ÅH.






















Foto: Lars Botten. Med fineste Iselin Steiro og Anders Danielsen Lie. Via Sara Olivia.

Denne fotoserien er helt magisk!
Og den gjør at jeg savner kjæresten min masse, masse, masse.

Idag pakket Una og Geir den blå kofferten og dro til besta, mens jeg sto igjen og kjente på ensomheten. Heldigvis skal jeg foreta akkurat samme reisen om eksakt tre dager, så jeg overlever nok. Og det er ok å være ensom, av og til, også.
Men kanskje ikke når man ser slike vakre fotografier....

Love, love, love. Nedostaju mi vec Una i Geir.

SOON.

Fra dette... 

og massevis av savn, som resulterte i noen tårer og blant dette...



 til dette i morgen tidlig! 



Etter 7 dager alene, kommer Geir endelig hjem fra Paris. Og jeg kan love dere at vi vil være gladere enn vi ser ut på bildet over. Som vi gleder oss!

Nakon sedam dana same, veceras nam se vraca Geir iz Pariza. Jedva cekamo!  

JOURNALS.

Jeg ligger på på den harde platen,  med kaldt plast under meg, knærne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strømmer inn fra de to høye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nålen er ganske tykk, vi må dessverre ha den for være sikre på at alt går inn, sier sykepleieren og smiler til meg.  Hun snakker nordnorsk.

Jeg prøver å smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT undersøkelse, gjort på grunn av hodepinnen min, for en del år siden, som gjorde at man fant  den. En utposing i en blodåre i hjernen min.
 
Så nå må den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert år sprøytes kontrasten inn den tykke nålen og videre inn i blodet mitt. Den gjør at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i løpet av noen få sekunder. Og så kjøres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert år, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg. 
Denne utposing i blodåren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke å snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det å besøke sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det står RIT gravert på en liten plate i bygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide å besøke pappa etter operasjonene hans. På post operativ oppvåkningsavdeling. Der du måtte ringe på en ringeklokke for å få kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken når vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt på Gastrosenteret. Det var der han hadde sine månedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten på sin mobiltelefon. Sandostatin LAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han med det gode, lune humoret og det fine smilet.

På Gastro finnes også SLB, som står for Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han døde. I 4. etasje. Min bror turde å kysse han før vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang å se på den livløse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret på det siden.

To dager før han døde, skulle hodet mitt CT sjekkes for første gang etter at utposingen ble oppdaget. Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er nå, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet på meg under hele undersøkelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen på andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble født.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stille minuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd på moren min. Der hun satt i venterommet. 

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter den CT undersøkelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vårt hadde blitt. Jeg mener å huske at det var en ostekake med kirsebærsaus. På kantinen på Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset på bursdagen min året før.

Sykepleieren Vigdis på SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt på pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa på mange dager Kanskje håpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grått. Jeg husker ikke om det hjalp. Når vi kom tilbake etter en time eller så, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hår. Han hadde så godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter døde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang å se hans vei.

Jeg husker så mange historier fra et hvert av byggene på St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede så mange minner. Så mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle ønske at jeg slapp å huske. Men også historier om håp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.  

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Når jeg ligger der på den harde plastsengen, med en nål inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjørt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han på en etterfølgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg håper at tårene mine ikke vil gjøre dagens CT bilder uskrarpe.

THAT `70s SHOW.






I love, love, L  O  V  E denne beige dressen som jeg fant på Fretex for et par år siden.
Kari-en min måtte sy ut buksen, og nå kan jeg endelig ha den på. Den glir rett inn i sesongens motebilde som er sterkt preget av 70-tallet. Det er ikke slikt at klarer å følge med (motebildet, altså), men denne gangen følte jeg meg faktisk ganske så update. På ørene har jeg min grandtante Dilas 70-talls øredobber og på føttene brune pumps fra Charles Jourdan.
Dressen viste seg til å fungere perfekt som utstillingsåpningsdress, men mer om dette siden. 

Odjelo iz 70-tih, Dijanine nausnice iz 60-tih, i Charles Jourdan cipalice iz 80-tih. Funkcionisalo je super za otvorenje vazne izlozbe.

THAT FEELING.

Når man får hele 48 timer med to bestevenner, som kjenner en inn og ut, kanskje, til og med, litt bedre enn en kjenner seg selv. Og når maten er god, og vinen glir ned, og samtaleemne boksen er utømmelig. Når man må tvinge seg selv i seng, for man har ansvar for barn som kommer til å stå opp tidlig neste morgen, men så viser det seg at man hadde ingenting å bekymre seg for, for disse barna, de går like godt overens som mødrene gjør. Ja, altså.. that feeling. 







Jeg har hatt en nydelig helg med to jenter som jeg har kjent lenge. Veldig lenge, faktisk. Hun ene kom til det grønne huset fra Oslo, den andre kom fra den andre siden av byen. Og så hadde vi en sleepover party. Dagen etter ble det frokost på Alma Mater, og det ble en ny sleepover, denne gangen i Blomsterbyen, med alle barna. Nå har den ene reist, og den andre rydder sikkert huset etter en helg med fullt hus. Og jeg sitter her litt tom. 


Plutselig savner jeg Geir, min mann.
Og så tenker jeg på solformørkelsen. Den jeg ikke fikk se. Og hvor lenge det er til neste gang solen skal dekkes av månen.
Og jeg tenker på min far. Som jeg aldri kommer til å se igjen.
Hvorfor er det slik at etter slike helger, kommer tomheten og sorgen?
Er det bare et tegn på at vi lever? 

Sa dvije najbolje prijateljice. Cijelih 48 sati. Luksuz.

FRIDAY!

I dag får jeg jeg overnattingsbesøk av to av mine aller, aller, aller beste venner.
Boblevann og blomster er kjøpt inn, bord på Una er reservert og jeg gleder meg vilt!
Min kjære mamma passer Una mens Geir svinger seg i Paris, og jeg svinger meg med Tuva og Kari. Hvor snillt er ikke det?

For å feire bra damer, her er tre fredags linker:

En rørende filmsnutt fra feiringen av 8.mars i Sarajevo, krigsåret 1993.

Woman in Architecture. Faktaopplysninger.

Selv kjendiser er feminister. Så klart! 


When we were kids. 1998. 

Veceras moje naj, naj, najbolje prijateljice dolaze na sleepover party. Jedva cekam! 

(ALMOST) DRESS OF A WEEK, 9/52

Uke 9 forble ikke kjoleløs, men kjolestuntet ble ikke dokumenter.
De to skjørtdagene derimot ble det.
Det svarte skjørtet fra Pull&Bear bruker jeg hele tiden!



Når jeg skal pynte meg litt ekstra til jobb, har jeg på Jenny Skavlans krage.
Den er kjempe fin til min favoritt mørkeblå genseren.



Skjørtet fungerer utmerket til en russisk opera kveld.
Også denne gangen med en krage over en Cubus-bluse. Fra H&M.

ALMOST THERE.



Åh for en søndag det har vært. 
Blå himmel, solskinnet som speilet seg i vannet, tusenvis av skjell å plukke med hjem, en blid liten frøken som gikk rundt med kamera og dokumenterte, og masse hopp og sprett. Og hurra for våren!  






















































Øysand, søndag 15.03.2015

Ova nedjelja je bila fantasticna! Koliko samo svjetlost znaci!

DRESS, WEEK 10/52.



Nå skjer det!
Solen skinner, dagene er lengre og jeg kan lukte våren i lufta. 
Og det lukter godt, dere!

Emma Sundt har et våropprør på bloggen sin og oppfordrer alle til å male verden i farger.
En fin, fin oppfordring synes jeg.

 







En tidlig vår antrekk: Blomsterkjolen fra H&M, sko fra Bianco og hatt og veske fra H&M. 

Dani su duzi i suncaniji.
Haljinica puna poljskog cvijeca. 
Uskoro je tu. 
Proljece. 
Vec se osjeca u zraku.

BLUE WEEKEND GLIMPSES.





Åh, så mye lettere alt i livet kjennes når solen skinner og man kan lage ferskpressest juice av blodappelsiner.

Zivot jeg puno laksi, kad sunce sija i narandze su slatke.

DRESS, WEEK 5/52, WTIH SOME GIRL POWER.





Dagen etter dagen, er det riktig å vise fram de damene som står mitt hjerte nærmest. 
Dette gjelder, først og fremst, en liten frøken, med stålvilje, klovnetendenser og lik kjole som min.
Men også min bestemor Beba og min mamma Selma.
Jeg er uendelig glad i disse, og alle de andre smarte, sterke og søte jentene som gjør mitt liv bra! 
Takk for det! 





Dragim damama, sretan 8. mart!

FRIDAY.

Åh dere, jeg har akkurat kommet hjem fra Tsjaikovskijs Eugin Onegin. På russisk.
For en fantastisk opplevelse!

Flere ting å merke seg på denne fredagen:

Kjoler på The white Pepper, og så disse på H&M.

Kjoler for små jenter designet av Margherita Missoni.

Lilli på besøk,det er fantastisk på en fredag.

Jentene som kler seg ut og danser.

Alt var bedre før?

VelkommenSyria. Skriv under! Nå!

Hadja Tajiks åpenhjertige innlegg. Flott dame!

Å glede seg til 8.mars. Husk det er på søndag, folkens!

Una sine tegninger!




Nesto fino ovog petka:

Tsjaikovski opera sa mamom i Bebom- Rani 8.martni poklon

Lilli u posjeti, i puno plesa

Proljetne haljinice i 15 stepeni u zraku

Unini crtezi

DRESS, WEEK 6/52.



En gang i tiden, når jeg var yngre, hadde jeg skikkelig sløyfedilla. Jeg hadde glemt sløyfene litt, men kom på min gamle kjærlighet når jeg fikk på meg denne fine kjolen fra Zara.
På føttene har jeg den utrolig behagelige nyttårsgaven fra min mamma, ballerina sko fra et spansk merke som heter Wonders. Så gode å gå i.





Zaboravila sam koliko sam volila mashnice, pa me ova haljinica iz Zare posjetila na to.
Savrseno pase uz najudobniji novogodnisnji poklon od moje mame, spanske baletanke.

THE MARCH LIST.

  1. Bli bedre kjent med flere i klassen til Una
  2. Dra til Voll gård
  3. Låne Hvordan Mulvarpen fikk seg bukser- for skuespillerinnen
  4. Gå over fra Løveunge til Leseløve bøkene
  5. Høre Serial på poscast
  6. Se på House of Cards med min mann
  7. Dra på date
  8. Invitere venninner til lunsj ute i Midtbyen
  9. Overnatte på hotell- Tuva kommer i slutten av mars
  10. Vårrengjøringen- Begynne med "ting detox"
  11. Bake knekkebrød
  12. Begynne med juice, nå som jeg arvet en juicemaskin
  13. Lage granola
  14. Få resultatene på matintoleransetesten jeg tok
  15. Se en Oscarnominert film- Birdman står øverst på lista
  16. Kjøpe bøker på Mammutsalg
  17. Gå med kjole- Ofte, men minst en gang i uken
  18. Høre på Radka Toneff- nå som platespilleren virker
  19. Sende pakker i posten; flere fine venner har hatt bursdag
  20. Jobbe med et spennende skriveprosjekt...

Veldig inspirert av Listebloggen, og hennes vinterliste, her kommer min marsliste. Utrolig ambisiøst å ha 20 mål i en hverdag som nesten ikke går opp, men det står, stortsett, bare hyggelige ting på den lista, så det burde vært greit. 

Jeg lurer på om du vet om:
Gode juice oppkrifter
Flere filmer jeg bør se
Tips til å kvitte seg med alt det overflødige vi omgir oss med
Og om Rica Nidelven fortsatt har den gode frokosten sin?

AMONGST THE QUIET THINGS AND ALL THESE EMPTY STREETS I FOUND A WAY TO REAPPEAR.



I dag skulle min pappa blitt 66 år. 

Jeg hadde nok holdt meg våken til klokken slo 12 i går natt, for å prøve å være den første som sender han gratulasjons sms. Jeg hadde tapt for min mor, som allerede hadde rukket å gi han gratulasjons kyss. Om morgenen ville jeg ringt, sunget og vi ville ledd. Vi hadde lagt planer; Middag på Credo, eller skal mamma lage noe?
Bare Una er med, så kan det være hvor og hva som helst, ville han sagt. 

I et annen historie, en alternativ en, sånn som denne, ville han ikke ha vært syk.
Han hadde vært seg selv.
Sterk. Energisk. Morsom. 
Og når vi endelig fikk møte han, ville jeg gitt han et klem. Hardt. Langt.
Det ville ikke vært noe vemodig ved den klemmen, slik det ofte var med klemmene mellom oss. I de årene jeg visste han var alvorlig syk, var enhver en klem en påminnelse på at jeg er en klem nærmere til å miste han. 

I en helt annen historie, et annet liv, hadde vi kanskje aldri rømt fra Sarajevo. Hvordan hadde bursdagen hans sett ut da, i byen han elsket så høyt? Det blir for vanskelig å forestille seg.

Jeg har ingen reele alternativer. Intet annet liv.

Fakta er:
Han var syk og klemmene mellom oss var vemodige, men også fulle av kjærlighet.
Uerstattelige, kanskje fordi vi visste det vi visste.

Han hadde blitt 66 i dag.
Han er ikke her. 

Una er her.
Han ble så vidt kjent med henne, men elsket henne med hele sitt hjerte.
Hun var to år når han døde.

Hun kan fortsatt si at hun savner han, selv om jeg vet at hun ikke husker han. 
Av og til, mister jeg også minnene.
Det skremmer meg. 



Men dette er også fakta:
Når Una sover, sover hun alltid på siden, med begge hendene under ansiktet sitt. 
Akkurat slik som han gjorde. 



Danas bi moj tajo napunio 66 godina.

U nekom drugom filmu, sa drugim scenarijom, u nekom drugom zivotu, sada bi se radovala da ga, poslje posla, sretnem, poljubim, stisnem jako, jako, jako i cestitam mu. Njegov dan.
Kad bi mogla da biram, u tom alternativnom filmu, bolest ne bi postojala.
Onda bi svaki poljubac izmedju nas bio protkan srecom.
Jer kad je bolest prisutna, kao sto se to desilo nama, svaki poljubac sadrzao je u sebi i trunku tugu.
Znali smo da je svaki bio jedan blize rastanku. 

A zamisli tek ovaj ludi alternativni scenario: rat se ne dogodi, i tata svoj rodjendan slavi u svom voljenom gradu Sarajevu. Tolika fikcija, da je tesko i za zamisliti. 

Svi ti poljubci, sva ljubav izmedju nas, nezamjenjiva je. Iako protkan tugom, svaki je toliko iskren. Mozda bas zbog onog sto smo znali. Ali pak, sto je on bio onaj sto je bio. 

Nikakva alternativa ne postoji.
Nema scentarija broj dva, nekog drugog filma, drugih zivota.

Moj tata danas bi napunio 66.
Moj tata danas nije sa nama. 
Nedostaje mi do boli. 

Una je tu. 
I spava na isti nacin kao on, okrenuta na stranu, sa rukicama ispod glave. 
Da me podsjeti, kad zaboravim.

To je moja alternativa. 

Amongst the quiet things
And all these empty streets
I found a way, I found a way
To reappear...

DRESS, WEEK 8/52.



Denne kjolen minner meg om min pappa. 
Jeg fikk den av han.
Jeg hadde den på meg i hans begravelse.

Siri Nilsen og hennes ord minner meg om overleve for fire år siden.

I går var jeg på hennes konsert i min Lanvin kjole. 





Haljina koja me podjeca na mog tatu.
Za koncert pjevacice cija me svaka rijec podsjeca na mog tatu.
Lanvin haljina za Siri Nilsen koncert.

PARQUE GARCIA SANABRIA













I hjertet av Santa Cruz oppdaget vi en nydelig grønn oase, anlagt i 1926 og med det klingende navnet Parque Garcia Sanabria. Det føltes som å oppdage en skikkelig skatt, så vi dro på skattejakt. 











Vi både fant frosk, og vi kysset en.
Prinsen, han kom ikke, men vi hadde en nydelig dag ut i det grønne.
Hvis du er i Santa Cruz, anbefaler jeg at du tar deg en tur dit. 
















U Santa Cruzu, otkrili smo jednu pravu zelenu oasu, park Garcia Sanabria. 
Nasli zabce, cak i poljubili jednog, ali princ se nije pojavio. 
Bez obzira na to, dan vani u zelenilu bio je divan.

DRESS, WEEK 4/52.

Denne gaven fra Geir til 33-årsdagen min, må være min all-time-favorite kjole. Den redder de litt gråe hverdagene, den er så comfy, stripete, varm og fin. (Litt som kosekatten Ledenko.) Jeg håper jeg aldri sliter den ut!





Ova Sonia Rykiel haljina bio je Geirov poklon za moj 33. rodjendan. Obozavam je, i zimi zivim u njoj.

EASTER BLISS.

Påsken i år kommer tidlig, og våre planer er klare.
Det blir Løyningspåske i år, som i fjor, og denne gangen skal jeg også være med. 
Vi har allerede begynt å glede oss. Mest av alt til å se alle store og små, som Isa og Amund, men også til å gå på ski, sitte i solveggen og være i det fine hjemmet til Ingunn og Ingvar. 
































Løyning, påsken 2014.

MONDAY.





Endelig mandag, kan man kanskje si! Og jeg velger å tro at denne uken kommer til å bli bra. 

Skolen startet for fullt etter vinterferien, og det er første gang vi får prøve veileda lesing. En liten bok er blitt med hjem, i sekken, og store og små gleder seg. En helt ny verden har åpnet seg, nå når bokstavene endelig gir mening og danner ord. 

I dag er det Nora sin bursdagsfeiring, og på onsdag er det vennegruppebesøk til Osvald; livet som første klassing er ganske sosialt. 

Vi voksne kommer til å bruke torsdagskvelden for å få med oss denne forelesningen. Gleder meg.

Og på fredagen skal jeg på Siri Nilsen konsert, noe jeg både gleder og gruer meg til.

Forrige fredagen hadde vi en etterlengtet datenight, og fikk se The imitation game. For en historie. Jeg fant ut at jeg virkelig savner å gå på kino oftere, noe som resulterte i klippekort til Kosmorama i mars. Men først i kveld, skal jeg se gjennom alle Oscar kjolene. 




Nova sedmica, nove mogucnosti. Una ce biti jako drustvena, Norin rodjendan danas, i posjeta Osvaldu u srijedu. Dok cu ja vece provesti gledati Oscarske haljine. A ti?

PORTRAIT OF A CHILD, 2015, PART 1.

I går kveld pratet Geir og jeg om hvordan man virkelig merker at tiden går nå som man har barn. Hvordan det forandringen på Una er synlig, fra uke til uke. Hvordan hun, på så ufattelig kort tid, har gått fra å være vår lille babygirl til å bli den store skolejenten vår.
Derfor bestemte jeg meg å kjøre Portrait of a child serien igjen.
Prøve å fange tiden, sakne den litt, risse inn disse øyeblikkene, i hjertene våre, før de er omme, før forandringen inntreffer, før vi glemmer, feste de på film, for ettertiden.

Så her kjører vi, Part 1, 2015:



Vi startet året og uken 1på Tenerife. Målrettet og varme, i kroppen og hjerte.



Uken 2 var bursdagsuken. Det er ingenting som får Una til å smile like mye som en god fest.



I uke 3, fikk vi finfin besøk og fletter i håret.



Skolen var i full gang, og i uke 4 kom skolekameraten Selma. Jentene holdt en danseshow.



Uken 5 ble preget av omgangssyke, masse kos & kosedyr, og Teodor & Siri.



I uke 6 prøvde vi oss på ski, og samlet på istapper og fikk røde kinn på Lian.



I uke 7 var det karneval på skolen og Una var vampyr.



Og vi gamlingene, vi prøver bare så godt vi kan å følge med på disse fantastiske endringene....

Gledajuci je kako raste, kako se na njoj vide promjene, sedmicu iz sedmice, odlucila sam da moram, i ove godine, pokusati uhvatiti ove dragocijene momente, prije sto nestanu, zauvijek. Zato ponovo radimo Portrait of child- seriju.

DRESS WEEK 7/52.

Jeg savner mer tid til blogging, det å besøke alle de virtuelle vennene jeg liker, og skrible ned tankene mine, og redigere bilder. Tiden strekker desverre ikke alltid til. Jeg har jo lovt meg selv at jeg skal gå i kjole minst en dag i uken, og det har jeg klart å holde. Her er dagens kjole! Lørdag er bydag, og i dag betydde det middag på Ristorantino Italiano med jentene mine. Men før jeg dro, fikk jeg et stort kyss av mannen, som også snek seg inn på bilde.






Kjolen er en salgskupp fra Zara; takk mamma! Utrolig behagelig å ha på, og jeg liker fargekombinasjonene så godt. Brune tight er fra Cubus og sko fra Din sko.


Det begynner å lukte vår i luften, lyset er tilbake, men det er ennå ikke så varmt. Derfor har jeg også på meg favoritt mørkeblå ullgenser fra Shine og den ultimate livredderen fra Cala&Jade.

Danasnja haljinica, sa rasprodaje u Zari. Subota je provedena u gradu sa mojim curama. U zraku vec mirise proljece, ali temprature su jos uvijek ispod nule. Ako nista drugo, postaje sve svijetlije i svijetlije svakoga dana. 

FEBRUARY LIGHT.

Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri

den er stille som snø, stille som snø

som februarlys og tulipaner

som venter sakte med alt sitt vakre på å dø







Jeg leter ikke mer,

for smilet ditt er tatovert

i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen

I dag er det fire år siden min pappa døde.
I dag er jeg tom.
Hul på innsiden.

Verken tårer eller ord vil komme.
Selv ikke sorgen. Fyller tomheten. 

Bare en slags rastløshet.
Som overtar tanker, lemmer, som legger seg som en stein i magen. 

Vi legger roser på graven. Røde, rosa, hvite. Og et hjerte. Av roser.
Venner kommer, og går. Klemmer gjør godt. Meldinger fra de kjære som er langt vekke gjør godt. 

Jeg tenker at fire år, f i r e år, er lenge.
At Una nå har levd det dobbelte av det hun levde den dagen han døde.
At hun går på skole, leser og skriver, har nye venner, nye fakter, kan nye vitser. 
Og at hennes minner om han svikter, at jeg ikke klarer å følge det opp, gjøre det jeg sa jeg skulle gjøre; la hun bli kjent med han selv om han er borte. 

Det er lenge, men det er kort.
Jeg kan den dag idag våkne og tro at det hele var en vond drøm.
Jeg kan fortsatt savne han vilt sterkt i små hverdagslige situasjoner. 

Og samtidig kan jeg føle meg så ufattelig tom.
Sånn som nå.
For en urovekkende følelse.  

Cetri godine su prosle od kako moj tata nije sa mnom.
Sa nama. 
Sa Unom.
Duplo dugo je zivjela danas, od onog dana kad je on umro.
Krenula u skolu, naucila citati, krenula na sekciju glume, dobila nove prijatelje i jos mnogo toga.
Zivjela.
Zivjeli.
Bez njega.
Ovakvi dani cine me tako praznom. 
Prije sam bar mogla biti beskrajno tuzna. Puna suza, rijeci koji bi kao ventil pustili da se bol olaksa.
A sad tako prazna.
Nervozna.
Nikakva. 

DRESS, WEEK 3/52.

I uke 3 hadde vi det beste besøket vi vet om, og jeg tok frem enda en gammel klassikker.
Denne har jeg ikke arvet, jeg kjøpte den til meg selv på en bruktbutikk det året jeg bodde i Stockholm. Den kostet, så og si, ingenting, men er blitt hyppig brukt de siste femten årene. Så hyppig at den, til og med, måtte repareres.
Den gjør meg alltid så glad og minner meg om det fine Stockholms året
og den fine Stockholms gjengen.





Stara haljina. Iz Stockholma. Sto budi uspomene. 

..I´LL TELL YOU MY SINS, AND YOU CAN SHARPEN YOUR KNIFE...

Alltid fantastiske David La Chapelle, danseren Sergei Polunin, musikk av Hozier og litt av ett rom. Akkurat nå, skulle jeg ønske at jeg kunne danse av meg sinne, og mine følelser. På godt og vondt.

FRIDAY!

Etter en hektisk uke, preget av en finfin Oslo tur og omgangssyke, på omgang(!), ser vi frem til en rolig helg. Forhåpentligvis blir vi endelig friske og raske. Fredagen den 13. har ikke skuffet i år heller, jeg har vært kvalm og veldig, veldig lei meg. En venn har gått bort, og igjen står en liten familie som må finne seg i være sterke. Det vekker tusen februarminner. Jeg skulle ønske at jeg, som Una, kunne omgi meg med alle hunde-kosedyrene mine og se på Lady og landstrykeren. Jeg innbiller meg at det ville ha hjulpet. Men siden jeg ikke har noen kosedyr, skal jeg legge meg ved siden av jenten min, og klemme litt ekstra hardt på henne. Klem litt ekstra på de du er glad i, du også!

 

Jos uvijek nas muci mucnina, a vijest da je jedan drag prijatelj izgubio borbu sa rakom, i da i ovaj februar jedna zena i dvoje djece moraju nauciti da ponovo disu, ucinili su ovaj petak, pravim petkom 13. Da se bar kao Una mogu okruziti sa svim cukama, i gledati Mazu i Lunju... Mislim da bi bar malo pomoglo.

EASY WHEN HARD.

Akkurat denne uken skal masse gå i hop. Da er det bra å ha middagsplanene klare.

En sikker vinner i heimen vår, er pølsegrateng.
Enkelt, godt, for store og små, og nokså sunt.
Når dagene er ekstra stressende, synes jeg at det er ok å spise noe som ikke manner til kamp. ( Vi har nemlig et barn som ikke er suuuuuper glad i mat. Eller, det vil si, hun er glad i visse retter, som kan telles på en hånd) Denne pølsegratengen er en av de, og den gjør at hun får i seg litt grønnsaker, egg og, i tillegg, sier Nam! I en travel hverdag, må man, av og til, si seg fornøyd med dette. 

Sånn gjør vi:


Egg. Jeg tar to. Går sikkert fint med tre.


Rør inn matfløten.


Grønnsaker, squash, brokkoli, blomkål, gullrot. Jeg er nødt til å kutte de i små biter, pga frøken kresen. 


Kok fullkornpasta. 

 
Kutt grillpølser i biter og stek. Bland sammen med pasta med grønnsakene. 


Hell over matfløten og egg. Ha litt ost over og stek på 225 grader i ca en halv time. 


Det blir skikkelig godt! Og enda bedre med en salat til.


Og selvfølgelig god fruktdessert etterpå.

Norvesko jelo zvano gratinirane virsle. Unin favorit.

OSLO VISITORS.



Denne helgen var vi så heldige å ha besøk fra Teodor og Siri Sol. Den årlige.
Jeg føler meg så heldig som har venner som setter seg på et fly og trosser stormen for å tilbringe en grå helg med oss i Trøndelag. 
De gjorde den, i alle fall, mye mer fargerik.







Barn, altså! Så utrolig tilpasningsdyktige. Og gode frokoster. Elsker, elsker, elsker helgefrokoster!





Stormen Ole kom på besøk. Una og Teodor var klare.







Tøffe som vi ørnjenter er, trosset vi stormen, besøkte Vitenskapsmuseet og spiste på Ågot Lian.





Det var godt å komme inn i varmen, tenne i peisen, og skravle til sent på natten når barna gikk i seng.







Når morgenen kom, kjente vi alle på babyjenten sparke, og to små venner slappet av i sofa, før gjestene dro sydover. Det var en fornøyelse å ha dere her, Siri Sol og Teodor! Vi ses snart igjen. På Fornebu!

Siri Sol i Teodora ni oluja nije sprijecila da dodju iz Osla i druze se sa nama ovaj vikend. 

JULY. AUGUST. SEPTEMBER.



I juli tok vi på oss vingene og fløy til mitt hjemland, og min by Sarajevo. 



Der lot vi Suzie lage et portrett av Una, og tilbrakte formiddagene i hennes fantastiske atelier.



Og så ruslet vi rundt i byen fra morgen til kveld, fra moskehager til vinbarer.



Med oss på vift, hadde vi storfint besøk. Tuva og Erlend var i byen sammen med oss!



Som alltid, ville Una tilbringe all sin tid i dyrehagen, Pionirska dolina.



Jeg bestemte å la håret falle. Hei, hei!



Og en av dagene dro vi på utforskertur til Travnik, der vi fant den fargerike moskeen. For et rom!



Men så ble det tid for å endre scenografi. Vi kom oss til Bol og den lille terassen med utsikten. 



Om morgenene ruslet vi ned vår bakke, til morgenkaffe på Marinero.



Når solen skinte var vi på stranden. Når det regnet gjemte vi oss under paraplyen.




I juli var vi kjempe gode på å ta selfies. 



Og tilbrakte masse tid med Hana og Edina. Det var utrolig verdifull tid. 



Skogen var like magisk, som alltid. Elsker dette stedet!



Disse to fine folk var også der. Vi drakk vin på stranden og gikk på en dobbeltdate. 



Una og Maren var strandbabes, vi lånte pedalino og hadde det gøy.

Besta og Ingvar kom til Bol. Og det er fint å være en hel gjeng.



Spesielt fint var det for Una, å få masse bestakos. 



En dag dro vi til Hvar med besta, og Una fikk prøve seg på en 1700-talls scene. 



Vi hang på Mendula. Og mens vi ventet på maten, tegnet vi. 



Vi spiste så masse godt. Hele tiden. 



Una ville ikke tilbringe tid på land, og på båtturen på vei hjem var hun ofte stille og sliten.



Ellers lekte lille blomsterpiken enten alene, med gjengen sin eller med fine Hana.



Og disse to venninnene var, som alltid, uatskillelige.



Beste filmen vi så på utekino var X-men, og mamma og jeg fikk med oss flere uteteater forestillinger.



Vi var gode på selfies i august også.



Og en ettermiddag tok vi ferga over til Split for en overnattingsdate. Jeg var i det romantiske hjørnet.



Split var grønn og parkene fulle. Vi, derimot, tilbrakte mestparten av vår tid på grønne restauranter.



Fantastisk fin by, Split!



Vi ruslet gjennom byen til klokken ble masse. Jeg i mine vide busker.

Og vi koste oss fra morgen til kveld. (Og så såååå mye som vi spiste.)



Tilbake i Bol, nøt jeg synet av alle de flotte damene i livet mitt. 



Samra tok oss med ut på byen. Det endte selvfølgelig med et nattbad. 



På stranden møtte vi enda flere kjentfolk; Lara, Lea, Lana og Elvis. 



Og familien fra Hardanger kom på dagsbesøk til øya. Se så happy Una er for å være med storjentene.

En av dagene i august akket snorkel og vannmellom og dro på besøk..



til dette magiske huset i Murvica.




Vi....



..ble, om mulig, enda mer glad i denne store jenten.



Etter at neglene ble malt grønne og rosa, var plutselig sommerferien over og vi måtte si farvel til Bol.



For denne store dagen hadde kommet! Og mammahjerte var rørt og stolt.

Vi tegnet inne og tøffet oss ute.



Tok følge med Lea til skolen og gjorde lekser om ettermiddagen. 




Og så kom fineste venn med fineste lille gutt og en baby i magen på besøk. Lykke.



Vi plukket plommene fra hagen og så på E.T. Litt skummel for Una, tusenmillioner minner for meg.



En tann datt ut, og en annen følgte med under frokosten. Jeg savnet å kunne dele det med pappa.

Også så var vi på Tullekattesnutene konsert under Pstereo Piknikk. Fine greier.



Vi var ute i naturen, og tok med oss natur inn.



Høsten var vakker i sine tusen nyanser av gull. Vi nøt den med venner eller alene. 



Noen av høstturene resulterte i masse godt. 



Nils og Maren kom på middagsbesøk og fikk servert sopprisotto.



September og bryllupsdagen startet med en magisk aften på M/S Bjørnvåg. 



Vi hengte elger og fisker på kjøkkenveggen, og besøkte de søteste kattepusene til Haris og Hege.



Vi tegnet masse. Både de store og de små. Stortsett jenter, men også dyr.



Vi ruslet langs elven og så himmelen speile seg i vannet. Og vi danset.



To flotte konstruksjoner gav nytt blikk på bryggene i Kjøpmannsgata og jeg var stolt. 



Vi hadde alltid friske roser hjemme, men den fineste rosen i september var Tonje som fikk sin Olivier.



Jeg var ikke i toppform, verken fysisk eller psykisk, men en gave fra min kjære gjorde meg glad.




Nabolaget var fint, og vi var så glade da lille Lamija fra Sarajevo kom på besøk.



Vi savnet gamle barnehage venner, og tok de ofte med hjem. Anna og Lilli.



Etter skolen var lille hunden sliten. Om helgene digget hun rosa, og vi besøkte Blomsterbyengjengen. 



En morgen i slutten av september ble jeg vekket av disse to finingene. Med kake,sang og det hele. 



Jeg ble nemlig hele 35, og det måtte feires om kvelden med 18 bra jenter. Bra avslutning på septemer!

HELLO NEW WEEK, AND HELLO FEBRUARY!



Hei en ny uke og hei en ny måned. Tenk at februar er her...

Og da må det være lov å begynne å drømme om vår.
Og om de magiske haute couture kjolene.
Som denne blomsterdrøm fra Chanel. Tylldrømmen fra Giambattista Valli.  Babydollen med den gjennkjennelige sløyfen fra Viktor og Rolf. Skjørtene til Raf Simons for Dior. Eller dette til Ulyana. Og denne fantastiske fløyels lille-lange sorte fra Valentino.

Og se gjennom kolleksjonene er en nyttig måte å drømme seg vekk på. 

Resten av uken blir det lite tid til å drømme.
Det blir masse spennende happenings på jobb, og en full timeplan venter også lille frøken Una.
Det nærmeste drøm vi kommer er en kinodate vi har med Tingeling og Anna på onsdag.

Men til helgen derimot, kommer Siri Sol og Teodor og det er er et helt år siden de var her. Vi gleder oss og teller ned til det.

Håper du har noe å se frem til denne uken også. Det er viktig, det!  

THERE WAS A TIME, EVERYBODY WAS AROUND AND I WAS DANCING WITH YOU.

For et par år siden dro Geir og jeg på bryllupsbonanzatur til Europa. 
Først feiret vi kjærlgiheten i Sveits, før vi dro til et slottsbryllup i Tyskland.
Der skulle min gode venn Mathias-Mausi endelig få sin Sophie. 



Her er de to, finingene! 



Og dette er Stuart, min aller, aller beste venn fra Stockholmstiden. 
Året jeg var på utveklsling i Stockholm var ett av de beste i mitt liv.
Det året fikk jeg venner for livet. Vi har klart å holde kontakt gjennom alle disse årene i ettertid. 



Selv om det kan gå flere år mellom hver gang vi møtes, kjennes det ut som om det ikke har gått over en dag siden. Her er to venner, og en ekskjæreste-venn. Ola, Stuart og Øystein.




Og her er den nye mannen min og the newlyweds.



 Og dette er Mausi og Dominik, mannen som sto ved Mausis side og bak alle disse bildene.


Det mest fantastiske med å møte gjengen igjen er at det hver gang blir helt fantastisk, ubeskrivelig gøy.
Det kjennes som om vi er 25 igjen.
Og det eneste vi gjør er å nynne på Annies Heartbeat og danser hele natten. 


 photo mausi_zpszhjqlfc2.gif*

Og så tuller vi, sånn som her. Og får helt nye venner. 

 

Og vi går aldri i seng før klokken er altfor mange, før føttene verker av dansing og magemusklene verker av latter, og før vi både har grått, løst verdensproblemer og gitt hverandre nye løfter.
Akkurat som når vi var 25.

Prije par godina, na Mausijevom i Sophienom vjencanju sreli smo staru bandu i postali 25 ponovo. 
Tako je zabavno biti 25. Bar za jednu noc. 

DRESS, WEEK 2/52.



I uke 2 hadde to av de viktigste i mitt liv bursdager, og jeg fikk brukt en silkekjole som betyr mye for meg.







Kjolen er arvegods av min grandtante Dila, som så mange andre kjoler jeg eier, og kvaliteten, som resten av hennes kjoler, er upåklagelig. Jeg synes fargekombinasjonene er fantastiske fine, og dette er en kjole som er like fin til hverdag som til fest.
Jeg må bare huske å ta den ut av skapet oftere.



Her stylet med vintage belte, og brune Charles Jourdan pumps. Og blå strømpis.

Haljina, sedmice broj 2.

A DAY IN HIDDEN PARADISE.




En dag i juli pakket vi maske og snorkel, kjøpte, noe som kjentes som en tonn med, vannmelon på marked og dro avgårde.




Vi kom til det store magiske huset på Murvica, med betong gulv, gamle antikke møbler, og lekerom over alt. Og viktigst av alt, der venner ventet på oss.



Der kunne vi slappe av og se på havet, gynge og lese Donald og leke med to søte gutter ved navn Tonko og Franko. Denne dagen har jeg lyst å vise dere mer av.

Følg med.










Dette er Murvica, en liten steinhus landsby rett utenfor Bol, der vi elsker å være. Vanligvis tar vi båten ut dit, det har vi gjort siden jeg var barn, og holder oss på stranden, men nå er vi så heldige at vi har fått oss venner som eier et eget hus her, og som i tillegg er utrolig bra folk.









De heter Lea, Mate, Tonko og Franko og de gjør oss glade!








Huset deres er helt fantastisk. De har flere store terasser, der det er lov å søle, og hengekøyer overalt, magiske lekerom og, ikke minst, en kvinne i huset som jeg liker og respekterer. 









Rett nedenfor huset, gjennom en vindrueåker, kommer man seg ned til paradiset.











Der kan man være, så og si, uforstyrret, og bare kose seg på stranden og rulle i bølgene.







Og etter en dukkert, blir man servert både en, og to, og tre ganger, og dagen blir til natt, og det gjør absolutt ingenting, for vi har det så fint og drømmer om å flytte inn her. 

Dere skjønner hvorfor, ikke sant? 

Jednog toplog julskog dana, spakovali smo maske za ronjenje, kupili tonu lubenice na pijaci i uputili se prema Murvici, i nasim prijateljima. Lea i momci, novo su poznanstvo, ali nam se vec strasno svidjaju. Dan je prosao u trenu, u magicnoj kuci, punoj antikviteta, igracaka i dva super decka. Nismo ni primjetili da je stigla noc, a nama se jos nije islo kuci. Radujemo se da se vratimo u posjetu. 

MONDAY.

En ny uke er her og nå begynner vi virkelig å merke at dagene blir lengre og lengre. Hele fem minutter hver dag, leste jeg ,ett sted, forleden. Det må være den fineste nyheten:

Lyset.

I helgen hadde vi en skikkelig jentehelg, vi overnattet hos mamma og Beba, mens Geir jobber og jobbet.

Og endelig var det start på turnsemesteret også.

Jeg møtte min beste venn, det gjorde godt.

Jeg sendte melding til en venn, jeg ikke har sett på lenge. Hun svarte, og det gjorde godt.

Jeg begynte å følge Heges fotoside på Facebook, følgte med på Astrids oppussing, og tilbrakte timer foran macen og diverse salg på nett. Jeg klarte å stå imot og ikke klikke noe med meg hjem. 

Og så ble jeg syk. Jeg fikk feber og det hele, som gjør at kroppen føler seg helt overkjørt. Men jeg er bedre idag. Så det lover godt. Men jeg har ikke planlagt noe fremover, bortsett fra at jeg gleder meg å komme meg i lyset. 

THREE ARCHITECTURE LINKS.


foto: Lars Petter Petersen, D2.

Tre fine linker til de arkitektur interesserte:

 Artikkelen om trapper i D2.  

De 10 mest oversette kvinner i arkitekurens historie. 

Valerio Olgiatis private bildesamling. 

 


Vi besøkte flere av Olgiatis prosjekter på vår Sveits tur. Disse fortjener nok en egen bloggpost.

MONDAY.

Fint akkurat nå:
En tilbakekommen katt! Jeg var så redd, Ledenko var på vift i hele fem dager.
En avtale med meg selv om å fortsette å være en bevisst forbruker.
En helg som gav skikkelig energi påfyll.
En bekreftelse på månedlige avtaler med en beste venn.
En osteopat time. Ingen erfaring med slikt her i huset, jeg er spent. Og desperat.
Forhåpentligvis bedre form på hele familien, selv stakkar oldemor Beba er blitt smittet.
Girls. I kveld.
At vi går mot lysere tider.


Lysere tider i sikte. Tenerife. Desember, 2015.

Og ting som ikke er så bra:
Februar nærmer seg, og som alltid, vokser panikken i meg.
Som om jeg gang på gang, på gang, må innse at han er borte.
For alltid.
Som om det aldri kommer til å synke inn.
Og det er spesielt ille rundt disse tidene.
Jeg savner min pappa. 

LONG BREAKFASTS, LAZY AFTERNOONS, CANDLELIGHT DINNERS.







På fredag fikk vi fineste firkløveren vi vet om på besøk.
De tok med seg snille barn, godt humør med smittsom latter, masse god mat som de hadde lyst å tilberede for oss. 
Vi har savnet de. Så det ble mye av sånt.







Og masse klemmer.
Power nap-ing i sofa etter en hard fredag. 
Og enda mer klem og kos.







Jentene gikk, som alltid, godt overens.
Geir prøvde, uten hell, å slå de i stigespillet. 
Og iøpet av helgen var de veldig flettefine.







I mange timer gikk de inn i dyrelegerollen og badet var forvandlet til dyreklinikk.
Etterhvert måtte vi voksne til pers, også, som pasienter.
Og så danset de, som gale, as well.







Eneste skjær i sjøen var at Ledenko ikke har kommet hjem på noen dager, så vi gikk ut og lette. Hengte lapper og håpet på det beste. I mens trøstet vi oss med pinnekjøtt fra Fosen. ( Jeg håper, håper, håper katten vår kommer hjem.)







Vi hadde så masse å ta igjen,
så nettene ble sene.
Og når helgen var over, var jeg litt meg, for jeg skulle ønske jeg kunne ha dem på besøk oftere. 

Ovaj vikend proveden je sa dobrim prijateljima.
Dugi, bogati dorucci, lijencarenje na sofi, mazenja, igranja, plesanja, pletenje pletenica, strasno dobra klopa i razgovori koji ti griju srce.

Treba mi ovakvih trenutaka sada. Srcu treba topline. 

MONDAY!

Det er kaldt, mørkt og veldig glatt ute.
Da hjelper det å tenne i peisen, pakke seg inn i Røros ullpledd (i tillegg), sette seg med kopp varm te og lage en mandagsliste i påvente av Arvingene.

Fint just nu:




- den fine mannen i huset hadde bursdag i går, og ble vekket med kake på sengen. Resten av dagen tilbrakte vi med aking og byggeplass befaring på Lian, før vi avsluttet med en super hyggelig familiemiddag i Elgeseter. Du kan forresten følge Geir på instagram, han heter @nyveibakken og poster masse bra.

 - Joan Didion som Celine modell. Fotografert av Juergen Teller. Why not?


- MUBI. Beste nyttårsgave, beste kvalitetsfilmer.
Fikk endelig sett Francis Ha. Nydelig. Se den, du også.



- NRK slår til med to bra seriestart denne januar, Broadchurch ( so freaking exciting) og Arvingene ( so freaking crazy) 

- Prøve ut Alma´s, nytt restaurant tilskudd i Trondheim, med resten av jobbjentene på onsdag.

- Telle ned dagene til vi får helgebesøk av denne fantastiske gjengen. Som vi gleder oss. 

 

Vani je mrak i zima, ali nas ove sedmice ipak ceka par svijetlih tacaka. Geir je upravo slavio rodjendan, u srijedu rucavamo u novom restoranu sa imenom Alma, Joan Didion je super kao Celinina covergirl, MUBI je dar sa neba, a petak nam dolazi najbolja posjeta koju znamo.

KIAN + UNA.







Jeg tenkte at det ikke fantes en bedre måte å starte uken på enn å hylle et nytt og vakkert vennskap.
For det var utrolig rørende å se to små mennesker ta hverandres hånd, uten forbehold, og fryktløst utforske ukjente landskap.
Kian har vi ikke sett på veldig lenge, men noen mennesker blir man bare instant glad i, og han er et slikt ett menneske.









Løpe mot bølgene i Punta Brava.
Gå opp i trærene imellom fuglene på Loropark,
og i ettermiddags solskinnet i Puerto de la Cruz.







Rusle hånd i hånd på tivoli,
en i den røde capsen sin og hendene på ryggen, den andre med den røde nisselua sin.
Una tok rollen som "storesøster" meget seriøst.







Resten av familien er også en fin gjeng.
Vi ser de så altfor, altfor sjeldent. Tenk at vi måtte hele veien til Tenerife for å være sammen.
Nå er det bare å håpe at det ikke går altfor lang tid før neste felles fiskemiddag.



For vi liker de skikkelig godt.
Og Kian tror jeg liker striper, like godt som meg.

Kian i Una kao da se godinama poznaju.
Jer neka nova prijateljstva vrijede zlata.  

DRESS, WEEK 1/52.



Årets første kjolebilde er tatt på Playa de Las Teresitas på Tenerife; en fantastisk hvit sandstrand utenfor Santa Cruz. Fargesettingen på stranden var topp, og jeg falt hardt for disse små stripete garderobepaviljongene. Vi matchet hverandre perfekt.

Kjolen min er fra Lindex sin Holly & Whyte kolleksjon og jeg har brukt den overalt de siste par år. Jeg er jo så glad i striper og denne har mange av de.  



Boje na plazi pokraj Santa Cruza, Playa de Las Teresitas, bile su divne. A nasla sam i mog partnera iz snova; svlacionice i ja, bili smo savrseni match. Ja obozavam pruge. U svim fazonima, i svim bojama. Prva haljina ove godine je iz Lindexove Holly & Whyte kolekcije, i ima tonu pruga. Obozavam je.

HIGH HOPES.

Hva jeg håper for i 2015:

Jeg håper at mennesker vil være snillere mot hverandre i 2015.
Jeg håper at øynene våre vil være åpne nok til at vi skal kunne se hverandre, at hjertene våre vil være åpne nok til at vi vil kunne respektere hverandre, at kjærligheten vil seire over hatet, at medmenneskeligheten vil overvinne egoismen.
Jeg håper at verden skal være mer rettferdig, at vi skal behandle alle barna likt.
Jeg håper at vi skal ta bedre vare på den eneste planeten vi har.

Jeg håper at 2015 vil være snill mot oss.

Jeg håper at min familie, mine venner og meg selv holder oss friske.
Jeg håper at jeg får masse tid med alle disse som står mitt hjerte nært. 

Nytt år føles alltid som en fresh start. Jeg pleier å elske denne, jeg pleier å være full av energi.
Mitt år i år startet med en lungebetennelse.
Jeg håper at jeg finner styrke til å ikke la meg knekke når ting ikke går min vei. For man kan ikke alltid velge.
Man må gjøre det beste ut av det.

Årets intensjoner er som følger:

Være mer til stedet, og sette pris på de små, viktige ting i livet.



Dette innebærer å tilbringe mer tid med barnet mitt; hun er den viktigste.
Se henne for den hun er, respektere henne, alltid være på hennes side. Forstå henne og være hennes venn. Legge vekk telefonen når hun snakker til meg, glemme jobben min i det øyeblikket jeg jeg henter henne.

Lese flere bøker. Legge vekk telefonen, igjen. Listen over bøker kommer.
Lese løveungen bøker med Una, det er så gøy.

Se flere filmklassikere. I Geir sin armkrok.(Takk Guro!)
Komme meg flere ganger på kino. Elsker kino. Vil se denne.

Reise mindre.
Denne er vanskelig, men nødvendig, både med hensyn til miljøen, lommeboken og hverdagen. Vi setter oss altfor lett på et fly. Jeg har  dog lyst å se New York.

Begynne å danse! Jeg har akkurat sendt en mail til Let`s dance.
( se punkt under: gjøre-ting-jeg-ikke-kan, selv om Geir kaller meg for den fødte danser)

Få gjennomført og sluttført jobbene jeg holder på med.
Jeg liker å ha det organisert rundt meg, jeg liker å ha målet klart for meg, og kunne evaluere i ettertid.

Være mer ute.
Med Una. Terskelen skal ned. For to dager siden bygde vi snødamer i hagen. Det regnes som fullverdig uteopphold.

Fortsette å være en bevisst forbruker.
Jeg kommer til å fortsette med kjøpestopp i år også, en variant dog, for jeg trenger en del ting nå. Det er befriende med kjøpestopp og jeg anbefaler det på det varmeste.

Klemme på alle de små babyene som vennene mine har fått, og kommer til å få. Gleder meg.

Bli overrasket, og oppdage og oppleve nytt; smaker, musikk, gjøre ting jeg ikke har gjort før.

Spise sunt. Sunnere.

Drikke mer champagne. Livet er fullt av motsetninger.



Være en god venn. (Og så for min mor og min mann.)
Mesteparten av mine nærmeste venner bor i Oslo og i utlandet og det er av og til veldig kjipt. Jeg har lyst på besøk. Og på Rørostur, Tuvs. En av mine absolutt beste venner bor i Trondheim og vi ses altfor sjeldent. Jeg vil være en god venn for henne og prøve å endre på dette. Og så vil jeg sende sms og mailer til venner som sier at jeg savner de. For det gjør jeg.

Fortsette å blogge.
Jeg har planer om både portrait of a child-, ukas kjole- (!) og flere "et foto i timen"- innlegg.

Elske.
Denne er ikke vanskelig. I det hele tatt.

Håper at 2015 er snill mot oss alle.
Fortell meg om dine intensjoner.

Keeping our heads,hopes and heels high!

FRIDAY.

Årets andre fredag er her, jeg er så klar for et nytt bloggeår og jeg håper inderlig at du vil følge med.

Her er årets første fredagsliste over det fine:

- Å bla gjennom bildene fra våre solfylte uker på Tenerife, sånn som dette under med fantastiske, røde Cesar Manrique skulpturen og en liten badenymfe. Jeg gleder meg til å dele flere bilder med dere.


Tenerife 2014.

- Å møte alle jeg har savnet etter to uker i utlandet, blant annet katten Ledenko og mine kollegaer

- Å åpne julegaver da vi kom hjem. Så masse fint vi fikk!

- Å glede seg til bacalao middag med Mette og Nils i morgen

- Å feire min kjæreste mamma sin bursdag i går

Og det som har gjort meg lei meg er: påvist lungebetennelse på fredag, Unas omgangssyke i natt og angrepet på Charlie Hebdo, pistolen mot blyanten. Så meningsløst.


Sarajevo 1984.


Drugi petak ove godine i ja se radujem da vam pokazem slike sa suncanih Tenerifa, da dobijem subotnje goste na bacalao veceru, da proslavim mamin rodjendan u nedejelju (bio je juce) i da otvorim zadnje novogodisnje paketice. Ono sto me cini tuznom je napad na Charlie Hebdo, upala pluca koju doktor misli da imam i Unina tempratura.

TICK-TACK.







Vi teller ned nå.
For straks drar vi til byen med fargerike paraplyer.











Vi måtte gå noen runder med oss selv før vi bestemte oss for dette.
Feire jul i syden, liksom, er vi blitt helt gale?








Men vi trenger dette nå.
Lyset, solen, bølgene, roen. Tiden.











Spør du Una så er det Tivoli hun gleder seg mest til. 
Mr. Bean, biler, bamser og fargerike neonskilt. Og sukkerspinn.







Og til Loro park.




Jeg gleder meg til utfluktene.
Bilturene.
Som denne til Maska.







Eller denne til El Teide.









Og så skal vi tilbringe ekstra lang tid på Tenerife denne gangen.
Vi skal være en hel uke i hovedstaden, Santa Cruz. 
Den byen har masse å by på, blant annet dette fine museet tegnet av Herzog & de Meuron.












Og det beste med hele ferien er at både mamma og to kjære vennepar skal være med!
Hvor fantastisk er ikke det?
Jeg gleder meg som et lite barn. 

Sutra krecemo na Tenerife. Nas bijeli Bozic ove godine bit ce malo drugaciji. 

APRIL. MAY. JUNE.


Borgerkrigen i Syria herjet og gjorde oss triste, og morgenstunder med bestemor betydde ekstra mye.


Geir og Una resite med den gule kofferten til besta, og jeg ble igjen med Mannen som plantet trær.


Jeg følte meg litt alene og litt blue.


Og overlalt fant jeg små spor av Una. Heldigvis var mamma i byen og vi fikk kost oss på Emilies.


Jeg lengtet etter de, og så plutselig var de på vei tilbake. Til meg. Lykke!


Morgenene ble fargerike og glade.


Og fulle av solskinn, kos og klemmer.


Jeg kledde meg i skjørt og kjole.


Og vi fikk vaffelbesøk av disse fine folkene.


Himmelen over Trondheim var helt magisk en dag.


En lørdag i april kom vi oss ut i byen...


og hadde det nydelig med Maren.


Og på søndagen dro vi til Midtsantangen.


Vi hadde besøk fra jentene fra barnehagen.


Hadde fuglerace med playmobil, og førskoledagene på skolen.


I mai forlot vi regntunge trøndeske veiter og svarte trær og fargerike brygger,


for dette!


Vår kjæreste Beba fylte nemlig 80 år og vi dro til Bol for å feire henne!


Når vi kom tilbake hadde Trondheim også blitt blå.


Vi danset  masse, blant annet på Barnas verdensdag.


Spiste god mat.


Og jobbet i hagen.


Det lønnet seg.


Vi var mye inne.


Og etterhvert også mye ute.


17. mai ble preget av dramatikk. 


Mens vår tid med venner, kan ikke beskrives som annet enn


en ganske så perfekt helg i Grenland.


Mai ble avsluttet med å feire Chris og Svein Inge, danse og mimre.


Ledenko startet juni med å klatre i trær, og lyset var på sitt sterkeste.


Una tegnet og tegnet.


Og jeg drakk enorme mengder kaffe, og ble avhengig av søt chilli på Drommedar.


Det skjedde masse spennende på jobben.


Vi ruslet langs En blå tråd, og hørte om rottehjerner på Jabb før Moser vant sin prisen.


Jeg var så stolt og glad når Geir og Olav vant Treprisen! Det feiret vi med champis.


Vi hadde med barnehagevenner på hagebesøk. Det gjorde oss glad.

 
Det var vemodig å tenke på at dette var siste sommeren i barnehagen. 


Vi øvde på bokstaver, besøkte Birgit og de søteste gutter,


Hare, Hege og hundene, og venner i Blomsterbyen.

 
Og så klatret Una masse. 


Og fortsatte å tegne.


Noe av det aller fineste i juni var å få besøk av Matea.


Og fotball VM, så klart! Bosnia var med for første gang.


Jeg stjal til meg litt egen tid. 


Og koste masse med Ledenko.


En av dagene dro vi til Østmarkneset.


Og ettermiddagene ble tilbrakt i parkene. 


Hagen var i full blomst, og det meket man inne også.


Fine venner fylte år og vi ropte Hurra!


Verden var blitt blå...


Nettene lyse og festene actionfylte.


Juni var så nydelig og alikevel savnet jeg pappa så masse.

BERGEN 2014.

I slutten av november fikk vi endelig til en Bergens tur. Det var så lenge siden vi hadde møtt søskenbarna Isa og Amund, og det gjorde godt å se de igjen. Skjønnere barn skal man lete lenge etter.
Det ble en helg fylt med bursdagsfeiring, masse lek og pepperkakebaking.











Og fra den ene søte pepperkakeverden til Pepperkakebyen
Det var magisk sist vi opplevde det, og denne gangen var det enda mer magisk. Sentralbadet er blitt forvandlet til eventyrlig by, og na som ikke lar seg lett imponere, ble stum når vi entret rommet. 

Når Bergen i tillegg bydde på nydelig kaffe og mat, veldig inspirerende konferanse og møte med to like inspirerende damer, Silje og Ingvild på det nyåpnede Litteraturhuset, er det bare å konstatere at vi gleder oss å komme tilbake.
Men først venter vi på at Isa og Amund kommer på besøk til oss.











Krajem novembra bili smo u Bergenu. Tamo smo se druzili sa Isom i Amundom i posjetili grad od kolacica. Bilo je magicno.

MONDAY- COUNTDOWN.



Det er siste uken før hele landet tar juleferie, og det merkes både på jobb, skole og hjem. 
På skolen synges det ( de skal synge på et sykehjem i morgen, hvor fint er ikke det?), det pyntes og bakes, og man er så heldig og ser på Frost i timene.  
På jobben derimot skal absolutt alt gjøres ferdig før man får ta fri, og det er lite tid til pynting, baking og synging. Men folk smiler med stjerner i øynene som vitner om snarlig ferie.
Ute er det kullsvart og inne tenner vi masse lys for å veie opp, mens vi pakker de siste gaver.
Dersom du trenger fine juleinnpakkingstips vil jeg anbefale deg å ta en titt på denne bloggen til Birgit, Tidelibom. Masse fin inspirasjon!

Hvordan er det med deg i disse førjulstider?
Klarer du å kose deg, eller er du stresset? 

Husk, de viktige tingene her i livet... 


Una er blitt så glad i sin røde julekjole fra i fjor. Den skulle absolutt på forrige søndag da juletreet, og kakene, på Somma skulle utforskes. 

JANUARY. FEBRUARY. MARCH.


Januarmorgenene var mørke, kalde, og det var vanskelig å komme seg opp av sengen. 


Derfor var det fantastisk å få besøk av Siri Sol og Teodor,


som gjorde det hele masse bedre.


Alt lysnet litte grann. Slik så en dag i januar ut.


Geir og jeg pleide å slå følge til jobben, og vi kunne konstatere at Trondheim er fin.


Vi var mye ute. Det var dårlig med snø, men vi matet endene og prøvde skøyter.


Mamma var på tur, og tok med seg ost hjem. Det var fint å kunne drikke kaffe med henne igjen.


Hver lørdag var vi i turnhallen, og snurret rundt.


Ellers var det mye lek med playmobil og mye tegning i hverdagen.


Og en helg i januar byttet vi ut dukker,


med folk i sofa. 


Ikke med hvem som helst heller, men med denne finfine gjengen.


For mannen hadde burdag, og det måtte feires.


I februar var morgenene blitt enda litt lysere. 


Vi brukte helgene for å skape litt orden i det nyrenoverte hus.


Også kom Marianne og Fred på besøk, og det var så fint det.


Una og Ledenko skinte om kapp med sola og veltet seg i gullmynter.


Og så dro vi på besøk. Til fineste Røros.


Der ventet Maren og martna, sol og reinsdyr og sukkerspinn. Magisk var det.


Vi hadde med venner hjem og løven ble med oss fra Røros. 


I barnehagen var det karneval. Og hjemme danset vi flamenco.


Og så ble Una skrevet inn på skole. En stolt og glad frøken, med en like stolt og glad mor.


Februar gikk fort og snart kunne vi si, Hello March!


I mars fikk vi kjenne på litt vinterstemning, og akte ned bakken. Den varte ikke lenge.
 
Vi prøvde å komme oss ut når vi hadde mulighet.


Gier var i Praha og i Sveits, og det var kjedelig for oss jenter, men han tok med sjokolade hjem.


Vi spilte kort, og Ledenko fikk gjennomgå og ble kledd i kanindrakten.


Sparkesykkel ble brukt hyppig på vei til barnehagen, og inne blomstret det.


Vi begynte å ane lysere tider.


Og jeg hadde en finfin Oslo tur.


Det fineste var at mars var den den store vennemåned med besøk fra Sveits, Oslo og fra Beba.

Januar je bio mracan, hladan i tuzan, sve dok nisu dosli Siri Sol i Teodor i svijet napravili malo svjetlijim. Jutra smo provodili vani, dane na poslu, popodneva smo zavrsavali renovaciju stana, a subote smo provodili na gimnastici. Jedan od vikenda u januaru proslavili smo Geirov rodjendan, sa najboljom ekipom na svijetu.

Februar je postao malo svjetliji, Marianne i Fred dosli su u posjetu iz Osla, a mi smo otisli kod Maren u Røros i imali jedan magican februarski vikend. U vrticu je bio karneval, i Una je bila bijeli zeko, dok se kuci plesao flamenco. A onda, krajem februara upisala se u skolu, i ja sam bila jako ponosna.

Mart je prije svega bio mjesec posjeta i prijateljstva.
Geir je putovao puno, do Praga i do Svice, dok sam ja provela vikend u Oslu sa mojim najdrazim prijateljicama. U martu je prvi put pao snjeg, napravili smo snjeska bijelica i sankali se niz ulicu, ali zima nije dugo potrajala. U zraku smo vec mogli osjetiti proljece. 

SATURDAY NIGHT DANCE.

FRIDAY.

Siden sist:
Vi har en seksåring i hus
Vi har to Nobelpris vinnere i byen vår
Vi har vært i Bergen og i Oslo
Vi har hatt tre skikkelige parties for å feire seksåringen vår
Vi har hatt besta og Ingvar på besøk
Vi teller ned til reisen vår

Få med deg Nobel fredspris utdelingen i år. Se på talen til Malala med sitt klare budskap, lov meg at du kommer til å høre og lese talen til Kailash. Husk den og ha den med deg i ditt hjertet. Ikke minst motet, bruk heller følelsene for å kjenne på håp.
Kjenn etter hva er viktig. Kjøp i alle fall julegavene dine her eller her eller her. 

La oss demokratisera kunnskap.
La oss skape universell rettferdighet. 
La oss samen globalisere medmenneskeligheten for våre barns skyld!

Kailash Satyarthi

BLACK FRIDAY.



Noen (fre)dager er svartere enn andre.
Etter en magisk førjulstur til Bergen tidligere i uken, kom influensaen og disse følelsene som et sjokk.
Men nå som sjokket har lagt seg, skal jeg prøve meg på en tur i lyset, i det fine været.

Og så skal jeg tenke på de små lysglimtene man får, selv på en svart dag. Som for eksempel:
At Carina hører på et bankende lite hjerte i magen sin
At jeg kan høre på den nye platen til Leonard Cohen på full guffe
At det er helg i morgen

Neki dani su crniji od drugih. Ali i u njima ima trenutaka svjetlosti.
I oni prodju.

Les mer i arkivet » Mars 2015 » Februar 2015 » Januar 2015
nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits