DAGENS UNA, 29.07.2014

For en finfin dag vi har hatt.
I teateret fra 1600-tallet. På Hvar.











U teatru iz 17.stoljeca na Hvaru. 

 

HEJ MANDAG!

Du kunne vært en hvilken som helst annen dag, men la oss alikevel ønske deg og en ny uke velkommen på en ordentlig måte. Med blomster og det hele.



Vi har tenkt å fortsette å gjøre mye av det samme som vanligbade, sole oss, lese, høre på musikk og spise masse god mat. Og jeg skal utvide treningen til knebøy i tillegg, ( I must be crazy!) Og så skal vi ha en stor familiesammenkomst i ettermiddag, som jeg gleder meg veldig masse til.

Håper at du har en fin fin mandag og gode planer for uken som er begynt. Fortell! 


 

Dobro dosao ponedjeljak!
Mi planiramo raditi sve kao i obicno, drugim rijecima, sto vise uzivati. A danas nam dolazi i pojacanje pa ce uzivancija biti prava.
A ti? 

FRIENDS, FOOD AND FUN.



Nå forleden tok vi på oss finstasen, og gikk ut...

 

...for å møte disse to finingene.















Det ble til en veldig vakker kveld på Food and Fun, og en avskjeds drink på Marinero. 
Vi savner dere, Maren og Nils!

Prije par dana, sriktali smo se, i krenuli u avanture sa Maren i Nilsom. Pretvorilo se popodne u divno vece i uzbudljivu noc na Bolu.

THE GANG.













Sååååå mye lengre. Men fortsatt like glade i tull og tøys.

Og i ansiktsmaling! Hurra!







Malo puno su narasli, al jos uvijek vole da se crtaju. 

FRIDAY.

Her kommer en fredagsliste på en lørdag. I går skulle vi:

Ta 20 situps om morgenen. ( Bare jeg, vel å merke. De andre slipper. Jeg ble inspirert av Astrids daily workout. Jeg er i så dårlig form at 20 situps er alt jeg klarer. )

Bade masse. (Lange svømmeturer og ball lek teller også som workout, eller hva?)

Huske krem med høy solfaktor. Vi pleier heller aldri å glemme. Viktig, viktig, viktig!

Spise frukt. Herlighet, frukten her smaker så godt. Vi gafler i meg aprikoser, fersken, morreller, druer, vannmellon...alt vi kommer over.

Begynne på en ny bok. Det blir Stormfulle Høyder av Emily Bronté. Gleder meg masse. Jeg elsker krimbøker når jeg er på øya, men etter å ha avsluttet en god krimhistorie i natt, kommer jeg til å prøve meg på noe nytt nå. Jeg har til å med lovet Geir å lese En sjøens helt- Skogsmatrosen. Så ulikt meg. 

Sende brev til Ruth Maria og Lilli. Vi jobber oss nedover listen nå. Una er flink. Men listen er lang.

Ha dobbeldate med Maren og Nils, noe vi gleder oss veldig til. De har funnet et nytt sted som de har forelsket seg i. ( Kanskje lurer vi de med på sommerkino etterpå, også.)

Enn du da?





Her er to ganske hotte babes som poserer på pedalino båtene, etter at vi hadde en timers tur på vannet. Lykke! Dagene på Bol er selvfølgelig ganske anderledes enn hverdagen, men jeg forstår det på meldingene jeg får, at også Norge har tidenes sommer. Kanskje er listene våre derfor ikke så forskjellige på denne fredagen i juli. 

Vi fikk gjort nesten alt på listen. Og litt til!

DAGENS UNA 23.07.2014








Litt i bølgene, litt i bestas fang. 
Hva mer kan man egentlig ønske for?



 

Malo u valovima, malo u bestinom krilu. Sta jos pozeliti? 

LUST FOR WORDS.



22. juli 2011.

Jeg har ikke så mange ord for tiden. 

Jeg savner ordene, men får liksom ikke tak i de.
Ofte er de nesten der.
Jeg kan kjenne de.
På kroppen.
Høre de nesten.
Men de blir hvisket, så veldig, v e l d i g lavt, og jeg hører de ikke klart nok til å kunne skrive de ned. 

 

Jeg savner de for å kunne skrive om min far. 

Jeg savner de i det vi lander i Sarajevo, jeg savner de i det lysene på moskene tennes om kvelden og lukten av nybakt brød sprer seg som parfyme over byen min.
Jeg savner ord i det jeg går inn i det salte vannet og prøver å dykke for første gang.
Jeg savner de i ett hvert øyeblikk med Una for det er i disse øyeblikkene savnet etter min far er størst. 

 

Jeg savnet de den 22. juli for å kunne begripe det på nytt. 

Jeg savner de for å få ut frustrasjonen over det som skjer på Gaza.
 

Jeg savner det å kunne skrive. Beskrive. Savnet. 

 

Kanskje må man tvinge frem ordene, når ikke de kommer av seg selv.... 

 





22.juli 2014

Nedostaju mi rijeci.

Rijeci da opisem koliko mi nedostaje moj tata.

Svaki dan mi nedostaju. Da mi smanje bol.
Nekad kao da ih cujem, ali tako tiho da ih ne uspjevam zapisati.
Nekad kao da ih osjetim na tijelu.
Kad slijecem u Sarajevo, kad se minareti na djamijama upale, a miris somuna prosiri se gradom kao najljepsi parfem. Kad osjetim slanu vodu i zaronim po prvi put. Svaki sekund sa Unom nedostaju mi rijeci, jer u tim trenutcima najvise mi nedostaje moj tata. 

DAGENS UNA, 22.07.2014.






Store fine jenten.

Og hvor stor hun er blitt, ser man først dersom man titter her.  



Curica je narasla. Tako brzo, gotovo prebrzo. A to se najvise vidi, gledajuci ove slike.

HEI!



Vi har tatt ordentlig ferie for litt siden, ferie fra alt annet enn masse, masse kos. 
Nå har vi fylt på batteriene, og vi gleder oss til enda tre uker med sol, saltvann og selvfølgelig mer kos. Og litt blogging.

Håper alle har nydelige dager, uansett hvor dere befinner dere. 

Odmorili smo se malo od svega, osim od mazenja.
Cekaju nas jos pune tri sedmice sunca, slane vode, i naravno jos vise mazenja.

Nadam se da i tvoji dani prolaze kao i nasi.

MANY GREAT THINGS AND ONE BAD, IN JUNE.





Juni har vartet oss med blomster i fantastiske farger.





Og vi har vært så frekke at vi tok med oss noen inn til å pynte hverdagen.





Vi pyntet også sjampisflaskene, og kom oss ut på en bursdagsfest.





Jobben har vært krevende, men også uhyre spennende, denne måned.





Og ettermiddagene hjemme har vært rolige og gode. Matea kom og bodde hos oss!





Og det ble masse lek inne...





..og ute... Lille apen klatret overalt. 





Det aller beste med Norge i juni? De lyse kveldene. ( Tilbrakt på Lian eller i hagen vår.)





Og det beste med juni? Vel, i tillegg til overnevnte, må svaret være fotball VM. Selv om kampene går sent, og selv om Bosnia ble slått ut, har denne VM virkelig overrasket og gitt mye glede.
Ute på pub og hjemme.

Og så til det som ikke har vært så bra denne måned. Og det er formen min.
Smerter som startet alllerede i mai, har ikke blitt bedre og en masse legebesøk og undersøkelser peker i forskjellige retninger. Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, og hva det betyr, og jeg er lei av å ha det vondt. Det tar på å ikke få sove om natten, og jeg har ikke klart hverdagen min på best mulig måte den siste måned. Derfor ble bloggen også skadeliggende. Legene pøser på med smertestillende, som ikke alltid hjelper, og jeg er natruligvis redd. Men nå har vi bestemt oss at vi reiser på ferie, og jeg håper at smertene gir seg.


I mellom tiden, mens alle gode, og dårlige, tanker går gjennom hodet mitt om nettene, klarer jeg ikke å ta øyene fra himmelen. 
Og en tanke roper høyest i all kaoset i hodet mitt:    Verden er et vakkert sted!        Livet er vakkert!




PORTRAIT OF A CHILD, 21/52.



I mai blomstret epletreet vårt, med resten av verden virket det som, og eneste vi ville var å tilbringe tid i hagen med vennene våre.

U maju je procvjetalo nase jabukovo drvo, kao i  cijeli svijet, i jedino sto smo zeljeli je provesti vrijeme u vrtu sa prijateljima.

PORTRAIT OF A CHILD, 20/52.

I finstasen og spente beveget vi oss til byen på 17.mai. 
Gatene var fulle av folk, solen tittet frem og vi gledet oss å slenge oss med Trondheim Turnforening i borgertoget, under fanen Engasjerte foreldre.
Og under denne fanen, klarte vi, fire voksne, å miste to små barn.

To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg, sa Øyvind.
Og i tillegg blir de dobbelt så raske.

Alt endte godt.
Men både store og små ble ganske skremte og nervene mine fikk seg et ordentlig kjør.

Note to myself: Telefonnummer skal skrives på hånden. Neste gang.
Men jeg satser på at dette var vår første, og siste barnemiss. 



To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg. 

Norveski dan drzavnosti ove godine prosao je malo vise dramaticno nego sto smo zeljeli. U svoj guzvi i cirkusu, izgubili smo ove nase male dvije curice. Kad se drze za ruku, puno su hrabrije nego svaka za sebe. A izgleda i puno brze. Sve je proslo ok, i bez puno dramatike, ali i veliki i mali cu se malo prepali, i naucili jednu lekciju.

HOW EDIN DZEKO UNITED BOSNIA AND HOW THAT MAKES ME MISS MY DAD.

Av alle turneringer i hele verden, må VM i fotball være den mest spennende. Det at sirkuset denne gangen foregår i Brasil, føles som om turneringen er kommet hjem. Og det at mitt lille Bosnia og Herzegovina for aller første gang er med i VM, gjør det hele enda mer spesielt.

For litt over 20 år siden ble landet mitt rammet av en blodig og urettferdig krig, en krig som krevde mange offer. En krig som spredde halvparten av befolkningen, meg inkludert, over hele verden. I vår ble landet rammet av århundrets flom, som tok det lille folk hadde klart å bygge opp igjen. Mitt land har ingen tekst til sin nasjonalsang for politikerne kan ikke bli enige om teksten. Det har tre presidenter og ekstremt mye korrupsjon. Det har mange nasjonalister, men enda flere fattige pensjonister og 60% arbeidsledighet blant unge.

Og så har det disse guttene som spiller fotball og som er i Brasil. Som forrige søndag spilte sin første VM kamp noensinne. Mot Argentina, mot fabelaktige Leo Messi, på Maracana, i Rio. Som i en drøm. Landet mitt trenger drømmer og håp, og disse guttene, der de står side om side, er landets håp. De har gitt tilbake smil på ansiktene til de som sårt trenger det, hese stemmer i dagene etter kampen til de som heiet. De har gitt oss en stolthet som vokser seg stort i hele kroppen. Uansett sluttresultat.

De skriver historie, og for første gang på veldig, veldig lenge er det en hyggelig historie som blir skrevet.

Min pappa, han var glad i å se på fotball. Og jeg ble tidlig glad i å følge med på kjekke gutter. Disse fant man ofte på fotballbanen, og pappa og jeg kunne tilbringe ettermiddagene med å se på kamper sammen. Med litt forskjellig innfallsvinkel til hva som interesserte oss til å begynne med, men etter hvert smittet hans genuine kjærlighet til ballsporten over på meg.

På søndag sto jeg med hjertet i halsen, og et savn som er ubeskrivelig. Jeg ville gitt alt for at pappa kunne ha hørt vår tekstløse nasjonalsangen bli spilt på Maracana, sett de blåkledde klare seg så fantastisk bra (til tross for tap) og spille så fair, og jeg vet at han ville vært så stolt.

Så savnet og stolthet har satt seg i kroppen min for resten av VM. Og i kveld skal jeg heie igjen. Av full hals.  

Les disse tre artiklene dersom du trenger en grunn til å heie på Bosnia:

How Edin Dzeko united Bosnia

De flyktet fra bombene og soldatene i hjemlandet

Hvordan Pape vant VM for meg




Cijelim srcem, cijelim tijelom, cijelim duhom se nadam da ce nas nasi zmajevi uspjeti.
Uspjeti zato sto je malo onih sto su nesto pozitivno zasluzili vise od mojih sugradjana Bosne i Hercegovine.
A gledajuci ih prosli vikend, kako u svom prvom mecu na svjetskom prvenstvu igraju protiv Argentine, na Marakani, u Brazilu, u Riu, kao u nekom snu, ucinilo me toliko neopisivo ponosnom. I ucinilo me toliko tuznom sto moj tata nije tu da to dozivi sa mnom.

FINALLY FRIDAY.

Denne uken har vært hektisk og god. Formen min er endelig bedre, hostingen har roet seg, men det har ikke livet rundt. Fotballkampene midt på natten tar på, og når det, i tillegg, er festligheter, både på jobb og i barnehagen, og kjempe masse spennende jobb, er pulsen høy. Men høy på en god måte.

Jeg havnet forresten på adressa tv!
Litt pinlig å uttale seg på tv, etter å ha sett på kamp på byen til halve natten. Veldig stas å få det fine prosjektet på plass.


Piren er en trekonstruksjon som krager ut hele 13 meter. Tør du å gå til enden?

Sedmica je prosla brzo, isto kao i montiranje ovog pira, koji visi u zraku cijelih 13 metara. U vezi toga bila sam cak i na tv-u.

PORTRAIT OF A CHILD, 19/52.



Åh, som vi koste oss på Bol. På båturen fra stranden til den lille byen vår.
Una er blitt så kosete i det siste, lenge hadde hun aldri tid å sette seg ned i fanget mitt eller klemme. Nå har hun funnet roen og gir de beste kosene i hele verden.

Mornari, Una i Nadja. Na Bolu, na vjetru, na lijepom plavom moru.
Una je postala prava maza. Prije nikad nije imala vremena za to. A sada bi se samo mazila. Na moju veliku srecu.

PORTRAIT OF A CHILD, 18/52.



No words needed.

BOL IN MAY.







En tidlig morgen i mai, landet vi i en regntung Split og tok fergen over til øya vår.







Selv i regnet er Dalmacija vakker.






Vi var kommet for å feire min mormor Bebas 80-årsdag. Det var hun som bygget hytten vår, en gang for 34 år siden. Med seg hadde Beba sine venner, Remza og Rade, og Una fant raskt tilbake til sine. 







Vi gikk lange turer mens vi ventet på solen.






Aldri har Zlatni Rat vært så tom. Men så plutselig tittet solen frem, dannet skygger i den magiske skogen og alle fargene kom frem. Og stranden ble fort fylt med folk.







Noen tøffinger i familien hoppet rett i havet. Jeg nøyet meg med å kjenne på vannet og dokumentere.







Det var en nydelig familietur, dette. Og alle mine jenter var glade for den. Spesielt bursdagsbarnet.

Jeg har forresten skrevet en artikkel om å feriere på Bol med barna, på foreldremanualen. Du kan lese den HER.


Pocetak maja proveden je u Bolu, sa jubilantom, malo kise u ogromnim kolicinama, jos vise sunca, puno mirisa i boja, i mojom najblizom familjom, i mojim curama.  

TREPRISEN 2014.



Brendeland & Kristoffersen

I går fikk Trondheim og vi i heimen en treprisvinner!

Brendeland og Kristoffersen fikk den prestisjetunge arkitekturprisen. som
har vært delt ut i over 50 år. Den tildeles arkitekter som en anerkjennelse for særlige kunstneriske kvalifikasjoner og teknisk dyktighet ved riktig bruk og behandling av norsk trevirke som byggemateriale. Treprisen legges vekt på arkitektur som i sin holdning ikke er så tidsbestemt at den står i fare for å bli uaktuell. Den konstruktive utforming må i enhver forståelse tåle tidens tann, ikke minst sett ut fra lokale og regionale forhold. Den er blitt delt ut 19 ganger tidligere.

Jeg er ubeskrivelig stolt og glad og får tårer i øyne av å lese juryens begrunnelse som er ganske vakkert forfattet av Jan Olav Jensen.

Juryens begrunnelse:
Kanskje mer enn noe annet kulturuttrykk sier arkitektur noe om hvem vi er, hvilke ambisjoner vi har, hva vi kan få til sammen, fordi det så usentimentalt er resultatet av store betvingende prosesser i samfunnet. Nettopp derfor er det viktig at noen hus blir noe mer enn bare middelmådig. Slike bygg inneholder ofte noen innsikter utover det vanlige eller noen ekstraordinære kvaliteter som noen har kjempet for. Da blir det eksemplarisk, andre vil lære av det. Enda sjeldnere blir et byggverk stående som en varig faglig referanse. Da lever det sitt eget liv. I realiteten skjer det svært sjelden, kanskje bare noen få ganger per tiår. Slike byggverk påvirker ikke bare fagkollegene, men også andre deler av byggebransjen og av og til har slike prosjekter industriendrende karakter. Noen få ganger har slike byggverk en intellektuell styrke som former
måten vi tenker på.

Prisvinnerne i 2014 har stått bak flere slike bygg. Deres produksjon har vært helt avgjørende for utviklingen av norsk trearkitektur det siste tiåret. De erfaringer de har gjort seg fra en forskningspreget praksis og de nye løsningene de har introdusert, koblet med den kunstneriske kvaliteten i byggverkene, har gitt produksjonen deres et udiskutabelt faglig gjennomslag.

Årets prisvinnere, Brendeland og Kristoffersen, har bedrevet det som med rette kan kalles grunnforskning på trearkitektur. Deres arbeider er presise, unngår de store fakter og formspråket er geometrisk bevisst og nøkternhet.

Brendeland & Kristoffersens særegne arkitektur viser ofte en dristig og kompromissløs holdning samtidig som den omfavner sosiale utfordringer. Arkitekturen kan ved første øyekast oppleves provoserende enkel,fremstår med sofistikerte løsninger bak enkelheten..

Etter realisering av deres første prosjekt, Svartlamoen boliger (2005), har Brendeland & Kristoffersen bygget to andre bygninger i området; Svartlamoen barnehage og Svartlamoen kulturelle sentrum (2007)Blant deres andre prosjekter er Villa Borgen , en liten villa i massivtre for en familie i utkanten av Trondheim, Svalbard boligprosjekt i massivtre og Aktiv-hus i Stjørdal. Imidlertid har området Svartlamoen i Trondheim blitt det definerende for kontoret.

Tolv år har gått siden Geir Brendeland og Olav Kristoffersen ble Brendeland & Kristoffersen da de vant den åpne konkurransen om bærekraftig sosialboliger på Svartlamoen i Trondheim i 2002. Siden den gang har kontoret fått både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, De går inn i en flere tusen år lang norsk tretradisjon som trenger den faglige nysgjerrigheten deres praksis representerer.

Juryformann Jan Olav Jensen

Juce su Brendeland i Krisoffersen dobili jednu od najcjenjenijoh norveskih nagrada za arhitekturu. Moje srce puca od ponosa.

LIME BARN.


foto: Anna Sundström

Jeg har oppdaget et nytt arkitektkontor!
De holder til på Gotland og lager finfine ting.
Som ombyggingen her, som fikk meg til å tenke påØstmarkneset. Hvor fint hadde det ikke vært å ha noe slikt i en av de gamle skurene fra okkupasjonenstiden?
Ting kan gjøres så enkelt og likevel bli så flott.
Sjekk ut flere av Skälsö arkitekter sine arbeider. ( Og jeg fikk enda en grunn til å dra til Gotland.)

Novo otkrice, arkitekti Skälsö na Gotlandu. Tako jednostavno i tako lijepo.

RINGS IN THE WATER, SUNSHINE ON MY SKIN.

I går dro vi til vårt hemmelige sted. Dit vi pleide å dra med pappa.

Det var like vakkert som før. Nesten enda vakrere.
Mukt underlag som svelgte all skrittlyd i skogen, solen i ansiktet, ringene i vannet.
Så likt, men likevel så anderledes.
Så ensomt.


























Tomlingen, 08.06.2014.

Na nasem tajnom mjestu. Tatinom tajnom mjestu. Osim sto mekanim sumskim putevima, vise ne ide on.
Bilo je tako lijepo, cini mi se ljepse nego ikad prije.
A opet toliko drugacije. I toliko tuznije. 

THE ANSWER, MY FRIEND, IS BLOWIN´ IN THE WIND.
























Østmarkneset, Trondheim, 07062014.

FRIDAY!

Med disse bildene fra forrige helgens festligheter, går vi inn i en ny festlig helg. 
I dag fikk jeg to beskjeder som gjorde meg veldig glad; en gjaldt jobben min og en gjaldt noe som gjorde meg veldig stolt. Og så skinner solen, og det hjelper på humøret. Snart skal vi sette oss ut i hagen og nyte solskinnet. 

Har du planene klare for pinsehelgen?






 

Sa ovom slikom od proslog vikenda, zelimo vam sretan vikend! Ovdje sija sunce, uskoro cemo sjesti u vrt i uzivati u njemu. Pusa! 

PORTRAIT OF A CHILD 17/52.

Uke 17 bydde på to viktige dager, nemlig førskoledagene. En spent liten frøken ble ropt opp som nummer en i den grønne gruppen,  stilte seg alene på steintrappen foran den ærverdige skolen, og venten på å  hilse på sine nye klassekamerater. Hun hilste også på den gode lærerinnen med svart krøllete hår, fikk gjøre lekser, og hun sovnet lykkelig om kvelden.

Disse dagene gjorde at vi alle tre gleder oss kjempe masse til høsten. 

Sedmica broj 17 sastojala se od dva vazna dana u nasim zivotima: dva predskolska dana. Una je upoznala svoju novu raju iz razreda, uciteljicu sa crnom, kvrdzavom kosom, dobila je zadacu, i zaspala sretna uvece radujuci se jeseni i novim pocetcima. I mi se radujemo!

ALL THE STORIES THESE LINES TELL.





Una har alltid vært utrolig glad i å tegne. Hun kan sitte i timevis og skrible.
Nå i det siste er tegningene enda mer detaljrike, prinsessenes kjoler og kroner ligner på de beste Valentino kolleksjonene. Ofte forteller tegningene små historier fra hverdagen, som den i midten, som ble tegnet etter en heftig krangel med bestevenninnen Anna om en dokke. (Una elsker Barbie dokken i midten- hahaha) Og dyr er selvfølgelig fortsatt en stor inspirasjonkilde. 
Jeg gleder meg sånt over disse tegningene, og har lyst å henge opp hver og en av de på veggen. 

(Mengden av disse er så stor, at det ikke er fysisk mulig. Og selve lagringen begynner også å bli et problem. Lure tips om hvordan ta vare på barnas tegninger, mottas med takk)








Od princeza u Valentinovim kreacijama, do Monster Higha i zivotinja, kao ova mama paun i beba paun, dani se provode crtajuci.
Crtajuci sa toliko koncentracije, mira i zelje, da se moje srce puni srecom, gledajuci je kako uziva. 

GRENLAND, BABY!







For ikke så lenge siden, reiste vi til Porsgrunn for å være med de vi ikke hadde sett på lenge.
Der hadde jeg aldri vært før, men jeg visste at, når alle disse kvalitetsmenneskene valgte å bosette seg der,  jeg kom til å like Grenland.
Dagen med venner ble fort til sen natt, og vi ruslet en tur langs ælva som lignet på glass, med et tykt lag tåke over seg. Som porselen nesten, og det passet jo bra siden det var Porsgrunn vi var i.
Da morgenen kom var barna uthvilte,  mens foreldre var litt mer slitne, men humøret var på topp.







Porsgrunn bydde på fantastistisk vær, så det var bare å komme seg ut. 
Leander er en racer på sykkel, han lærte å sykle som treåring, mens små jentene måtte nøye seg med å sitte i en sykkelvogn. 
Første stopp var barnehagen til Eira, der trehytter vokste i store trær.







Og så gikk ned til vannet, så klart. Vi nøyer oss med å kalle den for ælva.
Porsgrunn er en fantastisk fin by.
Og hva annet ord enn fantastisk fint kan man bruke, når man i tillegg til alt det andre får med seg gratis lydprøver til Paal Flaata? Med to små jenter som danser i solskinnet. Som i en drøm.







Porsgrunn har fått et nytt kulturhus, kalt Ælvespeilet. 
Der besøkte vi Kunsthall Grenland,  og fikk med oss utstillingen This year´s model. 
Super kul utstilling, for store og for små.
Med store, og små kunstverk.







Som om denne turen ikke var nok, arrangerte vennene våre en fantastisk hagefest. 
Der møtte vi gamle og kjære kjente, og vi skapte nye bekjentskaper. 
Barna tok det med ro i gresset. ( og løp masse rundt, selvfølgelig.)
Jentene koste seg og det samme gjorde guttene. 








Det var det Berit som sørget for.
Berit er min gode kollega og venninne, som har flyttet hjem til Porsgrunn for en del år tilbake.
Å tilbringe tid med henne igjen, fikk meg til å forstå hvor mye jeg savner slike bra folk som henne i nærheten. Hun serverte reker, sørget for nyklipt, mykt gress, og for strålende sol. For en dame!





Dagen etter tilbrakte vi på stranden i Osebakken. 
Solen skinte igjen,  men vannet var iskaldt. Og da mener jeg, v i r k e l i g  i s k a l d t.
Det stoppet ikke de minste, og den største, fra å bade.
Tøffinger!








På ettermiddagen kjørte vi til Brekkeparken i Skien, for å gå i en barnebursdag. 
Brekkeparken er en slags åpen folkemuseeum, og et helt fantastisk sted der man får utsikt over Skien.
Tenk bare å bli feiret i den lille hvite paviljongen i mellom alle blomstene! For en drøm, som tydligvis er virkelighet i Grenland.
Mens barna feiret, hvilte vi voksne oss i skyggen og nøt Rosannas gode bakst.
Og plutselig hadde helgen blitt slutt, og det var på tide for Geir og Una å ta farvel med vårt vertskap.







Jeg, derimot, var så heldig at jeg fikk tilbringe enda en kveld i frodige Porsgrunn, før jeg satte kurs mot tvillingbyen Skien og to spennende dager på konferanse.
Der møtte jeg Margrethe igjen, og om kvelden utforsket vi Skiens bakgårder. 
Vi fikk også til en tur i Telemarks kanalen med den gamle ferga Skarsfos.

En ting er, i alle fall, sikker; Grenland, we´ll be back! 

P.S. Tror du Una ble litt betatt av gutten med de fine krøllene? Gjett om! 

MONDAY!

Fine ting i det siste:



Una og jeg har hatt noen koselige alenedager hjemme. En av disse resulterte i matchende fake tatoveringer. En stjerne og et hjerte.

Min gode venn og kollegas Margrethes fine og treffende tekst, Kvinna, Norge, 2014

Gjenforeningen. Burde vært pensum for alle lærere.

Gjengangere. Fyyyyyyy.....så skummelt. Beste spøkelsehistorie jeg noensinne har sett. Vi er hektet, alle episoder er tilgjengelige på NRK tv.

Solen som kommer inn og kaster lys i heimen klokken sent på natten.

Dagens ungdom har fått fantastiske anmeldelser i nasjonal presse.  

Helgas fest der en av dagens ungdom ble feiret, får meg til å smile fortsatt. Heldigvis innebær dette også litt vennekvalitetstid i forkanten av festen.





Ting jeg gleder meg til:
Å se Jungelboken på Munkholmen. Trollmannen fra Oz i fjor var en opplevelse. 
Sommervær er meldt for hele uken som kommer.

Ting jeg ikke gleder meg til:
En haug med blodprøver som skal tas hos legen imorgen, siden jeg har hostet voldsomt og hatt vondt i magen i tre uker snart. ( Dette har også resultert i en sykemelding. )

FRIDAY!

Vanligvis går det aldri mer enn et par dager mellom hver gang jeg skriver ned et ord eller to på bloggen, men travle hverdagen, denne maimåned, har virkelig gjort bloggskriveriene mer sjeldne.

Vi har opplevd sommer og fine stunder med gode folk i nydelige Grendland, vært på konferanse, jeg har blitt intervjuet av Adressa i forbindelse med fotball VM, og jeg har skrevet en liten sak om å feriere med barn for Foreldremanualen. Og så pakket vi nødhjelpen til sent, sent på natten og hjelpen sendes fra Trondheim på mandagen til de som virkelig trenger det.



I helgen skal vi møte Guro og feire Kristoffer, og så skal jeg se trærne blomstre og gresset bli enda grønnere. Og jeg skal slappe av.

Enn du?

God helg!

MONDAY!

video:img1838


Det er mandag, 17.mai er forbi, og vi er glade at værmeldingen viser over 20 grader i hele denne uken. Planen for uken er å pusle i hagen. 

Andre ting som gjør oss glad, er:
Platespilleren som endelig er fikset og som vi spiller på, på full guffe.
Una som danser med fantastisk innlevelse til Alphaville.
Denne bloggen. Og du bør også sjekke Idas instagram konto. 
Og denne bloggen om byutvikling P.S. Fantastisk, men merk: er for spesielt interesserte.
Denne byggesøknaden. 
Neste JABB som vil foregå på Bakklandetsløyd allerede neste onsdag.
At Ingvild Telle og ETE er i gang med forberedelsene for neste opplevelse. Gleder meg å se.
SØLV studio. Jeg har bestemt meg å gå til innkjøp av en kåpe fra deres vinter kolleksjon. Jeg elsker måten de tenker på og jeg elsker måten klærne kjennes på kroppen.

Men, det er også flere ting som har gjort oss triste, blant annet den forferdelige gruvetragedien i Tyrkia og flommen i Bosnia. Røde kors har startet innsamling til flomofrene, dersom du har mulighet, kan du bidra her. 

video:img1894

Nova sedmica i mi plesemo!

HIPP HIPP HURRA!



Gratulerer med dagen Norge! Håper dere får en nydelig fin dag.
Mine tanker i dag går også til mitt andre hjemland, som i disse dager opplever store ødeleggelser på grunn av flom. Mine tanker er med deg, Bosnia.

Danas je norveski dan drzavnosti. 
Moje misli danas idu onima u Bosni koji su pogodjeni poplavama. 






17.mai 2010.

JABB!



Av og til, byr denne byen på ordentlig bra ting. 
Som den søndagen i april da jeg ruslet i solskinn i byens fineste butikker som en del av Trondheim Design event, for så å havne på ISAK på tidenes fest under Barnas verdensdager. 

Og i kveld byr noen driftige damer på JABB på Bakklandet Sløyd.
Her skal det jabbes om alt fra hjerneforskning til lindy hop, idag og i ukene fremover.
Jeg har tenkt meg dit i kveld. Kom du også! 

 photo dans_zps13390826.gif
Una og Anna i heftig dans til afrikanse trommer. Vi vrikket, på ekte Bollywoodvis også.

RAINBOW KIDS.











Nå er vi tilbake fra den lille utflukten vår, og med meg i hjertet vil jeg, for alltid, ha disse bildene av to skjønne 5-åringer som ler, danser, synger og tuller. 
Vi brukte ansiktsmaling nesten hver eneste kveld.
Alt fra hekser og klovner til sommerfulger har hatt show i lille gaten vår, men min personlige favoritt er allikevel muligens den lille regnbuen og den lille indianeren.

Håper at du får en glad uke!

P.S. Det kjennes ikke så lenge siden disse bildene ble tatt.







Vratili smo se sa Bola, i u srcu cu zauvijek cuvati ove slike dvije vesele curice.

HOME.





DAGENS UNA 07052014








Zlatni rat

DAGENS 06052014









I går hadde vi stranden for oss selv, og vannet var turkist og klart. Men kaldt.
Noen badet, andre så på.
Fint var det uansett.
Livet er helt all right.













Jucer su se neki kupali, dok su ih drugi gledali.
U svakom slucaju, voda je kristalno tirkizna (i hladna) a plaza je pripadala samo nama.
Zivot je sasvim ok.

FAMILY PHOTO 04052014

 

Una og jeg er her i Bol med min mamma og min bror for å feire min mormor. Vi, og en haug med andre hyggelige folk.
Men denne familiefotoserien mangler den norske delen av vår lille familie, som er så viktige brikker, og vi savner de hvert eneste solfylte minutt.





Na Bolu smo i sunce sija, ali ovoj seriji boteljskih portreta fali jedan vazan dio. Ciji norveski dio nase obitelji. Jako vazan dio. Koji nam nedostaje svakog suncanog trenutka.

HOLIDAY PART V.

Det har vært meget travle dager, men alt stresset har vært lettere å takle fordi vi, hele tiden, har visst at belønningen ventet på oss. 
I morgen drar vi til Bol!
Vi skal slikke sol, gå lange turer, kjenne på vannet med tærne, vi skal spise godt, men mest av alt skal vi feire den fineste bestemoren min som er blitt 80 år gammel. 

Vi drar i morgen tidlig, og jeg tenkte at det kunne passe seg å se litt på hva som venter oss der nede. 
Dette er den siste del av fjorårets Bol spesial, del En, To, Tre og Fire finner du her.



Augustsolen farget verden i varme, gode farger. 


Og vi fikk besøk av nana, til beste venninnen Unas store glede.


Vi ruslet i gatene på jakt etter nye steder.


Det var mye å oppdage. 


Vi møtte disse to finingene daglig. 


Og Hana kom også til Bol.


Med resten av familien.


Noen morgener var vi oppe tidlig.


Og som oftest trakk vi ned det krystalklare vannet. 


Vi liker oss spesielt godt på denne stranden her.


Timene gikk.


De meste av de ble tilbrakt i vannet.


Og vi svømte uten svømmeringer.


Solnedgangene var fine.


Og vi opplevde mange av de.


Av og til, lot vi solen gå helt ned.


Andre ganger ruslet vi inn til byen og så på fiskebåtene.


Eller vi pyntet oss hjemme.


For å gå og spise god middag ute.


Og ruslet ned bakken vår.

Og nå snart, skal vi gjøre mange av de tingene igjen.
Ønsk oss god reise!

DAGENS. FOGGY MOOD.




Hei og god mandag! 
Trondheim har i dag ligget under tunge, mørke regnskyer og mystisk tåke. 
Og jeg som bare hadde lyst til at våren skulle uavbrutt vokse seg grønn og sterk. Men så rett frem og så enkelt, skjer vel aldri noe. 

Når våren kommer tenker jeg at jeg skal kle meg i pasteller.
Slik som disse godterikombinasjonene fra Burrbery
Husker du det fine blåe skjørtet jeg fikk av min mann
Det vil passe perfekt til vårlige netter. 
Og nå har jeg fått prøvd det på, og jeg virkelig e l s k e r det. 

Kom våren! Jeg venter.









Med arvet silkeskjørte med broderier, vintage gullsko, og vintage øredobber fra Buenos Aires.

FOR MONEY CAN´T BUY ME LOVE.

Husker dere nyttårsintensjonene mine?
En av målsetningene for 2014 var å være en mer bevisst forbruker, og jeg dristet meg til å si at jeg (og Una!) i 2014 kommer til å gjennomføre et kjøpefritt år. Det er mange grunner til dette, først og fremst miljøet, men også ET ønske om at Una kan vokse opp og sette pris på ting og opplevelser, noe jeg føler er vanskeligere og vanskeligere i dette overskuddssamfunnet vi lever i. Una har bursdag i desember, og hun får alltid masse gaver, og med julekalender, julegaver og nyttårsgaver, i tillegg, fant vi ut at hun hadde nok leker og klær for hele neste år. Jeg har lyst at hun skal verdsette og glede seg til gaver hun får, ikke bare ta de som en selvfølge. Mine overfulle skap har jeg ikke engang lyst til å omtale her. Så vi satte i gang.

Kjøpestoppet skulle i første omgang gjelde klær, sminke og leker. Geir og min mor har ikke forpliktet seg til noe, så Una har fått noen nye playmobil leker og nye sommerklær. Jeg har fått en Dagmar kåpe av mamma fra Retro, og et nydelig blått skjørt og rosa jakke fra Geir sin reise til Bucuresti.
Men ellers har det gått overraskende bra! Hurra for det!

Jeg har gått på to smell:



 Jeg kjøpte noen fine kopper



(og slike fine ting, som vi egentlig ikke trenger)



og en 70-talls kjole til Una ( Jeg klarte, rett og slett, ikke å la den ligge) på loppis for noen uker siden. 



Og jeg kjøpte meg en krem og en olje fra Aesop på Shine fordi huden min virkelig trengte det.

Ellers så føler jeg at jeg har mye mer kontroll over hva som befinner seg i skapet mitt nå, jeg har fått ryddet ut, mye gikk til Fretex og vi skal også ha bakgårsdsalg på Ila i vår.



Jeg vet ikke om kjøpestoppet har lønnet seg økonomisk, for jeg har unnet meg veldig mye annet godt (mat og drikke og opplevelser, som denne middagen med mamma på Emilies), men det som virkelig er fantastisk inspirerende, er å høre Una, på 5 år, snakke om at vi må kjøpe mindre for å ta vare på miljøet, og at hun, uten krangling, godtar at vi ikke stikker innom BR for å kjøpe plastleker. Hun advarer  også meg, dersom øynene og hendene mine fester seg ved noe fint, altfor lenge, i en butikk.
Husk, vi har kjøpestopp, pleier hun å si.

Så dette går ganske bra, og nå er vi ferdige med en tredjedel av 2014.
Håper resten går like greit.

Kryss fingrene for oss, og vær en bevisst forbruker!

Od januara ove, do januara iduce godine, odlucila sam da ne kupujem, prvenstveno odjecu. Cetvrtina godine iza nas je, i moram priznati da je prosla bezbolno. Jeftina roba i krpice vise me ne privlace, i sve je ovo djelovalo kao mentalno ciscenje, a s tim je i ormar postao cisci. I Una je postala puno svjesnija koliko kupujemo i koliko (malo) nam ustvari treba, tako da joj je lakse objasniti da nase potrasacko drustvo mora malo da se smiri. A favorit pjesma nam je, objema, Dubiozina KUPI.

BUTTERFLIES.

 


Med gamle venner

Denne uken har jeg hatt sommerfugler i magen.

Una har hatt førskoledagene på den nye skolen, og det har vært en slik en fin opplevelse. En ny tid er fremfor oss, og jeg er stolt, og spent, og nostalgisk. Hun skal bli skolejente. Og samtidig som jeg lurer på hvor tiden er blitt av, og samtidig som det kjennes som om jeg holdt en liten baby i armene mine i går, vet jeg at hun er klar. Veldig klar.

Så denne uken har hun blitt ønsket velkommen av rektoren, stilt seg med alvorlig mine, som første kid-en i den grønne gruppen, på den store steintrappen foran den ærverdige skolen, hun har fått lekser og faddere, hilst på sine nye klassekamerater, og fått verdens koseligste lærer med krøllete hår. Vi har hilst på nye voksne og vi har vært på vårt første foreldremøte.

Alle vi har gjort mange ting for aller, aller første gang denne uken. Og det har gått bra.

Og når læreren spurte Una hva hun gledet seg mest til, til høsten, var svaret: Jeg gleder meg å få meg nye venner som jeg ennå ikke kjenner.
Det er en fin ting å glede seg til, tenker jeg.

 
Tre prinsesser foran playmobil slott

Ove sedmice radilo smo mnoge stvari po prvi put u zivotu. Kao na primjer, isli u skolu i isli na roditeljski sastanak. Bilo je uzbudljivo ali isto tako i jako fino. Kad je uciteljica pitala Unu cemu se raduje u jesen, odgovor je bio da se raduje dobiti nove prijatelje. I mi se radujemo ovom novom, vaznom periodu u njenom zivotu. Koliko god mi se cini da je juce bila beba, isto tako znam da je vec spremna za skolicu.

DAGENS 220414.





Gammel skatt ble funnet når jeg ryddet i skapet.
Min grandtante Dila hadde ekstremt mange kjoler, og noen av de har jeg vært så heldig til å arve.
Av og til glemmer jeg de, men jeg blir alltid glad som et lite barn, da jeg oppdager de på nytt. 

Sånn som denne, i fineste blå farge, med mønster i orange og hvitt.
Er den ikke fin? 

Moja tetka Dila imala je mnogo haljina.
Mislim da sam od nje nasljedila ljubav za haljinama.
Sva sreca nasljedila sam i neke od njih.
Na primjer ovu.

I svaki put kad obucem neku od njih, kao da je Dijana sa mnom.

MONDAY FEELING ON A TUESDAY MORNING.

De siste to dagene av påsken kan beskrives som ren lykke, og deles inn i:




Solfylte rolige morgenstunder





Enorme mengder mat fra morgen til kveld




Kosebesøk av nana og enda mer kos med katten ( Vi er glade i striper, som dere ser...)




Synging, lek, tegning og grilling i hagen med gode venner

Nå er vi klare for en ny uke, og spennende dager er i vente.

Hva er dine planer for uken? 

Zadnja dva dana ovog uskrsa mogu se opisati kao prava sreca.
Toliko je divno ponovo biti skupa.
Jutra su bila suncana i tiha,
dobre klope je bilo od jutra do mraka,
mazenja sa nanom i Ledenkom
i rostiljanja, pjevanja, crtanja i igranja u vrtu, u drustvu dobrih priatelja.

Sada smo spremi za novu sedmicu, a pred nama su uzbudljivi dani.

I HAD MY LIFE, I KNOW MY PLACE. I BELONG IN YOUR ARMS AGAIN. AND I´VE BEEN WAITING FOR YOU, TO BELONG TO ME.




Endelig sammen! Og endelig tid til familiefoto igjen. Med katten i treet.

I dag har vi latet oss i solskinnet, spist altfor masse frokost altfor sent, kost med katten og hverandre, syklet til Ila parken, grillet i hagen med gode venner, spist rester av påskegodteriet.
Og vi hatt det veldig bra. 
Lykke!

(Og jeg har et musikktips til dere, islandske Emiliana Torrini, med blant annet Me and Armini. 

Napokon skupa! 
P.S. Ledenko isto voli da se vere po drvecu kao i Una. 



PORTRAIT OF THE CHILD, 16/52. (AND 14 AND 15)

Dette bildet tikket akkurat inn. En stolt, stolt liten jente har gjennomført sin første skirenn med startnummer 305.
Solen skinner visst på Hardangervidda, det samme gjør barnet mitt.
Og i morgen kommer jeg til å skinne også, for i morgen kommer hun nemlig hjem. 
I mellomtiden tenkte jeg at jeg kunne ta igjen de manglende ukene av prosjektet mitt, så her er de.
 

UKE 14.



Klatre-i-trær-jenten. Curica na drvecu. 

UKE 15.


Jobbe-i-hagen-jenten. Curica u vrtu.

A najgornja slika stigla mi je prije par minuta. Pokazuje jednu jako (jaaaaakoooo) ponosnu malu skijasicu sa startnim brojem 305.
Unina prva utrka.
Sunce sija na Hardangeru, a izgleda i moja dijete.
Ja cu sijati sutra, jer smo sutra napokon zajedno.
Jedva cekam. 

DAY FOUR. SMALL TRACES OF HER.





Jeg finner de.
Sporene.
Overalt. 
Fargerike.
Små.
Detaljer.
Store.
Komplekse.
Historier.

Som den, da alle er var kommet til å overvære en fulgerace.
Eller den som inneholdt en festling bryllupsfest.
Små perlekunstverk.
Fargesortert og med egen ufavikelig logikk.

Jeg klarer ikke å rydde de små tegnene vekk.
Så jeg hopper over disse, snubler nesten, og huset ser kaotisk ut.

Mens jeg teller ned dagene.
Nå er det bare 2 igjen.  

God lang fredag!









Svuda oko mene, tragovi koji podjsecaju na nju. Mali, sareni detalji. Velike. Komlikovane historije. 
Kao ona o pticijoj utrci. Ili veselom vjencanju.
Perlice u raznim bojama, slozene nekom njenom logikom.

I ja nemam srca da te tragove pospremim, nego preskacem preko njih odbrojavajuci dana.
Jos samo dva.... 

DAY THREE. FIXING AND FRAMING.

Jeg har, som sagt, kjempe lenge hatt lyst å henge opp bilder av familie, venner og steder vi elsker på våre hvite vegger. Jeg er veldig glad i å ta bilder, vi er det begge to, og det har, med dagens tilgang til iphone og kamera, etterhvert blitt mange fine bilder. En god del av de deler jeg med dere på bloggenjavascript:mctmp(0);, men jeg har faktisk vært ganske flink til å printe ut bildene også. Jeg synes at det er noe veldig spesielt med å holde et minne i hendene, og det fine er at Una også er blitt glad i bla i albumene og gjennom bildebunkene. 

Og nå skal jeg altså gjøre noe med evig voksende bildebunkene.
Sortere, lagre og henge opp de fineste. 







Så jeg har kjøpt fire forskjellige lakktyper og nå skal rammer, som er loppisfunn, få svi. Jeg gleder meg. Katten Ledenko følger selvfølgelig nøye med.


Gullkatten Ledenko.


Og jeg har på meg en fin kort jakke-vest fra Fretex som ble tatt på påskeaften til ære. Men min kamera ville ikke ta bilde av den, rotet, derimot, kan dere skimte. Jeg har ikke hjerte til å rydde unna Unas leker, de minner meg sånt om henne.





Og ellers; det er lov å spise omlett med asparges til middag, og forsyne seg grådig av påskeegg når man er hjemme alene.

Zlatni Ledenko pazljivo prati, dok ja smiljam kako cu napasti ramove sa cetri razlicita laka, i kako ce napokon slike dragih mi ljudi i mjesta zavrstiti na mojim zidovima. Dok jedem uskrsnje cokoladice. 

SUMMER IV.


Plutselig, en dag, hadde alle våre venner dratt og vi bestemte oss å gjøre noe helt annet.


Vi leide bil og kom oss opp på fjellet til Nono Ban, der vi spiste lam og ble venner med påfuglene.


Dagen etter, derimot gjorde vi det vi pleier å gjøre. Gå ned bakken vår...


Og legge oss på stranden, nærmest vannet.


Og slik ble dagen til kveld, og skumringene på Bol er vakre. Og plutselig var vi heller ikke alene lenger.


To små og to store venner hadde ankommet. Una, og vi, er heldige som har slike i livene våre.


Og mens de store smakte på kroatisk vin, lagde de små en butikk på kaikanten.


Anne Lene kjøpte en stein. Og Eli og Niel tok en tango for oss. En perfekt ettermiddag.


Og da vi trillet ned bakken igjen.


Tilbrakte vi dagen med disse to jentene. Unas kusine Hana og hennes mamma Edina.


Og blide, fine fetteren Danis.


Niel og jentene var på Bol en hel uke. Og vi gjorde masse gøy. Vi badet på Zlatni rat.


Utforsket klosterhemmeligheter.


Spiste god pizza til lunsj. (Jentene inspiserer at kokken gjør jobben sin riktig.)


Så en barneforestilling om en gullfisk og en gammel mann.


Vi leide båten til den fine stranden på Murvica. Jeg tenkte masse på min far.


Og nøt en Orangina og den mest perfekte utsikten man kan tenke seg.


Om kveldene oppdaget vi et nytt sted i det grønne.


Der vi nøt fantastiske fiskemiddager, og ble angrepet av bier og mygg. Lykke!


Bojan og Iza kom selvfølgelig også til Bol. Det er alltid så fint å se de.


Og denne fine Isa jenten tok med seg flere fine polske jenter.


Og de overtalte meg til å bli med ut på byen. Det hender ikke så ofte.


Men gøy var det, og jeg møtte en gammel venn etter mange år. Adis, Monica og jeg.


Og for å toppe det hele, kom Maren og strålte om kapp med solen.


Den jenta er så bra, altså.


Vi måtte vise henne at Una har lært å svømme som en fisk.


Vi spiste masse is.


Og så The Great Gatsby på utekinoen i full storm. Slikt skjer når Maren er i nærheten.




Og så, plutselig, var Boltiden kommet til slutt, for denne omgang. Vi pakket veskene for å reisen hit.  

 

Par dana bili smo sami na Bolu i otisli do u planine do Nono bana da se druzimo sa paunima i jedemo janjetinu, a odmah zatim dobili smo posjetu od Niela, Eli, Sofie i Ameli. Druzili smo se i sa Hanicom i Edinom, a i Danis je kao ribica plivao jadranskim morem. Nasi najdrazi poljaci, Bojan, Iza i co, pravili su nam drustvo, uglavnom po noci. A onda je dosla i Maren, i sijala jace od sunca. Una joj je pokazala da je naucila da pliva, u kinu smo gledali Velikog Gatsbija, i jeli tone sladoleda. O onda smo spakovali nase torbe i uputili se ka Sarajevu...

DAY TWO. BLUE.




I dag har jeg vært på Pirbadet. Jeg har kjent det varme vannet mykne opp kroppen, som er så full av vinter og stress.
Men all barnelatter og barnegråt, alle smilende familier, fikk meg til å savne Una masse.
Så jeg dukket under vannet. Alle lydene forsvant. Jeg fløt. Jeg savnet pappa.
Og jeg husket filmen Blå. Husker dere Kieslowskis triologien, bestående av Blå, Hvit og Rød? Hvordan Julie svømmer for å dempe smerten?
Før jeg kjente smerten for alvor, elsket jeg musikken i den filmen. Etter å ha kjent smerten, har jeg ikke turt å sette den på. Jeg har de her, både musikken og filmen, ett sted eller annet sted, men jeg tror ikke at jeg skal se den alene. Jeg pleier av og til å gjøre det, når smerten først har tatt rot i hjerte, pleier jeg å spille med på dens noter.
Men ikke i kveld altså. Det jeg derimot kommer til å gjøre er å lage et stort stort innlegg om et annet varmt vann, om blå himmel og gode stunder. For å bryte blues-en. Stay tuned.

Hva pleier du å gjøre på slike dager? Pleier du smerten, eller prøver du å lure den?


Bilde 1: Blomsterkopp funnet på loppis forrige søndag. Bilde 2: Skjørt i fineste pastellfarger,
en gave fra fineste mannen fra hans reise til Bucuresti. Åj, som jeg savner mine to idag.

DAY ONE. SAYING GOODBYE AND MAKING PLANS.

I dag har jeg vinket farvel til Una og Geir, og allerede begynt å telle ned til vi ses igjen.
I mellomtiden skal jeg:

Se Ida og Grand Hotel Budapest.

Lese ferdig Syngja, en sterk, nydelig og annerledes oppveksthistorie.

Spraylakkere rammer (5 poser loppisfunn) og henge opp familie og venner på vegg.

Spise på Emilies og se påskekrim. Med mor.

Høre på vinyl, for nå er endelig platespilleren i orden!

Blogge om sommeren og Europa turen vår fra forrige vår.

Jobbe, jobbe, jobbe. En blå tråd skal på plass, og jeg gleder meg å fortelle dere om den.

Ta frem vår- og sommerklærne. (Det snør i Trondheim i dag, men det går fort over. Ikke sant?)



Danas sam kroz snjezne pahulje mahnula Geiru i Uni i vec pocela odbrojavati dane do iduceg vidjenja.
Dok ih nema imam velikih planova, izmedju ostalog vidjeti filmove Ida i Grand Hotel Budapest. , objesiti familiju i prijatelje na prazne zidove, izbaciti iz ormara zimsku i staviti u njih proljetnu garderobu (iako danas pada snjeg), gledati krimice sa mamom i raditi puno na poslu. I slusati stare ploce, jer gramofon napokon opet radi. 


PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Denne uken bestemte Una seg for at flemenco kjole var det som gjaldt, mens vi bestemte oss for at hyllen måtte vekk. Nå er kjolen tatt av, og hyllen er borte. 

U sedmici 13 Una je odlucila da je flameco prava stvar, dok smo mi odlucili da biblioteka u dnevnoj sobi nije. Sada i haljinica za ples i regal sa knigama skinuti su. 

MONDAY PEPP.

God mandag! Det er skikkelig, skikkelig, skiiiiiiikelig grått ute, men igår danset sollyset så fint og lagde skygger på soveromsveggene. Det berørte bildet av sommerkinoen på Bol og jeg tenkte at snart, snart er sommeren her. Slikt kan man leve lenge på. 

Idag har jeg tre fine tips til dere på en slik en regnfull dag:

Daniel Melingo, hør, kjenn etter, dans, drøm deg bort til Buenos Aires

Jennifer, åh for en perle av en blogg (og for en fin  frisyre )

Hva om ingenting er umulig? 5 minutter av ren glede og troen på muligheter



Dobro dosla nova sedmice. Vani sipi kisa, i sivilo je sve prekrilo, ali kad zacepim oci, sjetim se sunceve zrake kako se igra na zidovima moje spavace sobe, i plese preko slike bolskog ljetnog kina. I koliko god sivo bilo vani, ljeto nam uskoro dolazi.

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014
nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits