ikke klart nok til å kunne skrive de ned. 

 

Jeg savner de for å kunne skrive om min far. 

Jeg savner de i det vi lander i Sarajevo, jeg savner de i det lysene på moskene tennes om kvelden og lukten av nybakt brød sprer seg som parfyme over byen min.
Jeg savner ord i det jeg går inn i det salte vannet og prøver å dykke for første gang.
Jeg savner de i ett hvert øyeblikk med Una for det er i disse øyeblikkene savnet etter min far er størst. 

 

Jeg savnet de den 22. juli for å kunne begripe det på nytt. 

Jeg savner de for å få ut frustrasjonen over det som skjer på Gaza.
 

Jeg savner det å kunne skrive. Beskrive. Savnet. 

 

Kanskje må man tvinge frem ordene, når ikke de kommer av seg selv.... 

 





22.juli 2014

Nedostaju mi rijeci.

Rijeci da opisem koliko mi nedostaje moj tata.

Svaki dan mi nedostaju. Da mi smanje bol.
Nekad kao da ih cujem, ali tako tiho da ih ne uspjevam zapisati.
Nekad kao da ih osjetim na tijelu.
Kad slijecem u Sarajevo, kad se minareti na djamijama upale, a miris somuna prosiri se gradom kao najljepsi parfem. Kad osjetim slanu vodu i zaronim po prvi put. Svaki sekund sa Unom nedostaju mi rijeci, jer u tim trenutcima najvise mi nedostaje moj tata. 

DAGENS UNA, 22.07.2014.






Store fine jenten.

Og hvor stor hun er blitt, ser man først dersom man titter her.  



Curica je narasla. Tako brzo, gotovo prebrzo. A to se najvise vidi, gledajuci ove slike.

HEI!



Vi har tatt ordentlig ferie for litt siden, ferie fra alt annet enn masse, masse kos. 
Nå har vi fylt på batteriene, og vi gleder oss til enda tre uker med sol, saltvann og selvfølgelig mer kos. Og litt blogging.

Håper alle har nydelige dager, uansett hvor dere befinner dere. 

Odmorili smo se malo od svega, osim od mazenja.
Cekaju nas jos pune tri sedmice sunca, slane vode, i naravno jos vise mazenja.

Nadam se da i tvoji dani prolaze kao i nasi.

MANY GREAT THINGS AND ONE BAD, IN JUNE.





Juni har vartet oss med blomster i fantastiske farger.





Og vi har vært så frekke at vi tok med oss noen inn til å pynte hverdagen.





Vi pyntet også sjampisflaskene, og kom oss ut på en bursdagsfest.





Jobben har vært krevende, men også uhyre spennende, denne måned.





Og ettermiddagene hjemme har vært rolige og gode. Matea kom og bodde hos oss!





Og det ble masse lek inne...





..og ute... Lille apen klatret overalt. 





Det aller beste med Norge i juni? De lyse kveldene. ( Tilbrakt på Lian eller i hagen vår.)





Og det beste med juni? Vel, i tillegg til overnevnte, må svaret være fotball VM. Selv om kampene går sent, og selv om Bosnia ble slått ut, har denne VM virkelig overrasket og gitt mye glede.
Ute på pub og hjemme.

Og så til det som ikke har vært så bra denne måned. Og det er formen min.
Smerter som startet alllerede i mai, har ikke blitt bedre og en masse legebesøk og undersøkelser peker i forskjellige retninger. Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, og hva det betyr, og jeg er lei av å ha det vondt. Det tar på å ikke få sove om natten, og jeg har ikke klart hverdagen min på best mulig måte den siste måned. Derfor ble bloggen også skadeliggende. Legene pøser på med smertestillende, som ikke alltid hjelper, og jeg er natruligvis redd. Men nå har vi bestemt oss at vi reiser på ferie, og jeg håper at smertene gir seg.


I mellom tiden, mens alle gode, og dårlige, tanker går gjennom hodet mitt om nettene, klarer jeg ikke å ta øyene fra himmelen. 
Og en tanke roper høyest i all kaoset i hodet mitt:    Verden er et vakkert sted!        Livet er vakkert!




PORTRAIT OF A CHILD, 21/52.



I mai blomstret epletreet vårt, med resten av verden virket det som, og eneste vi ville var å tilbringe tid i hagen med vennene våre.

U maju je procvjetalo nase jabukovo drvo, kao i  cijeli svijet, i jedino sto smo zeljeli je provesti vrijeme u vrtu sa prijateljima.

PORTRAIT OF A CHILD, 20/52.

I finstasen og spente beveget vi oss til byen på 17.mai. 
Gatene var fulle av folk, solen tittet frem og vi gledet oss å slenge oss med Trondheim Turnforening i borgertoget, under fanen Engasjerte foreldre.
Og under denne fanen, klarte vi, fire voksne, å miste to små barn.

To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg, sa Øyvind.
Og i tillegg blir de dobbelt så raske.

Alt endte godt.
Men både store og små ble ganske skremte og nervene mine fikk seg et ordentlig kjør.

Note to myself: Telefonnummer skal skrives på hånden. Neste gang.
Men jeg satser på at dette var vår første, og siste barnemiss. 



To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg. 

Norveski dan drzavnosti ove godine prosao je malo vise dramaticno nego sto smo zeljeli. U svoj guzvi i cirkusu, izgubili smo ove nase male dvije curice. Kad se drze za ruku, puno su hrabrije nego svaka za sebe. A izgleda i puno brze. Sve je proslo ok, i bez puno dramatike, ali i veliki i mali cu se malo prepali, i naucili jednu lekciju.

HOW EDIN DZEKO UNITED BOSNIA AND HOW THAT MAKES ME MISS MY DAD.

Av alle turneringer i hele verden, må VM i fotball være den mest spennende. Det at sirkuset denne gangen foregår i Brasil, føles som om turneringen er kommet hjem. Og det at mitt lille Bosnia og Herzegovina for aller første gang er med i VM, gjør det hele enda mer spesielt.

For litt over 20 år siden ble landet mitt rammet av en blodig og urettferdig krig, en krig som krevde mange offer. En krig som spredde halvparten av befolkningen, meg inkludert, over hele verden. I vår ble landet rammet av århundrets flom, som tok det lille folk hadde klart å bygge opp igjen. Mitt land har ingen tekst til sin nasjonalsang for politikerne kan ikke bli enige om teksten. Det har tre presidenter og ekstremt mye korrupsjon. Det har mange nasjonalister, men enda flere fattige pensjonister og 60% arbeidsledighet blant unge.

Og så har det disse guttene som spiller fotball og som er i Brasil. Som forrige søndag spilte sin første VM kamp noensinne. Mot Argentina, mot fabelaktige Leo Messi, på Maracana, i Rio. Som i en drøm. Landet mitt trenger drømmer og håp, og disse guttene, der de står side om side, er landets håp. De har gitt tilbake smil på ansiktene til de som sårt trenger det, hese stemmer i dagene etter kampen til de som heiet. De har gitt oss en stolthet som vokser seg stort i hele kroppen. Uansett sluttresultat.

De skriver historie, og for første gang på veldig, veldig lenge er det en hyggelig historie som blir skrevet.

Min pappa, han var glad i å se på fotball. Og jeg ble tidlig glad i å følge med på kjekke gutter. Disse fant man ofte på fotballbanen, og pappa og jeg kunne tilbringe ettermiddagene med å se på kamper sammen. Med litt forskjellig innfallsvinkel til hva som interesserte oss til å begynne med, men etter hvert smittet hans genuine kjærlighet til ballsporten over på meg.

På søndag sto jeg med hjertet i halsen, og et savn som er ubeskrivelig. Jeg ville gitt alt for at pappa kunne ha hørt vår tekstløse nasjonalsangen bli spilt på Maracana, sett de blåkledde klare seg så fantastisk bra (til tross for tap) og spille så fair, og jeg vet at han ville vært så stolt.

Så savnet og stolthet har satt seg i kroppen min for resten av VM. Og i kveld skal jeg heie igjen. Av full hals.  

Les disse tre artiklene dersom du trenger en grunn til å heie på Bosnia:

How Edin Dzeko united Bosnia

De flyktet fra bombene og soldatene i hjemlandet

Hvordan Pape vant VM for meg




Cijelim srcem, cijelim tijelom, cijelim duhom se nadam da ce nas nasi zmajevi uspjeti.
Uspjeti zato sto je malo onih sto su nesto pozitivno zasluzili vise od mojih sugradjana Bosne i Hercegovine.
A gledajuci ih prosli vikend, kako u svom prvom mecu na svjetskom prvenstvu igraju protiv Argentine, na Marakani, u Brazilu, u Riu, kao u nekom snu, ucinilo me toliko neopisivo ponosnom. I ucinilo me toliko tuznom sto moj tata nije tu da to dozivi sa mnom.

FINALLY FRIDAY.

Denne uken har vært hektisk og god. Formen min er endelig bedre, hostingen har roet seg, men det har ikke livet rundt. Fotballkampene midt på natten tar på, og når det, i tillegg, er festligheter, både på jobb og i barnehagen, og kjempe masse spennende jobb, er pulsen høy. Men høy på en god måte.

Jeg havnet forresten på adressa tv!
Litt pinlig å uttale seg på tv, etter å ha sett på kamp på byen til halve natten. Veldig stas å få det fine prosjektet på plass.


Piren er en trekonstruksjon som krager ut hele 13 meter. Tør du å gå til enden?

Sedmica je prosla brzo, isto kao i montiranje ovog pira, koji visi u zraku cijelih 13 metara. U vezi toga bila sam cak i na tv-u.

PORTRAIT OF A CHILD, 19/52.



Åh, som vi koste oss på Bol. På båturen fra stranden til den lille byen vår.
Una er blitt så kosete i det siste, lenge hadde hun aldri tid å sette seg ned i fanget mitt eller klemme. Nå har hun funnet roen og gir de beste kosene i hele verden.

Mornari, Una i Nadja. Na Bolu, na vjetru, na lijepom plavom moru.
Una je postala prava maza. Prije nikad nije imala vremena za to. A sada bi se samo mazila. Na moju veliku srecu.

PORTRAIT OF A CHILD, 18/52.



No words needed.

BOL IN MAY.







En tidlig morgen i mai, landet vi i en regntung Split og tok fergen over til øya vår.







Selv i regnet er Dalmacija vakker.






Vi var kommet for å feire min mormor Bebas 80-årsdag. Det var hun som bygget hytten vår, en gang for 34 år siden. Med seg hadde Beba sine venner, Remza og Rade, og Una fant raskt tilbake til sine. 







Vi gikk lange turer mens vi ventet på solen.






Aldri har Zlatni Rat vært så tom. Men så plutselig tittet solen frem, dannet skygger i den magiske skogen og alle fargene kom frem. Og stranden ble fort fylt med folk.







Noen tøffinger i familien hoppet rett i havet. Jeg nøyet meg med å kjenne på vannet og dokumentere.







Det var en nydelig familietur, dette. Og alle mine jenter var glade for den. Spesielt bursdagsbarnet.

Jeg har forresten skrevet en artikkel om å feriere på Bol med barna, på foreldremanualen. Du kan lese den HER.


Pocetak maja proveden je u Bolu, sa jubilantom, malo kise u ogromnim kolicinama, jos vise sunca, puno mirisa i boja, i mojom najblizom familjom, i mojim curama.  

TREPRISEN 2014.



Brendeland & Kristoffersen

I går fikk Trondheim og vi i heimen en treprisvinner!

Brendeland og Kristoffersen fikk den prestisjetunge arkitekturprisen. som
har vært delt ut i over 50 år. Den tildeles arkitekter som en anerkjennelse for særlige kunstneriske kvalifikasjoner og teknisk dyktighet ved riktig bruk og behandling av norsk trevirke som byggemateriale. Treprisen legges vekt på arkitektur som i sin holdning ikke er så tidsbestemt at den står i fare for å bli uaktuell. Den konstruktive utforming må i enhver forståelse tåle tidens tann, ikke minst sett ut fra lokale og regionale forhold. Den er blitt delt ut 19 ganger tidligere.

Jeg er ubeskrivelig stolt og glad og får tårer i øyne av å lese juryens begrunnelse som er ganske vakkert forfattet av Jan Olav Jensen.

Juryens begrunnelse:
Kanskje mer enn noe annet kulturuttrykk sier arkitektur noe om hvem vi er, hvilke ambisjoner vi har, hva vi kan få til sammen, fordi det så usentimentalt er resultatet av store betvingende prosesser i samfunnet. Nettopp derfor er det viktig at noen hus blir noe mer enn bare middelmådig. Slike bygg inneholder ofte noen innsikter utover det vanlige eller noen ekstraordinære kvaliteter som noen har kjempet for. Da blir det eksemplarisk, andre vil lære av det. Enda sjeldnere blir et byggverk stående som en varig faglig referanse. Da lever det sitt eget liv. I realiteten skjer det svært sjelden, kanskje bare noen få ganger per tiår. Slike byggverk påvirker ikke bare fagkollegene, men også andre deler av byggebransjen og av og til har slike prosjekter industriendrende karakter. Noen få ganger har slike byggverk en intellektuell styrke som former
måten vi tenker på.

Prisvinnerne i 2014 har stått bak flere slike bygg. Deres produksjon har vært helt avgjørende for utviklingen av norsk trearkitektur det siste tiåret. De erfaringer de har gjort seg fra en forskningspreget praksis og de nye løsningene de har introdusert, koblet med den kunstneriske kvaliteten i byggverkene, har gitt produksjonen deres et udiskutabelt faglig gjennomslag.

Årets prisvinnere, Brendeland og Kristoffersen, har bedrevet det som med rette kan kalles grunnforskning på trearkitektur. Deres arbeider er presise, unngår de store fakter og formspråket er geometrisk bevisst og nøkternhet.

Brendeland & Kristoffersens særegne arkitektur viser ofte en dristig og kompromissløs holdning samtidig som den omfavner sosiale utfordringer. Arkitekturen kan ved første øyekast oppleves provoserende enkel,fremstår med sofistikerte løsninger bak enkelheten..

Etter realisering av deres første prosjekt, Svartlamoen boliger (2005), har Brendeland & Kristoffersen bygget to andre bygninger i området; Svartlamoen barnehage og Svartlamoen kulturelle sentrum (2007)Blant deres andre prosjekter er Villa Borgen , en liten villa i massivtre for en familie i utkanten av Trondheim, Svalbard boligprosjekt i massivtre og Aktiv-hus i Stjørdal. Imidlertid har området Svartlamoen i Trondheim blitt det definerende for kontoret.

Tolv år har gått siden Geir Brendeland og Olav Kristoffersen ble Brendeland & Kristoffersen da de vant den åpne konkurransen om bærekraftig sosialboliger på Svartlamoen i Trondheim i 2002. Siden den gang har kontoret fått både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, De går inn i en flere tusen år lang norsk tretradisjon som trenger den faglige nysgjerrigheten deres praksis representerer.

Juryformann Jan Olav Jensen

Juce su Brendeland i Krisoffersen dobili jednu od najcjenjenijoh norveskih nagrada za arhitekturu. Moje srce puca od ponosa.

LIME BARN.


foto: Anna Sundström

Jeg har oppdaget et nytt arkitektkontor!
De holder til på Gotland og lager finfine ting.
Som ombyggingen her, som fikk meg til å tenke påØstmarkneset. Hvor fint hadde det ikke vært å ha noe slikt i en av de gamle skurene fra okkupasjonenstiden?
Ting kan gjøres så enkelt og likevel bli så flott.
Sjekk ut flere av Skälsö arkitekter sine arbeider. ( Og jeg fikk enda en grunn til å dra til Gotland.)

Novo otkrice, arkitekti Skälsö na Gotlandu. Tako jednostavno i tako lijepo.

RINGS IN THE WATER, SUNSHINE ON MY SKIN.

I går dro vi til vårt hemmelige sted. Dit vi pleide å dra med pappa.

Det var like vakkert som før. Nesten enda vakrere.
Mukt underlag som svelgte all skrittlyd i skogen, solen i ansiktet, ringene i vannet.
Så likt, men likevel så anderledes.
Så ensomt.


























Tomlingen, 08.06.2014.

Na nasem tajnom mjestu. Tatinom tajnom mjestu. Osim sto mekanim sumskim putevima, vise ne ide on.
Bilo je tako lijepo, cini mi se ljepse nego ikad prije.
A opet toliko drugacije. I toliko tuznije. 

THE ANSWER, MY FRIEND, IS BLOWIN´ IN THE WIND.
























Østmarkneset, Trondheim, 07062014.

FRIDAY!

Med disse bildene fra forrige helgens festligheter, går vi inn i en ny festlig helg. 
I dag fikk jeg to beskjeder som gjorde meg veldig glad; en gjaldt jobben min og en gjaldt noe som gjorde meg veldig stolt. Og så skinner solen, og det hjelper på humøret. Snart skal vi sette oss ut i hagen og nyte solskinnet. 

Har du planene klare for pinsehelgen?






 

Sa ovom slikom od proslog vikenda, zelimo vam sretan vikend! Ovdje sija sunce, uskoro cemo sjesti u vrt i uzivati u njemu. Pusa! 

PORTRAIT OF A CHILD 17/52.

Uke 17 bydde på to viktige dager, nemlig førskoledagene. En spent liten frøken ble ropt opp som nummer en i den grønne gruppen,  stilte seg alene på steintrappen foran den ærverdige skolen, og venten på å  hilse på sine nye klassekamerater. Hun hilste også på den gode lærerinnen med svart krøllete hår, fikk gjøre lekser, og hun sovnet lykkelig om kvelden.

Disse dagene gjorde at vi alle tre gleder oss kjempe masse til høsten. 

Sedmica broj 17 sastojala se od dva vazna dana u nasim zivotima: dva predskolska dana. Una je upoznala svoju novu raju iz razreda, uciteljicu sa crnom, kvrdzavom kosom, dobila je zadacu, i zaspala sretna uvece radujuci se jeseni i novim pocetcima. I mi se radujemo!

ALL THE STORIES THESE LINES TELL.





Una har alltid vært utrolig glad i å tegne. Hun kan sitte i timevis og skrible.
Nå i det siste er tegningene enda mer detaljrike, prinsessenes kjoler og kroner ligner på de beste Valentino kolleksjonene. Ofte forteller tegningene små historier fra hverdagen, som den i midten, som ble tegnet etter en heftig krangel med bestevenninnen Anna om en dokke. (Una elsker Barbie dokken i midten- hahaha) Og dyr er selvfølgelig fortsatt en stor inspirasjonkilde. 
Jeg gleder meg sånt over disse tegningene, og har lyst å henge opp hver og en av de på veggen. 

(Mengden av disse er så stor, at det ikke er fysisk mulig. Og selve lagringen begynner også å bli et problem. Lure tips om hvordan ta vare på barnas tegninger, mottas med takk)








Od princeza u Valentinovim kreacijama, do Monster Higha i zivotinja, kao ova mama paun i beba paun, dani se provode crtajuci.
Crtajuci sa toliko koncentracije, mira i zelje, da se moje srce puni srecom, gledajuci je kako uziva. 

GRENLAND, BABY!







For ikke så lenge siden, reiste vi til Porsgrunn for å være med de vi ikke hadde sett på lenge.
Der hadde jeg aldri vært før, men jeg visste at, når alle disse kvalitetsmenneskene valgte å bosette seg der,  jeg kom til å like Grenland.
Dagen med venner ble fort til sen natt, og vi ruslet en tur langs ælva som lignet på glass, med et tykt lag tåke over seg. Som porselen nesten, og det passet jo bra siden det var Porsgrunn vi var i.
Da morgenen kom var barna uthvilte,  mens foreldre var litt mer slitne, men humøret var på topp.







Porsgrunn bydde på fantastistisk vær, så det var bare å komme seg ut. 
Leander er en racer på sykkel, han lærte å sykle som treåring, mens små jentene måtte nøye seg med å sitte i en sykkelvogn. 
Første stopp var barnehagen til Eira, der trehytter vokste i store trær.







Og så gikk ned til vannet, så klart. Vi nøyer oss med å kalle den for ælva.
Porsgrunn er en fantastisk fin by.
Og hva annet ord enn fantastisk fint kan man bruke, når man i tillegg til alt det andre får med seg gratis lydprøver til Paal Flaata? Med to små jenter som danser i solskinnet. Som i en drøm.







Porsgrunn har fått et nytt kulturhus, kalt Ælvespeilet. 
Der besøkte vi Kunsthall Grenland,  og fikk med oss utstillingen This year´s model. 
Super kul utstilling, for store og for små.
Med store, og små kunstverk.







Som om denne turen ikke var nok, arrangerte vennene våre en fantastisk hagefest. 
Der møtte vi gamle og kjære kjente, og vi skapte nye bekjentskaper. 
Barna tok det med ro i gresset. ( og løp masse rundt, selvfølgelig.)
Jentene koste seg og det samme gjorde guttene. 








Det var det Berit som sørget for.
Berit er min gode kollega og venninne, som har flyttet hjem til Porsgrunn for en del år tilbake.
Å tilbringe tid med henne igjen, fikk meg til å forstå hvor mye jeg savner slike bra folk som henne i nærheten. Hun serverte reker, sørget for nyklipt, mykt gress, og for strålende sol. For en dame!





Dagen etter tilbrakte vi på stranden i Osebakken. 
Solen skinte igjen,  men vannet var iskaldt. Og da mener jeg, v i r k e l i g  i s k a l d t.
Det stoppet ikke de minste, og den største, fra å bade.
Tøffinger!








På ettermiddagen kjørte vi til Brekkeparken i Skien, for å gå i en barnebursdag. 
Brekkeparken er en slags åpen folkemuseeum, og et helt fantastisk sted der man får utsikt over Skien.
Tenk bare å bli feiret i den lille hvite paviljongen i mellom alle blomstene! For en drøm, som tydligvis er virkelighet i Grenland.
Mens barna feiret, hvilte vi voksne oss i skyggen og nøt Rosannas gode bakst.
Og plutselig hadde helgen blitt slutt, og det var på tide for Geir og Una å ta farvel med vårt vertskap.







Jeg, derimot, var så heldig at jeg fikk tilbringe enda en kveld i frodige Porsgrunn, før jeg satte kurs mot tvillingbyen Skien og to spennende dager på konferanse.
Der møtte jeg Margrethe igjen, og om kvelden utforsket vi Skiens bakgårder. 
Vi fikk også til en tur i Telemarks kanalen med den gamle ferga Skarsfos.

En ting er, i alle fall, sikker; Grenland, we´ll be back! 

P.S. Tror du Una ble litt betatt av gutten med de fine krøllene? Gjett om! 

Les mer i arkivet » September 2014 » August 2014 » Juli 2014
nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits