UNA.dos.tres

Idag har solen skint, jeg har hatt på meg vårlig bluse, barnehagen har invitert til påskefrokost og vår jente er blitt forvandlet til en liten, hvit påskehare. Påskeharen hadde bestemt seg å bare være snill idag, og tro det eller ei, hun klarte det. Ikke en eneste trassanfall i løpet av dagen kjennes så godt. Jeg har hatt en super spennende dag på jobben, og gleder meg til fortsettelsen etter påsken, mens Geir går i en skikkelig konkurranse-innspurt-påske. Men det blir spennende, det også. Vi har planer om å dra til Røros og besøke Maren og det tror jeg blir, intet mindre enn, fantastisk. Og i kveld skal jeg tilbringe kvelden med min mamma. Blir resten av påsken like bra som denne fredagen, mon tro?

Jeg lurer litt på om det er fortsatt noen som leser bloggen vår, eller er alle på instagram? Og dersom du er her, hva er dine påskeplaner?
Hilsen den rødhårede, blomsterdama og påskeharen.

Zadnji dan prije uskrsnog raspusta proveden je u trku, kao da smo zecevi. Ustvari jedan clan porodice dan i jeste proveo obucen kao zeko. A dva odraslla clana imala su hrpu posla koju su morali zavrsiti, tako da sada slijedi odmor. Ja cu vece provesti  sa mojom najdrazom mamom, dok ce Geir odspavati. A za uskrs ceka nas odlazak u Røros i jos par druzenja kojima se radujemo.

En magisk tåke hadde lagt seg over Oslofjorden.


Og inne på museet ba Una meg telle Hirst sine sommerfugler. Eulogy.

På fredag var Una og jeg på Astrup Fearnley på Tjuvholmen.
Det nyåpnede museet har fått gjennomgå av kritikere, og det med god grunn. Likevel gledet jeg meg vilt til å få oppleve museet, først og fremst siden det innebar  en hel dag med Una. Jeg hadde lovet henne at vi skulle kose oss, (les: spise så mange boller og så mange kopper kakao hun bare orker). 
Det ble en skikkelig jentedag og vi møtte ingen gutter før klokken var nærmere leggetid.
Men vi møtte Ingrid og Elise, og alle var overlykkelige over å se Michael Jackson.

Man kan mene mye om arkitektur. Man kan mene mye om samtidskunst. Men ingen kan argumentere mot at det å gå med en 4-åring på en utstilling er bare genialt. Barn ser kunst med helt andre øyne enn vi voksne gjør. Vi har så mye å lære. Alle gullkornene er gullverdt og et museumsbesøk med barn anbefales på det sterkeste.


Ingrid og Elise overtalte henne om at jeg skulle få slippe.


God Alone Knows. Ingrid er skeptisk. Elise er bare søt.


Betrakteren. 


Koons sin. Det må her sies at Ingrid og familien har et spesielt forhold til kongen av pop.


Jeg trodde at dette var godteri, men det var visst diamanter. Felix Gonzalez-Torres.


Vi måtte selvsagt speile oss i kua. Una var mest opptatt av kalven.


We loved it, selv om det er laget av grisehud. Spise eller røre, fikk vi ikke lov til!


Det tar på å være på museet, og derfor er det godt å slenge seg på betonggulvet og
se på en obskur film der en kunstner holder en kanin. Og snakker. På engelsk.

Og bolle og kakao ble det også på oss! 

Prosli petak Unana i ja, sa Ingrid i Elisom, otisli smo u novi muzej moderne umjetnosti u Oslu, Astrup Fearnley.  I, na kraju dana, zakljucila sam da je 4 godine jedina prava dob za posjetu (i razumjevanje) moderne umjetnosti. Jer djeca sve to tako drugacije i cisce vide. Mi smo se super proveli.

Ukas portett er tatt på Trondheims bussen på vei til Oslo. En spent liten frøken har gledet seg veldig til reisen. På hodet har hun, i de siste, ikke hatt annet enn sjalet som Mette har strikket til henne. Hun tar det frem og sier at jeg må knyte det slik at hun blir en en liten babushka. Og en søt liten babushka er hun, må jeg si.

Portret ove sedmice uslikali smo na putu prema Oslo. Jedna mala gospodjica strasno se radovala i bila uzbudjena. U zadnje vrijeme na glavici zeli imati samo veliki rozi sal, i zeli da lici na babushku. I slazem se sa njom, odlicno jos stoji. Moja slatka, mala babuska. 

Helt siden 2006, har jeg vært redd.
Det året fikk pappaen min kreft.
I årene fremover, føler jeg at vi forsvant litt for hver gang vi fikk nye prøvesvar, i timene på sykehuset hadde vi alltid stein i magen og svette hender og vi holdt pusten.
Men pappa, han levde. Han ville det så sterkt, og jeg ville at han skulle leve, og vi hadde det veldig godt.

I 2011 døde han, og etter det, har jeg blitt enda mer redd.

Det å se sykdom på så nært hold, se den bryte ned et menneske sakte og brutalt, nedverdigende, det å bli fratatt en man elsker så høyt, gjør noe med en. For meg har det resultet i, til tider, noe som føles som endeløs sorg, men også en stor frykt.

Jeg kan bli så redd.
Redd for å miste flere som står meg nær. Redd for å oppleve sykdom på nært hold igjen. Og det er ikke en god ting. Det jobber jeg med.

Før jul samlet hele Kroatia i seg i en folkeaksjon om å sende Nora Situm til USA for behandling. Nora var 6 år gammel. I tillegg til leukemi, hadde hun også de fineste brune øynene og hele landet kalte henne for den lille løvinnen. Hun kom seg til USA. Hun smilte så vakkert og hun var en modig liten jente. I natt døde hun.

Og når slikt skjer, stopper hjertet mitt. Jeg holder pusten, har stein i magen og hendene svetter. Igjen. Og tårene kommer. Massevis av tårer. Jeg blir redd. Akkurat som om jeg venter på neste katastrofe. Neste prøvesvar.

Det å ha barn, å elske noen høyere enn himmelen, kan være en skummel opplevelse.
For alt man vil er å skjerme de mot alt vondt for all tid fremover.
Og det går jo ikke.

Så nå prøver jeg å puste meg gjennom dagen. Å bryte ned frykten. Jeg kan gråte for Nora, men jeg må slutte å være så redd. Jeg må tørre å godta.
Å godta at jeg ikke kan få noen garantier. At jeg ikke kan kontrollere fremtiden. At livet er uforutsigbart. Fylt av overraskelser. Glede. Og at sorg, uansett hvor urettferdig det er, også er en del av livet. 

Jeg må huske at alt jeg kan gjøre, er å elske.
Det er det eneste vi mennesker kan love til hverandre.
Kjærlighet.

Vijest da je mala lavica, Nora, izgubila bitku sa opakom bolescu, ucinala me je neizmjerno tuznom i ponovo uplasenom.
Jos od kako je tata 2006 dobio diagnozu, zivim u strahu.
Kad smo ga izgubili, 2011, taj strah umjesto da nestane, postao je jos veci. Jer sad znam sta znaci izgubiti nekog voljenog i koliko to boli. I sad znam kako bolest moze biti opaka i podla. I koliko boli.

Danas moje misli idu Norinim roditeljima, i svim drugim, malim i velikim junacima, lavovima i lavicama, koji se po bolnicama bore hrabro.

A ja moj strah moram nauciti savladati, jer od njega nista dobro ne dolazi. Moram se nauciti da zivot ne mozemo kontrolirati. Garancije nemamo.  Mozemo garantovati jedino ljubav jedni drugima.

Well I guess sometimes I wish you were a little more predictable
That I could read you just like a book
For now I can only guess what's coming next
By examining your timid smile
And the ways of the old, old winds blowing you back 'round...

Sometimes I wish I could find my Rosemary Hill
I'd sit there and look at the deserted lakes and I'd sing
And every once in a while I'd sing a song for you
That would rise above the mountains and the stars and the sea
And if I wanted it to it would lead you back to me

And the lion's roar, the lion's roar
Is something that I have heard before
A children's tale, the lonesome wail of a lion's roar

.... First Aid Kit, The Lion Roar.....

Nedtellingen har startet...

 






I år er det faktisk 10 år siden Geir og Olav startet Brendeland &Kristoffersen. Og det må jo feires. Øystein og Espen fra 0047 har derfor stelt i stand både utstilling og fest. Les mer  om bakgrunnen her.
Og for all del, kom både på forelesning og fest! See you there!

10 hour talk show and exhibition
March 16, 10 AM ? 8 PM at 0047
Schweigaardsgate 34D, 0191 Oslo

Exhibition period: March 16 ? April 21

Following the 10 hour talk show the office?s birthday bash celebrating their practice through 10 years will take place at 0047!

DJ Grandorge

... 8 pm

BAR 0047 (bring ca$h)

Husker dere jeg skrev at jeg skulle i en bridal shower i helgen? Vel, jeg kunne aldri ha forestillt meg at det skulle bli en slik en magisk opplevelse. For det ble intet annet enn magisk.
Det var ballonger med tekopper i pastellfarger og masse kjærlighet i luften, kommende brud stålte om kapp med solen, fruktige Pimm´s forsterket ytterligere den etterlengtede vårfeelingen. Det var jenter som var like søte som kakene som ble servert og mennene som var kjekke. Det var cloud cookies og fine vennskap. Men jeg har ikke tenkt å nøye meg med å beskrive det med få ord, jeg har tenkt å la dere få med dere hele magien.

Dette er fine Oline. Og det var hennes bridal shower.


Og dette er Eli og Bridget, jentene som ordnet den magiske festen for henne.


Det geniale med en bridal shower er at alle gode menn fikk være med. Her er Folke.

Og den kommende brugdom, Morten. I vårlyset.


Men selv om festen ikke var for girls only, var det allikevel jentene som dominerte.

I sine fineste vårkjoler. Marianne og Siri. Oline til ære. Skål!


Jeg hadde på meg den rosa kjolen min; tenkte at den passet godt til champagne og kaker. 


I den magiske leiligheten.


Fly away with me. 

Vet dere hva også var magisk? Maten! Kakene!


Vi hadde cloud cookies! Man flydde rett til himmelen av lykke over å spise noe så godt.


Og ble kjempe lei seg, når man hadde spist de opp.


Eli, i den fine grønne kjolen, er en ordentlig kake tryllekunstner!

Sjekk disse cupcakes med lilla metalisk topping, 

som matchen kjolen perfekt. (Det gjorde de ikke lenge, så gode som de var.)

 
Og drinkene, de matchet solen perfekt.  


Jeg glemte å nevne at det ikke bare var fab folk som feiret Oline, men også tre hunder og en katt.

Vennskap er en finfin greie! Se på disse to! Oline og Bridget.


Oline fikk fotografere litt selv.


Men straks var det dags å åpne gaver, for det skjer nemlig i en bridal shower. 

Og så hadde vi en "Oline og Morten quiz". Bridget styrte spørsmålsrunden mesterlig.

Jeg både lo masse, lærte noe nytt og gråt ykkestårer av den fine kjærligheten.


Morten tok dette kakebildet. Jeg, ivrig fotograf i bakgrunn, har tatt de fleste andre.

Og nå kommer jeg til å avslutte med tre av de fineste.
Du er enig i at dette var ganske så magisk?
Oline er nemlig også det. Magisk.
Og for ikke å snakke om kjærligheten.

Vi har en festlig liten frøken. Hun underholder og spiller og fjaser og er blid.
Stortsett. Og når det passer henne.
For hun kan også bli fryktelig sint, urimelig og trass. 
Da gjelder det bare å puste dypt, dypt inn og huske at det snart vil gå over. 
For det går alltid over. Og straks er hun blid som en sol igjen.

U kuci imamo jednu pravu suncicu. Uglavnom.
Jer desi se, ponekad, da je ljuta kao puska. I sta nam je onda ciniti... Disati duboko, i nadati se da ce je huja uskoro proci.

Her i huset har vi en jente med stålvilje og store drømmer.
I det siste har hun villet eie en dagligvare kjede. Hun har allerede åpnet to butikker hjemme, en i stua og en på kjøkkenet, og en til hos nana i Elgeseter. Hun vil ta opp kampen mot kjøpmennene i Trøndelag. Hun har ikke lyst å være en prinsesse, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg på andre siden, hadde store planer om å bli prinsesse eller ballerina når jeg var på hennes aldre, men ble ingen av delene. Jeg fant ut at jeg ville bli arkitekt. Og ble det.  Så vi kan, akkurat det vi vil, selv om mine tidligste barndomsdrømmer gikk i vasken.
Poenget er at vi tør å drømme. At vi tør å ta valg. 

Jeg har hatt flaks og hatt mange sterke kvinner i mitt liv. Og super menn. Rett og slett, bra mennesker. Og jenten min er heldig og har en pappa som stiller opp, trøster og tar seg fri når hun er syk,  som kokkelerer de nydeligste retter, tenner bål og aker med henne, ser på Rio for hundrede gang, legger puslespill på gulvet og lar meg sove ut om morgenen.

I dag, 8. mars, er det viktig å erkjenne hvor heldige vi er, og at noen har gjort en stor jobb for at vi skal være her vi er idag, men også at vi fortsatt har lang vei å gå. I diskusjonene om likestilling, synes jeg at feilen ligger i at begrepet er redusert til andelen kvinner i arbeid og lik lønn. Det blir for snevert. Likestilling handler om så mye mer.
Omgitt av kvinnene som har vært leger, arkitekter og advokater, tvilte jeg aldri, som barn, på om jeg kunne. Men grunnen for at min mor klarte å kombinere en karriere med to små barn, var at hun hadde en mann som verdsatte henne, og som hadde det samme verdisynet. Som stilte opp og tok sin del i det. I livet.
Kanskje handler likestilling like mye om at mennene skal lære seg verdien av å være hjemme med sine egne barn som om at kvinner skal slutte å velge redusert arbeidstid? 

Alle fine damer, gratulerer med dagen!

Eller "Jentedagen", som Una kaller den. 

P.S. Her er tre gode tekster som omhandler temaet. De viser godt kompleksiteten og at vi fortsatt har en kamp å kjempe.

Carina                                Sigrid                               Karianne

To veldig bra damer, Una og min mamma. Men jeg er så heldig og har mange i mitt liv!

Najdraze moje!
Sretan vam 8. mart!
Tako smo daleko dogurali, ali jos uvijek nam preostaje posla.
Pa hajmo, zavrnuti rukave, i nastaviti raditi i ciniti svijet boljim.
Zbog moje Une i njoj slicnih, malih. 

Ja da, vi er glade i en skikkelig fest. Heeeele gjengen.
Men nå kjennes det som en evighet siden vi fikk festet ordentlig. Helt siden juletider faktisk, for det ble jo en del festligheter denne julen også, så jeg tenkte vi skulle prøve å oppsummere. Vi begynner selvklart med selveste julaften.

(P.S. I helgen har jeg faktisk storslåtte planer som har med to fantastisk fine jenter å gjøre. Den ene skal ha en bridal shower(!), det blir mitt første, men siden det innebærer sjampis, kjoler og finfine jenter, må det bare bli bra. Den andre skal feire år, og det gleder jeg meg skikkelig masse til. Jentegreie, dette også. Sjampis, kjoler og finfine jenter.. Og masse latter, får vi håpe!)

JULAFTEN

 


En finfin jente tok på seg sin fineste kjole fra Ameeerika, og villig poserte foran alle gavene.
Mala princeza obukla je svoju najljepsu haljinu iz Amerike i voljno pozirala pored jelkice.


Hun ble super glad av å se Beba. Og sin nana. Obradovala se pravo Bebi. I svojoj najdrazoj nani.



Og når onkel Haris kom innom var lykken komplett. I kad je Hare dosao, sreca je bila kompletna.


Nå kunne vi offisielt starte julaften. Dvs. åpne gaver! Jer napokon je dosao red na poklone!


Åj, åj, åj, så altfor, altfor masse gaver!


I bilo je toliko puno, toliko previse poklona.


Lett å miste konsentrasjoen. Må finne på noe lurt til neste år. Bursdag og jul og nyttår, det blir for mye. 

 
Men koselig var det. Og når gavene var pakket ut.. I kad su pokloni odpakovani... 

Var det dags for middag. ..Bilo je vrijeme za veceru.


Vi åt pinnekjøtt fra Løyning. Nam! Jeli smo janjetinu sa bestine farme.


Og moltekrem til dessert. Dobbelt nam! I, naravno, desert.


Og når gjestene dro hjem og lille frøken sovnet... I kad su gosti otisli, i gospodjica zaspla...


..var dette min utsikt: et stykke fin mann, et nydelig juletre og sjampis i glasset.
Geir i ja mogli smo da otvorimo sampanjac i divimo se nasoj jelki u tisini.

ROMJULSLUNSJ
I romjula var vi så veldig heldige å få invitasjon til et utrolig hyggelig hjem. Der sørget vertene familiefor fantastisk julemat og juleprat. Ja til flere slike selskaper!

Jedan od decembarskih dana, bili smo u posjeti kod jedne jako drage obitelji. Oni zive u stanu koji lici na dvorac, ali to nesto drugo bi bilo cudno, kad u toj porodici zivi jedana prava princeza. 

De bor i en herskaplig leilighet midt i byen, men slik må man jo bo når man har en prinsesse i familien.

Mennene slo av en prat i sofaen. 


Mens jeg fulgte prinsessene opp til køyesengen.


Og var tilhører på en super kul trommekonsert.

JULEFJAS
Julefjas er nesten blitt en tradisjon; i mitt hodet får alt som er blitt gjort flere enn 2 ganger kvalifisere seg til benevnelsen tradisjon.
Tanken med julefjas er at folk bare stikker innom og fjaser.
Og folk kom innom. I massevis!

Vi sørget for pizzadeig og drikke (i god Birgit og Arne stil) og folk sto ansvarlige for resten. Det rådet en koselig kaos over alt og jeg hadde det fantastisk. Det er så hyggelig å samle både voksne OG barn. Og alle disse Oslo boere, som er på besøk på hjemmetrakter. Og som har med seg koselige kjærester. Jeg gleder meg til det skal gjentas.

Pred Novu godinu otvorili smo nas dom i pozvali sve one koje su imali vremena da navrate. Napravili smo tonu tijesta za pizzu, a raja su se sama pobrinula za ono sto vole na svojoj pizzi. Bilo je interesanto probati nove kombinacije. I bilo je strasno fino druziti se jedno cijelo popodne sa velikom i malom rajom. Ovo moramo ponoviti.
 

Stille stund, Kian.


Resten av småbarna ser på film.


Mens voksne snakker. Og snakker.


Og snakker. Mens de lager pizza.


Snakker.


Og snakker. Og fjaser.


...Kan hende barna faktisk var de roligste i akkurat dette selskapet...


En finfin julefjas, var det!

NYTTÅRSAFTEN
Vi feirer nyttårsaften også, vi.
Sånn på ordentlig. Nyttårsaften er "den store festen" i Bosnia. Og jeg har utrolig mange gode barndomsminner forbundet til disse festene. Nyttårsgaver, og nyttårstre og nyttårsnisse. Og på denne dagen, savner jeg min pappa, ekstra mye. Han fant alltid på så mye artig under disse feiringene. 
I år samlet vi oss igjen, hos min kjære mor.

Nova godina, kao i obicno provedena u Elgesetru, porodicno. Nova godina, bez tate, vise nikad nece biti to, ali zbog Une, moramo nastavljati dalje. Cak i sa slavljima. Jer to je njeno djetinstvo. A tata, on ce nam uvijek nedostajati. Zauvijek.


Jeg ventet i spenning på gavene. Såååå glad!

Endelig! Prinsessen har fått æren å dele ut.


Og å underholde Beba og Hege.


Og Geir og Haris.


Mamma var som alltid, i bevegelse. Mulig smerten og savnet minsker da.


Etter middag fikk vi lov å leke med gavene. Jeg med min iPhone og Una med lego friends.

Og det var den desember...

Det har, uten overdrivelse, vært helt forferdelig vær i Trondheim i det siste. Ta f.eks. lørdagen, da hadde vi en ordentlig storm ute, med en blanding av regn, haggel og vindkast som nesten løftet oss fra bakken. Men vi trosset været og etter turn kom vi  frem til et nydelig hjem, til nydelige folk og varm lørdagsgrøt. Det er Unas venninne Ingrid, den store helten, som inviterte og straks jeg så smilene til disse jentene, glemte jeg været ute. Og med blomstene på bordet og fyr i peisen, kunne vi fortsette å drømme om våren. Helt til vi skulle komme oss hjem igjen...

Samo za informaciju, vani je katastrofa. Vrijeme je vise nego promjenjljivo oblacno. U subotu smo imali pravu, pravcatu oluju. Ali i povrh toga, izvulki smo se vani u posjetu Uninoj dobroj drugarici Ingrid. I kad smo vidjeli srecu i osmjeh na licima curica, kao da nas je obasjalo sunce. Sve dok nije bilo vrijeme, poci kuci.

I forrige uke var vi hos min Samra. Det er så sjeldent jeg ser hun og det er jeg lei meg for, siden hun er en av de beste her i verden. Una elsket hun over alt på jorda, og det er så godt å se; både at den lille jenten min er en god menneskekjenner og at mine favoritter liker hverandre så godt. Samra stæsjet opp med nydelig tapas for voksne og pizza for barn, og Una fikk sitte på fluffye puffen og se på cartoon network. Samra hadde nemlig besøk av sine tantebarn, Isak og Eldar, og jeg tror Una ble litt forelsket. Lykke for alle!

Prosle sedmice bili smo kod moje najdraze Samre. Ona nas je kao i obicno primila ko kraljeve. Toliko je dragocijeno vrijeme provedeno s ljudima koje volis, i toliko mi je zao sto se ti momenti ne desavaju cesce. Una je uglavnom uzivala isto toliko kao i ja. A tu su jos bili i Samrini djecaci, Isak i Eldar, pa mislim da se Una cak malo i zaljubila.

Først av alt, tusen, tusen, tuuuuuusen takk for all responsen blogginnlegget om mine 20 år i Norge har fått. Alle kommentarene, her på bloggen, på Facebook og på sms, det at der har valgt å dele historien videre, har gjort denne følelsesladde helgen litt lettere å komme gjennom. Det at så mange føler seg berørt, gjør meg glad og håpefull. Jeg er heldig. Vi er heldige; så lenge vi bryr oss om hverandre.

Historien som ble fortalt er min, men den er også litt din, og den er i alle fall Syrias og den er, i alle fall, asylbarnas, alle 4000 av dem.

Idag kom Redd Barna magasinet i posten og i det finnes en fin artikkel om et fotoprosjekt som heter : Først og fremst barn- et portrett av en barndom i asylmottak. Like treffende som fotografiene var kanskje de små fortellingene fortalt av disse barna. Som f.eks.:

"Jeg vil gå på vidergående skole og vinne olympiske leker. Det skal jeg gjøre.
Hvis jeg får oppholdstillatelse."

"Hva er det du savner i livet? Frihet. Jeg savner frihet. At jeg ikke trenger å bo her.
At alt er liksom fint."

"Jeg vil bli prinsesse! Da vil jeg ha på meg kjole og da vil jeg ha på meg krone. Og da vil jeg være hvit. Jeg liker prinsesser for de har alle ting. Jeg vil ha alle ting." 

"Når jeg er lei meg så får jeg gnaske mye vondt i hjertet. Da drikker jeg noe kaldt."

Når jeg leser dette blir jeg lei meg og så får jeg ganske mye vondt i hjertet.
Men det er en ny uke, og jeg håper at den blir bra for alle dere der ute!

Crni snjeg i crne misli. Ovaj vikend moj je tata trebao napuniti 64. godinu. Ovaj vikend obiljezili smo 20 godina od dolazaka bosanaca u Norvesku. Ovaj vikend Amira i Bosko Jovic bili su savrseni, pjevali su njegovu pjesmu, a ja sam plakala.
Danas je prvi dan u novoj sedmici, koja ce, nadam se, donjeti manje suza, a vise smjeha.

For snart 20 år siden kom jeg til Norge. 

Denne setningen har jeg skrevet ned så mange ganger før, men aldri har den klart å få resten av ordene til å rulle og historien til å følge etter. 

Så nå skriver jeg den igjen, og denne gangen tvinger jeg ordene frem.
For det første, er det fordi vi i disse dager feirer at det er 20 år siden bosniere kom til Norge, og for det andre, er det fordi det er min pappas bursdag idag. Min pappa døde i februar for 2 år siden.

For snart 20 år siden kom jeg til Norge.

April, 1992.
Skolen er utsatt på ubestemt tid.
Det de voksne har snakket om, med stille stemmer, er blitt en realitet. Krigen er kommet til Sarajevo.

Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt.
Om nettene sover vi på kjøkkenet, som befinner seg innerst i leiligheten, med nabobarna fra 8.etasje. Når granatene faller så nærme at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen.
Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8.etasje har svart, krøllete hår.

Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal gå over.

Sarajevo bombes daglig. Når granatene stopper, løper Haris og pappa ut og samler splintene som de så viser til de andre. Haris er imponert. 

Min pappa sier at "Dette skal nok gå over", for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som vil la barn bli bombet. Ikke i en by. Ikke lenge. "Det kommer til å ordne seg."

Men granatene faller daglig. Her og der, tilfeldig. Skarpe skudd høres. Og fly som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.

Mai, 1992.
Pappa låser seg inn på soverommet og skriver to brev. Han drikker opp siste vinen vi har i hjemmet.

Et brev er til en god venn som har sviktet. Som har visst og ikke advart. Kanskje var han redd, eller så var han feig. Kanskje var han ond. Det får være det samme. Han sa ikke ifra.
Det andre brevet er til pappas eks kjæreste. Hun bor i Beograd og han vil at vi skal dra dit. Mamma, Haris og jeg. Han får ikke lov å reise, men gjennom kontakter har han ordnet oss plass i et fly som skal forlate byen vår den 01. mai. Med oss skal vi ta brevet han har skrevet til Tanja.

Ingen sover. Alle gråter. For vi skal dra.

Min bestemor Beba kommer for å si farvel, de andre får vi ikke møte.
Jeg sitter på mitt rom, mamma på sitt, pappa i stuen.
Og så plutselig sier mamma: Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke dra fra deg!
Jeg kommer meg ut fra rommet, og roper at jeg heller ikke vil dra.
Og pappa sier: Ok, men da blir vi.
Sammen. Vi klarer dette. 
Det kommer til å ordne seg. 

Flyet letter, og blir det siste ikke millitære flyet som forlater byen. Vi sitter ikke på det.
Jeg føler en enorm lykke. Lettelse.
Alle gjør det. Føler lettelse. Vi blir.
Jeg tror dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.

Dagen etter, den 02.mai, bryter helvete løs.
Hovedbiblioteket brenner, posten brenner, hele byen brenner. Alle telefonlinjene er brutt.
Men vi, vi er bare lykkelige. Over å være sammen. 
Dagen etter mister vi strøm, så vann, og vi, barna, bor etterhvert bare i boden ved trappeoppgangen. Vi går ikke ut lenger. Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hår er fortsatt svart og krøllete selv om han ikke får vasket det.
Flere av vennene våre forlater byen gjennom så kalte konvoier; kvinner og barn stables i busser og skippes av gårde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut. Fra den beleirede byen.

19. mai skal ny konvoi dra fra byen.
Og denne gangen, bestemmer de voksne at vi må dra. Men pappa ufarliggjør det så bra: "Dette blir bare en tidlig start på sommerferie, dette.
Dra til Bol og ta en dukkert for meg.
Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter." 

Mai i Sarajevo er nydelig. Denne dagen, 19. mai,  er det ingen granater som faller.
Solen skinner og trærene er grønne og store. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til å savne gutten med krøllete hår, tenker jeg.
Vi møtes ved avtalt sted. 7000 av oss.
Kvinner som gråter, fedre som er bleike og barn som er stille.
Min farmor og farfar kommer for å si farvel.
Vi kjører i 2 biler. Min bestemor, oldemor og grandtante. Haris, mamma og jeg. Og to kusiner i 20 årene. Brødrene deres må bli igjen. Det samme må foreldre.
Pappa gjentar at vi sees straks, og hvisker til Haris at han må øve masse på å svømme. "Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter. "
Og så vinker han til oss der han står i solen.

Dette var siste gangen jeg så min far på to år.

Ting ble ikke slik vi håpet.  

Konvoien ble stoppet og vi ble holdt fanget i 3 døgn. I løpet av disse nettene ble jeg voksen. 
Strøm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo måtte klare seg i sine kalde vintre uten. Min far gikk ned 20 kilo og lærte seg å gå med en pistol.
Han skrev brev til oss, lange kjærlige brev, men disse kom frem først flere måndeder i ettertid og vi var aldri sikre på om han levde.

Sommeren 92 husker jeg lite av.
Jeg vet ikke om Haris ble flinkere på å dykke eller om vannet var varmt. Vi tilbrakte mesteparten av tiden foran tven og prøvde å se etter pappa hver gang det var en reportasje fra Sarajevo. Desverre var det mange store massakre midt i byen i løpet av de årene, og hver gang et kamera fanget et par converse sko, sluttet hjertet mitt å banke.
Men pappa, han holdt sitt løfte og overlevde. Mine besteforledre overlevde.
Men han kom ikke etter, den sommeren. Eller sommer som fulgte.

Og jeg?
Jeg er blitt flyktning.
Det lille sommerhuset er for lite for 7 kvinner og et lite guttebarn, så nå bor vi på flyktninghjemmet. Jeg er venn med de andre flyktingbarna. Vi kommer fra alle steder i regionen og vi går på flyktingskolen. Vi drives av samme brennende, inderlige ønske om å få lov å komme tilbake hjem. Og vi kan snakke sammen om det store savnet.

Våren 1993, får min mor nok. Av politikk, av eksludering, av frykt. Alle rundt oss drar videre. Ut.
Hun vil at vi skal gå på den vanlige skolen og at vi ikke skal være redde lenger. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn så. Det er snakk om krig. Igjen.
Så hun pakker sine 2 kofferter, kysser sin mor og resten av gjengen på kinnet, og tar oss med til Norge. Vi blir ikke spurt. Men det må ha vært et vanskelig valg å ta.

I ettertid, tenker jeg på alle disse sterke kvinnene som var tvunget til å klare seg selv. Bort fra sine elskede, ansvarlige for fremtiden til sine barn, helt alene. I en krig. Og jeg tenker på hvor godt de gjorde det. Hvor kloke valg de tok, og hvor godt de klarte seg selv.

I juni 1993, sitter vi på flyet til Norge.
De fleste land har stengt sine grenser, bortsett fra Norge, men for oss kjennes Norge så uendelig langt vekk og vi vet så lite om det. Vi har hørt om isbjørner i nord og om det vakre polarlyset. Vi lander i Kristiansand, for det er det stedet i Norge som ligger nærmest vårt hjem. Mamma vil være nærmest mulig Sarajevo. Haris blir skuffet over at Kristiansand ikke er som New York og jeg tenker bare på vennene jeg etterlot. Hva mamma tenker på, klarer jeg ikke engang å forestille meg. Alle blir vi forfjamset over lyset som møter oss klokken 12 om natten. 

På skoleengelsk, 13 år gammel, går jeg til politimannen på flyplassen og sier: "We come from Bosnia. We want asyl."

Uken etterpå får vi beskjed at vi skal flyttes til asylmottaket i Trondheim med nattoget. Mamma leter etter Trondheim på kartet. Hun leter rundt Kristiansand, frem til Arendal, etterhvert i hele Sør Norge. Jeg husker fingeren hennes flytte seg lenger og lenger nord på Norges kart og når hun endelig finner Trondheim og ser hvor vi skal så begynner tårene å trille nedover ansiktet hennes.

I ett år bor vi på Ringvål. Min far får et brev om at vi bor på Heimdal, men finner ikke stedet i skoleatlaset sitt og blir super engstelig. Hvor er familien min? tenker han. Selv for oss tar det tid å oppdage at Trondheim eksisterer. 

Men vi får gå på skolen, den vanlige etterhvert, og vi får venner som vil følge oss for alltid.

20 år etter tenker jeg at vi har klart oss veldig bra.
Jeg er stolt.

I går kveld var jeg på folkebiblioteket i Trondheim og hørte Svein Mønnesland snakke om bosnisk kultur, og Berit Berg snakke om vellykket integrering og jeg hørte på fantastiske Azra fortelle ærlig fra sine dagbøker.

Ting ble ikke slik vi håpet. 
Men vi har klart oss bra.

Men tilbake til min far.
Han lander i Norge 17. mai 1994. 

I byen viftes det med flagg og korpsene spiller.
17. mai er rart. Fascinerende. Det er første gangen vi opplever det. 
Men denne gangen, enser vi ingenting. Vi hører ikke musikken. Og fargene bare glir inn i hverandre.

Vi kan ikke tro at vi kommer til å se han snart.
Han er ute av den belierede byen og han ringer til oss fra Split. Han kjøper en flybillett og skal sette seg på et fly. Våre venner Wenche og Erik kjører oss til lille Værnes og der sitter vi med norske flagg. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men vi holder dem i hendene. Vi holder hardt rundt dem.
Flyet fra København er forsinket og vi klarer nesten ikke å snakke sammen. Vi snakker ikke sammen. Vi venter.

Haris er 10 år gammel, jeg er 14.
Vi har ikke sett vår far på 1 år, 11 måneder og 29 dager.

Flyet lander.
Passasjerene går ut. En etter en. Sakte. Men jeg ser ikke min pappa. Jeg begynner å få panikk. Hjertet banker ekstra fort. Det virker som om de siste passasjerene er ute av flyet.
Men så kommer det et par tynne bein, med converse sko på, ut av flyet.

Og jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til å glemme akkurat denne 17. mai.

Ting blir ikke slik vi håper. 

Vi mistet vår by.
Vi ble flyktninger.
Vi mistet 2 år sammen med min pappa.
Vi mistet min pappa på grunn av kreft.

Men etterhvert har dette blitt vårt "andre" hjemland.

Og nå har vi altså vært her i 20 år og det skal feiers. I kveld spiller Almira Medjunanin på Dokkhuset og det tror jeg blir fint. Vi har, tross alt, klart oss velidg bra.

Værnes, 17. mai 1994.

Mulig det blir (litt) orden i heimen da... Nye blomster blir det, helt sikkert.

Vrijeme je pospremiti kucu. Ili bar kupiti novo cvijece.

Det er lenge siden vi har smilt til kamera sammen, men her gjør vi, i alle fall, det.

Hei helg og hei mer tid sammen! Og hurra for det!

Zelimo vam super lud provod za vikend! Familjarno. 

På en mandag, første dag i en ny uke, tenkte jeg at vi kanskje kunne se på hvordan vi tilbringer helgene våre. Som sagt tidligere, elsker vi helg, så da kjører vi:

Det viktigste i helgene er å tilbringe tid sammen og kysse så mye vi bare kan på den lille frøken.

Nest viktigst er en god frokost. 


Gjerne med en avis ved siden av. Jeg e l s k e r frokost. Det er uten tvil mitt favoritt måltid.

Lille frøken lager gjerne en tegning; her er Belle og Ariel. 

Og vi kan finne på å ta på oss parykk og lage snøfnugg.


De fleste lørdager kommer vi oss ned til den fine byen vår.

Det skal turnes og kaffen skal drikkes.


Om helgene kjøper vi ofte en blomst eller to.


Og det er tid for lørdagsgodt.


Når vi ikke har på oss parykk, har vi på finkjole. Dukkene kles av, og bilene sorteres på hodet.


Vi pusler. Vi har nemlig fått en fantastisk flott pusslespill med dyrene i verden. Artig og lærerikt.


Vi leker gjemsel. Ikke så lærerikt, men veldig artig. For noen.

Men selv på søndager må vi komme oss en tur ut. Gjerne ake på Lian.


For hvis ikke, blir det fort litt kaos hjemme. En skikkelig murder on a dancefloor.


Av og til, går vi bare en tur til nana og spiser søndagsmiddag og spiller sjakk.


I helgene rekker jeg noen gang til og med å legge på en ansiktsmaske på en vintertrøtt hud.


Vi lager alltid god mat i helgene. Og her fant jeg en hjertepotet!


Noen ganger, får vi middagsgjester på besøk. Super hyggelig det. Her er Ingvild og Jon.


Da tar jeg på finskjorte og leppestift. 

Men de fleste helgene, sitter jeg i joggebukse med øl i hånden, og ser på denne fine mannen.


Ellers ser vi sammen på Breaking Bad til øynene går i krøll. Vi begynte nemlig på ny sesong i går!

Lille kunstneren er hekta på å tegne etter modeller. Som oftest går det i hester og kameler. Men her har en liten giraff også fått lov å bli tegnet. Det er noe Picasso-aktig over streken til Una for tiden. Jeg liker det kjempe godt, og vi driver å henger opp disse små skattene over alt i leiligheten. "Passe" stolte foreldre er vi.

Mali umjetnik u zadnje vrijeme slika samo gledajuci modele. Modeli su uglavnom konji, zirafe i kamile. Ponekad i neki tigar. A Unina linija, manje vise, lici na Picassovu, naivisticku. Mozda je iduci crtez, jedna mala paloma.

Jeg synes at denne vinteren snart kan ta slutt! Takk for i år, det er nok nå!
(Også synes jeg at våren skal komme i morgen! )

Det har vært en helvetes tid; vi har vært syke og slitne og jeg har, overraskende nok, blitt deprimert av det hele. Planen min var starte nyåret med trening og en frisk rygg, men etter bare 3 uker på et kjempe bra sted som heter ryggskolen, hadde ryggen blitt vondere enn på årevis. Så februar har bestått av kiropraktortimer, lange turer og sykemelding.

Men nå er jeg blit litt bedre og jeg nekter, nekter, n e k t e r å gi meg! Jeg skal bli bedre!
Fra mandag av, kan jeg endelig begynne å jobbe (krysse fingre for det!) og jeg skal gi ryggskolen en sjanse til. Jeg skal prøve å jage mørke tanker bort fra sinnet, og jeg skal lakkere neglene og gå mer i kjole.

For nå kan det ikke være lenge til våren, eller hva? En lysere fremtid er i vente.

Inspirert av Sarah Lund, nekter jeg å gi meg. Denne kneika skal jeg komme meg over.




Du finner meg forresten på instagram, som unanane, det er der det skjer.

Zime mi je uistinu dosta.
Ponekad me uhvati tolika tuga, pa krivim zimu, a mozda krivica lezi negdje sasvim drugo.
Ipak mislim da ce proljece sa sobom donjeti neko novo, i bolje vrijeme.
Svijetlije dane, i toplije noci.
Mislim da ce sa proljecem, ipak, sve biti malo bolje. Ne gubim nadu. Predaje nema!I 

På selveste Valentines Day, mitt eget lille hjerte, i rosa kjole og med rosa kinn og de søteste små tær, og hender som liker å bli holdt. (Og passe tomt blikk, forhesket foran tv-en på besøk til Beba og nana. Foreldre skulle nemlig på date)

Årets challenge går ut på å ta et bilde av ditt barn, hver uke, i hele år. En finfin måte å dokumentere på, og jeg gleder meg å se resultatet når året er omme. Det ligger an å bli en instagramkavalkade av Una. iPhone er for tiden, det eneste kamerea jeg bruker. Jeg heter @unanane, følg meg gjerne.

Moje malo srculence na Valentinovo, u rozoj haljini, sa rozkastim obrazima, najsladjim prsticima na svijetu i praznim pogledom, ko zacarana pred televizorom.