BLACK FRIDAY.



Noen (fre)dager er svartere enn andre.
Etter en magisk førjulstur til Bergen tidligere i uken, kom influensaen og disse følelsene som et sjokk.
Men nå som sjokket har lagt seg, skal jeg prøve meg på en tur i lyset, i det fine været.

Og så skal jeg tenke på de små lysglimtene man får, selv på en svart dag. Som for eksempel:
At Carina hører på et bankende lite hjerte i magen sin
At jeg kan høre på den nye platen til Leonard Cohen på full guffe
At det er helg i morgen

Neki dani su crniji od drugih. Ali i u njima ima trenutaka svjetlosti.
I oni prodju.

LJUBLJANA.



For litt over en måned siden var så heldige til å tilbringe høstferien vår i Ljubljana.







Geir skulle holde en forelesning under Design dagene i byen, og vi fikk et stort rom på hotell Lav (Løve), med brede vinduskarmer som fungerte som scene og badekar. Gode hotellrom er gullverdt.







Det var fint å ta med familien ut i høstsolen.







Bli kjent med byen. Se på fine hus, fargerike hus, rosa hus.







Rusle over mange av bruene over Ljubljanica. Ta en kaffe på koselige cafeer, eller sitte i parkene.







Men aller finest av alt, var at ved en av bruene ved Ljubljanica ventet Matea på oss. Min venninne
som jeg ikke hadde sett på over 20 år. Men tiden må ha stått stille, for det kjentes som om vi hadde
møttes i går, selv om vi begge hadde med oss en helt ny generasjon som fort som bare det fant tonen.
Borja og Olja, vi savner de allerede, og  det ikke kommer til å gå 20 år før vi neste gang ser hverandre.







Mens Geir var på jobb, var vi i dyreparken. Der så vi giraffer spise mens vi spiste suppe.
Det var en så fin dag, og det var en så fin dyrehage at det kommer en hel bloggpost om den.







Og når besøket i Ljubljana, i tillegg, resulterte i noen helt nye vennskap, da må vi kalle den vellykket.
Hana tok oss så godt imot, og om kvelden hilste vi på Katja og Mila. De var like skjønne som forventet.





Jeg tror det er ganske innlysende at vi hadde det bra. Med litt egentid, mye kjæreste og familietid,
mye faglig påfyll, solen i ansiktet, helt nye vennskap og gamle vennskap som jeg har savnet.
Og masse god mat! Som denne fiskemiddagen, på markedsplassen, kalt Lille fisken.
Ljubljana vi ses igjen! Snart!

Prije nekih mjesec dana imali smo priliku provesti nas jesenji raspust u Ljubljani.
Malo rada, puno zabave i ugodne sunceve zrake na nasem licu. Cijenili smo svaku.
Cijenili smo i veliku subu u hotelu Lav,
roze kuce lijepog grada,
veliko drvece, jos uvijek zeleno, u gradskim parkovima,
mostove i kafice uz rijeku Ljubljanicu i 
jedan cijeli dan u zoloskom vrtu
i fantasticno dobu klopu.

A opet sve ti lijepi dozivljaji, ne mogu se porediti sa onim sto je bilo naj, naj, najlijepse za vrijeme naseg ostanka u Ljubljani.
Jer najvise od svega cijenili smo prijateljstva.
Nova. I stara.  
Hana, sa zarkim stramplicama, kovrdzavom kosom, kristalnim glasom  i zvjezdanim narukvicama i snovima. I Katja, sa plavim ocima i toplim osmjehom, i bebom slatkom kao secer. Nova prijateljstva koja cijenim.

I ono jedno staro, zlata vrijedno. 
Matea. Moja Lajtnerka.
Jos uvijek tako cool, tako slatka, tako svoja.
Dvadeset godina starija, i dvoje, isto tako cool i slatke, dijece bogatija, ali ne promjenjena. 
A moglo je biti drugacije.
Zato i vrijedi zlata.
Sve uspomene iz osnovne skole Silvije Srahimir Krancevic, i sad neke nove, kod  Ribice ili u kasne sate u jazz klubu. I obecanje da nece proci iducih dvadeset godina bez novih uspomena.

HANA´S BIRTHDAY.











Denne lille solstrålen av en jente, fyller seks år. Og selv om Elsa, isdronningen er hennes ultimate helt, har jeg sjeldent møtt et varmere og snillere menneske. Gratulerer med dagen, Hana!



Ova mala suncica iz Londona danas slavi rodjendan. I iako je Elsa, ledena kraljica, njen idol, ja nikad nisam srela topliju i bolju dusicu. Volimo te, Hana! Sretan rodjendan.

FRIDAY.

Fredagen er her, og for oss innebærer det reise.
Først reiser Una og Geir for å feire Bergens barna. Og så drar jeg etter. Hele Geirs familie vil være samlet. Som vi gleder oss.


Det betyr pakking av gaver, tannbørster og hårbørster. Ferdigpakkete kofferter samles ved peis.

Sammen med gaver til andre, har vi også begynt å seriøst pønske ut Una sine, og ikke minst planlegge hennes seksårs party. Nana har fått ansvar for kaken, invitasjonene er laget, datoene er satt. Gleder oss villt til det også. 


Rev-tallerkner er kjøpt inn på Søstrene Grene, nå må vi bare finne resten. Tips til partyeffekter? 

Andre ting som har gledet meg, eller fått meg til å tenke etter, den siste tiden:

At vi har fylt leiligheten med blomster



Girls, ferdig med sesong 2

Heldige, og tøffe, kidsa Maaemo

Om tid og livet av Isabelle

Prosjektet Brudd 2014
, ta deg tid å se på bidragene

Transformations av kloke Maria

Tanken på at jeg skal hilse på flere nye verdens borgere om ikke så lenge, laget og produsert av folk jeg er fryktelig glad i

Tanken på at jeg ikke trenger å pakke vekk sommerklærene våre ennå...

 

STORM, LANDSCAPE AND PASSPORTS.

To fine fra design/ arkitektur verden:

1. De nye norske passene til fantastisk flinke Neue designbyrå vekker internasjonal annerkjennelse
Ikke så rart, spør du meg, for vakrere pass skal man lete lenge etter. Så enkle (og fine), men tenk å få frem nordlys under uv stråler.
Jeg gleder meg til 2017!








