A YEAR AGO.

Torsdagen for akkurat et år siden, våknet jeg på sykehuset. Jeg hadde blitt lagt inn kvelden før for blodtrykket mitt plutselig hadde forandret seg. Stella var i magen min, og jeg visste at jeg uansett skulle få møte hun snart, keisersnittet var avtalt til den 19. oktober. Blodtrykket var heller ikke skyhøyt, men det var høyt nok til at min kloke, kloke lege ba meg om ikke nøle med å komme meg til sykehuset. Så jeg gjorde det.

Jeg har ikke så gode erfaringer med sykehus. Jeg er klar, og uendelig takknemmelig, over at vi bor i ett land med gratis og velutviklet helsevesen. Men for meg har sykehuset, helt siden jeg mistet min pappa der, vært forbundet med vonde opplevelser. Så det å være innlagt gjør meg alltid anspent. Hva hvis ting går galt? jeg hører alltid en liten stemme i mitt hode. Og denne gangen hadde jeg så masse å tape. Derfor var sykehuset det beste stedet for meg å være.

Morgenen kom, med en smilende jordmor, og hun kunne informere meg at resultatene fra 24-timers blodtrykksmåling var kommet inn og at de så fine ut. Mest sannsynlig kunne jeg dra hjem etter lege visitten. Jeg ringte Geir og mamma, og gledet meg veldig til å se Una, for jeg visste at disse dagene og ukene var de siste vi hadde bare oss og henne. Om litt ville livet vårt forandre seg.

Legevisitten kom, og den eldre kvinnelige legen så litt bekymret ut. Det var noe på blodprøvene mine som ikke stemte helt, sa hun. Hun ville gjerne at jeg begynner å faste, ta nye blodprøver og så skulle de bestemme om de tar ut babyen i dag eller i morgen.

Men før helgen kommer du til å møte den som nå bor i magen din.

Say whaaat?!?
Faste.
Føde.
Møte.
Den lille som nå bor i magen min?


Blodprøvene kom og legen likte de ikke. Keisersnittet ble avtalt til morgenen etter. Både mamma og Geir ble veldig glade for det.

Jeg var mest spent, så spent. 
Nå skjer det, tenkte jeg.  
Om ettermiddagen kom Una kom, rett etter skolen, hun lå ved siden i meg i sykehussengen, og var plutselig blitt liten igjen. Min lille baby.
Tidspunktet for keisersnitt ble satt til tidlig fredag morgen. Geir fikk en anbefaling om å sove hjemme, slik at vi begge fikk godt nok med søvn.  Jeg sov ingenting. Jeg gikk fra rommet mitt til sykehustoalettet utenfor, og jeg klarte ikke å ta øynene fra den magen med et helt nytt liv i seg. Jeg var så fascinert som om jeg ser den for første gang. Jeg strøk den, og visste at det er siste gang jeg ser den.

Tenk at dette gikk. Tenk at du snart er her.

Fredagsmorgen timene føltes som en evighet.
Geir kom. Mamma kom og gav meg et kyss. Minuttene sto stille. Og så kom to solstråler av jordmodre, fikset en haug av ting på meg, flyttet meg på en ny seng, og kjørte meg ned. Til operasjonsstua.
Der møtte vi mange, men vi var ikke redde, selv om hele kroppen min skalv. Ikke så veldig uvanlig reaksjon, forsikret anestesi sykepleieren meg, du er full av adrenalin nå, ikke bli redd.

Tårene rant, også en ren kroppslig reaksjon.
Nå, nå skjer det.
Geir strøk meg på kinnet.
De hadde advart oss at det kunne ta lengre tid før babyen begynte å gråte, når den blir forløst med keisersnitt. Men den lille inni meg, den begynte å gråte allerede i magen. Jeg ser et hode med masse svart hår, og hun skriker, kunne anestesilegen informere om over forhenget.

Og jeg var så lettet. Jeg var så lykkelig. Jeg følte at jeg kunne sveve.

De la henne fort på brystet, mens de gjorde seg ferdige, og jeg tenkte at hun det vakreste jeg noensinne hadde sett. Akkurat slik jeg tenkte når jeg første gang så Una.

Jeg kom meg fort etter keiesernittet, men svangerskapsforgifting HELLP, som jeg hadde, var en skremmende affære.  Det er en type som rammer ytterst få, og er livsfarlig fordi det fører til rask organsvikt. Først i ettertid skjønte jeg hvor stor fare jeg var utsatt for. Jeg er så takknemmelig for at legen min  tok meg seriøst, og at alt gikk min vei.



Men tilbake til den lille som kom ut for snart ett år siden. Hun hadde det kraftigste suget, og det kraftigste brølet, og det kraftigste svarte håret. Hun var stor, hele 3.755 og veldig klar for å komme ut og møte oss. Storesøsteren ble overrasket av et bilde av lillesøsteren når hun ble hentet på skolen, og jeg har aldri sett Una så glad som den dagen. Mens jeg var på oppvåkningen, kunne hun virkelig passe på vårt nye familiemedlem. Solen skinte den dagen, nobel fredsprisvinner var blitt annonsert og vi var blitt 2 barns foreldre.

Lite visste vi at hun kom til å hete Stella, navnet fikk hun noen uker etterpå, siden oktober nettene var så krystallklare og fulle av stjerner.

SO PASS ME BY, I´LL BE FINE, JUST GIVE ME TIME.

Denne uken startet en ny epoke i vår families liv: Permisjonen min kom til en ende.
Jeg hadde gruegledet meg til den dagen og forberedt meg mentalt ukesvis i forveien, og enda ble jeg overrasket over følelsene, brystsprengen og, kanskje mest av alt, hvor hektiske dagene ble.
Jeg kommer til å jobbe 60% i høst, noe som jeg håper kan kjøpe meg litt mer dyrebær tid med Stella. For tiden med henne er så ubeskrivelig dyrebær, og i dette jeg skriver dette strømmer tårene på.



Åh Stella, Stella, lille stjernen, så ønsket du har vært og så forelsket i deg jeg ble på en-to-tre.



Dypt inn i ryggmargen, kunne jeg fortsatt huske hvordan deilige morgenene med Una pleide å være og hvor mye jeg hadde elsket de. Men at jeg skulle bli like forelsket på nytt, som den første gangen, det kunne jeg nesten ikke tro. Og så skjedde det.

For morgenene med deg, Stella, har vært noe av det koseligste. Med bare oss to. Mot verden.
Og igjen, som for 8 år siden, kunne jeg knapt ta øynene mine fra det nye, lille medlemmet av vår familie. 



Og dere skjønner vel hvorfor, ikke sant?



Jeg synes at det har vært helt fantastisk å amme.  
Igjen. Jeg husket så godt kontakten jeg fikk med Una gjennom ammingen, hennes søkende små fingre, blikket, smilet. Og jeg husket at jeg savnet det når det var slutt. 
Jeg kommer til å fortsette å amme Stella til hun, i alle fall, fyller ett år. 



Dagene forandrer seg ikke bare på grunn av ytre forutsetninger, men også fordi Stella vokser.
Hun vil, hun vil så mye, ( mye mer! med en gang! nå!)
Hun trenger mer motivasjon, mer mosjon, hun trenger konstant suicide watch, og hun liker å ha det gøy. Så vi får vel fortsette å finne på enda mer sprell.



Derfor er det godt å tenke at hennes pappa overtar deler av ansvaret nå. For han er god på sprell!

For min del, håper jeg tiden bremser bittelitte grann.  
​Den går så fort, så altfor altfor fort, denne barndommen deres følger med.
Det jeg har kjent masse på, mens jeg nå i 10 måneder har vært tobarnsmamma, er at vi må dele tiden på to. To vi elsker over alt på jorda.
Jeg har hatt litt dårlig samvittighet hele veien, enten for den ene eller den andre. Det at USA turen ( som i seg selv var fantastisk) og salg og kjøp og flytting kom mitt i permisjonen, har ikke lettet mer på samvittigheten eller følelsen av tilstrekkeligheten. 
Så jeg håper inderlig at hverdagen går seg til, at ikke den bare raser av gårde. Jeg håper at dagene i ukene fremover kjennes roligere og at jeg får tid. Med begge jentene. 

Og skulle noen ha noen kloke råd å gi, er jeg selvfølgelig veldig glad for det. 

Prva sedmica na poslu, u novoj svakodnevnici. Hekticna. 
I Stella, i Una, mi jako nedostaju. 

MÅNDAGS PEPP.

Hei, hei mandagsfolket! 
Vi er tilbake etter en usedvanlig lang og deilig sommerferie, med solbrune bein og og D- vitamin lageret fylt opp for høsten som kommer. Etter den store Amerikareisen, den store flyttingen, og denne lange ferien, er vi langt fra i hus ennå, så denne uken skal brukes på å komme i orden. Dette innebærer at vi får en vaskemaskin (endelig!!!) og fryseskap i vaskekjelleren, elektriker på soverommene, og støvfritt hjem generelt. Una skal være bitte litt på SFO og møte sine venner, mens Stellas hverdag går gjennom en megaforandring siden jeg begynner i jobb. Det blir nytt, og ganske travelt. Men vi er klare.

En ny uke, en ny start, en ny vår, eller snarere høst. Vi liker begynnelser, høstfarger, gleder oss til rutiner og hverdagen. Så nå får dere masse mandagskjærlighet fra oss, og jeg håper at dere vil følge med på vår høst. 

Od danas nasa svakodnevnica mjenja se. Vratili smo se sjeveru nakon mjeseci provedenih na suncu, i ja danas pocinjem raditi nakon mjeseci provedenih mazeci se sa Stellom. Kuca je u totalnom haosu, tako da cemo ovu sedmicu raditi na tome da se bar malo dovedemo u red. Cmok! Za ponedjeljke, nove pocekte, i jesen!

LOS ANGELES, DAY ONE.









For en stund siden pakket vi koffertene og satte oss på et fly. Med min golden girl fløy vi over Grønland, og som et tegn fra oven viste de Lalaland om bord. For det var nemlig dit vi skulle. 







En smule jetlaged, men mye mindre enn forventet, våknet vi i den kuleste leiligheten. Geir fant den gjennom airbnb, og den var så bra på så mange måter. Fult av deilig grønt både inne og ute. Og klokken 6 fant vi ut at det måtte være lov å utforske også alt det andre som fantes ute..









Vi bodde på Venice Beach, et par minutter unna Venice Fishing Pier, som klokken 6 om morgenen var full av fiskere. Det var så utrolig stille og vakkert, at det nesten var vanskelig å ta alt inn, og jeg måtte forevige det med en selfie.









Etter en fantastisk ( og dyr) frokost på Eggslut (for et navn!), ruslet vi sakte gjennom de vakre kanalene til Abbot Kinney. Vi drømte oss vekk med å velge hus vi ville bo i. Til slutt kom vi til boulevarden som bærer Kinneys navn, og som sies å være det hippeste stedet i LA. 







Men de hippe, de er ikke oppe klokken 9 om morgenen, og siden alt var stengt, inntok vi like godt solsengene på takterassen vår. Drakk en iskald cola, og måtte nesten klype meg i armen over hvor heldig jeg følte meg akkurat der og da. 











Resten av dagen ble tilbrakt på Venice Beach Broadwalk. Med pizzaslize i hånda, på gresset under palmene. med solskinn i ansiktet og  havsus i ørene. Geir havnet i gateshow (!!!), og vi var enige at skatere er de søteste guttene. Vi fant til og med en til Stella.









Tilbaketrukket fra Broadwalken fant vi den beste italienske kafeen, og så ruslet vi til hippe Kinney for å spise is. Og mens både solen og vi var på vei hjem, under de røde trærene, nikket vi bekreftende til hverandre at vi allerede på dag en er blitt forelsket. I Los Angeles og Venice Beach.

 

Prvi dan u Los Angelesu.
Nas dom, nadjen preko airbnb-a pokazao se kao pravi izbor, cak i sa malom krovnom terasom.  I nakon prvog dana punog novih dozivljaja u nasem hoodu, slozili smo se da je i Venice beach bio pravi izbor. 

THE BIG OVERSEA TRIP.

United Stetes of America, we are so ready for you.



Den store Amerika reisen går til California. 



Der skal vi skinne om kapp med stjernene i City of Angeles.



Gjennoppdage kjærlighet i Disneyland og møte min tante i San Diego. 



Henge ved poolen på Ace Hotel i Palm Springs, og  sjekke ørkenen i Joshua Tree National Park. 




Før vi setter snuten (emmm. SUV-en...) nordover og tar kystveien til San Francisco. 

Selvfølgelig kommer vi til å stoppe i Monterey, som leder til neste spørsmål : Har dere sett Big, little lies? 
Og kanskje enda viktigere: Noen tips, anyone?

Vi kommer til å henge på instagram, under navnet @unanane og @nyveibakken, du kan henge med.

S T E L L A

Kjære Stellus. 





Du som er blid som sola, med det store smilet og en haug med smilehull på de mest utenkelige stedene på ansiktet ditt. Som ler når du blir kilt, og spesielt masse når storesøsteren gledelig underholder deg.

Du er vår, selv på en grå regnfull dag, og du skaper god stemning selv når det står på som verst.
Du ruller på magen men klarer ikke å rulle tilbake til rygg, du elsker søtpotet og gullerot og brødskalk, men liker ikke blåbær.
Du krabber nesten, du har god tålmodighet og er en sterk liten frøken. Robust, må være betegnelsen, med herlige chubby lår og kinn og det meste, chubby. Så god. Og så får du godt med morsmelken, også.





Du prater masse, og skarrer skikkelig, og det er koselig å høre på rrrrrrrrr-og brrrrrrr dagen lang. Du er helt fryktelig glad i selskap, og ganske dårlig på å være alene. 
Du er søt som få.
Du er utrolig lett å legge om kvelden, og det hender at jeg fortsatt må klype meg selv i armen når jeg finner deg sovende i sengen.

Du har blåe øyne. Geir sa en dag at de kanskje var Bebas øyne, og det er fint å tenke på, det.



Når du kom i oktober, var himmelen stjerneklar som aldri før, og du bare måtte hete Stella.
Du er en sann solstråle.

Du er en drøm, Stellabella. 
En drøm som gikk i oppfyllelse.

Tenk at du er her. 
Og at du i dag fyller hele 6 måneder.



Ova mala suncica svaki dan nam obasjava zivot. Cak i one dane koje su sivi i teski.

Stella voli da se smije, i ima male rupice smijalice na razno raznim cudnim mjestima. Smije se cesto, gotovo stalno, a opet najvise kad je velika sestra Una zabavlja.
Skakljiva je pravo, i voli slatki krompir, i mrkvu, a ne borovnice.
Prevce se sa ledja na stomak, ali ne sa stomaka na ledja.
Strpljiva je kad lezi na podu, ali je ekstremno socijalna i ne voli biti sama.
Voli da brblja, i najsladja je kad izgovara slovo rrrrr, sto i nju samo pozitivno iznenadi. Slatka je i inace.

Ima plave oci, i ja se tjesim tim, da su mozda Bebine.

Kad je rodjena nebo je bilo kristalno i puno sjajnih zvijezda. Zato je dobila ime Stella. A ponekad je zovemo i suncica, Stellabella i Stellus.

Stella je jedan san. San koji je postao stvarnost.
I ponekad skoro ne vjerujem da je tu.

A danas puni 6 mjeseci.

ALL DRESSED IN WHITE. AND STILL SO COLORFULL.



I helgen har Trondheim blitt kledd i hvitt igjen. Det er vanskelig å kalle det annet enn vakkert, uansett hvor mye vi lengter etter vår.

Og endelig hadde vi en helg som kjentes ut som en helg.
Det var sårt savnet, og skikkelig etterlengtet.
Det å ha tid. Til å gjøre lite. Sammen.
Og kunne ta valg etterhvert som tiden går. 

Alle i pysjen til sent på formiddagen.
Una som finner frem egne kleskatter i skapet, setter de sammen på Una-måten sin, for så å finne frem en film som vi alle sammen må se på.
Lukten av nykvernet kaffe. 
Det å bare se ut i det hvite, og nyte utsikten vår, enn så lenge.
Snakke litt om hvilken bil vi skal kjøre i USA, uten å helt konkludere. 
Og det å synes at det er helt i orden. 
For det var ingenting, første gang på lenge, som måtte bestemmes og gjøres.

Men vi fikk målt opp det nye rekkehuset vårt, sett på Hakkebakkeskogen, og kost med kalven på Voll gård.



Og selv om byen ble hvit igjen, peker det meste mot våren nå.
Som Una sine tegninger for tiden, fulle av blomster og stjerner og farger, og som alltid er en gave til lille søster Stella.

Og Stellas nye babybonnet fra Bebe Organic, som virkelig er vår. 
Mine timer på Stas hår og bryn, der både hår og bryn skal fikses.
Og ikke minst tre av mine absolutt beste venner, som jeg kommer til å omgås med i uken som kommer. 

Åh som jeg gleder meg. 

Trondheim je ovaj vikend snijeg ofarbao u bijelo. Ali proljece se blizi, bez obzira na to. Vec je tu. U Uninim crtezima i Stellinoj novoj kapici. I prijateljima, onim najboljim, koji iduce sedmice donose toplinu sa sobom meni. 

CAT AND MOUSE.

Noen ganger er Stella og Ledenko venner. 

Men stortsett vil han være i fred, og gjemmer seg vekk når den høylytte babyen kommer. Stella derimot har skikkelig lyst å dra i halen hans. Alt en katt skal leve med. Man kan jo forstå at han flykter for livet. 





Stella i Ledenko.
Stella bi ga vukla za rep, a on jadan bjezi. 

FRIDAY.



Det er alt! 
Jeg har ingenting mer å gi. 


Slik har det kjentes i det siste.
Med leilighetssalg og flyttesorg, har det vært lite tid til å blogge. 
Nå er vår kjære Nyveibakken solgt, og den er i gode hender, og endelig, endelig, endeeeeelig har vi et liv igjen. 

Det eneste som mangler nå, er at våren kommer, men den lar visst vente på seg. 
Idag snødde det, nemlig. 

Stella og Una, derimot, de stråler. 
Magnoliaen blomstrer.



Og Stellas øyne, de er blå. 

Jeg leser Margerite Duras og gråter. 
Fem minutter etterpå må jeg le av Stella. 

Og så kommer Una hjem og tar med forsmak på våren med seg. 

Og på søndag kommer Guro, og på tirsdag kommer Tuva.
Da kan det fint snø, vi bryr oss ikke, for vi kommer til å få det bra. 

Jeg gleder meg til å blogge igjen. 

HOME IS WHERE THE HEART IS.

Det ble en nervepirrende avslutning på en ellers fin og rolig januar. Nervepirrende, på flere måter. Og først nå, når mars er her, klarer jeg å samle tankene mine.

Det første som skjedde er at vi har blitt rekkehuseiere. 

Og gleden ved å flytte i et vakkert funkishus i skogen, i et område der mange av lekekamerater til Una bor, og der fremtiden til Stella er omgitt med andre barn, og et hus som i tillegg har et stort vaskerom som svigermor vil elske, og en kjellerstue til barn og venner, sydvendt terrasse for kjærestetid og bymarka for trilleturer rett utenfor, veksler hele tiden med en stor sorg.

Jeg vil ikke forlate bakken vår, tenker jeg. 

Jeg vil ikke forlate soloppgangene, og ikke solnedgangene,
Utsikten som møter meg i det jeg åpner øynene.



Og vinduene man kan sitte i. 

Jeg vil ikke forlate det gjennomlyste kjøkkenet med vårt turikise bord som er samlingspunktet, 
og ikke det lange spisebordet der vennene kan drikke og prate til langt ut på natten,
eller jeg kan nyte utsikten over denne fine byen,

Jeg vil ikke forlate sofaen som er hele fire meter lang og kan romme mange folk oppi, ikke engang togene som en sjelden gang kommer midt på natten vil jeg forlate.



For ikke å snakke om hagen som forskyner oss med blomster gjennom hele sommeren. Og høsten. 



Alt dette og mer vil jeg ikke forlate, men mest vemodig blir jeg av tanken på å forlate stedet Una har vokst opp i.

En gang tidligere var vi nødt til å flykte fra alt vi kjente. Vi ble tvunget til å dra. 
Denne gangen har vi valgt det selv. 

Og selv om det er et eget valg, er det trist å tenke at et vårt liv skal starte et nytt sted.
At hverdagen får nytt scenografi å utfolde seg på. 

>

For det er nemlig ikke noe galt med dette livet, eller dette stedet der vi er nå.



Og på mange måter kjennes det som om vi ikke helt er ferdige med bakken vår.
Una gleder seg til å flytte, for å være nærmere vennene sine. Samtidig gråt hun foran bokhyllen sin en kveld."Jeg vil aldri kunne temasortere bøkene mine, sa hun. Det får vi gjøre et annet sted, sa jeg. Men jeg ville gjøre det her. Jeg vil savne det grønne huset. Og Ilaparken. Og så gråt vi sammen. 

Geir og jeg gråt, vi også. Om kveldene blar vi gjennom bilder av vårt liv her. Så mange fine minner. Så mange fine øyeblikk. Mest av alt av Una, som ble fra en liten baby til en liten jente til en stor jente. 

Jeg kommer nok til å gråte litt, og litt mer til, over bakken vår, men jeg skjønner at vi tar med oss videre det viktigeste. Jentene våre og hverandre. På samme måte som da vi kom til Norge og klarte oss siden vi var sammen.

Utsikten vil være annerledes, solen vi treffe ansiktet på en annen måte, men vi vil fortsatt være de samme. Vi kommer til å skape flere gode øyeblikk. For oss og jentene. 

Som den utstillingsåpningen Una hadde når hun var 4. Den kunne ha skjedd hvor som helst. Det var det at vi hadde vernissage med popvorn og saft og bestemor og oldemor på besøk, som gjør dagen minneverdig. 



Vi kommer til å få det bra. 

Men det er lov å være vemodig. 



LEILIGHETEN LIGGER NÅ UT TIL SALGS HER. 

MONDAY.

Hjernen min går på høygir for tiden. 
Helsen er ikke topp, og bekymringene er mange. Pakking, flytting, salg og ordning, takstmenn og takstdamer, gir ikke så mye overskudd som jeg skulle ønske. Hjernen går på høygir for tiden. 

Derfor er det ekstra godt å konsentere seg om helt enkle ting, som:

- rydde ut av bokhyllene og vinke farvel til malmkommoder (som har rommet hele livet vårt)



-støtte fantastiske ministrikk prosjektet kalt #minimarked. Stella og Una har nå egen salgsside. 

- la Stella prøve avokado. Så artig. 



- bare henge med denne dama og besøke Marte og Sunniva



- lage klassefest invitasjoner. 

- forsøke å puste rolig. Så enkelt. Så vanskelig. 
 

 

STELLA. 4.


Stella, 2 måneder fotografert av flinke Nina H. Five.

Denne lille stjernen her fylte hele fire måneder idag.
Og når man har det gøy, går tiden så ufattelig fort. 
Hva gjør så Stella, bortsett fra å gjøre oss lykkelige?
Stella, hun ler masse, høylytt.
Hun er kjempe flink til å ligge på magen, strekke seg, ruller seg og bli så overrasket av det selv. Hun er en ekspert på å få hele hånden (eller to) i munnen. Og elsker å se på storesøsteren snakke til henne.
Hun er en sann solstråle. Men så er jo sola egentlig en stjerne også...

Stella danas puni cijela 4 mjeseca. 


Stella, 2 mjeseca, foto: Nina H. Five.

THE LIST OF 2016.

Gjorde du noe i 2016 som du aldri har gjort før? 
Jeg ble
- professorfrue


Så, så, så stolt. Og glad for studentenes og fagets vegne.

- fotballmamma


som heiet ivrig og overrasket meg selv.

- og endelig, endelig ble jeg tobarnsmamma


og hjertet mitt  holdt på eksplodere av lykke over å ha to så fantastiske jenter.

 

Ble noen av vennene dine foreldre i år? 
Ja, flere. Det er en ganske fin 2016 gjeng som om noen år vil rule verden.


Ikke minst ble bestevenninnen min Tuva mamma for første gang til lille Freja.
Det er fint å tenke at hun og Stella med tiden blir, så å si, like gamle. 

 

Vad var din største suksess i  2016?
Største suksess må være at vi holdt ut og til slutt fikk belønning for all strevet, altså Stella. Og for en belønning!
Jeg ble overrasket over hvordan både sinnet og kroppen kom seg gjennom graviditeten, og en alvorlig svangerskapsforgifting og keisersnitt. I tillegg hadde jeg det fantastisk kult med byutviklingsjobben min, og et høydepunkt var Hendelser på Nyhavna i juni..


Hendelser på Nyhavna, da Trondheim oppdaget Nyhavna for alvor. 

 

Hvilken dato fra 2016 kommer du alltid til å huske? 
08. januar, 22. juli og 07. oktober. 

 

Døde noen som sto deg nær? 
Min bestemor døde den 22. juli.
Dagen da Norge markerte 5 år siden Utøya og en venninne begravde sin far, døde min bestemor plutselig. Jeg strøk hardt over magen min i de minuttene før det ble bekreftet at hun var død. Det å bære et liv i meg gav meg styrke til å beholde forstanden noenlunde i behold, men det var og er også en stor stor sorg for Stella og min Beba aldri vil møtes.


Min bestemor og jeg i 1980.

 

Hvilke steder besøkte du?
2016 var et usedvanlig dårlig reiseår. ( Bra for miljøet da! )
Den startet på Tenerife, med en positiv graviditetstest. Med graviditeten kom også kvalmen, og frykten for at noe kan gå galt. Sommeren ble derfor tilbrakt alene i Trondheim med Beba, Wanja og Guro, mens resten av familien og noe som kjentes som hele vennekretsen vår badet i Adriaterhavet.  I juli hadde Geir og jeg en roadtrip med noen få dager hos söta bror, bare et par dager før Beba døde. På tampen av sommeren besøkte vi Kristiansand dyrehage og venner i Oslo og Hamar. Og i desember besøkte vi Tenerife igjen. Ringen ble liksom slutten, denne gangen var Stella med oss, utenfor magen. 


Med mamma i Oslo i januar.


Sverige.


Kristiansand.


Tenerife, tur 1.


Tenerife, tur 2.

 

Det beste kjøpet? 
Alle (!!!) små skoene Stella har fått i Spania.

 

Var det noe som gjorde deg virkelig glad? 


Å bære et nytt liv i magen.
Stella!
Og å se Una og Stella sammen.
Og å vite at vi nå er en gjeng på fire. 


Så ubeskrivelig takknemlig for det.


Og trist?
Det at min bestemor og Stella aldri vil møtes.
Og måtte trøste Una om kvelden når hun tenker på Beba, og å sette hun kaste rosen på hennes grav under begravelsen.
Å vite at mamma aldri fikk tatt ordentlig farvel med sin mor.
I tillegg, å vite at verden er en fucked up sted med Syria, og Brexit, Listhaug og Trump.


Jeg har følt meg veldig heldig mange ganger i år.

 

Årets låtar?
Vi mot världen og Bare få va mig själv, to sterke flotte svenske tjeier og Una og jeg var skikkelig hektet.
Starboyegentlig Una og Geir sin sang, men jeg digger den, jeg også.
Og på repeat, You want it darker albumet til Cohen.

 

Savnet du noe i 2016, som du vil ha mer av i 2017? 
Mindre bekymringer. Mer kontakt med venner. Mer reising. Mer lesing. 
Og for verden sin del: mer fornuft. 

 

Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av? 
Hadde mer tid med de jeg er glad!
Mest av alt min bestemor. Jeg så hun bare to dager før hun døde, men jeg skulle ønske jeg tilbrakte hele sommeren bare med henne. At jeg lot hun snakke ut, snakke ferdig, at jeg ikke alltid hadde så dårlig tid. Jeg savner hun fryktelig, fryktelig masse. Hun var et av de beste menneskene jeg visste om.

 

Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av? 
Sjekket internett og surfet på mobilen. Bekymret meg over om jeg er flink i jobben min. 

 

Beste boka du leste i år? 
2016 var offisielt verste leseår på lenge, men to bøker gjorde spesielt inntrykk: Mio min mio som jeg lese ut helgen før Beba døde. Og "Ikke skyt en sangfulg" som er en bok som jeg har lyst å stryke under en hver en setning. ( Å markere ting jeg spesielt vil huske, gjør jeg gjennom å understreke. Det er noe jeg har gjort siden jeg var kid) Så mye visdom i en enkel bok. Les den nå!


Vakkert av Astrid Lindgren.



Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år? 
Et veldig vanskelig spørsmål- året 2016 har vært preget av ytterpunktene.
Jeg må la Stella og hennes smil veie skålen oppover. 


Året 2016, da vi hoppet i det!

 

Hva brukte du mest penger på? 
Huslån. Og kafebesøk. Med mamma, med Geir, med venner, så å si daglig. Alt for mye. I år skal jeg skjerpe meg.

Noe du ønsket deg og fikk? 


S T E L L A

 

Noe du ønsket deg og ikke fikk? 
At min bestemor fikk kjenne sparkene i magen og fikk se Stella sine blåe øyne.

 

Hva gjorde du på bursdagen din i 2016? 
Jeg fikk masse klemmer fra Una, og et stort kyss fra Geir. Jeg størk den store magen ekstra godt, og klemte mamma ekstra godt og savnet bestemor ekstra mye. Jeg fikk også eplekake servert på sengen.

 

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre? 
At Hillary vant, at Brexit ikke skjedde, at Beba ikke døde, slike små ting...

 

Hva fikk deg til å ha det bra? 
Min familie og mine gode, fine venner.

 

Hvem savnet du? 
Min far. Mine venner som alle var samlet på Bol i sommerferien. Una når hun var langt vekk fra meg. Mamma når Beba døde.

 

Mest stolt over? 
Min mann som fikk stilling som proffesor i arkitektur på NTNU.
Una som (stortsett ) har vært en flink og omsorgsfull store søster og er en superhelt.

 

Høyeste ønske akkurat nå? 
En roligere verden. Glade barn. Å overleve flyttingen. 

 

Hva tenker du å gjøre annerledes neste år? 
Jeg har mange tanker om dette, og deler gjerne når jeg har fått landet strategien. 


Kle seg ut er i alle fall noe vi skal gjøre mer av i 2016.

A NEW ERA.



For 7 år siden malte vi gulvene gråe. 



Og fylte huset med bøker, og andre ting vi setter pris på.



Satte alle skoene på plass.



Og fant husets midtpunkt. 



Det er faktisk 7 år siden vi tok trikken fra Ila og blokken vår...



...og ble beboere i en ny bakke. Som etterhvert ble vår bakke.



Der kunne Una boltre seg på det store teppe jeg har arvet av min familie.



Hun syklet rundt. 



Eller fant ro...



I lesekroken i stua.



Eller på rommet sitt. 



Der kunne hun rote så mye hun selv ville. 



(Hun rotet mye ellers også.)



Og om kvelden sovnet med sin enhjørning-ballongen.



Når våren kom, blomstret det i hagen.



Venner kom på besøk.



Og rundt bordet var familien samlet.



Vi har uten tvil hatt noen solskinnsdager i vår bakke.



Fra Una var ett til nå har dette vært vårt hjem. 
Una sitt hjem. Bildene over er tatt i perioden januar 2010 til mai 2010.

Nå er vi blitt fire og idag ble vi rekkehus eiere, og en tid begynner.
Det føles spennende og samtidig vemodig. Men er ikke det et godt tegn, tegn på at man har vært lykkelig?

MÅNDAGS PEPP. WEEK 5.

Vi oppsummerer forrige og legger planer for denne uken. Den blir spennende. 

Forrige uke fikk vi en fin pakke i posten, og der lå en super liten gave fra Inga til Stella. Takk, Ingvild!



På onsdag dro Stella og jeg over fjorden til en vakker gammel gård.



Og var med på et spennende byplan møte med de beste folkene. ( Er også  glad for dette bilde av meg og babyen, det blir ikke så veldig mange av de. Takk, Grete! )



På fredag viste Trondheim seg fra sin beste side, det var rett og slett magisk, og jeg tenkte at vi var utrolig heldige som bor i en så fin by og med den utsikten her. Og det neste vi gjorde den morgenen var å dra på privat visning i en fantastisk byleilighet. 



Og så var det stas å få helgebesøk av Geir sin gode venn Trond og  de fine kidsa hans. Fint å bli kjent og vise frem byen. Brattøra strandpromenaden, Pirbadet og Rockheim sto på "to do" liste. 



I helgen har Stella bevist at hun er et ekte B-menneske. Som sin mor. 



På søndag ville Constantin gjerne si ha det til Stella før de drar på Adventure of a lifetime, en seksmåneders tur til Costa Rica.

Og vi også skal på noen seriøse adventures i tiden fremover: 
Vi skal mest sannsynlig være med i en budrunde i morgen. 
Vi må søke USA visum før Trump slår seg enda mer rabiat.
Jeg skal begynne på en ny bok og endelig bli ferdig med 2016-listen. 
Vi skal ordne rommet til Stella-bella. 
Men, først og fremst, må Una bli frisk.
 
 

BITS AND PIECES OF A JANUARY WEEKEND.



På lørdag våknet jeg med tre fantastiske kids, en tiger og to tigerunger ved siden av meg i sengen. En høyst dramatisk dag på dyresykehuset som hadde flyttet til soverommet. 



Babyen var ikke ved min side. Den var nemlig i Wanja og Jonnys fang. 



Før vi alle flyttet oss til bordet med deilig lørdags bursdagsfrokost. Så fint å ha huset fullt! 



Etter hvert kom vi oss ut til vintert sola. Vi gikk langs Osloveien. 



Og mellom små fargerike hus på Hospitalløkkan. 



Til byen. Der gikk vi en tur innom Shine. 



Og Wanja koste seg med blåskjell. 



Hjemme hadde tulipanene hadde åpnet seg i løpet av dagen. 



Og det var tid for litt spilling. ​



Og mye kos. 



Før vi tillot oss å spise pizza i sofaen mens vi alle så på film. Noen ganger er det lov. 



Og selvfølgelig tok vi en gjengen i speilet-selfie. Denne gangen med Stella istedenfor Ledenko.



Når søndagen kom ville vi jentene bare kose. 



Una og Wanja har jo vært bestiser lenge. 



Og nå prøvde Stella å sjarmere Wanja i senk. 



Mens jentene kledde seg i karnevalklær, som vanlig. 



Men så desverre måtte gjengen dra tilbake til Levanger, og snøen måtte måkes.



Det ble bare Stella og meg i sengen igjen. 



Og selv om lyset over byen var fantastisk, føltes det litt ensomt etter en perfekt helg.



Men alt ble bra når jeg har dette! Og med så fine venner, som bloggen har gitt oss. 

Savrsen vikend proveden sa dragim prijateljima. 

FRIDAY.

I dag er fredag den 13., ullykkesdagen. Jeg har i løpet av mitt liv vært mer eller mindre overtroisk og liker ikke fredag den 13, sorte katter som går over veien og knuste speil. Una oppdaget etter skolen idag at hun sannsynligvis har mistet sin telefon (bursdagsgaven som hun har ventet lenge, lenge og tålmodig på) og hun er helt utrøstelig. Jeg prøvde å forklare henne at det bare er en ting, og at det finnes tusen andre ting å heller bli lei seg for, men jeg forstår at det er kjempe kjipt. Hun har vært så forsiktig med den, så hun har rett og slett hatt veldig uflaks. Vi får håpe at det slutter med denne episoden på fredag den 13. 

Min fredag derimot, den startet harmonisk på gulvet, med kaffekoppen og en liten miss sunshine ved siden av meg. 



Andre fine ting:

Vi har bestilt flere viktige vår reiser. 

Geir har fått pasta maskin i bursdagsgave, dermed skal det lages pasta i helgen. 

Team Bachstad har besøkt min venninne Line Ramstad, som jobber med karenfolket og driver organisasjonen Gyaw Gyaw. Line er minst like blid som Stella, et av de beste menneskene jeg kjenner, og gjør en så viktig jobb, at det bare er å ta hatten av. Line er landskapsarkitekt og vi møttes på 2000-tallet på Agraff. Jeg satt med smil og tårer om hverandre under NRK gjensynet med Line. Se det, du også. 

Vi har tatt på oss fine spanske klær, helgen til ære. Vi venter nemlig finfint besøk, og gleder oss veldig. 



Vi går mot V Å R og i dag er også National Tulip Day. Det er ingen tull å omgi seg med tulipaner. Det veier opp for fredag den 13., tenker jeg. 



Novi vikend, kojem se jako radujemo. Samo da prezivimo petak 13. Una je vec izgubila svoj telefon, i neutjesna je. Ako se zavrsi na tome bit ce dobro. Ja jos uvijek doista ne volim petke 13., crne macke i razbijena ogledala. Tjesi me cinjenica da je danas dan tulipana, to mi se dopada puno vise nego petak 13. Nadam se da ce vas petak i vikend proci dobro, i bez vecih nesreca. 

HURRA!




En- to- tre og vi roper H U R R A 




for denne fine mannen har bursdag idag.  

Geir danas slavi rodjendan! 

MÅNDAGS PEPP. WEEK 2.


Klar-ferdig-start!


Endelig er vinteren her. 


Men på biehotellet på Lian, står det mye ledig. Fint, ikke sant?

Etter en helg med oppstart av vinterkaktiviteter, winterwonderland hadde endelig vist seg frem så vi tok med vognen og akebrettet og tok oss en lang tur til Lian, og feiring av min kjære mor, er vi nå klare for uke 2.

Første ordentlige hverdagsuken, liksom. Føles litt som en test. Vi håper den blir bra, selv om den blir travel for oss:

- Stella skal på ny kontroll på helsestasjon og det blir spennende
Utviklingen fysisk (hun er både lang og rund) og motorisk er helt enorm. Nå er det hendene som gjelder!

-Jeg skal lunsje med de gode byplanjentene og bli kjent med min barselgruppe, også skal jeg igang med bekkentrening. Og gjøre ferdig den store 2016-listen. 

- Jeg skal lese ut min bok, og Una skal lese ut sin, så skal vi sammen begynne på Harry Potter

- Una skal for fullt i gang med alle sine aktiviteter, feire to av jentene i klassen og  få den nye nabojenta på besøk. Puh, det blir travelt.

- En stor avgjørelse angående en reise skal tas

- Geir skal ha diplomsensurer med sine studenter, også fyller han år på onsdag! Hurra!


Til det skal gaver ordnes og kjoler skal tas på. Her er Stella på nanas bursdag.

- Og så kommer Jonny og jentene på helgebesøk. Firedobbelthurra!


Det blir fantastisk. Disse "januarfeiring av Geir" helgene er blitt en god tradisjon. 

Det var vår uke 2, dere, den første ordentlige hverdagsuken, liksom. En test.


Men vi skal klare det!

Er dere godt i gang med hverdagen og har planlagt uken?

Sedmica broj 2 godine 2017 bit ce puna desavanja. Mi smo spremni!

THE DAY WE CHAISED THE SUN AND CATCHED A DREAM.

Vi bor på hotel Tropical, og det er karnevalens tid på Tenerife.
Naturen har slått ut i en eksplosjon av farger, landskapet er stort og festen er igang til langt ut på natt. Una har fått en flamenco kjole og svinger seg i det, akkurat slik som hun gjorde da hun var liten. Vi har vært her i 3 dager, og jeg klarer å slappe av ganske godt.

Allikevel klarer jeg ikke å la være å tenke at det er testdagen snart. Jeg er spent, men mest av alt gretten. Gretten fordi jeg ikke kan spise manchego ost, og serrano skinke, og drikke god spansk vin. Ikke før jeg får tatt en graviditetstest, og det kan ikke skje før om tre dager. Det kjennes som en evighet. Det er en evighet.

Hele planen med Tenerife var å glemme alt, komme  til sollyset etter en lang og tung vinter, nyte tid med Una og familien og danse til karnevalsrytmer. Og nå når jeg venter, er det vanskelig å glemme noe som helst. For når vi setter oss ned, drikker jeg mineralvann og lengter etter en tidsmaskin.

Tre dager. Tikk-takk. Tikk-takk. 

Jeg gjør akkurat det jeg ikke skulle gjøre, og leser på babyverden.no og barnimagen.no og alle disse nettsidene man helst ikke skal lese på. Google søk:     Tidlig graviditetstest    -    Hvor tidlig positiv     -     Negativ, så positiv       -        Erfaringer

Og så kommer frykten. 
For jeg er ikke bare gretten, jeg er også redd. Redd for at det ikke har gått denne gangen heller. ( Hvorfor skulle det gå denne gangen?!) Redd fordi det er vanskeligere å riste av seg skuffelsen for hvert nye nederlag. Og redd fordi jeg vet at dette er et av de siste forsøk kroppen min orker å gå gjennom. Men det er ikke så farlig, tenker jeg, for jeg er realistisk og sterk og takknemmelig, og når det endelig er avklart og de tre dager har gått, skal jeg glemme alt dette og spise manchego til jeg blir kvalm.

Jeg bestemmer meg å starte tidlig. Dag 12. Altfor tidlig, jeg vet, men å se en negativ test kan virke ok på meg. Da er jeg forberedt og blir ikke så skuffet når realiteten slår inn. Når testen blir negativ skal jeg bare klemme Una ekstra godt slik at tristheten ikke tar meg. Kanskje ta et glass vin. Og minst fem cortadoer på rad.

Jeg kjøper en test uten å si noe til verken Geir eller mamma. Og tidlig, tidlig på dagen, mens musikken fra Plaza Charco fortsatt kan høres, står jeg opp og tar den. Jeg vil bare bli ferdig med det. Finnes ikke spent, vil bare vite. Komme over det.

Så jeg tisser på pinnen, pussser tenner, børster håret. Gløtter på testen, inger strek. Men så kommer det utrettelige håpet som lar tvilen komme meg til gode: Det er jo bare dag 12.
Og så, når jeg ser nøyere etter kan jeg så vidt se noe.
Er ikke det en svak, svak lilla strek som jeg skimter der? Eller er det ikke det?
For alle graviditetestene jeg har tatt i årene vi har prøvd å bli gravide, har jeg aldri innbildt meg en strek.
Det er en strek der! Nå! Denne gangen!
Men den er fryktelig svak. Samtidig har tiden jeg har brukt på å lese diverse forum lært meg: en strek er en strek.

Jeg går ut til Geir mens solen begynner å titte frem. "Baby, ser du en strek her?"
" Jaaaa....."  svarer han tvilende.
 Ja! Når han har ristet søvnen av seg, virker han helt bestemt. Jeg får et stort, stort kyss.

Jeg tar med testen i veska og viser den til mamma under bordet i frokostsalen. "Ser du en strek?"
"Den er veldig svak. Er du sikker på at den gjelder?"
En strek er en strek, sier jeg.

Jeg skriver til klinikk Hausken, og får til svar om å ta ny test om noen dager.
Det er fortsatt tidlig, skriver de.

Men jeg er glad. Og jeg er ikke den som pleier å være optimist.
Jeg vet at streken kan være en kjemisk graviditet.
Jeg vet at det er tidlig.
Jeg vet at det kan gå fryktelig galt.
Men jeg har ikke sett en stek på nesten 6 år. Så uansett hvordan det går denne gangen, viser denne streken at det er mulig.

Dagen etter tar jeg en ny test, og igjen ser vi en ekstra strek. Det er vanskelig å bedømme om den er blitt  sterkere, men nå vet jeg at jeg er gravid. Og jeg tenker at nå, nå orker jeg alt igjen. Og alt det kroppen min har vært gjennom, har vært verdt denne følelsen.
For jeg vet at det vokser et nytt liv i meg.  
Et sann mirakel.  
Jeg vet nå at det er mulig.



Denne dagen, den 9.februar 2016, kjører vi til øyas vestligste punkt, Punta de Teno, et fyrtårn, med stortslåtte fjell landskapet på den ene siden og det uendelige Atlanterhavet på andre.  Amerika er det neste stoppet, og det er ingenting i sikte i horisonten. Bortsett fra solen.





Vi må rekke å se solen gå ned i vest.





I oss bærer vi en hemmelighet, som er så fantastisk og så stort, men fortsatt veldig sårbar.
Men en strek er en strek og det er mulig.
Alt er mulig.

Så vi smiler til hverandre.
Solen går ned raskere enn vi forventer, og vi rekker det bare akkurat.
Det er så ubeskrivelig vakkert. 

Vi er en ekstra person i bilen men ingen andre enn oss vet det ennå.







Vi jaktet etter solen, og rakk det.
Men enda bedre: vi jaktet etter en drøm og den gikk i oppfyllelse.

I desember, 10 måneder etter at vi så solen gå ned i vest, var vi tilbake på Tenerife.
Med vår egen lille stjerne, Stella.
Hun fyller 3 måneder i dag.
 


Selv etter en haug av graviditetstester virker det fortsatt uvirkelig. Geir nummerer dagene. 
Apotekarene tror at vi har gått fra vettet, og det samme gjør vaskedamene. 

Nakon toliko godina nadanja i iscekivanja, druga crtica napokon se pojavila. Na Tenerifama, u eksploziji boja i uz ritme karnevala, u februaru prosle godine saznalismo da novi zivot raste u meni. Tog dana odvezli smo se do najzapadnije tacke na sjevernoj obali da pogledamo zalazak sunca, krijuci jednu tajnu o kojoj smo samo mi znali. Ganjali smo sunce, a tog dana uhvatili smo ono o cemu smo sanjali toliko dugo. 
Deset mjeseci poslje, sa Stellom smo se vratili na Tenerife. 
Danas puni 3 mjeseca. 

#gravid #ønskebarn #barnimagen #baby #endrøm #travel #reise #tenerife #prøverør #familie #lkjærlighet

CHRISTMAS MONTH.

Desember og julen i 2016 ble annerledes.
Ikke bare hadde vi i år fått vår helt egen lille stjerne, vi fikk også en 8-åring i hus, masse familie på besøk og en eksotisk julefeiring. Jeg tenkte at vi kunne se litt nærmere på dette:

Desember kom, men verden hadde ikke så mye magi å glede seg til.



Hos oss startet de fleste desembermorgener på det beste settet, mykt og rolig.



Vi så amaryllisene blomstre, og fulgte med på Glamourbibliotekarens adventskalender.



Vi fulgte også irvrig med på Snøfall, alle sammen, og bakte boller i protest mot Winters bolleforbud. 

I år pyntet vi ikke. Eneste julestjernene var Stella og stjernen på ringen min.



I ørene tok vi kirsebær øredobber. 



Og fylte huset med blomster. 



Finest av alt var allikevel når huset ble fylt med folk. 



Og hele familien kom for å hilse på Stella og feire Una. 



Una fylte nemlig år, og feiret med pianospill, grøt og dyr på Voll gård. 



Og hun fikk snø i gave til bursdagen!

Besta fylte hus med god lukt av julebakst.



Og Una begynte å fylle den nye tegneboken sin med fantastiske tegninger.



Vi pakket gaver i gull. 



Og skrev takke- og julekort til den store gullmedaljen. 



Noen av gavene i år var, rett og slett, mer tid sammen; som f.eks. felles ukemiddager. 



Og noen av gavene som vi fikk var ordentlig myke og fine. 



En dag inviterte Kari til pepperkakehus konkurranse. 



Vi tok utfordringen alvorlig.



Og bakte i vei. Desverre vant vi prisen for "beste ikke fullførte hus".

Og så kom den 18. og vi reiste. 



Det var Stellas første julemorgen, og magetrening sto på programmet. 



Juleantrekket var klart. 



Og vi store jentene pyntet oss også. 



Vi tok bilder med Atlanterhavet i bakgrunn



som vi sendte til alle kjære og kjente med ønske om en god og fredelig jul.



Og så begav vi oss på eventyr ut i byen.



På Tenerife er mottoet  "more is more"., og jeg elsket det. 



Mamma var selvfølgelig med, og kvelden ble fin, med god mat og flotte gaver. 



Den flotteste gaven kom med flyet fra London, nemlig kusinen Hanna.

Det er så masse mer å fortelle fra turen vår, men det får vi ta en annen gang. 

SNOW ON THE GROUND.

Da vi sprang ut i hagen bak huset, var bakken dekket av et tynt lag vassen snø.
"Vi burde ikke gå i den", sa Jem. "Se, hvert skritt du tar, bruker opp snøen til ingen nytte. "

Jeg snudde meg og så på de utflytende sporene etter føttene mine. Jem sa at hvis vi ventet litt til, kunne vi skrape det hele sammen til snømann. Jeg stakk tungen ut og fanget opp en stor snøfille. Det brant.

"Jem, snøen er varm!"

"Neida, det er den ikke, den er så kald at det brenner. Men ikke spis den, da, Scout, du bruker opp snøe til ingen nytte. La den falle på bakken. "

"Men jeg har lyst til å gå i den."

"Vet du hva? Vi kan gå over til frøken Maudie og gå i hennes snø."
                                                  Utdrag fra "Drep ikke en sangfugl", av Harper Lee. 


Trondheim, januar 2017. Se, hvert skritt du tar, bruker opp snøen til ingen nytte.

Det nye året er her.
Og litt sånn som Scout over beskriver det  kjennes muligheten et nytt år gir.
Som nykommet snø.
Et uskrevet blad.
Man vil la det forbli urørt, holde på håpet, og samtidig vil man løpe inn i det, oppleve spenningen. 
Man håper at året blir til nytte, at det blir bedre et bedre år for verden enn 2016 var.
At vi får laget en snømann av den snøen på bakken, og at vi får mange kalde, brennende snøflak i ansiktet som gir oss spenning og gode opplevelser. 

Det nye året er altså her.
Slutten av det forrige tilbrakte vi på et helt annerledes sted, der vi sovnet til lyden av bølgene og våknet av sollyset i ansiktet.
Nå har vi byttet ut sol med snø, og vi synes at det er deilig å starte hverdagen.

Jeg er så full av ord i meg, men får sjelden tid til å skrive de ned.  Håper at dette endrer seg for jeg har behov å slippe de løs.
Dette nye året 2017, med den lille stjernen, som ender seg for hver dag som går, og den lille familien min, en knipe med gode venner, en takknemmelig hverdag som også vil inneholde en del spenning.  

Jeg gleder meg.
Håper jeg finner tid til ordene.


Tenerife, desember 2016.

Nova godina je ovdje. Kao snjeg kojim jos niko nije prohodao, netaknuta, puna nade da ce biti bolja za ovaj ludi svijet od 2016. 
Radujem joj se.

I SAW A NEWBORN BABY WITH WILD WOLFES ALL AROUND IT.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?
Oh, what did you see, my darling young one?
I saw a newborn baby with wild wolves all around it
I saw a highway of diamonds with nobody on it
I saw a black branch with blood that kept drippin?
I saw a room full of men with their hammers a-bleedin?
I saw a white ladder all covered with water
I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken
I saw guns and sharp swords in the hands of young children
And it?s a hard, and it?s a hard, it?s a hard, it?s a hard
And it?s a hard rain?s a-gonna fall

A hard rain´sa-gonna fall, Bob Dylan


Aldri har kontrasten vært større. 
Julen, magiens og gledens tid er her.
Men lysene og varmen er borte i verden.



I dag har Trondheim vært dekket med tjukk hvit tåke.
Akkurat som om byen holder pusten, mens internasjonale hjelpeorganisasjoner prøver å evakuere Allepo.
Jeg holder i alle fall pusten, og jeg holder Stella tett, tett inntil brystet. 

Så hvordan er årets julefortelling?
Hvor blir det av magien? 
Vi sitter og ser en ofring av sivile rett foran øynene på oss, fjarde år på rad er vi vitne til en tragedie, som får meg til å skamme meg over å være menneske idag. Etter verdenskrigene, Vietnam, Sarajevo, der jeg kommer fra, Rwanda, hvordan kan vi tillate oss dette? Hvor hardt vil ettertiden dømme oss for at dette skjer? 

En by som en gang var et metropolis, en av verdens eldste befolkede byer, opplever i disse dager et sakte drap. Nå går det mot slutten. Situasjonen i Aleppo er så kritisk at det er et mirakel at noen i det hele tatt lever i denne syriske byen etter 4 år med krig og terror. 

Jeg hadde gledet meg til fredag, til helgen, til reisen vår.  Jeg hadde gledet meg tIl jul. 
Jeg har så mye å glede meg til, for og om. Jeg er så heldig. Vi er så heldige. 

Jeg gleder meg så masse over de to jentene mine, friske, herlige. Heldige. Samtidig blir jeg så redd over at dette er verden de skal vokse opp i.
At vi i 2016, i det julen nærmer seg, har Aleppo i vår verden.



Så hold pusten for Syria og hold dine nærmeste tett inntil deg. Men enda viktigere, vær god mot de som er kommet hele den lange veien fra Syria hit, og ønsk de velkommen. Tenk hvordan dette kjennes for de når alt de elsker står for fall. Vær god. Mot alle menneskene dine. 

Det minste vi kan gjøre er å donere MASSE til hjelpeorganisasjonene som prøver å redde det lille som er igjen av vår menneskelig ære, i det de hjelper sivile i Syria. 

RØDE KORS
REDD BARNA

WINTER IS COMING.









foto: Charles Freger.

Jeg ble kjempe fascinert av disse fotoene som fotograf Charles Fregner tar av europeiske og japanske folklor tradisjoner.  Fregner har også gitt ut to bøker fra sine reiser, Wilder Mann og Yokainoshima: Island of Monsters. Besøk hjemmesiden hans for flere fantastiske serier. 

Litt av en måte å ønske vinteren velkommen.
Og selv om Stella har en liten bjørnedrakt, tror jeg vi holder oss inne idag når kulden har satt inn. 

SUNDAY SILENCE.

Søndag, og stillhet.

Det er første gang på så veldig, veldig lenge at huset er tomt.
Jeg tar meg selv i å se meg rundt etter Stella, og høre etter om hun gråter.
Men det er ingen Stella, ingen Geir og ingen Una inne akkurat nå. En veldig rar følelse.
Jeg vurderte å sette på radio, men lot vare. 
Jeg nyter stillheten.

Dette skulle egentlig være en helg uten så altfor mange planer. Geir var ferdig med kurset og vi håpet på litt roligere dager fremover. Planen var å forsøke å komme litt i orden, pakke ferdig julegaver og pakke til den store turen. Og så spille masse videoer og danse mørket vekk.
Men så plutselig skulle nana og jeg ta med Una på Karlsson på taket, og Julemarkedet på Torvet åpnet, og Anna ville ha med Una på Leos lekeland, som gjorde at resten av oss fikk en dag i byen. Alt dette var ekstremt koselig, men jeg skal innrømme at fredag og lørdag ble mer hektiske enn vi håpet på.

Og snart, snart braker det løs igjen, med full guffe. Snart skal vi til Blomsterbyen og ha pepperkakehus konkurranse. Først skal Una ha juleoppvisningen på turn. Og neste uke, den blir litt for travel, den også. 

Derfor er denne stillheten utrolig å oppleve nå. Så verdifull. 



Jeg tar på meg ansiktsmaske, den nye, gode jeg fikk av Geir, nyter kaffen, tar så en lang varm dusj



og skriver noen julekort og pakker inn julegaver. Og så skriver jeg dette mens neglelakken tørker. 
For så å skynde meg å finne frem nisseluene til vi skal dra på konkurranse, jeg mener julekos. 

Prvi put, nakon dugo, dugo vremena, sama kuci. Uzivam u tisini. Sa maskom za lice, kaficom i pakovanjem Bozicnih poklona. 

FRIDAY.



Morgenene er veldig mørke for tiden,

så Stella, Vucko og jeg bruker lang tid på det gule badet vårt for å komme i riktig humør.

Det er ikke så vanskelig med denne solstrålen 



som fyller 9 uker idag.

Det er så koselig at se Stella bruke arveting. Lua er min, den søte pysjen er Unas.



Denne dyrepysjen var mitt favorittplagg når Una var liten. Så masse gode minner.

Jutra su mracna, ali imam ja moju suncicu, koja sve napravi svijetlim. I probudi u meni hiljadu sjecanja, u Uninoj pidzamici. Cak je i kapica moja. 

I SEE YOUR TRUE COLORS SHINING THROUGH.

For en grå dag vi har hatt i Trøndelag, dere. Det blir mørkt klokken 14.00 om dagen, jeg tuller ikke, og verden har mistet farger. Absolutt alt går ton i ton... i grått. I tillegg er det vått. Og det blåser. Eneste å gjøre når vinteren er slik som dette er:



Å benytte seg av enhver solstråle som titter frem.



Lage gode, varme te i fargerike kopper, og lese bøker fra en annen tid.



Kle seg i fargerike klær.



Og kysse happy feet om morgenen.



Spille spill som minner en om strand og sommer. 



Spise masse antioksidanter. Med hjemmelagd granola og vanilje yogurt. 



Bruke de sommerligste filtrene på snapchat, og ha besta som partner. 



Gå kledd i rosa ute.



Og ha roser inne. 



Lage vafler. 



Og fargerike tegninger med akvarell.



Spise gode frokoster. 



Ha på sengetøy i sukkersøte farger for å drømme søte drømmer.



Fylle huset med blomster.



Og kose masse med jenten i marihøne kjolen.

TWO MONTHS.

I dag fyller denne lille stjernen 2 måneder, og vi sier:


"Hipp Hipp Hurra!"

Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å leve i øyeblikket og ikke få panikk over at tiden går så fort. 
For det har gått fort og det har vært gøy.
Stella er en sann solstråle. Hun gjør enhver kald og grå dag til en fest. Hun smiler, og skinner, tester stemmen og bevegelsene, elsker folk og elsker kos.

Vi er så heldige at hun kom til oss. 



Osjecamo se jako privilegovanim da je ova mala suncica dosla u bas nasu porodicu.
Danas puni cijela dva mjeseca. 

A SKY INSIDE ME.

Når jeg gikk gravid med Stella, hadde jeg et enormt behov å være sammen med Una, være der for henne. Jeg hadde en lett følelse av panikk og angst med tanke på at tiden der det bare var oss to nærmet seg slutten. Men når man er gravid, er ikke formen alltid på topp, og jeg følte at tiden bare rant fra oss, uten at jeg fikk utnyttet den godt nok. Det var en sår tid.



Jeg skulle aldri ha bekymret meg.

En ny baby i hus beviste at dette hjertet mitt kunne romme enda mer kjærlighet. Og noe av det aller fineste og mest overraskende med at vi er blitt flere, er at kjærligheten til Una er blitt enda sterkere.

Når jeg trodde at det ikke var mulig å elske hun mer, elsket jeg hun enda et hakk høyere.

Elsker deg opp til himmelen, sier vi til hverandre hver natt før legging. Og hver gang når jeg har sagt det denne høsten, føles det som om himmelen bor i meg, som om den uendelige kjærligheten er noe som jeg kan kjenne fysisk i kroppen. Som et stort rom, som bare vokser, sammen med at Una vokser.

Man skulle trodd at en ny baby i hus skulle ha gjort at Una virker kjempe stor. Og på mange måter er hun det. Hun er en stolt storesøster, hun er en tredjeklassing, hun har vokst i lengden og er blitt voksnere.

Når jeg ser Stella, ser jeg også Una, og jeg husker alt som om det var i går. Ett hvert mine og ett hvert øyeblikk, hele meg er fylt med minner. Jeg innser hvor fort tiden har gått. For nå er Una kul og morsom, og heldigvis fortsatt helt egen. Og plutselig vil hun sende meldinger til mine venner på snapchat og spør om når hun kan se på Skam sammen med meg.

Samtidig har jeg tenkt på at hun fortsatt er en liten jente. 
Min lille jente.
Min tålmodighetsgrense er blitt opphevet, jeg tror jeg er blitt en bedre mamma for Una. 
Jeg har hatt enormt behov å beskytte henne, å ta hånd om henne. Legge henne om kvelden, og kose og klemme henne, holde hennes lille store hånd og flette hennes hår. Ha lange samtaler når tiden for å sovne forlengst har passert. 



Jeg vet nå at hun for alltid vil være min lille baby.
Den som gjorde meg til mamma og som fikk hjertet mitt til å romme så mange uante følelser, og en helt ny form for kjærlighet. Som fikk hjertet mitt til minst å fordoble seg, og som strekker det, utforderer det og får det til å vokse i takt sammen med henne, slik at det kan romme enda mer.

Lille store Una unikum fylte år i helgen og vi startet mandagen med en 8-åring i hus.
Jeg gleder meg til alle mandager som kommer.

Og jeg kommer alltid til å elske deg til himmelen og tilbake.


Foto: Nina H. Five


Moja velika curica, ona koja me je ucinila majkom, napunila je 8 godina. 
Ona koja je moje srce prva ispunila majciskom ljubavlju, ona koja mi srce isteze da bi raslo u taktu sa njom, postala je tako velika.

A ja sam pak shvatila jednu stvar; bez obzira koliko brzo raste i koliko godina puni, ostace zauvijek moja mala beba.
Moja mala curica.
Voljet cu te do neba i nazad, uvijek i zauvijek.

Jer sati i minuti nisu cili za slow motion, pjeva Balasevic.
A ja imam toliko potrebu zaustaviti vrijeme. 

FRIDAY.



Første fredag i desember. Og alle teller ned til jul. Det er fint å suge inn all internett juleglede som spres rundt.
Vi, på den andre siden, teller ned til helgen, og den er her straks.



I helgen braker nemlig bursdagsfestivalen løs. Una blir 8 og skal feires som fortjent. Huset er fylt med familien fra vestlandet; besta og Ingvar, Siri og Knut Erik og barna, og i morgen kommer en skokk med barn til Voll gård på feiring. Grøten skal kokes, ballonger skal blåses opp og muffinsene skal lages. Jeg gleder meg.


Jeg gleder meg også til jul, men det blir en annerledes jul for vår del. Vi har hengt opp julekalenderen og lyslenker, huset lukter godt av julekaker som besta lager, men vi har ennå ikke fått hengt opp julestjerne.
Heldigvis har jeg to vakre stejrner som skinner og smiler og danser rundt. Er ikke de fine?

Håper din adventstid er finfin, også.



A LITTLE FROG.

Denne lille her, altså.



En liten Kung fu figher. 

Så sterk, så tilstedet.
​​Allerede. 

En liten frosk. 



En kattepus, som strekker seg så mykt og maler når hun våkner. 



Så mye.
Så egen.
Helt fra begynnelsen.

Men når jeg ser på bildene fra forrige måned, ser jeg forandringen klart. 
Hun er mer våken og følger enda mer med. 



Hun ler mer. Hun snakker, og blir overrasket av sin egen stemme. 



Hun er enda sterkere.
Om mulig enda søtere.
Og fortsatt like fantastisk å kose med. 

Mali zabac raste nam pred ocima. Svakim danom sve jaca, sve budnija, sve vise dio nase ekipe, sa svojim glasicem, koji je pravo iznenadi i najsladjim osmjesima na svijetu.

ON THE ROAD AGAIN.

Nå som det er gått 7 uker siden keisersnittet, begynner (Stella og) jeg å bli mer og mer mobile for hver dag som går......Hvis jeg kunne velge hadde jeg valgt meg vår eller tidlig høst som den perfekte permisjonstiden, men man får vel gjøre det beste ut av det....

Så vi tar på oss masse deilig fargerik ull og drar til Bakklandet, der alle små fargerike husene er. Og så drikker jeg en rykende varm søt chilli, mens lille stjernen sover.

Vi kan ikke klage.



Iako je hladno i sivo, pokusavamo se istrgnuti iz zimskog sna.
Obacimo vunu u najljepsim bojama i setamo Bakklandet-om gdje su kucice kao iz Ivice i Marice, a i najbolji kafebar u gradu.
Sve u svemu, ne smijemo se zaljiti.

FRIDAY.





I dag feirer lille frøken 6 uker. 
Siden det både er merkedag og fredag har vi tatt på oss kjole. Det vil si, Stella har på kjole, jeg går med nesespray, halstabletter og snytepapir som dagens viktigste accessories.





Det å ligge på magen, øver vi på hver eneste dag nå, og lille pluggen er veldig sterk. Det fine teppe fra Ferm Lliving fikk hun av Tuva, og det passer perfekt som bildebakgrunn, så jeg måtte knipse litt bilder. 

Flere bilder skal knipses i helgen, for fantastisk flinke Nina H Five kommer for å ta bilder av jentene. Jeg gleder meg veldig. 
Ellers er planene få.
Vi skal bli friske, står øverst på lista. 
 



Vi skal nyte det det varme morgenlyset somfarger elven rosa. 
Vi skal henge med nana.
Vi må rydde alt kaoset som har hopet seg opp. Om en uke og litt til kommer endelig familien fra Vestlandet på besøk og vi gleder oss sånt. 
Vi skal fylle neste ukers kalender med flere koselige treff vi måtte utsette pga denne ukens sykdom. Jeg har gått analog, og har anskaffet meg en god, gammeldags, klassisk Moleskine planner. Det er så fint å fylle inn koselige ting og avtaler i den.
Vi skal lage ferdig Una sine invitasjoner og Stella sine takkekort. 
Jeg har lyst å oppsummere Stellas første måned på bloggen. 

Glamourbibliotekaren har noe hun kaller for glamorøsfredag, og jammen fikk hun seg en tidlig, liten fredags gave idag. Sånt blir man fryktelig glad av. Hurra for slike fredager!


Også skal vi generelt kose mye, for det er det vi lever av her i huset. 

GROWING UP.


Stella, en liten ball, 14.oktober.





Stella, med tommel opp, 17. november.

Den lille stjernen vokser i rekord fart. Rett foran øynene mine, nesten så jeg kan se at det skjer. Derfor klarer jeg ikke å la vare å stirre, akkurat som når man er nyforelsket og ikke vil blunke for man er redd at man vil gå glipp av noe.

Morgenene våre er spesielle. Når hun krøller seg som en ball, strekker seg som en katt, lager lyder som en liten løve og ser meg dypt inn i øynene. 

Stella vokser, og det samme gjør storesøsteren. Det virker som om Una har blitt et par hoder høyere og mange ganger roligere og klokere etter at lillesøsteren kom. Samtidig er hun fortsatt den bittelille babyen min. Og det tror jeg hun alltid kommer til å forbli. 




Una, Østmarkneset, 22. oktober. 

Vrijeme leti, a cure rastu. Brzo, prebrzo. Ova mala kao iz vode, a cini mi se, sa njom, i ova velika. I iako rastu, zauvijek ce ostati moje male bebe. Obje.

THIS IS HOW WE ROLL.

Denne høsten har vært full av opp og nedturer.
Jeg har opplevd mitt livs lykkeligste øyeblikk, og kjent på dyp, dyp sorg om hverandre.
Jeg mistet min kjæreste mormor i juli, bare måneder før at Stella fikk komme til oss. Jeg hadde et nytt liv voksende inni meg, samtidig som den som kjente best til alt i mitt liv ikke lenger var til.



Så kom Stella. Og verden ble lyst opp.
Geir ble professor og jeg var så stolt. Og vi bestile en solfylt tur.

Men så fikk verden Trump og mistet Cohen. Og jeg følte at alle mine helter forsvinner. En etter en. Beba og Leonard var like gamle. De fikk aldri hilst på hverandre. Men jeg spiller massevis av Cohen til Stella. Slike tanker tenker jeg for tiden. Og jeg blir trist igjen. Jeg ser på Stella og jeg savner pappa. Og dagene blir kortere og våtere og kaldere.



Heldigvis har Una og Stella masse å gi.
Det er ingenting som er så god terapi som å sove lenge ved siden av en liten, varm og myk baby. Kose. Klemme. Få blikk kontakt og oppleve de første smilene. Høre om Unas skoledag og lese i Roald Dahl bøkene. 

Når jeg er trist må jeg bare ta imot. Og min familie gir meg masse. Det hjelper enormt mye.
Vi er veldig, veldig heldige. Jeg klarer å huske det, og jeg er takknemlig.


Hva er bedre terapi mot alt det vonde i verden enn dette her?

Kada dani postanu teski, kad mi tata strasno nedostaje, kad mozak shvati da Bebe vise nema, kad Trump pobjedi izbore a Cohena pobjedi smrt, samo jedna stvar pomaze. Moji najblizi. U velikim dozama. 

 

BITS AND PIECES, SUNDAY 06112016.





Det som denne familien er helt avhengig av i disse mørke, kalde tidene er mye kos. Geir tar jentene om morgenen og de koser seg, steller og spiser frokost. Og så kommer Stella på for å få litt morsmelk påfyll etter en stund. Det er slik vi starter dagene våre. Også denne søndagen.



Etter en stund spilte vi en omgang med Ludo og jeg fikk sitte i fred og ro og lese mens Stella tok seg et blund. Jeg har begynt på Harper Lees  "Drep ikke en sangfugl". Fantastisk og viktig bok, som jeg prøver å ta innimellom amming, kosing og husarbeid. 





Una bladde i Geir sin babybok og vi så på "Skal vi danse?" semifinalen. Una heiet på Raylee. 



Også dro en liten tur til loppis på Sverresborg. Der lot vi denne fine vesken være igjen, men spiste mange gode kaker. 





Når vi kom tilbake tok Una på seg DJ-rollen og var ansvarlig for musikk. Stella digget det!





På kjøkkenet ble det laget vafler til den store gullmedaljen.



Vi fikk nemlig viktig søndagsbesøk. Birgit og verdens fineste tvillings gutter , Brage og Vetle, kom for å hilse på Stella og Una. 





Helt til slutt denne søndagen hadde minispa, fikset håret og dollet oss opp. Slik som vi liker. Og når barna var i seng, var det på tide med Westworld. Klarer ikke å bestemme meg hva jeg synes om den, men det er en helt annen sak.

U ovim nesigurnim vremenima, fino je imati jedan obican dan. Svakodnevnicu. Kao ova prosla nedjelja. 

THE GIRLS ARE ALL RIGHT.

En måned før Una ble født, i 2008, holdt Geir og jeg pusten gjennom en hel november natt.
Vi hadde valgvake i vår lille stue i den orange blokken på Ila. Vaken besto av oss to bare, samt en kilo med godteri og hjerte i halsen.
Det føltes så viktig at Una skulle fødes i en verden som virket litt lysere og tryggere.
Change we ca believe in, ropte Obama, og vi trodde på han med hele oss. Gleden var stor han vant. Vi enset håp og det føltes litt bedre å bringe et barn inn i denne usikre verden.
Jeg tror ettertiden vil vise at president Obama og verdens kuleste first lady fikk utrettet ekstremt mye bra i løpet av de 8 årene de bodde i Det hvite hus. 

Nå 8 år etterpå, hadde vi en ny valgvake. Og riktig valgresultat føltes like viktig, spesielt nå, siden jeg var blitt mamma til to jenter. USA hadde mulighet å få sin første kvinnelige president, noe som i seg selv, ville gjort verden til et bedre sted, og vist at ved å stemme på "den jenten", kan alle jentene tørre å drømme stort. På den andre siden ville et annet utfall av valget være katastrofalt på uttallig mange måter. 

I dag er Trump blitt USAs neste president. 
I dag er jeg målløs, motløs og dypt trist. 
På vegne av USA, verden, mine og alle andre jenter i verden, alle gutter, alle oss. 
Idag har jeg bare lyst å trekke dyna over hodene våre, og lage en egen, skjermet verden for meg og jentene mine. Ikke stå opp, ikke slå opp på nyhetene, ikke tenke på hvor mye urett Tramp klarer å utrette i de kommende 4 år. Bare kose med Stella. Bare klemme på Una. 



I morgen, derimot, kommer jeg til å stå opp og samle motet igjen.
Jeg kommer til å svare på alle spørsmål Una sitter med, jeg kommer til å bruke min tid på å være et godt forbilde for mine jenter, jeg kommer til å bry meg om andre, jeg kommer til å jobbe mot urettferdigheten i verden, og med tiden kommer jeg til å tro på det gode i mennesket igjen. For selv om verden har mistet kompass idag, skal vi finne den igjen. 


YES WE CAN.  The girls will be all right. 

First they came for the Communists
And I did not speak out
Because I was not a Communist
Then they came for the Socialists
And I did not speak out
Because I was not a Socialist
Then they came for the trade unionists
And I did not speak out
Because I was not a trade unionist
Then they came for the Jews
And I did not speak out
Because I was not a Jew
Then they came for me
And there was no one left
To speak out for me

Danas je tuzan dan u istoriji covjecanstva. Danas sam zabrinuta za buducnost mojih, i svih ostalih curica, djecaka, amerikanaca, svijeta.
Kao da ovaj izborni rezultat otvdjuje jos jednom koliko smo izgubili kompas.
Kompas da nadjemo ljudskost u nama, da razmisljamo i pravimo inteligentne odluke i vjerujemo u ljubav i solidarnost. 

Danas sam tuzna, ali sutra cu ponovo skupiti snage da nadjem vjeru u covjeka. I svakodnevno cu davati primjer mojim curicama, kako da ucine svijet boljim.

4.2 KILOS OF LOVE.





Stella har det godt! - sier helsesøsteren. 
( Og det er så koselig å bruke mine gamle babyklær, som denne håndbroderte skjorten, som også Una har brukt. )

Stella raste ko iz trave. I koristi odjecu koju sam je koristila kao beba, izmedju ostalog ovu kosuljicu koja je rucni rad. 

STELLA, 3 WEEKS.





Lille venn, nå har du vært en del av vår familie i hele 3 uker.

På mange måter har tiden gått fryktelig fort, og du er fortfarende fersk og ny.
På den andre siden, kjennes det som om du alltid har vært her. Jeg kjenner nå lydene du lager, jeg kan tolke dine behov, og vi kan begge holde hverandres blikk lenge, lenge, lenge mens vi danser. Du blir en mester i stirreleken, det er det ingen tvil om. 

Du er liten, men du er ikke lenger helt ny. Ikke lenger nyfødt.
Den aller første fasen er allerede forbi. Fasen der alt er instinkt, og du var som et lite sårbart dyr som man ville beskytte uansett hva. Fasen der du luktet som kanel, og kroppen din ble glovarm når du fikk kroppskontakt. Fasen der alle bevegelsene var så kjente for jeg har kjent de mange ganger tidligere i magen min. Som da du strakk venstre foten din helt ut, mens du krøllet deg sammen som en ball, og jeg tok meg selv i å stryke på magen der jeg pleide å kjenne den lille foten stikke frem.







Alle disse instinktene fader ut nå, og du blir mer og mer deg selv. God og rund og mett, våken og smilende. Og samtidig holder hjertet mitt på å gå i tusen biter for tiden den går så altfor fort og jeg ønsker bare å fryse den i et øyeblikk og nyte. 

Samtidig så vet jeg at det er nå eventyret vårt starter, vi er så vidt i gang bare, og vi har mange øyeblikk vi skal nyte fremover. 

I dag er vår første dag, helt alene hjemme.
Jeg gleder meg til tiden som kommer. 

Draga moja Stella.
Tek si stigla, a kao da si oduvjek tu. 

Vrijeme leti, i vise nisi novorodjence. Ta prva faza tako brzo prodje. Ne vladaju vise instinkti, taj slatki miris bebe poprimio je miris svijeta sto ga okruzuje, i postajes svikim danom sve visi TI. 

A ja, ja zelim zaustaviti vrijeme, ili ga bar malo usporiti. Zelim se sjecati svake sekunde, svake grimase, svakog pogleda. 

A opet znam da je nasa bajka tek pocela i da nas cekaju mnoge avanture zajedno. 



Stella 28.10.2016, 3 weeks old.

SHINE BRIGHT LIKE A DIAMOND.



Or like a star, little Stella!
We are so happy you are finally here, with us. 
I hope the sun will always shine for you.

We promise that we will take care of you. <3





Stella Sahbegovic Brendeland, 07.10.2016, 10.49.

LONG AND WINDING ROAD.

Så lang veien hit har vært. Nå er vi snart i mål. 
Og først når vi har fått det litt på avstand, forstår vi hvor sterkt vi har ønsket dette. 

Una took us by surprise. Så egen, men så passet hun så perfekt, for akkurat oss. Like glad i danse som foreldre, like emosjonell som mora og med like fin strek som faren. Og så stor kjærlighet man føler for sitt barn, det ble nesten litt overveldende.

Men så fortere enn fort viste graviditetstesten to streker igjen, og vi gledet oss til å bli fire, tross for sjokket, mens jeg hadde en uro i meg som viste seg til å stemme. Det er slikt som skjer, sa alle. Og vi trodde på det.

Årene som fulgte var fulle av fullkommen glede og bunnløs sorg. Å se et barn vokse opp og se sin far svinne vekk, er virkelig livets motsetninger. Det krevde mye av oss. Og når endelig vi samlet nok krefter til hverdagen, kom den andre streken fort igjen. Denne gangen gikk det skikkelig galt. 

Og etter denne gangen ble de to strekene noe vi lengtet etter, men de ble uoppnåelige.
Jeg prøvde å glede meg for alle søskenforøkelsene rundt oss, jeg prøvde med smil å svare på spørsmål som, av og til, kunne oppleves sårende, jeg holdt fokuset på Una, og visste at vi i grunn var veldig, veldig heldige. 

Det er masse god hjelp å få, når man sliter med å få barn, både i det offentlige og det private. Men det er ikke alltid at det går til tross for all teknologien, alle hjelpsomme hender, til tross for alle gode råd og all verdens postiv tenking. Det å lengte etter barn, og ikke få det til, er en sorg og et kjør. Fysisk. Og psykisk. Når månedene går over til år.

Og selv om vi prøvde å ikke stresse med dette, var vi nok ganske så stressa. Så vi kom til et punkt da vi måtte si til oss selv: Vi er heldige! Samtidig begynte vi å undersøke adopsjon og prøverørsbehandling i utlandet. Og en siste gang gav vi sjanse til en norsk lege ved navn Hausken, som Geir digget, muligens fordi han var fra Haugesund, eller kanskje fordi han lignet på dr. House. Anyway. Det gikk. 

Og nå er vi snart fire. Una skal bli storesøster. Og jeg klarer ennå ikke helt å tro det. 

ALMOST 37 YEARS AND ALMOST 37 WEEKS.





Dagen før jeg blir 37 år og noen dager før jenten i magen har vært en del av meg i 37 uker. 





Og hvorfor er jeg så glad?
Fordi vi har plukket epler, og jeg vet at jeg får en eplekake til frokost imorgen. ​

THE DAY BEFORE THE DAY. TWO YEARS AGO. WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene kortere.
Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over umerkelig, over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

FRIDAY.

Hei bloggen! 
Nettene mine begynner å bli litt vel tunge nå. 



Masse vonde tanker har fått lov å ta hus i kroppen min, og de vekker meg om natten. Disse handler liv og død, flaks og uflaks, savn, rettferdighet vs urettferdighet, valgets kvaler ... og slike store ting man helst ikke prøve å løse selv eller tenke så mye på. Spesielt ikke om natten. 



Bebas død virker fortsatt ubegripelig og åpner den store savn brønnen. 
Morgenen jeg skulle på min første tidlige ultralyd med Una, for å se hennes hjerte banke for aller første gang, døde Bebas søster Dila, min grandtante og store helt. Hun har hele livet sitt jobbet for barn, som barnelege både i Sarajevo og i Afrika, og det var utrolig trist at hun aldri ville møte Una. Det ble en spesiell ultralyd time.



Nå vokser en annen super-jente ( det er nå endelig blitt bekreftet: det er en jente!) i meg og jeg er spent og ydmyk og fryktelig redd. I natt trodde jeg at fødselen var i gang, men det var bare kynnere som roet seg etter et par timer. Idag skal jeg derfor pakke sykehusbagen. Nå er vi så nærme målet, og forhåpentligvis har vi hilst på dette lille menneske i løpet av kort tid. 



I mens vi venter (og tenker) blir vi underhold av vår superhelt Una. Hun også tenker mye. Og gleder seg vilt. 

Andre ting vi gjør mens vi venter:
- Endelig fikk jeg møte Maren til en middag på Mathallen og fantastisk Tillersk-Motorpsycho opplevelse på Trøndelag teater
- Kari og jeg dro til stoff og stil for å velge ut stilfull stoff, hun skal nemlig sy en babynest til oss
- Jeg jobber siste uken nå, og tenker mye på at det blir rart å gi slipp i så lang tid på en jobb jeg er så glad i
- Jeg følger andre gravide/ nybakte mamma- bloggere, som gir masse gode tips, som Koffeine, Glamourbibliotekaren, Elsa
- Vi ser på dystre serier som Spionen fra London, og fantastiske, men så hjerteskjærende, Happy Valley
- Jeg gleder meg til bursdagen min som er nå på søndag

Blizi se sastanak sa nasom novom curicom, a uzbudjenje, radost, i strah rastu svakim danom. Noci su najgore, jer tada dolaze sve crne misli. Dani prolaze dobro jer superhero Una nas pozabavi. Pokusacemo ovaj zadnji period cekanja ispuniti lijepim dozivljajima. Kao na primjer, slavljenje mog rodjendana u nedjelju. 

VIVA ITALIA!



Nå har mannen vært altfor lenge i Italia, synes vi jentene. Det er på tide å få han hjem.
Og imellom tiden, og fordi vi virkelig elsker Italia, kan vi mimre tilbake til noen av de gangene vi sammen opplevde Milano og Venezia. 



I januar 2011 pakket jeg min røde hatt og tok med bursdagsbarnet til hans bestevenn i Milano. 





Vi bodde hos Lorenzo. 





Hang både på kaffebarer og på barer. 





Så på Lorenzos prosjekter og hilste på hans venner. 











Fant oss en favoritt siciliansk restaurant, som vi ikke ville ikke forlate. 







Men januarlyset fikk oss til å oppholde oss ute fra morgen til kveld. 

Mer fra Milano 2011 turen her. 



Så nå følger vi altså Geirs fotspor, for akkurat nå er han og studentene i Venezia. En by både Una og jeg elsker. 















Kanskje ikke så rart?







Når den har Arkitekturbienallen med utstillinger i Giardini. Og i Arsenale.









Nydelig mat og drikke. 











Og vi i tillegg får ta på oss kjoler, og bo i venezianske palasser med gode venner...







Da er det bare å ta en dans for vakre Venezia!

For flere innlegg fra våre turer til Venezia, kan du klikke deg inn
HER
HER

HER 
HER
HER
HER

HER
HER

Viva Italia bonanza!
Geir se sutra napokon vraca kuci, a mi nismo sigurni da li nam vise nedostaje on ili Italia. Zato se tjesmimo slikama sa nasih putovanja u Milano i u Veneciju. 

PREGNANCY UPDATE, WEEK 30-33.

Good bye week 33, hello week 34.
Nå merkes det godt at jeg er gravid. Det er nesten litt sånn at jeg sier til meg selv at "Nå er det bare å holde ut." Jeg må holde øynene på målstreken. Hvis ikke blir det for tungt. Med andre ord, jeg har sluttet å lese Caroline Berg Eriksen som løper en mil dagen før terminen.

Hvor langt på vei: I slutten av uke 33. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 40!!! Er det mulig?!

Hvor stor er babyen nå?
Vi hadde en ultralyd på St.Olavs i uke 30, og da var babyen 13% større enn gjennomsnittet. På sist ultralyd i uke 33, fikk beskjed at babyen er litt over 2 kg, og ca 6% over gjennomsnittet. Altså stor. 

Hvordan har du det?
Er det lov å klage litt? 
Jeg går i støttestrømper fra morgen ti kveld, og har en hvilepuls på 100.
Jeg er litt (mye) grinete. Og skikkelig glemsk og distre.
Bekkenet har virkelig slått seg vrang, og denne gangen sitter smerten foran i symfysen. Det er ikke et sted man har lyst til å ha vondt. Forestill deg å dette skikkelig hardt på en sykkelstang mellom beina... vel,  sånn kjennes det... ca hele tiden. Det er vondt å gå, sitte og ligge. Jeg har fått låne et bekkenbelte, bestilt både osteopat og fysioterapeut time og sover i Bebas silkepysjamas for å kunne snu meg lettere i sengen. Til tross for all silke i verden, sover jeg dårlig.
Jeg tenker mye på fødselen og er redd ting vil gå fryktelig galt. Med alt det vonde jeg har opplevd før, klarer jeg ikke å slå meg til ro med at dette kan gå bra. Tanker altså... 

Mat du elsker? Mat du hater? Har ekstremt lite plass i magen. Så jeg spiser godt men nyter lite. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Jeg sover ekstremt dårlig. Jeg tenker altfor mye, og det er vondt å snu seg fra side til side. Jeg savner å sove på magen. Og når man går en lengre periode på underskudd på søvn blir man jo litt rar. Jeg er blitt 50% sykemeldt nå, og det gjør at jeg kan ta det litt mer med ro om morgenene. Samtidig er det en haug som skal være på plass før jeg tar permisjonen i slutten av måneden. 

Innkjøp: Vi pusser opp rommet, som jeg plutselig fant ut vi sikkert ikke trenger med det første. Vi hadde skikkelig flaks på gjenbruksdagen og fikk med oss så fantastisk mye fint og neste alt vi trengte til den første tiden. Nå må jeg snart sette meg inn i hva som trengs å pakkes i den berømte sykehusbagen. 

Aktivitet:
Det er fortsatt en god del aktivitet, men bevegelsene er blitt endret. Jeg ble faktisk litt bekymret nå en dag. Men alt er i orden. Babyen har lagt seg med hodet ned, og pleier å stikke rumpen langt ut, slik at hele magen buler på en side. Jeg elsker en hver bevegelse, og spark, som ikke lenger kjennes som spark-spark, men som allikevel kan tvinge meg på do midt på natten.

Kontroll: Ultralyd den 10.august overrasket oss alle da morkaken ikke hadde trukket seg. Dette og noen andre omstendigheter gjorde at det i forrige uke ble en ny kontroll og samtale. Morkaken hadde til denne dagen så vidt trukket seg, men jeg får en ny jordmor og legetime allerede neste tirsdag. Disse tingene stresser meg ekstremt opp.

3 pluss de siste ukene?
- At Una virkelig gleder seg til å bli storesøster og vokser så enormt med oppgaven
- At babyinnkjøpene er unnagjort og babyrommet nesten klart, pluss at vi fant et stellebord som jeg liker
- Å få vikar på min stilling, slik at erfaringsoverføring er igang

3 minus de siste ukene?
- At jeg har så lite energi for Una og Geir og de andre rundt meg
- Smerter i bekkenet
- Redsel for at ting vil gå galt

Hva ser du frem imot?
En avklaring om fødselen og at jeg forhåpentligvis kan begynne å kjenne meg trygg. 


Babyrommet malt, listing gjenstår. 

Sad je vec ova trudnoca dobro teska. Sva sreca blizi se kraju. Ne mogu da vjerujem da cemo za malo vise od mjesec dana upoznati nasu djevojcicu.

A LIST.

Når ikke alt er rosenrødt, må man passe på å omgås rosa!



Som denne planten Geir tok med hjem en dag. Er ikke den fin?



Eller finfine bygninger, som denne fra NTNU Gløshaugen, fargesatt av proffesor Bruno Lundstrom.

Hverdagen er tilbake. Og det er godt:
- Vi har kirsebær i hagen og kirsebær pai er så utrolig godt. 
- Inspirerende møter på jobb og min flinke vikar som blir bra for En blå tråd.
- Babyrommet er sparklet, babysengen montert, babyklærne vasket. Det er koselig. 
- Una og jeg bor hos min mor mens malingen tørker, og det er koselig, det også. 
- NRK viser ny tysk serie. Jeg likte første episoden skikkelig godt. 
- Jeg har to venninne dater å glede meg til. På den ene skal Kari og jeg lage Daim is. 
- Jeg skal, så godt jeg kan, prøve å ikke miste tålmodighet og ikke synes så veldig synd på meg selv. 
- Kanskje hjelper det å lage koselige lister. 
- Og hverdagen hjelper masse, så klart. 

Og den som virkelig er igang med sin hverdag er vår tredjeklassing! Der er det lite innkjøring, det er fult kjør fra starten av, men hun virker til å ha taklet det bra. Husker at jeg følte meg så stor når jeg selv begynte i tredje, og jeg kan på mange måter ikke tro at Una er blitt så stor. Og så kul.



Svakodnevnica je bez daljneg tu!
I prima nam. 
Svima.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vært der, kjennes allerede som så altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt å begripe det.

Jeg sitter og ser på gamle 8 mm filmer, med dårlige kontraster og uten lyd, men det er lett å spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som første gangen badet meg. Og når jeg begynner å gå, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer på.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. Å passe på. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den så altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utøya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig følelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden før, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og så planlegger vi noe i helgen.
Geir får den tunge oppgaven med å ta heisen opp 10 etasjer, jeg løper innom butikken og parken, i et øyeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og når jeg prøver å ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene høres bare noen øyeblikk etter og det eneste jeg håper på er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og gråter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vært borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forstått det, og som om tårene ikke finner veiene til å slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drøm. 

Jeg ser på siste meldingen jeg sendte. Det står: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert dårlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel dårlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker på så mye og jeg tenker at så mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trøster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode år og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, så og si hver eneste dag. Jeg trøster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp å oppleve det. At hun i sine 82 år bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet på.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prøver å trøste meg selv med at vi har vært heldige. For det har vi vært. 
Men akkurat nå kjennes alt som en vond drøm vi skal våkne fra. 

Å ta heisen opp, sette inn nøkkelen, og ikke bli ønsket velkomment av de blåe øynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig å godta. Radioen på rommet hennes har ikke vært på, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser på tegnefilmene de pleide å se på sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke får møte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal gå på dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjør godt. 

BABY BUMP WEEK 29 AND 31.

Ukene flyr av gårde. Fra å telle graviditets uker, har jeg gått over til å telle dager og uker fra dagen vi fant Beba død. Baby bump dokumentasjon er blitt neglisjert, og jeg har ikke helt kontroll på når bildene er tatt og hvor langt jeg var på vei på det tidspunktet. 

Jeg regner meg frem til at første bilde er tatt rundt uke 29, foran vårt hotell i Kristiansand. Jeg levde kontinuerlig i denne behagelige lin kjolen fra Zara. 
Og bilder nr. 2 og 3 er tatt i dag, altså ca begynnelsen på uke 31. I dag tvang jeg meg selv til å ta på rosa leppestift og en rosa Mathew Williamson topp i silke, etter en del kommentarer om at jeg så sliten ut på jobb. Det hjalp muligens litt. Rosa pleier å hjelpe.

Selv om jeg ikke helt holder styr på dager og uker, er det i alle fall sikkert at magen vokser i rekord fart og jeg kan ikke forstå at jeg faktisk har godt over 60 dager til beregnet termin. 

Iako sam nakon Bebine smrti izgubila racun nad sedmicama i mjesecima trudnoce, jedna stvar jeg sigurna: Stomak raste rekordnom brzinom!

PREGNANCY UPDATE, WEEK 27-30.










Hello week 30 og siste trimester.
Jeg hadde gledet meg så masse over denne etterlengtede graviditeten, det hadde vi alle. Beba, også. Bildene over er tatt en ettermiddag i Elgeseter gate, mens vi to var alene i sommer. Jeg hadde kjøpt to nye kjoler, og hadde lyst til å vise de til Beba. En tvers gjennom lykkelig ettermiddag.
Nå når hun ikke lenger ikke er her, skifter jeg mellom dype mørke daler, og gleden over at jeg snart skal møte den lille i magen. Det møtet blir nok ganske spesielt, for savnet etter Beba vil bli ekstra stor. Unas første reaksjon når vi fortalte at hun mistet sin oldemor, var sorgen over at Beba aldri vil møte babyen i magen. Det er en stor sorg for alle, og det kjennes helt uvirkelig at vi ikke kan forandre på det på noen som helst måte. 

Hvor langt på vei: 
Tenker at uke 30 høres helt absurd ut, men nå er den her. 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 70, og 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Hvor stor er babyen nå?
Babyen er stor, over 35 cm og 1500 gram. Enda skal den vokse med rekordfart denne siste delen av svangerskapet, og fete seg skikkelig opp. 

Hvordan har du det?
De første dager etter at min kjæreste bestemor Beba døde, gråt jeg uten stopp, jeg kunne ikke sove og jeg kunne plutselig få skikkelige problemer med å puste. Jeg ble oppriktig redd for at dette kunne være skadelig for den lille i magen. Det kunne det ikke, fortalte legen min meg. Sorg er naturlig del av livet. Nå blir jeg lett distrahert, kan plutselig begynne å gråte, for så å le i neste sekund, jeg snakker uavbrutt og er generelt rar. Tror hjernen min prøver å finne måter å ikke ta innover seg sorgen, slik at jeg kan skjerme babyen i magen.

Mat du elsker? Mat du hater?
Jeg har ikke tenkt så mye på mat, men får i meg vitaminer jeg må. Geir lager smoothies og mamma pusher på norske jordbær. Jeg savner spekemat og myke oster. Og vin. Masse vin. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Når jeg først sovner, har jeg hatt masse mareritt etter at jeg mistet Beba. Stygge, vonde drømmer, der alt blandes sammen, blant annet en der jeg faller ned på en steingulv rett på magen. Generelt er det vanskelig å sovne i, også fordi tivoliet i magen starter klokken 00.00 hver natt. 

Innkjøp: 
Geir og Una har kjøpt en nydelig liten Vucko 84 kosedyr til beibien i Sarajevo. Una og jeg har kjøpt en Petit Bateau pysj i Oslo. That´s it.

Aktivitet:
Masse! Jeg elsker det fortsatt, men noen av sparkene begynner å bli ganske så ubehagelige, både mot urinblæra og mot ribbeina.

Kontroll: Ultralyd idag, 10. august. Da skal mammaen min være med og vi får vite om morkaken har trekt seg.

3 pluss de siste ukene?
- At babyen reagerer på Una sin stemme 
- At turen til Kristiansand og Oslo gikk bra 
- Å kose med småtrollene Freja og Nora i Oslo fikk meg til å glede meg skikkelig

3 minus de siste ukene?
- At jeg kan bli så lei meg at jeg ikke får til å puste
- At turen til Kristiansand og Oslo var nok det siste store bekkenet mitt klarte
- Å ikke få sove





Hva ser du frem imot?
Å forhåpentligvis kunne sortere følelsene og sorgen som jeg kjenner på, før den lille kommer.

Listene er en mix, hentet fra Hjartesmil og Caroline Berg Eriksen, to gravide bloggere. Kjolen er fra Zara, og var kjøpt spesielt for vår Dyrepark besøk,(med broderier av giraffer og løver) men minner meg nå veldig om et av de siste fine ettermiddagene med Beba i sommer. 

Zadnje tri-cetri sedmice cine mi se kao ruzan san.
Sva radost koju sam osjecala kad sam napokon ostala trudna, kao da je izbrisana sa Bebom.
Trebace mi vremena da shavtim da je nema, i vremena da se pomirim sa cinjenicom da mala beba nece upoznati veliku Bebu. A mala, ona raste. I radi akrobacije po mom velikom stomaku. Sva sreca, sasvim nesvjesna moje tuge.
Ulazim ove sedmice u zadnji dio trudnoce, 75% vec je odradjeno.

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2017 » Mai 2017
nadja

nadja

38, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits