UNA.dos.tres

Hjemme igjen.
Med honningskiven og sterkere smertestillende.

Nå har denne sykdomen stjålet januar fra meg, men mer skal den ikke få!!!
Til helgen kommer Guro, min Guro. Jeg gleder meg å høre mer om Zagreb, om New York, om bøker jeg bør lese og om Sex and the City. Kanskje rekker  vi å planlegge en flytur og hun har til og med lovt en kake/ noe annet helsebringende. Jeg tror jeg bytter kaken inn mot rødvin.
Og Marianne er kommet, men ikke bare Marianne, for lille Frederik er i bartebyen for første gang også. Jeg gleder meg så mye og jeg er så spent og jeg har sommerfugler i magen. Det føles nesten som en blind date. Med en du er avstandsforesket i. For jeg er jo allerede foresket.
Og så er Geir hjemme denne helgen også. Så vi skal turne og jeg SKAL kose meg, smerter eller ei. Bring on sterkere smertestillende!
Åh, det blir bra.

..som blant annet innebærer det "å ta seg godt ut". Man må sørge for hvite tenner for skikkelig colgatesmil. Hårtuppene må stusses hver sjette uke. Og sminken skal legges med omhu.. Hmm...

Takk til tannpleier Randi for en skikkelig sjekk og opptelling.


Takk til Nermin, den flinkeste frisøren i Trondheim, for perfekt pannelugg.





Takk til Tuva for sminkesession. Du er den beste sminkøren en dame kan ønske seg.

Naravno da jedna mala dama mora paziti na svoj izgled. To ukljucuje posjetu kod zubara Randi za Colgate osmijeh, posjetu najboljem frizeru Nerki za perfekte siske i naravno make up session sa Tuvom. Nikad nije prerano poceti.

To damer fyller år i disse dager; beste besta som finnes har bursdag idag på Løyning og Aida fyller år imorgen i New Jersey. Vi hyller disse januardamene med desemberbildene fra turen til Løyning. 

 

I motsetning til denne fine damen som nesten aldri klager, bruker jeg bloggen flittig til å gjøre akkurat det, nemlig klage. Så here it comes:
Jeg er så utrolig, utrolig lei av å være i dårlig postoperativ form!

Ikke får jeg gjort noe av det jeg elsker, eller har hatt planer om å gjøre. F.eks:
-Jeg får ikke rydde, ordne og styre. Jeg får ikke jobbe.
-I stedet for å være støtte for min mamma, er jeg hennes pasient.
-Idag staret Unas turnsemester og jeg måtte betrakte all moroa fra sidelinjen.
-I kveld skal Geir og alle de fineste jentene heve sjampisglassene sine for Ole og Christina i Oslo. Jeg er ikke med.

Dette har jeg fått gjort:
- Ordnet bloggen slik at det nå går an å klikke seg inn å se hva vi holdt på med i f.eks. november 2009, eller lese om reisene våre.
- Lagt ut en haug av klær til salg på eplasiden min.
- Spist masse frukt og grønt.
-Spist masse smertestillende.
-Sett alle Audreyfilmene i Geirs armkrok. <3
-Kjøpt inn indegrienser til å lage dette, men ikke hatt energi til å gjøre det.

Det er så kjedelig å være syk. Fryktelig kjedelig. Jeg trenger tips til hva kan gjøre hverdagen lettere. Har du noen? Bøker, filmer, mat? Besøk, lunsj?

Som takk, tipser jeg deg om tre fantastiske filmer jeg  har sett i det siste:

I

Hvis du, som meg, elsker Serge Gainsbourg, hans musikkog hans damer, bør du se denne.
Amour <3


"You have to make the right choice. As long as you don't choose, everything remains possible."

Den har Jared Leto i hovedrollen. Alle som var tenåringer på 90-tallet, vil vel se en film med Jared Leto. Også er den fin og rar og full av slike sitater: "Each of these lives is the right one! Every path is the right path. Everything could have been anything else and it would have just as much meaning. "

Når jeg lå på sykehuset, tenkte jeg at jeg aldri har kommet meg til New York.
Tre dager etterpå så jeg denne.
Og når Guro i tillegg delte sine beste NYminner med med, og denne kom opp: Jeg gikk nedover 5th Avenue etter at det hadde blitt mørkt og det nettopp hadde regnet og det glitret i alle flater, også var det en tjukk elv av biler med glitrende røde baklys den ene veien og hvite frontlys den andre. Det var som en urban natur opplevelse. Og som en film selvsagt.
...da sa jeg til Geir: I år skal vi til New York.

Mannen i huset er blitt gutt igjen.
Og gutten er veldig glad i Lego.
Og veldig flink for han bygger høyt-høyt-HØYYYT!
Ingen slår gutten i å bygge tårn. Jeg har prøvd; jeg tapte.
Av og til, lar gutten jenten i huset, les: Una, være med på leken også.
Men det er ingen selvfølge.





Geir je ponovo postao mali djecak koji se igra sa lego kockicama. I dobro mu ide. Ponekad dopusti da mu se Una i ja pridruzimo. Ali uglavnom ne...

(Min mamma passer på:) Blåbær på skiva.

Og blåbærsmoothie.


Nydelige Audrey som Sabrina.


Fine godbedrings-blomster fra fine venner.


Og fine kolleger.

Lakkerte små tånegler.


Leonards Yndlingsleken.
 

Min yndligslek.

Å være med Una og Geir.

Oporavak ide u pravom pravcu, na bolje. Podpomognut maminim djemom od burovnica, smothieima, finim cvijecom, Leonard Cohenovim romanom, malim nozicama sa nalakiranim nokticima  i naravno Geirom i Unom.

Forrige helg ble det endelig gjennforening for Teo og Una.


Og ett nytt vennskap oppsto raskt.


Vi voksne var også glade over å se hverandre igjen.


På lørdag sto lange, gode frokoster sto på dagsorden.


Og innelek.


Før vi akte ned vår bakke.


Og poserte velvillig i det fine vinterlyset.


Vi varmet oss, som sagt, på Ni Muser. Med suppe, og boller og saft.


Noen var utslåtte av kulden.


Mens andre koste seg og pratet videre. Også hentet vi en finfin kjole hos Ingrid på Bakklandet.


Kosen fortsatte om kvelden også. Saften var byttet ut med vin og boller med kalvegryte.




Snille barn lekte fint sammen. Og ble glade i hverandre i løpet av helgen.

Men Teodor og Amund måtte til Oslo på søndag.


Vi fikk beholde babyen og Siri enda en kveld til, men vi ville helst beholde de enda lengre.

Det hjelper å vite at for under en uke siden spiste vi ostebolle på Ni muser og akte i nysnøen. Da kan jeg tenke på at om noen få uker er jeg i stand til å gjøre det samme igjen. Og det er fint det.












Ni Muser, lørdag 09.01.2012.

Za par sedmica opet cemo mi u Ni Muser. <3

Når disse gutta er på besøk..


..fine Teodor

..og fine Andreas..

..kan ikke damene annet...




...enn å glise. "Unastyle".

Lørdag 09.01.12.

Det har skjedd mye i det siste.
Mammaen min og den fineste mannen er blitt ett år rikere, mens jeg er blitt en eggleder fattigere. Grattis og AuauAuuu! Det var en traumatisk og vond opplevelse, men nå må jeg bare se fremover.
Vi er ved godt mot.

Zazelite Meci i Geiru sretan rodjendan a meni brz oporavak. 2012, jos uvijek cekamo da se pokazes sa neke bolje strane, do sada i nisi bila bas nesto posebno.

I begynnelsen av forrige året skrev jeg at  jeg hadde troa på 2011.

Jeg hadde håpet på det beste. Lenge. Selv når smertene satte inn og jeg hørte han rope etter mamma om nettene. Om dagene satte han frem smilet på det tynne ansiktet sitt og gav meg håpet tilbake.

Nyttårsaften i fjor:
Pappa elsker nyttårsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I år er han sykere enn noensinne før. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig å bære, og den tar ikke smertene. Men nyttårsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, før vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una åpner gaver, tøyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig å ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir så glad.

Vi skal åpne gaver, vi setter oss på de faste plassene våre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spør om en pause. Selvklart, gå og legg deg nedpå litt. Ikke tenk på det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret på. Det var ekte. Så ekte. Men det må ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg får gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i øret at pappa er så lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer på meg og at jeg ikke skal fryse på beina. Jeg tenker at det er litt tåpelig for jeg kan passe på meg selv, men blir rørt allikevel.

Snart skal klokken slå tolv. Og det nye året skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spør. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. Så hun ikke våkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye året, ønsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare på pappa og vil si gratulerer til han også. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjøre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg ønsker han alt godt.
Når han kommer ut, gjør jeg akkurat det. Sier:

En måned og 18 dager etter Nytt År dør han.

Enda et nytt år er kommet. Før klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, føltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og gråte. Holde for ørene. Ikke høre noe. Slik pappa holdt for Una sine ører. Jeg ville sove og ikke våkne.

Jeg har tenkt så mye på at han valgte å legge seg ved siden av Una, som han elsket så høyt, den siste nyttårsaften i hans liv. Jeg har nesten vært sjalu. Han må ha valgt det med omhu. Han må ha kjent på smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i øret. Jeg vil så gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til å få vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg ønsker deg alt godt.

Men jeg vil så gjerne høre han si det ordrett....

Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til å rive i meg. Men nyttårsfortsettet mitt er å være snill med meg selv. Det skylder jeg både pappa og Una. Samle energi, danse enda litt mer, ha tid, til å være med Una, være god i min jobb, tid til å lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til å ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de må jeg benytte meg mer av. Jeg starter med mine nærmeste.

P.S. Jeg tenker mye på Stine, og jeg er så lei meg for at hun må gå gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjesec i 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.

Magisk jul på Løyning 2011/ Magicni Bozic na Løyningu 2011.

Lille Persille i hagen står
lysegrønn kjole og krusete hår.
Hvorfor så stille,
lille Persille?
Kanskje du ville
på ball i år?

Inger Hagerup, Så rart ...er dagens lektyre.

Det nye året startet i dedos fang, men snart ble sykehuset vår nye hverdag. RIT ble sakte revet ned. / Nova godina pocela je u dedinom krilu, ali uskoro je bolnica postala nasa nova svakodnevnica.

PappaG fikk dette kortet. Han fylte nemlig 40, og ble kidnappet. I noen øyeblikk levde vi et annet liv med bastards i Milano/ Geir je napunio 40-ti rodjendan i pobjegli smo tom prilikom od zivota. U Milano.


I februar fikk Una et skoskap over seg. Jeg leste en fantastisk bok.  Vi tilbrakte tid på sykehuset. / U februaru je Una fasovala, a ja sam zeljela svaki svoj trenutak provesti sa tatom u bolnici.


18. februar ble det slutt på sykehusbesøkene og slutt på verden slik jeg kjente den./
18. februara bila je zadnja bolnicka posjeta, i moj svijet zauvijek se promjenio.


I mars var jeg full av minner og full av sorg. Una derimot var like fantastisk og blid som alltid. Stortsett./ Mart je bio ispunjen tugom i sjecanjima. Una je, na svu srecu, bila vesela. Uglavnom

Verden fortsatte videre. Vi prøvde å henge med. Jeg dro til Belgia. Og Una kjørte Pippi og hippiestil./ Zivot je cudnovato nastavio dalje. Mi smo ga pokusavali pratiti. U Beligji. I kao Pippi. i hippie.

I april var stilen enklere. Og smilet ble perfeksjonert. Vi dro på kunstutstillinger, og i fantastiske bryllup.(1 i Oslo& 2 i Zagreb)/ U aprilu je stil bio jednostavniji. Isli smo na nedeljne izlozbe i bili na fantasticna vjencanja.(1 u Oslu & 2 u Zagrebu)

Påsken ble tilbrakt på Løyning for noen, og Tenerife for andre. Pappa var med oss. Hele tiden. Og av alle våre favoritt ting er det utvilsomt den lille flamenco danseren som er det mest verdifulle./ Uskrsni praznici provedeni su na Løyningu i na Tenerifama. Tata nije napustio moje misli, ni jednu sekundu. Od svih stvari koje volimo u nasem domu, mala flamenco plesacica najvrijednija je od svih.


I mai kom blomstene og smilene. Og gode venner. Men sorgen var fortsatt med, og flamencokjolen.Vi feiret Amund./ Sa majem dosli su osmjeci i cvijece. A tuga nas je jos pratila. I flamenco haljinica.


Una var blitt så ufattelig stor. Vi klipte håret, likte ting, feiret 17.mai, koste oss hos nana og limte klistremerker på nesen./ Maj je donjeo 17. mai, novu ljetnu frizuru i druzenje sa nanom. I veliku curu.

Nydelige skogsturer preget juni. Med beste venner. Men så kom passet og nana og Una dro. Da festet de voksne.LItt. Og litt til./ Juni: Sumski izleti, izleti u nocni zivot. A onda stize Unin pasos.


Før Una dro, var vi en tur på gravplassen. Og jeg små tegn av kjærlighet dukket stadig opp./
Prije odlaska sa nanom, bili smo na groblju. I mali znakovi ljubavi stalno su se pojavljivali.


I juli var vi endelig fulltallige. Med Hardangerfamilien. Vi spiste massevis av is.Vi spiste generelt masse./ U julu smo napokon bili skupa. Na Bolu.  I jeli tone sladoleda. I tone ostale hrane.

Vi fikk nye venner. I gamle nabolag. Vi badet masse. I klart vann. Og solte oss. Alt var blått. Men sorgen var fortsatt med oss. Og 22. juli ble verden forandret igjen./ Bol: Novi prijatelji. Kupanje. Suncanje. Ali tuga je i dalje sa nama. I 22. jula ponovo je promjenila svijet.

I august var vi hjemme igjen. Vi syslet. Og vi pyntet oss med smykker. Og jeg viste min nye sveis./ U augustu smo se vratili u Norvesku. Sa novom frizurom, i novim nakitom.


Una fikk en ny venn. Vi savnet sommeren. I august var også 6 måneder siden pappa døde. /
U augustu je proslo 6 mjeseci od kad tate nema. A Una je dobila novog prijatelja.

I september feiret vi 4. bryllupsdag. Og gode venner i Oslo. Og enda et brudepar./
U septembru slavili smo 4. godisnjicu braka.I Ragnhild i Olava. I dobre prijatelje.

Vi feiret girlpower. Og vi feiret min bursdag, første uten min far. Og Una hjalp meg å komme meg gjennom den./ U augustu smo slavili moj prvi rodjendan bez mog tate. Na svu srecu sa Unom.

I oktober lekte vi med plastelina. Og gikk fine turer i høstværet. Vi presenterte oss på bloggen. Vi fant oss til rette i hverdagen. / U oktobru smo se igrali s plastelinom, u sumi i presentirali se na blogu.



I oktober skjedde to fine ting. Egentlig flere. Og vi gikk i poncho. Vi ville være prinser. Men jeg følte meg så tom./ U oktobru smo bili princevi. I nosili ponco. A ja sam osjecala strasnu prazninu.


En ny oransje kjole hjalp på humøret. Og jeg vant en solskinnskjole. Det hjalp også. Og lanterne fest hjalp. Mest av alt hjalp Una./ U novembru su malo pomogle nove haljine. A najvise Una.


Una skulle snart fylle 3 år. Men før det ble Hana treåring. Og vi hadde en genial rakfisklag./ Una je trebala napuniti svoj treci rodjendan. Ali prije toga Hana je preduhitrila, a mi smo imali super vece.

På tampen av november ble Frederik født. Og 13. desember lille Isa. Una derimot ble hele 3 år den 4. desember. Besta kom og tok i bruk gjesterommet. Vi feiret. Skikkelig. / Una je uskoro pravo proslavila. Prava party girl. Uz bestu i ostatak drustva. A slavili smo i dolazak Frederika i Ise.


Og nå er året snart slutt. Vi har opplevd julemagi på Løyning, men i denne omgang sier vi bare Godt Nytt År!/ Jos se par stvari desilo ovog decembra, ali posto je 31.12. zelimo vam Sretnu Novu!

Kjære alle sammen.
Nå er det straks jul, og godt er det.
Jeg skal til Hardanger i morgen. Der skal jeg kose masse med Una, spise masse god mat og godteri, drikke masse vin, lese gode bøker, se på harepus og ekorn utenfor vinduet, ake ned bakken, møte de nye jentene på Løyning og pynte juletreet. Og slappe av. Masse.
Har du planene klare? Håper du, i alle fall, slapper av. Masse. Goood juuul.


Årets julekort ble et artig påfunn.

Najdrazi.
Zelim vam sretne bozicne i novogodisnje praznike. Moj plan za praznike je pokusati se odmoriti i skupiti energije za novu godinu. I maziti se sa Unom, naravno. A vas plan?

desember 2010.

Om 2 dager kan jeg krype under teppe med Una, holde den lille varme hånden hennes mens vi spiser kjeks og rosiner og ser på barnetv. Mens snøen daler ned og ekornet spiser nøtter utenfor. Lykke!

Za 2 dana uvuci cu se pod deku sa Unom, drzati je za rukicu, jesti keks i grozdzice, i gledati crtice. Jedva cekam!

Una og Geir er hos besta på Løyning. (med skiskoa) Og jeg trøster meg med bilder fra siste desember. I tilfeldig rekkefølge. Åh, savner de.






















foto: desember 2010.

Geir i Una su u Hardangeru, i vec mi nedostaju. Zato se tjesim sa slikama proslog decembra, dok odbrojavam sate do kad se ponovo vidimo.

You like?

Det er snømangel i nord, men minusgradene sørget for røde kinn i dag.

Jeg tenker så mye på forrige vinter. Den kalde, kalde vinteren. Jeg prøver å huske, erindre, skille mellom sannhet og drømmer. Frykt. Og håp.

Jeg husker daglige, noen ganger flere ganger om dagen, turer til sykehuset. Jeg husker at jeg snakket masse med meg selv mens jeg gikk. ( Ikke høyt ,så ingen trodde at jeg var gal, men) hele tiden inni meg, ustoppelig. Jeg hadde så behov å forandre på noe, mens det eneste jeg kunne gjøre var å snakke med meg selv.

Jeg husker RIT som forsvant bit for bit og jeg husker den kalde vinden i ansiktet. Den mekaniske kvinnestemmen som informerte meg om at "Du er nå kommet til 4 etasje". Og hvis jeg lukker øynene og begynner å telle skritt, faller jeg straks tilbake til den endeløse korridoren på smertelindring, St.Olavs. Og rommet i enden av gangen blir så sann som aldri før.

Jeg husker fortsatt navnene på alle sykepleierne. Og hvor stor forskjell de kunne utfgjøre.
Jeg husker at jeg begynte i ny jobb. Og at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe som helst.
Jeg husker at jeg så lite til Una og Geir og at jeg savnet de.
Jeg husker jeg var irritabel og sint på hele verden.
Jeg husker rødvin og tårer blande seg i munnen mens jeg gjenfortalte dagene til Geir etter midnatt.

Alt dette er sant. Og det bare toppen av isfjellet. Det berører verken drømmer, frykt eller håp.

Og det som er det sanneste av alt er de øynene. Hans øyne. Store, svarte øyne som hadde sett på meg i 31 år av mitt liv. Og som for hver dag vokste seg større og større og reddere og reddere.
De er mest sanne. Og de gjør mest vondt.
Kanskje glemmer man de indre monologene og navnene på sykepleierne og kanskje slutter man å drømme om den mekaniske kvinnestemmen i heisen. Etterhvert.

Men de øynene kommer jeg aldri, noensinne, til å glemme.

P.S. I morgen er det 10 måneder siden min pappa døde. Jeg hører på Kate Bushs 50 words for snow og anbefaler albumet på det sterkeste.

foto: vinter 2010-2011.

Et kort adressert til Una havnet i vår postkasse idag. På det sto det:

       Hei Una.
       No er det masse snø her.
       Besta gler seg til du kjem. 
       Ta med ski sko.
       Klem frå besta.

Så nå har mamma og pappa en jobb å gjøre. Stor jobb. Hvor i all verden er de ski skoene?...

Una je dobila razglednicu danas. Na njoj je pisalo: Draga Una. Ovdje je puno snjega. Besta se raduje da te vidi uskoro. Ne zaboravi skijaske cipale. Pusa od beste.
Hmmm, gdje li smo samo prosle godine sakrili skijaske cipale?...

Jeg ønsker meg til jul...


Pynt fra Epla. Som disse blomstene. Eller dette smykket.


En skjorte til å ha på jobben. Som disse fra Zara.

Varme halsplagg. Denne er altfor nydelig. Og dyr.


Jeg ønsker meg en god varm Marius genser.



Men jeg nøyer meg med f.eks. denne. Og en neglelakk.


Denne tapeten fra Manakani. Jeg vet ikke hva jeg vil med den, men jeg elsker den.


Ny notatbok. Denne gangen svart, da den rosa jeg bruker nå tiltrekker uønsket oppmerksomhet.

En krage. Bik Bok, H&M, alle har en i høst..


Men de fineste er de hjemmelagade.


En ny serie mannen og jeg kan se. Tror denne er lettere å svelge enn Gossip Girl.


En ny bok. Mange nye bøker. For eksempel denne.

Det dyrebare får bli avslutning på disse feberfantasiene. For hver dag, hele året, dør 4.000 barn, etter å ha drukket urent vann. Det er flere dødsfall enn det som forårsakes av krig og konflikter. Og for 267 kroner rekker til 600 poser med sukker-salt blanding til dehydrerte barn. Og bare 120 kroner gir 42 energimatpakker som er to ukers rasjon til et undernært barn. Tre energimatpakker om dagen kan være alt som skal til for å redde livet til et undernært barn.
Jeg trekker tilbake listen min.
Jeg er blitt feberfri.

Hører du hvor glade vi er, Isa?
Om 6 dager får Una og Geir møte den lille jenten som ble født i Bergen igår. Så nå har tante Siri to babyer, som Una sier.
Og om 10 dager er det jul.
Alle hjerter gleder seg.

Una je dobila novu rodicu. Mala curica rodjena je juce u Bergenu i zove se Isa. Za sest dana vidjecemo je prvi put. Skoro pa da ne mozemo toliko cekati..

Fever fantasies I.

foto: Sommer 2010.

Jeg har vært syk siden lørdag. Med en sjømannshoste. Rennende øyne. Feberen opp i 39 grader. En verkende kropp. Verkende tanker, i det jeg husker hvor vondt pappa må ha hatt det til sammenligning med det jeg opplever som vondt. Jeg har vært sendt til Elgeseterkarantene hvor mamma har stelt godt med meg. Jeg har kompansert mangelen på stemme med å ha to dyner over meg. Jeg har knasket enorme mengder paraceter og drukket litervis av te med honning. Jeg har vært frossen og svett. Jeg har drømt om sommeren. Fine sommeren. Og jeg har drømt om å ha en jentekveld. Ta på en kjole og rød leppestift. Om å drikke drinker. Tørke av den røde leppestiften fra glasset, uten å gidde å ta på et nytt lag. Bli varm i kinnene.Skravle. Le. Til krampa tar oss. Kanskje til og med gråte litt. Tror jeg må gjøre noe med jentekveld drømmen med en gang jeg blir frisk.


foto: Atelierjentefest med Guro, Birgit, Maren, Tuva og Ane. En vinternatt i 2007.

Cetvrti dan sa visokom tempraturom. Sanjam o ljetu. Dobrim prijateljima. A najvise sanjam o tati.

Bursdagen er over. Selv tirsdagsfeiringen i barnehagen er over. Det eneste som er igjen er ballonger og kakerester. Alt føles litt tomt. Det er alltid så trist å si ha det til besta og Ingvar. Så nå når vi endelig har et gjesterom vil vi gjerne ha gjester. Igjen. Snart. Så slipper vi å deppe. Kom!

Rodjendan je gotov. Skroz. Cak i slavlje u vrticu. Gosti su otisli, svjetla su pogasena. Sve nam se nekako cini prazno. Jos nas samo baloni i ostatci torte podsjecaju na slavljenicka vremena. Trebaju nam novi gosti. Brzo. Sad kad imamo sobu za goste. Bujrum!

Når de tre marihønene var tent..

..og solbrillene var på..


Og de viktigste gjestene var kommet, besta, Beba og nana..


var det endelig dags å åpne presanger!


De var mange og det var stas! Så stas at en liten gledesdans måtte tas imellom oppakkingen.


Og mens de voksne dekket på..


..måtte bursdagsbarnet roes ned med Hare og Beba og Lion King.


Tante Hege ventet på nanas gode bursdagskake.

Og Una syntes at det var stas at  3-tallet sto på den..

Og at den var hennes.


Også kom kveldens høydepunkt, og det gikk bedre enn i fjor.


Men all bursdagsspenningen tok litt på og en sliten liten frøken..


trengte litt sukker for å få opp energinivået igjen.

For dagen etter var den ordentlige dagen..

Så bestene måtte smile fint og kjolen måtte igjen på.


Det var trist å si ha det til besta og Ingvar.

Heldigvis ble huset snart fullt igjen. Det kom..

Kasper. Og Erlend.


Sofia og Iselin.


Per Andres og den yngste og mest populære gjesten Olav.


Edvin var der, han likte pølse. Og Ola som er like gammel som Sofia.


Per styrte toget og var fin med slipset. Og Siri og Olai var fine som alltid.


De voksne fikk nøye seg med ståplasser. Kari, Eli og Hege, Aslak og Niel, Annette og Gunnhild.


Menyen var enkel; Pølsemat. Boller og muffins. Og den finfine kaken til Aslak og Kari.



Vi kan ikke annet enn å konstantere at Per Andreas smilte bredt, Ola og Per spiste godt og treåringen selv var storfonøyd. Et godt gjennomført og vellykket bursdag med andre ord.


Førnøyde var foreldre også. Slitne, vel å merke, men det var verdt det!

To utslitte, men veldig fornøyde foreldre slapper av, mens treåringen sover søtt. Vi har hatt en strålende dag. Igår og idag. Bursdag er gøy. Ingen tvil om det.




Ready to birtdhayparty!!! Oh, yeah.

Mrtvi smo umorni, bez zezanja, ko pregazeni, ali vrijedilo je truda. Jedna mala trogodisnja curica slatko spava u svom krevetu nakon dva uspjesna rodjendanska slavlja. Da nam je sad joj jedan ekstra vikend..

Vi tyvstartet igår. Men det er idag den store dagen er.

Juce smo poranili sa slavljem. Danas je pravi pravcati rodjendan.

Ingvar og besta in tha house. Hurra!




foto: sommeren 2011

Ingvar i besta napokon u Trondheimu.

To fine ting denne desemberdagen:
1. Pippis jul kan spilles om og om og om igjen. Det er nemlig lov. Og er den like fin hver gang.
2. Mariannes stemme og et bilde av en liten tass som jeg gleder meg vilt til å møte. Og som, helt objektivt, virker som verdens skjønneste baby. Og som om en time fyller sitt første døgn. Hurra!



Håper alle har en fin første desember.

Åj, fy søren så fort tiden går. Og så slitne vi er for tiden. Og stresset.
Det må være mørket som gjør det. 
Men også det at vår julekalender har 31 luke, at bursdagen til Una er om 5 dager, at juleferien starter allerede den 20.12., og at alle fristene for innlevering av saker til politisk behandling er fremskyndet med minst to uker.
Men det er ingen vits i å legge seg ned, det er baaare å komme seg opp, dra opp buksa og Bank! Bank! Banke! = Hopp! Hopp! Hoppe! Som Poster Pet. (???)

Hana suser av gårde og fyller tre år. Hurra! Vi er glade i deg. Og vi besøker deg snart i London.

Djevojcica sa najljepsim plavim okicama na svijetu napunila je tri godine. Ona je Unina veeeelika rodica. I moja mala lavica. Volimo te Hana, i dovuci cemo se uskoro do Londona da te izljubimo.

Av og til er råtten fisk og gode venner akkurat det man trenger.



















Frokost med venner er gull, også! Jeg er blitt en stor tilhenger av sleepovers. Koselig for barna og koselig for voksne.
Nordtrøndere og Maren, surströmming neste! Og da skal denne dama være med!










Vrijeme provedeno sa prijateljima, uvijek je dragocijeno. Posebno kad ostanu da prespavaju, pa se mozemo druziti i dan poslje. Sleepovers su moj novi favorit hobi. Hoce me neko pozvati na spavanje?

Jeg lar bildene tale for seg om hvor flinke mine Marit, Koco og Francesc er.
Jeg lar de tegne Casa UNG anytime. Helst i Argentina. Urugvay will do, også.
Se og nyt: Estudio BaBo!

Casa MYP




CLF casas & Casa VOL


Casa LYP


Casa LYP & Casa ZAG


Casa LYP & Casa ZAG

Moji Marit i Koco iz Estudio BaBo.

Øyeblikk jentenes utfordring denne måned er en selvportrett. Hvem er jeg?

Her er jeg. En del av meg. Den største  delen, kanskje.
Der mitt hjerte er. 
Det er så nytt. Og allikevel føles det så naturlig. Og selvsagt.
Det er fantastisk, og sterkt. Og allikevel overvelmende. Og uffatelig nifst.
Jeg får bruke alle de andre delene av meg, til min fordel. Og hennes fordel. Gjøre så godt jeg kan. Gjøre det beste ut av det. Ut av all den kjærligheten.
P.S. Og her er alt det andre ; de andre bitene, delene, interessene. Si hei, da vel.
P.P.S. Det ble en del selvportretter og kos under permisjonstiden. Jeg savner det. Tiden. Resten av bildene fra denne serien finner du her.

Lille store jenten. Som snart er tre.

Som liker Pippi Langstømpe.
Som vil være med på alt, og nekter å bli satt til side.
Som omtaler seg selv om 1. storjente og 2.panda. (..men for all del ikke en prinsesse..)
Som har sin egen vilje( Åhh, sin egen vilje...Ja, det er Una som hylende ligger midt på Torvet.. )
Som lager de fineste tegningene, som jeg må summe meg for å få hengt opp.
Som er åpen og imøtekommende. Og inviterer hele barnehagen hjem til oss.
Som elsker kos.
Som har sitt eget tullespråk i tillegg til sine to morsmål. Og som fører lange monologer.
Som husker så presist, at det av og til er skremmende.
Som er totalt uredd. Og tester grenser hele tiden.
Som blir utrolig sliten midt i uken etter lange barnehagedagene.
Som turner rundt som en sirkusartist.
Som gleder seg til besta kommer på besøk, og som nesten ikke snakker om annet enn bursdagen sin.
Som kommanderer oss på gulvet for at vi skal være mamma og pappa dinosaur.
Som elsker å opptre; gi dama en mikrofon og en scene.
Som ikke har lært seg begrepet innestemme.
Som elsker å komme på nattlige besøk til vår seng, og spørre fint: Kan jeg få holde hånden din?
Som om morgenene i Elgester løper inn til oldeBeba for å se på tegnefilmene i sengen hennes.
Som maser om å få en lillebror/lillesøster og har navnevalgene klare.
Som nekter å ordne håret sitt.
Som veldig ofte nekter å kle på seg.
Som hvisker: Jeg elsker deg opp til himmelen hver natt i øret mitt.
Som blir veldig stille når hun forstår at noen er triste.
Som vil ha is og bonbon til enhver tid, men nekter å spise grønnsaker.
Som gleder seg til snøen.
Som venter i spenning på tantes Siris prinsesse og Mariannes prins.(..litt babygal, rett og slett)
Som gjerne vil ut og fly. Hele tiden.( Det ligger i genene.)
Som liker å sove til sent om morgenen( Ligger også i genene)
Som har nana som bestevenninne.
Som ofte vil kysse meg på begge kinnene, klemme og gni nesensin  mot min.
Som elsker å hoppe i sengen, og "banke"!
Som pynter dyrene sine med smykkene, men liker ikke å bli pyntet selv.
Som påstår hun har grønne øyne(selv om de egentlig er brune), slik som sin onkel Haris.

Una som savner sin dedo. Som spør om han. Ikke for ofte, men ofte nok. Med alvorlig mine. Og når jeg sier at han ligger på gravplassen og sover, da vil hun gå på gravplassen og vekke han. Og når jeg sier at ikke det går, da sier hun at klart det går, hun skal rope høyt, høyt, HØØØØYT at det er på tide å stå opp. Og som, når hun så oppdager en tåre i mitt øynekrok, skjønner nok til å ikke insistere videre på det.

P.S. I morgen er det 9 måneder siden min pappa døde.
Det går ikke en time i døgnet at jeg ikke savner han.
Alle de fantastiske tingene jeg får oppleve gjennom Una, gjør også litt vondt.
Jeg skulle så gjerne ha spurt han om hvordan han husket meg som 3-åring, om hva han kjente, hva han følte som pappa, om han også, av og til, hadde problemer med å sovne fordi han var så lykkelig over å ha det lille menneske som en del av sitt liv.. Jeg skulle så gjerne snakket med om disse tingene.
Fast jeg vet at han husket meg utmerket godt som treåring. Og at han følte seg utrolig lykkelig over å ha meg i sitt liv og elsket meg over alt på jorden.
Helt opp til himmelen.

Laleh: Mamma

Mala velika djevojcica.
Kojoj ce uskoro treca godina.
Koja obozava Pipi Dugucarapu
Koja zeli da ucestvuje u svemu. Koja je 1. velikacurica ili 2. panda( a nikako princeza)
Koja ima svoju volju( Hahaha, vrlo jaku volju)
Koja pravi najljepse crteze na svijetu
Sto je otvorena i druzeljubljiva. I poziva cijeli vrtic kod sebe kuce
Koja obozava da se mazi
Sto ima svoj( samo svoj, tajni ) treci jezik, i koja vodi duge monologe
Cije je pamcenje toliko jako da me nekada uplasi
Sto je skroz bez straha
Koja se umori tamo negdje oko srijede, veliki vrtic i velika djeca cine svoje
Koja se prevrce i pravi salta ko prava cirkuska princeza
Sto se raduje svom rodjendanu, i posjeti beste
Sto nam komanjuje da budemo mama i tata dinosauri i puzemo po podu
Sto obozava nastupati; Ma pusti muzikuuuu!
Sto zna saptati, ali se uglavnom dere
Koja obozava da se uvuce u nas veliki krevet, i stisne moju rukicu
Sto cim se probudi trci do Bebine sobe da se uvuce u krevet i gleda crtane
Sto silno zeli malu sestru ili brata
Sto ne da joj se sredi kosa
I sto ne voli da se oblaci
Koja mi svako vece sapne u uhu: Volim te do neba, i tri put iza ledja
Koja usuti kad vidi da je neko tuzan
Koja zeli jesti sladoled i bonbon, i gotovo nista drugo
Koja se raduje snjegu
I tetka Sirijinoj maloj princezi i malom princu od Marianne
Sto bi svaki cas zeljela putovati negdje(bilo gdje) avionom (Lezi u genima)
Sto voli da spava do kasno u jutro ( Isto tako u genima)
Kojoj je najbolja prijateljica njena nana
Sto trlja svoj nosic od moj
Koja obozava da skace po krevetu i luduje
Sto tvrdi da ima zelene okice( kao Haris), iako su joj u stvari smedje

Una, kojoj nedostaje njen dedo. Za kojeg pita. Cesto. Ne precesto, ali dovoljno. Koja ne shvata zasto- ako se samo dovoljno jako dere i vice: Dedoooo, ustajanjeee!- i kako ga onda ne moze probuditi. I koja kada vidi suzu u mojim ocima, ne insistira vise, vec me samo zagrli.

P.S. Proslo je devet mjeseci od smrti moga tata. Za ovih devet jeseci nije prosao niti jedan sat, niti jedan minut da mi nije nedostajao. Sve ovo fantasticno sto prozivljavam kroz Unu, kao da malo ekstra i boli.
Tako bi volila da on to moze dozivjeti sa mnom.
Znam da bi uzivao.
Tako bi volila da ga mogu pitati da li se on sjeca mene kao trogodisnje djevojcice, da li se sjeca da li i on ponekad nije mogao da zaspe od srece i cudjena nad tim malim bicem. Da li je njegova ljubav bila toliko jaka, kao moja...
A opet sva ova pitanja bila bi nepotrebna, jer ja znam da se sjecao svakog trenutka provedenom sa nama. I da je bio sretan, da se osjecao kao najsretniji covjek na svijetu. I da me je volio... do neba..i triput iza ledja.

For litt siden var jeg så heldig å vinne Ingrid Riddevolds Solskinns kjole. Heldige, heldige meg. Jeg har eeelsket alt super flinke Ingrid lager i årevis og Una har nytt godt av min kjærlighet til de søte småkjolene til Ingrid. Og nå fikk endelig mora også svinge seg rundt i en drøm av en gla`kjole.
Åh, Ingrid, du er flink, og jeg går med dine kjoler anytime.

Jeg er en ordentlig kjole jente, noe vennene mine tydligvis vet. Til bursdagen min, fikk jeg denne fine boken av Marianne. Og nå lurer jeg på : Hvilken er din favoritt kjole; drømmekjole eller reallife kjole?

(P.S. Og har du lyst på en ny kjole(eller sko... eller jakke..), sjekk Epla butikken min. Den oppdateres forløpende, jeg har stor opprydding på gang...)

P.P.S. Jeg fant også ut at solskinnskjolen matchet interiøret i Unas rom perfekt. Den gjør meg glad! Det gjør selvsagt Una også.

Sunshine dress, fantasticni rad telentovane Ingrid Riddevold. Sada i Una i ja mozemo plesati u Ingriinim kreacijama.

En rar farsdag. Jeg har ikke lenger noen far.
Men Una, skjønne, morsomme, nydelige, omtenksomme og oppmerksomme jenten og den beste pappaen hennes har fått boller og kakao. For det fortjener de.  Den skjønne, morsomme, omtenksomme og oppmerksomme pappaen hennes fortjener det. 

Fedre og døtre har ubrytelige bånd imellom seg, og jeg kunne ha sagt mye om akkurat dette.
Men jeg lar være i kveld. Det jeg kan helt objektivt si er at både Una og jeg har vært over gjennomsnittet heldige med våre fedre. <3






Desember 2008.

Danas je dan oceva. Boli. A utjehu nalazim u tome sto Una ima najboljeg tatu na svijetu. Koji je do neba voli. Koji nas do neba voli. Bas kao sto je nas volio moj tata.

Bildet av min farmor Dika fra1948, året før pappa ble født. Øredobbene fra bildet hadde jeg på meg i pappas begravelse. De var med som en liten del av henne, en liten del av han, en del av de rare ledd som lenker våre liv sammen. Pappa minnet meg sånt om farmor. Jeg savner begge hver eneste dag.

Jeg drømte om pappa i natt.
Jeg drømmer sjeldent.
Jeg innbilder meg ofte at jeg drømmer. Jeg lurer meg selv, for i drømmer er alt lov, mens ønsketenking blir tåpelig og urealistisk.
Som oftest ønsketenker jeg.

Men i natt drømte jeg.
Og han var i den.
Svak, og tynn, en skygge av sitt gamle jeg og det bildet jeg sitter igjen med etter 3 måneder på smertelindring.
Men han var frisk!
Og full av energi!
Når jeg spurte om hvordan han hadde det, så svarte han Supert! Han ville øvelseskjøre med meg, og han ville løfte og bære og rydde. Ingenting gjorde vondt.
Han lo. Og var glad.
Hendene hans var levende. De var seg selv like. Hendene er det siste som forandrer seg på et sykt menneske, husker jeg at jeg tenkte en gang.
Men selv om kroppen virket svak, var han så sterk.

Jeg var glad for gjennsynet, selv om det bare var i drømme.
Mamma har ennå ikke drømt. Om han.

Det var min andre drøm.
Det er, på mange måter, det jeg har igjen.
Drømmene og minnene.
Man blir glad og lei seg på samme tid.
Men de varme hendene, høye latteren, stemmen har levd i meg i hele dag.

P.S. Jeg overhørte på radio idag, (informasjon på radio om morgenene bare suser forbi meg på en måte)at dagens dato skal bringe lykke. Du skal helst føde eller gifte deg på denne dagen,ble det sagt.  Jeg gjorde ingen av delene. Det blir hundre år til neste 11.11.11.
Men jeg fikk se min pappa.
Om det så bare var i en kort kort drøm.

P.P.S. Vi hadde lanternefest i barnehagen til Una idag.
Det var vakkert å se de store barne øynene undre seg over fortellingene. Og å se de små lysene bevege seg fort i mørke, slik bare små barneføtter kan.

Hvert år når høstmørke setter inn for fullt og kulden begynner å kjennes for ordentlig, lengter jeg tilbake til november 2009. November da vi dro til Argentina for å feire kjærligheten. (Og selvfølgelig for å  få litt sol på kroppen.)
November i år, er ingen unntak, for nesten samtidig med bryllupsdagen til Marit og Koco, kommer savnet etter Argentina. Som er, til tider, veldig stor. Men nå, tilbake til en spesiell dag..


En varm dag, da vi bestemte oss at: Nå er det nok av storbyen, vi vil ut i naturen...


Eller rettere sagt: Dyrehagen!!! En grønn oase i tette Buenos Aires.


Der møtte vi mange artige skapninger på vår vei.

Noen store...


..Og noen små..


Noen hadde vi sett før..

..Og andre for første gang. ( P.S. Vet noen hva dette er?)


Alle disse nye bekjentskapene og inntrykkene gjorde oss utrolig matte.


Så vi måtte hvile litt...


Men hva gjør vel det, når man er omringet av trær som blomstrer lilla?


På vei ut, traff vi på kjentfolk! De blir vel glad over å se sine fjerneslektninger i Norge...- tenkte vi...


Men responsen var skuffende liten. Det ble, til manglende reaksjon, et supert besøk i dyrehagen.

Flere natur innlegg fra La Pampa finner du her og her. Og vær sikker på at enda flere Argentina innlegg kommer, for idag tidlig viste gradstokken bare så vidt seg over null. Brrrrrr....

Alle like fine. Savn!
Nedostaju nam.

Vi har ganske mye å rope Hurra for, til tross for alt. For eksempel Hurra for beste venn som fylte år i helgen. Og Hurra for Anna som fylte sitt første. Og Sara som er blitt født. Hurra også for minner om varme sommerkvelder, lavendellukt, god mat og familien rundt oss.
P.S. Det lille nakkehulrommet. på første bildet.. Jeg elsker den lille kroppsdelen, hvis man kan kalle det hulrommet for en kroppsdel. Nå har håret til Una blitt så langt at jeg ikke ser den så ofte. Og når jeg prøver å kysse det, ler hun seg ihjel. For det kiler. Men jeg tror hun liker det. 

foto: sommer 2011, Ranch, Bol.

I går skjedde dette igjen.
Alt var fint; vi var på sushidate, vi fikk billetter til verdens beste sigøynerband, og selv om jeg visste at jeg kom til å bli lei meg, selv om jeg visste at hver tone kom til kjennes som en pil rett gjennom hjerte, var det fint.
Det jeg ikke visste var at pappas lege kom til å være på samme konserten. Det satte meg ut. Jeg ville være lei meg på mine premisser.
Idag skal man minnes de døde. Vi tente et lys på graven.
Jeg merker at ord fortsatt er vanskelige. Så jeg legger ved bilder, funnet i en glemt, gammel nokia telefon. Jeg ser på de og jeg tenker at vi var lykkelige. Vi var heldige. Men det er bilder fra et liv med pappa, og et liv uten Una. Nå er det omvendt, og jeg kan ikke annet enn å føle at det ikke er rettferdig og at det burde være plass til begge de to i livet mitt. Det føles som det eneste riktige.



foto: 2006-2007. Alle favorittmenneskene samlet i en telefonminne, minus Una.

Jos uvijek mi fali rijeci.
Fali mi tata.
Danas norvezani pale svijece svojim mrtvima. Jezim se od same rijeci. Ali svijecu smo upalili.
P.S. Slike su bile zaboravljene u staroj Nokiji i svjedoce o jednom drugom zivotu. Zivotu sa tatom, i zivotu bez Une. Sada je obrnuto. A jos uvijek, nakon osvih ovih mjeseci, toliko nepravedno. U mom zivotu ima mjesta za njih oboje, i jedino mi se to cini prirodnim.

Å ha en lysende oransje kjole i høst garderoben hjelper på humøret i høstmørket. Spesielt når den har utsøkt detaljering. (Og fantastisk pris- kr. 75 på salg!) Å vite at fineste oldeBeba kommer på overnattingsbesøk hjelper også på humøret i høstmørket. 
Kos dere i helgen, alle sammen.

Å rulle på gulvet hjelper alltid mot det meste.
Una hjelper mot det meste.
Derfor har vi rullet masse i helgen.
P.S. Og det gjør da ingenting at brillene blir ødelagt i løpet av rulleseansen.

Valjanje po podu pomaze puno. Dobro je protiv svih muka. Zato smo se puno valjali ovaj vikend.

Jeg er litt tom for tiden.
Tom for ord, mest av alt.
(Jaaa, jeg vet at sykdom har litt med det her å gjøre.
Og jaaa, mørke har også en god del å si.
Pappa. Alt for mye. Å si. For tomheten.
Han sa alltid mye. Og jeg blir tom for ord. )
Høsten altså! Så fin og deprimerende på samme tid...

Jesen.
Tako lijepa, i deprimirajuca u istovrijeme.
Znam da ce ova zima biti teska. Prozivjet cemo svaki tren prosle, svaku izgubljenu bitku, svaku uzalutnu nadu. A ja sam vec toliko izmorena, toliko nespremna, toliko prazna.
Mozda je krivac prehlada, ili mrak koji nas uveliko okruzuje.
Nemam rijeci, one mi najvise fale.
Ni suza, iako nekad poteknu bez znanog razloga.
Rijeci mi nedostaju, one su moje sidro. Mozda ih sutra nadjem.

Hei. Vi har ventet lenge med å bli friske. Vi har altså ikke vært helt i topp form. Men vi er her. Og vi lever. Vi danser til og med. Vi har funnet frem flamenco kjolen og enda en gang fått bekreftet at vi familiært eeelsker Madonna. ( Bare se på de eldre galningene i speilet. Hahaha)

Tu smo. Zivi smo. Malo tesko disemo, malo smo bolesni, ali jos uvijek obozavamo Madonnu i plesemo. Pusa.

Middag med fineste venner. Pynting på hotellrom, smugrøyking, skravling, god mat, skravling, mer god mat, og enda mer mat. Mmmmmm. Masse mer skravling. Og en drink. To drinker.  Kari-Anne, Wanja+Svensli, Maren-min, Maiken ++++ Jeg vil se dere snart igjen! Foto: Kari-Anne Toth.


Ta taxi hjem, låse opp, gå opp trappen og få dette slengt i trynet. Gå inn på soverommet, ta dynen over Una og stryke hun på håret, kysse Geir og hviske:  Jeg elsker dere også. Av hele mitt hjerte. For alltid.

2 slike iz proslog vikenda. Vecera sa dobrim prijateljima. I najljepsa poruka okacena na vrata kad sam se vratila kuci sa vecere. U ovakvim trenutcima se osjecam se jako sretnom.

Lille frøken Una er ikke helt i form, og det er så rart å se.
Hun er Ikke overalt, hun sjefer Ikke og hun hører faktisk etter (Sjokk! Noe er veldig galt.)
Plutselig skal hun Ikke gjøre alt selv; jeg får faktisk lov å hjelpe til. Hun vil bæres opp trappen( Det er sannelig tungt, skal jeg si deg) og hun vil bare ha masse-masse-maaaasse kos.( Det er lett, det!) Så nå spiser vi enorme mengder med mandariner, ser på Pingu og satser på at vi er friske og raske og klare for nye hopp og sprett! snart. Og nye heftige trassanfall. Hvordan er formen ute i verden?

P.S. Legg merke til det siste bildet av Una og Maja og damen med tiger?badedrakten.(Det er jo ikke en tiger, men jeg vet sannelig ikke hva det er.) Stilig?




Zlatni rat, Bol, sommer 2011.

Unana bas i nije u najboljoj formi. Ne terorise i ne prosipa silu, ne trci okolo, cak sta vise slusa sta joj imam reci.. Ne, ne, nikako nije u formi. Samo hoce da se mazi. Zato se danas mazimo kuci i jedemo ogromne kolicine mandarina u nadi da cemo brzo ozdraviti. I da ce terorisanje ponovo poceti..