2. Stormen i Bodø åpnet forrige helg.
Det er DRDH Architects som står for den lævmælte, flotte bygningen. Sånn som teamet bak norske pass velger de enkelhet fremfor kontrastfarger, signalbyggeffekten og det å skrike høyest. Jeg merker at jeg blir virkelig imponert (slik jeg ble når jeg hørte Daniel Rosbottom snakke i 2009) og at jeg gleder meg til å besøke Bodø. 

Verden trenger færre folk som ropet høyt, og flere folk som kan jobben sin skikkelig. Dagens visdomsord. 






foto: David Grandorge. Wallpaper.


Norveski pasosi i nova koncertna sala na sjeveru Norveske u Bodøu. Oba dizajna svidjaju mi se pravo. 

MONDAY.




Denne uken må vi være skjerpet og klare for kamp, for nye utfordringer venter på oss. Dette blir en kort uke, og hurra for den!

Sirkus Lumi skal hylle vinteren for oss i morgen, selv om vinteren i år har latt vente på seg. 
Og på fredag drar vi endelig til Bergen til fineste Isa og Amund og familietreff, før jeg fortsetter videre med masse etterlengtet faglig påfyll i uken som kommer. 
Jeg har masse fint design tips å dele med dere, så jeg har tenkt å blogge litt oftere enn i det siste. 

Vi har også begynt å telle ned til desember, den store happeningmåned. Besta og Ingvar kommer til bursdagen, det samme gjør vennegjengen, julekalenderen er under forberedelsene, det samme er styringsgruppemøtedolumentene for En blå tråd, mens Geir går inn i innspurten med sine studenter på NTNU.
Og så skal vi reise bort. Lenge og langt, men mer om det en annen gang. 

Ove sedmice moramo biti spremni za borbu. Bice kratko i zestoko ali u petak napustamo Trondheim za Bergen, i posjetu Isi i Amundu. Radujemo se.

VENICE IN A DAY.




For et par uker siden besøkte vi igjen den vakreste byen jeg vet om.
Vi hadde bare en dag i Venezia, kort oppsummert skjedde dette:



Tur.


Italia og meg.


Biennalen.


Arsenale.



Inne.


Ute.


Retur.

Og litt lengre fortalt:







Rusle og oppdage.








Vannhistorier. Bruer, grønnsaksbåt, blomsterbåt og søppelbåt.










Vinke til Una og Geir og en tur til Arsenale. Loved it!










En tur til Giardini ble det også. Elements of Architecture ble absorbert raskt.








Nydelig lunsj og hvile. Og spritz, så klart!








Is og godteri. Og oppdagelsestur. Jeg føler meg alltid som på skattejakt når jeg er i Venezia.






Kanalene med syngende gondolførere. Una og jeg satte oss ned og nøt sangen.


Det ble en kort, men fin opplevelse. Etter denne kaffen, satte vi oss nemlig i bilen og kjørte til Ljubljana.

Jedan dan u Veneciji. Bilo je fino, ali je kratko trajalo.

FRIDAY.


Unas første discokveld. Oktober 2014.

Dette ble en uavsluttet uke, med masse forpliktelser som må følges opp før hjernen kan ta fri, men i kveld skal jeg gjøre akkurat det: sette hjernen i Intet signal modus, og komme meg ut!

Jeg har en date med Maren og med Emilie Nicolas på Byscenen.

Ha en super kveld, du også. 

ROSES IN NOVEMBER. SONG ON HIS LIPS. TEARS IN MY EYES.



I dag tillot jeg meg å la Geir levere Una på skolen, mens jeg nøt en god kopp kaffe hjemme i fred og ro.
Deretter gikk jeg inn til jobben.

I hagen fant jeg to prefekte roser, med frost tårer på seg.

Det var lyst ute, vakkert og lyst, høstmørke og høstfrosten hadde forsvunnet med natten.

Jeg vasset som et barn i gule blader ved Ilaparken, og nøt lyden av det. 

Jeg tenkte på Ylva. Og jeg tenkte på min pappa.
I alt det vakre som plutselig var mitt liv. Tenkte jeg på de som ikke var til lenger.

Jeg var takknemmelig for å kunne kjenne disse følelsene. 

For en stund siden så jeg en nydelig klipp om livet, om verdighet, om ting som forsvinner og ting som forblir de samme. Se den her. 

MONDAY.




Hei fra Ljubljana, Lev hotel, oktober 2014.

Hei verden!
Ny uke er her, og vi er klare. Det blir en travel en.

I går gjorde vi noe vi ikke pleier å gjøre, og det var å lage en ukeplan. Siden vi bare har ett barn, har vi liksom alltid klart å få hverdagen til å gå opp (noenlunde i alle fall), uten å skrive ting ned, men det å faktisk gjøre det, få ned alle aktivitetene, alle deadlinene, ting-å-glede-seg-til, gav en enorm mestringsfølelse.

Pleier dere å gjøre det, og har du noen tips til en nyfrelst ukeplanleggeren?

Ellers så våknet jeg med en ubevegelig og ufattelig vondt nakke, og gjorde noe så villt som å dra til Pirbadet midt på dagen! Jeg kan fortsatt ikke snu meg, verken til høyre eller til venstre, men hele meg lukter klor og det liker jeg. 

Håper du får en finfin uke!
 

Nova sedmica, nove obaveze, nove mogucnosti. Zivot. Cao!
 

HALLOWEEN.





Vi skulle egentlig vært hekser, men ombestemte oss i siste liten, og verden fikk i siste liten enda en ny dracula. 
Hun var kjempe skummel!

I år var det første gang vi feiret Halloween. Og for en fest det ble. Zombi Osvald med Lars og Line inviterte til Halloween disco med super koselig, hmm, jeg mener dritskumle, gjester, egen Halloween spilleliste, gresskarsuppe, masse spindelvev og blodsaft. Standarden er satt.

Vi gikk tur i nabolaget, fylte bøttene med godteri (så masse at Una våknet i natt og var skikkelig kvalm!) og havnet til slutt på "nachpiel" hos oss. En mummi, en vampyr, en katte-vampyr og zombi. 

Jeg gleder meg allerede til neste år!









Nas prvi Halloween! 
Poceo je sa pravo strasnom festom u komsiluku, a zavrsio sa mumijom i vampirom za nasim stolom.
Jedva cekam iduci! 

FRIDAY.



Etter vår drømme høsttur til Venezia og Ljubljana ble vi innhentet av hverdagslivet og realitetene. Big time.

Høsten er definitivt her. Den er jo nesten forbi!
Fargene forvinner, og jeg har så lyst til å stoppe tiden, nyte de litt lengre. Men det går ikke. Flaks at Una er så glad i brunt.

Vinterklærene er pakket ut og tatt i bruk. Pengene er brukt opp. Jobben krever. Og gir. Skolen er gøy, men leksene skal gjøres. Hver dag.

Og så har jeg fått publisert en kronikk i Dagbladet! Og det var stort. Og skummelt. Og jeg er takknemmelig. Og glad for at jeg turde å skrive. Om det som jeg har på hjertet. Glad for alle tilbakemeldingene. Glad for at både Dagbladet og VG ønsket å publisere den. Glad for at jeg gjorde Geir og mamma stolt. Og glad for å vite at pappa ville vært det samme.

HANA AND EDINA.























En av grunnene til at bloggen har fått lide, er at vi var så heldige å ha disse to fine jentene på besøk i en uke. De små pusene, Hana og Una, fant på masse fint, og huset kjennes tomt nå, etter at jentene fra London har dratt.
Bildene er fra i sommer, og jeg kjenner på at jeg allerede savner sommer nå. Mørket og kuldenhar for fullt slått inn.
Da varmer slike besøk ekstra mye.

Zadnjih sedam dana imali smo posjetu od ove dvije mace.
Sad je kuca prazna, i vec nam nedostaju.
Slike su od ljetos, a ljeto mi vec nedostaje. Mrak i hladnoca osvojili su svijet.
Zato ovakve posjete zlata vrijede, jer pravo griju. Iznutra.

SO MUCH LOVE.





Det å kunne gi.
Uendelig mye kjærlighet.
Å gi en klem, ikke bare når man ønsker hverandre god natt, men når som helst. På dagen. Morgenen. Ettermiddagen.
Å kunne si: Jeg elsker deg, på en helt vanlig grå søndag. Uten noen spesiell grunn.

Det er det som jeg sitter igjen med etter min pappa. Som jeg bærer i mitt hjerte.
Og som jeg prøver å leve etter.

Davati. 
Beskrajno mnogo ljubavi. Poljubaca.
Pohvala. Ne kad neko to zasluzi, nego u svakodnevnici. Bez ikakvog razloga.
Govoriti: Volim te. Cak i jedne sive kisne nedjelje. Tek tako.

To je ono sto ce mi uvijek ostati u srcu, od mog tate. I sto je nacin na koji zelim da zivim svoj zivot.

LINDY HOP HAPPY!

video:sam9867


Me and my lindy hop girl wish you a happy weekend!

ARRIVERDERCI!

Når vi ankommer Venezia, skal jeg først bestille en Aperol Spritz ute i solskinnet, og så skal vi dra å spise på Paradiso Perduto. Vi får bare en natt i Venezia, før vi kjører videre til Ljubljana, men jeg kommer til å rekke Arkitekturbienalen. I mens skal Una og Geir finne en eller annen palass de kan danse i.

 

Denne genseren skal holde meg varm i Ljubljana. Jeg fikk den i bursdagsgave av Geir og Una, og den er så god og myk. (Pluss at jeg elsker fargen.)

 

Denne boken skal få bli med i reisevesken; tusen takk Marianne. Det er lenge siden jeg har lest Alice Munro, så jeg gleder meg. Det at det er en samling av noveller gjør det perfekt å ha med på reise.

 

I Ljubljana skal Geir jobbe, og vi må jentene klare oss alene. Una har bestemt at vi skal dra hit. Ljubljana Zoo. 


Og så skal vi møte denne jenten, Hana, og denne jenten, Katja. Jeg er spent og gleder meg!

Og om litt er vi tilbake igjen. Ha en nydelig høstferie.



 

Spremni smo za Veneciju i Ljubljanu. Do vidjenja!

VENICE LOVE.



Om noen dager er vi der igjen.















I den vakre, VAKRE byen ,med lyset og vannet, som vi elsker å danse oss gjennom.









Sist vi var der, bodde vi på et veneziansk palass. Og det ble vi glade av. Slik så ingangspartiet ut.









Når vi ikke danset ballet og hoppet på antikke møbler...













utforsket vi stedets skatter, og tilbrakte tid med masse koselige folk som fylte pallaset vårt.











Rommet vårt var stort, hadde et flott gammelt speil, en piano og ,det beste av alt, en balkong.







Vi tok på oss kjoler, og utforsket nabolaget og byen.











Om kveldene hadde vi det gøy under den dramatiske Venezia himmelen.









Vi oppdaget nye steder (men vi besøkte også Piazza San Marco). Og så vi fikk veldig vondt i føtter av all vindusshoppingen. Første bildet er fra Prada sin butikk. Jeg gikk ikke inn.












Vi besøkte også Arkitekturbiennalen, både Giardini og Arsenale. Det resulterte i noen heftige trassanfall. Men til tross for disse, var Venezia turen virkelig en opplevelse.


Prije dvije godine proveli smo predivne dane u Veneciji. Za par dana vracamo se tamo. I ja jedva cekam.

SUNNY SUNDAY.













For en deilig søndag det har vært. 
Vi fikk puslet i hjemme, og mens vi satte lammekjøttet i ovnen, dro vi en tur til Kyvannet. 
Der i skogen så vi et søtt rødt hus, som vi fikk lyst å flytte inn i, vi gikk over en bru under hvilken det bodde et troll, og mest av alt nøt vi solskinnet.
Alt det solskinnet. Som jeg suger til meg og prøver å lagre i minnet, for å trekke frem når mørkere tider kommer.
Alt det solskinnet. Som får farger til å skinne.
Det var en vakker tur.
Og da vi kom hjem, luktet hele huset av deilig høst mat, og snart kom mamma, Beba og Hare på middagsbesøk. 
Nå er jeg mett, litt trøtt og veldig fornøyd. 


Kyvannet, 05.10.2014.

Suncana nedjelja donjela je puno veselja. Svjezeg zraka, sunca na kozi, predivnih boja u sumi, poljubaca na obrazima, i bajramskog rucka sa Haretom, Bebom i mamom. 

PORTRAIT OF A CHILD, 25/52.



En betenkt liten indianerjente ser på verden utenfor vinduet våkne til livet og eksplodere i alle nyasner av grønt. Jeg elsker utsikten vår. Og jeg elsker å tenke på at hun har sittet i samme vinduskarmen og sett himmelen utenfor i så mange år nå. ( Og morsomt å tenke på at den forrige utsikten hun kjenner til, var ganske lik denne)

Toliko godina sjedi vec pored istog prozora i gleda isti pogled. Moja mala zamisljena indianka.

ARSENALE.



Etter en tur til Giardini, som gav masse inpirasjon, var det tid for å dra til Arsenale.
Den 13. arkitektur bienallens tema var Common Ground. Et fint tema, tenkte vi alle. Så Harald, Geir, Una og jeg tok båten og kom oss til Arsenale sammen.





Alvaro Sizas pavillion og Eduardo Souto de Moura pavillion var flotte å oppleve.







Men bare det å være i området var en stor opplevelse. Og man kunne jo løpe barbeint i gresset.





Inne på Arsenale, ble man møtt av store, og tankevekkende, fotografier av Thomas Struth. Favoritter på hovedutstillingen var Urban-Think-Tank og Olgiatis Pictographs der forskjellige arktitekter ble bedt om å vise opptil ti bilder som er viktige for dem. Det ble en fin reise inn i deres univers.

Også fant vi noen kjent folk også. Huset på Svartlamon var nemlig utstilt på hovedutstillingen. Sergison Bates valgte ut 6  boligprosjekter i Europa under tittel Feeling at home. Stas!







Arsenale var et fantastisk opplevelse. (Og det var litt slitsomt for både føtter og hjernen.)
Derfor skal Una slippe å bli med på årets utstilling når vi er i Venezia om 4 dager. Jeg derimot klarer nesten ikke å vente. Rem Koolhaas har hatt ansvaret for årets biennale. Joggeskoene er pakket og jeg er klar.

Bienala arkitekture u Veneciji prije dvije godine. Za par dana ponovo smo tamo.

FRIDAY!




Oktober 2011.

Åh endelig en ny fredag.

Så her kommer en liten fredagsliste:
 

Denne artikkelen om barn fikk meg til å tenke meg grundig om. Gi barna dine tid, og tillit. Tid til å modnes, hver i sitt tempo, og tillit til at de vil gjøre nettopp det. Bør leses av alle foreldre. Nå!

Denne artikkelen fikk meg til å gråte. For en viljestyrke! Og for en ressurs denne jenten kan bli for Norge!

Denne serien holder oss klistret til skjermen om kveldene. The shadow line- britisk krim på sitt beste.

Denne lørdagen skal Geir og jeg prøve å danse tango. Jeg er spent. 


Været har stelt pent med oss i det siste, høsten har vært så mild.
Fortsetter det slik skal vi absolutt komme oss ut i naturen i løpet av helgen. Una går mot sin første høstferie, og jeg klarer til tider ikke å skjønne at hun virkelig er blitt en skolejente. Det virker ikke så lenge siden hun ruslet med ponchoen sin på Gamle bybru, eller matet hestene på Lian, i høstsolen. Tiden altså...

 




Oktober 2012.

HELLO OCTOBER.

Velkommen skal du være!
Tiden raser av gårde, og selv om høsten for lengst er ankommet, later vi fortsatt at det er sommer, i det vi omgir oss med blomster, og går i blomstrete kjoler.
Om under en uke, er vi i Venezia, for så å dra til Ljubljana, og yr fortalte meg idag at det er meldt over 20 varmegrader i begge byene den kommende uken. Vi trenger alle den høstferien, kanskje mest av alle Una. 

Annet som er fint å tenke på er at:
Fine Line har bursdag i dag!
Og at lille Ingrid både har hatt bursdag og blitt mamma alt i løpet av forrige uke.  
Kort med fargerike blad som Una har laget til Osvald og læreren sin Jartrud. (Så mange høstbarn rundt omkring, altså!)
Solskinnet ute, og rusleturer langs elven,
med søt chilli fra Drommedar i den ene hånden og kamera i den andre.
Også er det fint å tenke på at det er bare to dager til helgen. Og vi har ingen planer! Deilig.

LATELY.

Siden sist...

Jeg har rukket å bli hele 35 år gammel.

Jeg ble vekket i sengen, fikk servert frokost og fikk gaver, hvor av den fineste var tegningen Una laget.

Jeg har spist så masse kake, blant annet en veldig god en som min kjære mor laget.

Jeg har vært på en inspirerende og lærerik konferanse om bruk av tre, Forum Holzbau.

Jeg har hatt veldig mange fine jenter på bursdagsparty og jeg har følt meg heldig.

Vi har laget masse høyhæl hull i tregulvet.






Ovo se desilo...

Napunila sam tridesetpetu.
Proslavila rodjendan sa Unom, koja me probudila u ranu zoru.
I nacrtala mi divan crtez. Najbolji poklon.
Pojela previse kolaca, izmedju ostalog, dva mamina, predobra.
Bila na interesantnoj konferansi, o koristenju drveta u arkitekturi.
Proslavila rodjendan sa brdom super curu.
I napravila puno rupa u drvenom podu.

WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene er kortere.

Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

SUNDAY PLAY DATE.

 













På søndag fikk vi endelig leke i Blomstebyen igjen. 
Det ble mye moro på ungene, og mye god høstmat på de voksne.

FRIDAY!



Det er snart helg! Hurra!

I kveld får vi middagsbesøk, og jeg skal lese i kokebøker nå. Ellers er mannen i Arkitektnytt, jeg jobber på spreng med Trefestivalen (Kom, Kom!) og endelig har vi hengt bilder på veggene. Skolejenten vår trenger all hvile hun kan få, og jeg gleder meg å kose masse med henne. Resten av helgen skal brukes til bare det.

Ha en nydelig dag og helg!

Napokon petak! Planovi za vikend su: maziti se, i pravo se odmoriti. A tvoji?

THE SUN CASTS SHADOWS ON THE WALL, BUT THE FOG IS STILL IN MY EYES.





Merkelig, nydelig tåke la seg over Trondheim idag. I mellom tåkens tykke lag, kunne man så vidt skimte lyset. Og så plutselig, for litt siden, ble alt krystall klart, og solen vant over tåken.
Og min lille jente, hun tegner verdens fineste sol figurer som gjør meg glad. ( Pluss jenter i de mest fantastiske kjoler.)



Jos uvijek sunce. Svaki dan osjeca se kao poklon.

DAGENS. WATCH MY BACK.





For litt siden hadde vi middagsbesøk, og da er det lov å pynte seg litt.
Jeg elsker plagg med åpen rygg, ofte synes jeg at de er enda mer sensuelle enn plagg med en utringning foran. Så jeg tok på noen gamle klassikere den dagen: en stripete body fra H&M, favoritt skinnskjørt fra Gestuz, gullsmykke fra Cubus og nye favoritt øredobber fra Maria Black. Og så hadde jeg på en et par nye sko: Pedro Garcia sine lakk sko. Jeg tenker at de også raskt kan bli en ny favoritt.





Majice sa otvorenim ledjima svidjaju mi se vise od majica sa velikim dekolteom. Pa kada imamo goste, koristim priliku da se sredim. 

MONDAY!

video:img3891


Hurra for en ny uke!
Allerede første dag i uken bød på høydepunkter, middagsbesøk av Guro og Vera, og litt meget etterlengtet tid med bestisen og sjokoladeskåla.
Høydepunkter fortsetter å komme på rekke og rad: Første foreldremøte, første teaterøving i kulturskolen, Geirs tur til Oslo, date med Samra, og middagsgjester på fredag. Så det er bare å samle energi og glede seg, vi liker når vi har mye å gjøre. 

Og ellers:

Hadde vi bodd i Oslo, hadde vi definitivt besøkt Høstutstillingen, med blant annet Marit Justine Haugen sitt sterke verk Coal. Siden vi ikke bod i Oslo, skal vi prøve å komme oss til det tøffe p-huset i Elgesetergate 21 og se Jordi Colomer utstillingen.

Vi skal sjekke ut Thea Hjelmelands album " Solar Plexus" Så sårt og vakkert.

Følge med for nye Fashion Week oppdateringer. Silly tidsfordriv. 

Se ferdig Mad Men, sesong 6. For så å begynne på noe nytt og spennende. (Når vi snakker om spennende, se Honorable Woman. Nå!) 

Vi skal danse. Masse! 

Ha en nydelig uke, du også, og fortell meg gjerne om planene dine.

FROM WHERE I STAND. SUMMER EDITION.


Blue Danube from the sky.


My city from my balcony.


Looking at myself is challenging, but looking at my fathers painting just make me feel like home.


A tiny white boat at Bol.


And finally a beer at the balcony.


Hello stone heart and hello my two hearts. 7 years ago I took this path. 


Hello beachlife!


Hello kiddo! 


Healthy. Kind of.


Funny games. At our Marinero.


Best girls, my girls. Family girls.


Hvar as seen from above.


Theatre in Hvar, showtime.


Market place I.


Market place II.


Easy dining. 


Up in the trees. Almost ready.


Girls just wanna have fun. Pedicure time. 


My and my little cat girl.


A rose. At Ruzas place, Ranch.


Drawings. With details. She is becoming so good.


Reading time.


With a coffee.


This place...


I have to tell you more about soon.


But here we really managed to chill out.


Coffee from a fancy cup. I love coffee.


With Lea and the little ponies, at the beach.


Playing in the shadows at Sutivan.


Pool fun.


My little mermaid. At Tonko and Mirnas at Sutivan.


Best movie of the summer. X-men, Days of Future Past.

And for the end....

The flowers just for you! 



LITTLE FRIENDS. PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



De siste ukene før sommerferien brukte vi på å tilbringe så mye tid som vi bare kunne med Unas lille venner.
Å slutte i en barnehage vi alle tre elsket var tøffere enn vi i utgangspunktet trodde. Jeg hadde hjertesorg i mange uker, før vi fikk sagt farvel. 

Derfor er det veldig godt at skolen til Una og barnehagen er vegg til vegg, og at vi fortsatt klarer å holde kontakt med alle de fantastiske vennene hun har fått i løpet av sine barnehageår. Som disse to sterke, litt sære, men utrolig nydelige, individer, Lilli og Sofia. Som gir. Og inspirerer. 







Sa svojim malim prijateljima.

AUTUMN LIST.



Plutselig har det skjedd en sceneskifte. 
Høsten er her; man merker det i luften, på fargene på trær og bladene på baken. 

Jeg synes alltid at høst er en litt vanskelig årstid, utrolig vakker i det alle farger eksploderer, men samtidig gjør den meg alltid litt vemodig. For fargene, de vil snart forsvinne. Å grueglede seg til høsten, blir riktig uttrykk å bruke for å beskrive mine følelser. Men hvis jeg nå ikke prøver å tenke så langt frem i tid, kan listen med koselige høstting bli riktig så lang og skrytete.

Jeg liker godt:

Grener fra hagen i høstfarger som passer fint i vasene våre.

At dagene fortsatt er lyse, mens kveldene er blitt mørkere og man kan tenne på levende lys. 

 

Å invitere venner på høstmiddager som inneholder gode gryteretter og rød vin. 

Plommepai, selv om siste lass med plommer ble plukket igår. Så jeg ser fremover og sier: Eplepai.

Lykke Li sin kolleksjon for & other stories. Vil ha så og si alt, men kanskje spesielt cashmire gensere som kan holde meg varm fremover.



Levering på skolen er en utrolig hyggelig start på dagen. Høsten er liksom starten på hverdagslivet.
Hurra for hverdagene!

Å ha serieplanene klare. Vi ser nå på sesong seks av Mad Men. Honarable Woman trilleren på HBO- anbefales. Jeg har sett første sesong av Masters of Sex. Og denne høsten skal vi endelig se House of Cards. Elsker disse kveldsdatene foran macen og de å komme meg tett inn i Geirs armkrok og trikke på play.

Sopp! Å plukke. Og å spise.

 

Å gå inn til jobb langs elven. Søk opp #enblåtråd på instagram for å se bilder av hvor vakkert det er.

JABB. Bra tiltak.

Å tenke på at, i år, tar vi vår første høstferie med vår 1.klassing. Vi skal til Ljubljana. Og vi gleder oss. 

 

LAZY SUNDAY.


Freja Beha Erichsen for Inez & Vinoodh for Frame Denim.

Jeg har hatt lyst til å dra meg i sengen hele dagen lang, idag.
Takket være min mamma, fikk jeg vi faktisk sove til langt ut på morgenen, for Una overnattet hos henne. Vi hadde en veldig hyggelig mimremiddagsbesøk Nils og Maren i går, og det satte sine spor.
Så til tross for solskinnet og Turistforeningens mange fristende aktiviteter og KOM DEG UT- dagen, har vi for det meste holdt oss inne og gjort meget lite. Med en skolejente som bombarderes med nye inntrykk hver eneste dag, synes jeg at det er viktig å ha noen helger der man gjør absolutt ingenting. Og så har det vært veldig viktig å legge henne tidlig igjen, hun sover godt allerede nå, så vi slipper "Jeg orker ikke å stå opp!"-hyling om morgenen. For å være helt ærlig, synes jeg at det er litt tidlig for den der. Så vi prøver oss frem med ulike tiltak.

Og for å fortsette i den gode late søndagsånden, skal vi nå se mange, mange, mange episoder av Mad Men, og jeg gleder meg som et lite barn. Og spise rester av gårsdagens plommepai. 

Håper du har en fin søndag!



Mood of the day. Lijena nedjelja. 

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



Portrett av en mann og en liten dame.
Fra vår tur til Østmarkneset. Flere bilder her.

Prvu sedmicu u juni, otisli smo na izlet ovdje.

PORTRAIT OF A CHILD, 22/52.


Little girl, mini people and big yellow car.

Jeg må prøve å ikke slippe taket på dette årets utfordring, og mimrer idag tilbake til nydelige mai dager med våre venner i Porsgrunn.

ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig følelse, det å kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og høsten rar, og jeg slet mellom å være på mitt tristeste og på mitt absolutt gladeste om hverandre. 
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg å si til meg selv at jeg var forelsket. 

Med en gang jeg kunne si det høyt til meg selv, sa jeg det høyt til mine foreldre også. De var alltid fullt deltagende i min kjærlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det året fikk jeg min første godt betalte jobb, kjøpte min aller første leilighet, og så hadde jeg fått meg en ny kjæreste. Og ting føltes riktig.
Så riktig at jeg tenkte at dette er kan godt være det.

Neste vår og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. Så fint at når enda en ny vår kom, bestemte jeg meg for å fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nærmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst på en fest. En fest for å feire kjærligheten.

Den våren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det død og liv. Og enda så forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke å være glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa først fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke å stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne å håpe å ha han i mitt liv litt til, uten å ane hvor lenge.
 
Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst å tilbringe livet mitt på.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til å lage en ordentlig fest sommeren etter.

Når en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen følges også av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som følge av sykdommen. 

I vårt tilfelle, ble det første året pappa hadde kreft, preget av det å bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli på jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa på Rissa, bryllupsskoene og tilbehøret ble prøvd ut. Mamma og pappa var med når vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prøvesmakte på bryllupsmenyen. På mange måter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjørelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Også kan vi spole frem til bryllupsuken. 
Våre nærmeste venner, vår familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det så bra. Jeg er lykkelig. Når jeg ser på bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg å se. All lykken. Jeg kan se at jeg stråler. 

Men det er en person til som stråler like mye. Min pappa.
Han har det så bra. Og han er så stolt.

Kvelden før, har vi fest på stranden. Og så kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjøre. Frisør og alt det andre viktige som skjer på dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjøres senere. Guro er fin, men er mer nervøs enn meg.
Jeg er ikke nervøs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og føre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til å klare å gå de skrittene med han, kommer jeg til å klare å ikke gråte før vi i det hele tatt setter i gang? 











Agraff er ute og lager vårt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal gå. Selve stedet er det ingen som har sett ennå. Ivar skal vente på oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trærne der havet åpner seg.

Det er snart tid, jeg ser det på Guro, for hun tar en slurk av martinien for å dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro får litt friskt luft, før det hele startet, så det blir bare mamma og jeg igjen på rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og så har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa også har en.
Vi begynner å få dårlig tid.
Jeg slår nummeret til hans rom, for nå må vi faktisk snart gå, men får ingen svar. 

Jeg venter litt, og ringer igjen. Går ut på balkongen og ser etter han.

Og så banker det kort og tyst på døra. Mamma går, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en røyk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan høre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke så mye mer.

Klar? Spør han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi går ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente på oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vårt liv samlet i ring, i mellom trærne der nede.
Vi går gjennom skogen, vi skal ta til høyre for å gå gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hånd men tør ikke å se på han.
Ivar begynner å spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser på pappa og ser tårer i hans øyne.
Jeg kjenner mine presse på.
Jeg holder han fast, så fast, i det han skal gå den riktige veien til høyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende på alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte å spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke å gå de ekstra skrittene, og høre på de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle møte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde igjen.
Jeg hadde smeltet i tårer og det hadde ikke sett vakkert ut.
Så jeg avbrøt det hele.









Det ble en nydelig seremoni. 
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg ønsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil være i mitt hjertet.

Men jeg har angret på at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra tårene den dagen.

SUNDAY LIST.



Forrige uken ble jeg truffet rett i hjertet av kronikken Kjære storbarnsforeldre. Begynner så smått forstå at den korte småbarnstiden er bare en forsmak, en forsmak på det som virkelig er i vente. All kjærligheten som bare vokser, i takt med bekymringer.

En annen ting traff meg rett i hjertet; Azras skildring Telling the Truth. Sterke saker. Den skal spilles igjen under Bastard festivalen i Trondheim.

Jeg simpelheten elsket Una skolejenten. Den ivrige, og så veldig stolte, og trøtte skolejenten.

Simpelheten elsket Intouchables. En varmere feelgood film skal man lete lenge etter.

Jeg ikte så godt ideen om å dele. Når vi ikke trenger det vi har. I dette tilfelle: Epler. 
Så bor du i Oslo og har hage, del.

Vi derimot har masse plommer i hagen, og plommepaien er i ovnen, mens vi venter på søndagsbesøk fra Sarajevo.

Jeg likte så godt den nye matbloggen til Emily Dahl Mjolk&Arsenik

Likte så godt Garance Dore morsomme innlegg Healthy obsessed. Jeg ler.

Og så fikk vi en fantastisk opplevelse på M/S Bjørnvåg. ( M/S Bjørnvåg er en ferge fra 1954, som står parkert i kanalen, med 15 spiseplasser nede i salongen der Eivind og Tonje serverer havets herligheter)

Vi hadde ringt til Eivind dagen før og sagt at vi har bryllupsdag, og barnevakt, men han virket litt usikker på om han fikk squize oss inn. Han ringte igjen og sa: Okey, det får gå.
Når vi kom til båten, viste det seg at vi var de eneste gjestene, og at Eivind og Torstein holdt åpent bare for oss, siden de selv kjenner til hvor viktige datekvelder er.
Hvor snillt er ikke det???
Når de i tillegg serverer den beste maten og vi får med oss solnedgangen i vest...da er det bare å si Tusen takk for oss, dere gjorde oss lykkelige og vi føler oss heldige.




Litt av en feiring av 7 år med han her. Fine mannen. Bryllupsdag i morgen.

KIND OF FRENCH.




I sommer fikk jeg meg en ny sveis. Kort, kort, veeeldig kort sveis.

Jeg har vurdert det lenge og jeg har alltid vært svak for guttekort hår.
Mange ganger før har jeg prøvd det ut, og med en gang håret mitt vokser seg ned til ørene, begynner jeg å tenke på å klippe meg. 

Så i sommer, uten å si noe som helst til Geir eller Una, gikk jeg inn i min faste frisørsalong i Sarajevo og klipte av alt håret. ( "alt håret" betyr i mitt tilfelle ganske lite, jeg har ikke akkurat så masse å skryte av når det gjelder hår)
Sannheten er at jeg først fikk en litt lengre versjon av kortsveisen, for så å gå tilbake med disse bildene dagen etter og klippe meg enda mer. Geir likte den, Una mislikte den sterkt.

Jeg liker den.
Den krever litt, kort hår gjør alltid det, men jeg synes at den er feminin og flott.
Med rød leppestift og striper, føler jeg meg litt som Jean Seberg. Som i denne søstrene Olsen for Bik Bok skjorten. Syntes at den passer helt perfekt til sveisen. 









Kratki friz, prugice i crveni karmin. Osjecam se kao Jean Seberg, onako malo francuski.

DATENIGHT.

Jeg har hatt en finfin liste liggende i hodet en stund nå, som jeg har hatt veldig lyst til å dele med dere.
Det er fint med lister over positive ting i ens liv. De vrir med en gang fokuset fra det negative.
Jeg har desverre hatt vondt igjen, og det gjør meg så lei og motløs at jeg til tider har lyst å bare legge meg ned og sove dagen vekk. Men når det skjer, kan jeg tenke på listen min, det som har vært og gitt fine opplevelser og det som jeg har i vente.

Og det som jeg har i vente idag, er en ordentlig datenight. Jeg gleder meg slikt, at de overskygger alle andre fine opplevleser på lista, og det er ikke helt rettferdig, så listen lar vi ligge, og jeg kan fortelle dere om i kveld.
Det har seg nemlig slik at Geir og jeg feirer 7 års brylupsdag på mandag. (tiden flyr når man har det gøy)
Mandag er en dårlig (ere) datedag enn fredag, så mamma stiller (som alltid) opp og Geir og jeg skal på vift. Først skal vi se Azra Halilovic sitt stykke "Telling the truth" Avant Garden. Før vi beveger oss til M/S Bjørnvåg.

Jeg fikk nesten ikke sove, så spent var jeg. Jeg skal, om noen timer, ta på mine nye Ledenko sko, sminke meg (sminken vil garantert bli borte i løpet av forestillingen) og vente på min mann.

Håper at dere har fredagsplanene klare.

P.S Elsker disse bildene Peter Lindberg har tatt for Bottega Veneta. Litt sånn som jeg føler meg.










Veceras imamo datenight. Jedva cekam.

SUNDAY. BITS + PIECES.





Jeg var så heldig til å våkne til dette vakre synet på søndag. Jenten med verdens fineste smil og lengste bein, tok med seg verdens fineste gutt samt en liten en i magen og kom på overnattingsbesøk. 





Vi feiret dette med deilig frokost som varte lenge, før vi slo ut håret. 





Fred og Una lekte så fint sammen, og det var med sorg i hjertet vi skiltes. (Vi må ses snart igjen.)





For å trøste oss, lagde vi en ny avtale. Anna ventet på oss i bymarka, som var vakker i solskinnet.





Vi dro til Elgseterhytta, en ganske lang (men akk så flott) tur, så jentene fikk sitte på fedrenes rygg. 





Og de hadde det så fint at de ikke ville skilles, så Anna ble med oss hjem. Når hun dro, var det leksetid.





Og så gjorde Una og jeg noe jeg gledet til lenge. Vi så E.T. Jeg e l s k e t den filmen da jeg var liten, og jeg elsket den nå. Una ble ikke helt imponert, og jeg lurer på om det kanskje var litt fortidlig og at den var litt for skummel.

Mens vi så Geir sendte vi Geir i hagen til å hente plommer til oss.
Fantastisk god avslutning på en fin søndag. 

Nasa nedjelja: Marianne i Frederik u posjeti
dugi dorucak
igra i ples
planinarenje sa Anom
zadaca
E.T.
i sljive iz vrta da zaslade sve to.

TOOTHLESS.

Det var mye bra som skjedde forrige uke, blant annet

At Una har hatt en finfin første uke på skolen - S K O L E J E N T E !- jeg må fortsatt klype meg i armen når jeg sier det.

At turntreningene har startet. Høsten er offisielt i gang.

At uken på jobb har vært spennende. Jeg har blant annet snakket til Ungdommenes bystyre. Kjekke ungdommer! 

At vi har fått på døra vår første pakke med økologiske grønnsaker og frukt. Nam! 

At vi hadde overnattingsbesøk av Marianne og Frederik. Hurra! Mer om det senere.

At vi gikk på tur med Unas Anna og hennes pappa Per på søndag. En ny tur, ja! 

At vi har samlet energi for en ny uke og vært masse sammen. Det er alltid bra.



Og nå startet denne mandagen med en tann som ville ut og en jente som var som modig til å trekke den ut selv. Og med sin første tann ute, vokste hun minst 10 cm på null tid.
Og så har vi brukt ettermiddagen til å kjenne på hullet og føle oss litt anderledes. Og vi fikk nesten ikke sovne i påvente av tannfeen.

Så nå kan resten av uken bare komme, for denne mandagen blir vanskelig å toppe.



Danas se dogodilo cudo!
A sada cekamo zubic vilu.

LITTLE KITTENS.










Una & Hana, Sumartin, 09.08.2014

CHILD OF NATURE.

Jeg  har aldri vært noe utpreget friluftsmenneske. Å være ute i naturen betydde, i min barndom, å dra til hytta på fjellet og leke i hagen, mens foreldrene ordner mat eller griller. Min bestefar var den eneste som tok meg på skogsturer. De var magiske, men de var sjeldne. 

Å komme til Norge og se den norske iveren etter å tilbringe ethvert ledige sekund ute virket for meg som en ekstremisme.
Topptur? Der belønningen er en appelsin??? Galskap! 

 

Men med tiden ( det er visst håp for alle) har jeg begynt å sette mer og mer pris på akkurat dette. Å gå på tur. Å være ute i naturen.

 

Fra å ha rent urbane helger, har vi i det siste praktisert en litt annen ordning. En bytur på lørdager, og en natur opplevelse på søndagen. Aldri noe ambisiøst. Men nok for å kjenne pulsen gå litt opp, kjenne vær og vind i ansiktet (jeg har til og med vært ute i regnet!), puste inn frisk luft og kjenne litt på en verden som er anderledes enn den hektiske (og digitale) virkeligheten som ellers preger vår hverdag. 


Her er bilder fra tre nokså forskjellige turer fra den siste tiden:

Tur nr. 1, våren 2014
















Geitfjellet med Niel og jentene. En topptur!!! Haloooooo! Er jeg blitt gal?

Tur nr. 2,  sommeren 2014















Vidova Gora, med besta og Ingvar. Ok da, dette var en biltur... Men vi kom oss på toppen.

 

Tur nr. 3, høsten 2014.













Ved Jonsvannet, på sopp og bringebærtur, med min lille familie. 
Er det lov å kalle slutten av august for høst? Vel, dette skjedde forrige helg.

 

Er du mye ute i naturen?

DAGENS: WIDE TROUSERS.



Før vi dro på sommerferie, fikk jeg en svart bukse fra HM i gave av min mor.
Den er høy i livet, meget vid og skjuler dermed det meste ( Jeg har gruet meg til sommeren,  siden jeg har lagt på meg en god del kilo i løpet av våren).
Fra å være en kjolejente ble jeg en buksejente uten å se meg tilbake eller angre en eneste gang. Den reddet sommeren. (Kan man nesten si.)

 
Med det fineste tilbehøret, en smilende liten jente.  

Ovo ljeto zivjela sam u crnim, sirokim hlacama. I prezivjela.

THE FIRSTGRADER.



Også var vi her.
Jeg er lykkelig og vemodig på samme tid, nostalgisk til tusen, og sliten etter en søvløs natt (tusen tanker i hodet) og en innholdsrik dag.
Første klassingen derimot er bare lykkelig, ikke i det minste nostalgisk eller vemodig, og virker overgiret, så jeg regner med at hun også er sliten. Alt gikk så nydelig fint, på den litt gråe dagen i Trondheim, og vår lille familie med Una i førersete startet på en ny reise.
Jeg skal hvile meg skikkelig i natt, slik at jeg at jeg følge godt med.

P.S. Har du barn i skolen og husker du deres første skoledag? Gikk du, slik som meg, gjennom en karusell av følelser? Og for alle andre første klassingene der ute: HURRA!










Ne mogu da vjerujem da smo sada ovdje.
Srce ne zna da li da se smije od srece ili da tuguje, nostalgicno, zbog vremena koje tako brzo leti. Prvacic se samo smije i prezadovoljna je sa prvim danom u skoli. Svi smo mali umorni, pa nam treba goodnightsleep, da mozemo nastaviti ovu novu avanturu koja je tek pocela. 

HVAR.



Vi er tilbake i hverdagen, i alle fall fysisk, men mentalt henger vi nok litt igjen i mer sydlige strøk. ( Er det flere som bruker litt tid å komme seg på plass, eller er det bare meg?)
Derfor kommer det nok flere sommer relaterte innlegg fremover. Og jeg benytter denne fredagen til å vise dere hva som skjedde når denne lille fine frøken og flere dro på tur til Hvar. 










Vi fant oss en båt som het Frane, og tok med nana og besta og Ingvar på eventyr. Det var mye fint å se på veien, og mer fint hadde vi i vente.













Hvar er en helt nydelig by, som har mye å by på. Vi fant masse perler, deriblant en bortgjemt og forlatt kirke, mange fine vindus detaljer og et par turtelduer. Hele byen er som en stor collage, og det er bare å komme seg litt opp i høyden og nyte utsikten.











Vi tok turen helt opp til festningsborgen, og fikk servert nydelig utsikt, kald brus, litt fengsling og mer kjennskap til Hvars historie.







Og nede i byen besøkte vi det første offentlige teateret i Europa. Una fikk prøve seg på scenen.







Og etter alle disse opplevelsene fant vi den perfekte fiskerestauranten ved navn Marinero og fikk servert tidenes måltid. Ingunn ble i alle fall mett, og vi var alle fornøyde!

Jedan od dana spremili smo se za malu Hvarsku avanturu.

BACK.



Vi er tilbake. 

Det er drama på himmelen og vi har en jente med elveblest og spysyke i sengen. 
Ferien virker plutselig så langt tilbake i tid.

Men en sykefri første dag på SFO fikk hun. 




Back!
Drama je na nebu, a curica je u krevetu sa nekim cudnim osipom. Medjutim juce, prije nebeske drame i glupog osipa, imali smo prvi dan u produzenom boravku i bilo je super!

DAGENS 05.08.2014.



Tirsdagen var en skikkelig sunny day. 
Vi tok på oss solhatt, tok med svømmeføtter, kjøpte vannmelom og dro til et spennende sted. Jeg forteller dere mer om dette snart.



Utorak je bio pravi sunny day. A mi smo spremili za avanturu. More to come. 

IT´S A LOVE STORY.

Sant nok hadde hun trekk ved seg som jeg aldri har sett hos noe annet barn, og hun drev oss alle sammen ut over tålmodighetens grenser minst femti ganger om dagen: Fa det øyeblikk hun kom ned til det øyeblikk hun gikk opp for å lege seg, hadde vi ikke ett minutts trygghet for at hun ikke drev med ugagn. Livligheten var alltid på topp, tungen alltid i gang- hun sang, lo og terget alle som ikke ville gjøre som hun. En vilter og vill jentunge var hun- men hun hadde de vakreste øynene, det søteste smilet og den letteste foten i hele prestegjeldet; og tross alt tror jeg ikke hun mente noe ondt med det, for fikk hun deg først til å gråte på ramme alvor, så var det sjeldent hun ikke gjorde deg selskap så du ble nødt til å holde opp selv for å trøste henne. 

Emily Bronte, Stormfulle høyder, om miss Cathrine Earnshaw
 

Denne beskrivelsen passer så alfor godt til den ville og viltre jentungen vi har. 

DAGENS 02.08.2014.





Selv på ferie, må man øve.
Una gleder seg til høstens turnsemester starter. 

Una se raduje da pocne sa treningom gimanstike ove jeseni. Cak i na odmoru vjezba.

Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » September 2014
nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits